Innledning.
Den først gangen vi treffer på uttrykket å tale i tunger i Bibelen er i Markus 16,17. Dette verset kommer vi tilbake til etter hvert. Først skal vi se litt på hva Bibelen sier om opprinnelsen til å tale i tunger. For å kunne finne ut av dette må vi gå til pinsedagen, og i Apostlenes gjerninger 2,1-3 leser vi følgende: «Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem».
Forhistorien til dette finner vi i Apostlenes gjerninger 1,8 hvor Jesus forklarer for sine disipler at de skal få en hjelper etter at Jesus har fart opp til himmelen: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende». I Apostlenes gjerninger 2,4 leser vi: «Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.»
18 ganger i 16 vers i Bibelen, alle i det nye testamentet, blir ordet tunger, i forbindelse med å tale i tunger, brukt. Til tross for at Bibelen er tindrende klar på hva det å tale i tunger betyr og innebærer, så er det to forskjellige fortolkninger av dette. Å tale i tunger blir populært kalt tungetale.
Det vi bør tenke på er hvorfor gaven å tale i tunger ble gitt, og se på hvordan Bibelen forklarer dette. Vi skal også se på en annen side av fenomenene som snakker i tunger, den populære «tungetalen», hva dette er og hvor det har sin opprinnelse. Vi har altså to forskjellige forståelser av hva det å tale i tunger betyr.
- Det er den pinsekarismatiske formen med et kaudervelsk «språk», en uforståelig babling.
- Å tale i tunger betyr rett å slett å bli gitt gaven til å tale andre kjente språk etter behov.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988. Der jeg har brukt andre oversettelser er dette angitt.
Åndens gave i Bibelen; tale i tunger.
«Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale» (Apostlenes gjerninger 2,4).
Hvorfor ble disiplene gitt denne gaven? Et av svarene gir Jesus oss i Apostlenes gjerninger 1,8 hvor Han sier at de skulle være Jesu vitner helt til jordens ende. Dette er en viktig grunn som de fleste ser ut til å overse helt. En annen, og ikke mindre viktig grunn, er det som vi leser i de neste versene i Apostlenes gjerninger kapittel 2.
I versene 5 til 7 leser vi: «I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn, fra hvert folkeslag under himmelen. Da denne lyden hørtes, kom folkemengden sammen og ble forvirret, fordi hver og en hørte dem tale på sitt eget språk. Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler, galileere?»
Peter begynte sin berømte tale på pinsedagen, etter at disiplene hadde blitt fylt av Den Hellige Ånd og gitt gaven å tale i tunger. Det kommer fram av teksten i vers 7 at de andre disiplene må ha oversatt det Peter talte på sitt språk, til de språkene alle de andre besøkende i Jerusalem talte. Det står i versene 9 til 11 hvor de kom fra alle de besøkende, og vi leser: «1) Partere og 2) Medere og 3) Elamitter, de som bor i 4) Mesopotamia, 5) Judea og 6) Kappadokia, 7) Pontos og 8) Asia, 9) Frygia og 10) Pamfylia, 11) Egypt og de deler av 12) Libya som grenser til 13) Kyrene, besøkende fra 14) Rom, både jøder og proselytter, 15) Kretere og 16) Arabere, vi hører dem tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger». Det var minst 16 nasjonaliteter som besøkte Jerusalem, og alle snakket ulike språk.
Etter denne talen på pinsedagen, som mange nasjonaliteter hørte forkynt på sitt eget språk ble det døpt over 3000 mennesker og lagt til kirken. Senere, etter steiningen av Stefan, måtte disiplene flykte fra Jerusalem og Judea, og vi vet at Thomas gikk helt til India og forkynte evangeliet for alle han møtte på veien dit. Det betyr at Thomas hadde fått gaven til å snakke andre kjente og brukte språk, (i flertall).
I 1 Korinterbrev 14,10 finner vi denne teksten: «Det er visstnok mange slags språk i verden, og ingen av dem er uten mening». Her er det greske ordet phóné brukt. Dette ordet betyr en lyd, støy, stemme, språk, dialekt.
I de aller fleste bibeloversettelser til norsk og engelsk er glô’ssa oversatt til tunger i flertall, (se Markus 16,17). Det greske ordet glô’ssa, betyr ifølge Strong’s Exhaustive Concordance tunge, språk, tungemål, tungetale; av usikker opprinnelse; tungen; underforstått et språk (spesifikt et ikke naturlig ervervet), tunge. Fra biblehub.com kan det legges til følgende forklaring: tungen, et språk, en nasjon (vanligvis kjennetegnet ved deres tale).
Det er en av mine kjepphester å påpeke det jeg mener er feil oversettelse av ord. Jeg hevder at dette gjøres bevisst i de fleste tilfellene, kanskje hver gang der det er foretatt det som kan kalles en vikarierende oversettelse. Det er mulig også i forhold til glô’ssa, for selv om tunge(n) er et av valgene for oversettelse, tilsier konteksten i alle versene ordet er brukt i det nye testamentet, at det er i forbindelse med det å tale andre kjente språk. Det ville vært en mer riktig og treffende oversettelse å bruke språk eller tungemål som oversettelse til norsk.
I 1 Korinterbrev 14,9-11 forklarer Paulus dette mirakelet som det å tale i tunger er: «Slik er det også med dere hvis dere ikke uttaler ord med tungen som er lette å forstå, hvordan kan man da oppfatte hva som blir sagt? Dere vil da bare tale ut i løse luften. Det er visstnok mange slags språk i verden, og ingen av dem er uten mening. Hvis jeg ikke kjenner betydningen av språket, vil jeg være en utlending for den som taler. Og den som taler, vil være en utlending for meg».
Det er mange slags språk og dialekter (phóné) i verden sier Paulus, men hvis de som hører Paulus tale ikke forstår det språket eller den dialekten han bruker, vil det ganske enkelt være meningsløst å forkynne evangeliet for dem. Om vi tar av oss de brillene som heter forutinntatthet så vil vi alle se at det her dreier seg om forskjellige kjente og brukte språk som Paulus henviser til.
Hensikten med gaven å tale i tunger.
Vi kan beskrive formålet med denne gaven ut fra det som Lukas sier i apostlenes gjerninger.
- Gaven overvant språkbarrieren.
- De som lyttet hørte sitt eget tungemål.
- Talen besto ikke av uforståelige, bablende lyder.
- Det var innholdet i evangeliet som ble forkynt og hørt.
- Talen ble gitt uten at Paulus, og de som oversatte for han var i ekstase, eller at de var i transe.
- Taleren forsto det han selv forkynte, nemlig evangeliet.
- Forstand, intellekt og resonneringsevne ble benyttet av både taler og lyttere.
- Frukten av denne gaven var at mange tok imot forkynnelsens, ble omvendt og døpte seg.
Grunnen til at denne gaven ble gitt.
Setter vi grunnen til at denne gaven ble gitt opp mot det Jesus sier i Markus 16,17, får vi kanskje en bedre forståelse av hva å tale i tunger egentlig betyr. «Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger». Jesus sier her i Markus at de som tror på Ham skal tale med nye tunger. Når Jesus bruker uttrykket nye tunger, betyr det at de allerede hadde en eller flere gamle tunger.
Spørsmål! Når Jesus bruker uttrykket nye tunger, betyr det at Jesu disipler bedrev en slik pinsekarismatisk babling på kaudervelsk, eller ble de gitt evnen til å snakke nye språk på en overnaturlig måte?
Jesus forutså også at hans disipler skulle tale med nye tunger. Dette står i en sammenheng hvor Jesus nettopp gir evangeliseringsbefalingen; «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen», (Markus 16,15). Siden tunger ikke betyr noe annet enn tungemål eller språk, er løftet om denne gaven både forståelig, logisk og hensiktsmessig. Hvordan skulle de kunne forkynne evangeliet dersom de ikke kunne tale på det språket til de menneskene som de skulle forkynne evangeliet for?
Ved å bli gitt evnen til å tale, for disiplene et nytt språk, som var morsmålet til dem de forkynte evangeliet til, kunne dette miraklet å tale i tunger forårsake at evangeliet nådde alle folkegrupper uansett hvilket språk de talte. Denne gaven gjorde det mulig for disiplene å forkynne for mennesker som talte et språk de selv ikke kjente. Tungemålene var nye for disiplene, (nye tunger), men de ble likevel forstått av tilhørerne, fordi de hadde denne tungen eller språket som sitt morsmål.
I 1 Korinterbrev 12,28 sier Paulus følgende: «Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger». Spørsmålet om hvorfor de ble gitt evnen til å tale med forskjellige tunger er allerede besvart, men det kan utdypes ved å se på byen Korint og hva den var i det første århundre.
Den greske byen Korint var en metropol på Paulus’ tid, en by hvor innbyggerne kom fra hele Romerriket. Det var med andre ord ikke nok å snakke gresk i Korint, og det er nok derfor Paulus skriver som han gjør i sitt 1 brev til menigheten i Korint. De forholdende som var i Korint for 2000 år siden var nok ikke annerledes enn de forholdende vi finner i Oslo i vår tid. Her bor det mennesker fra nær sagt alle land og regioner i verden.
I min kirke, Adventistkirken Betel, er det medlemmer fra mer enn 40 nasjoner. En del av disse medlemmene snakker verken norsk eller engelsk og må følgelig ha en egen ‘tolk’ som kan oversette for dem slik at de kan forstå det som blir forkynt. Dette er ikke å tale i tunger i bibelsk forstand, for disse som oversetter har lært seg norsk eller engelsk på vanlig måte. Men prinsippet er det samme. Det er personer som behersker et språk som ikke er deres morsmål. De som virkelig taler i tunger får denne gaven på et øyeblikk, og på en overnaturlig måte ved at Gud gir dem evnen til å tale, for dem, nye språk flytende.
I 1 Korinterbrev 14,23 kommer Paulus med en oppsiktsvekkende uttalelse: «Hvis altså hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det kommer inn noen som er ukyndige eller vantro, vil de ikke da si at dere er fra forstanden?»
Alle som har vært til stede under en karismatisk pinsegudstjeneste vil kunne bekrefte at det er nøyaktig slik som Paulus beskriver det i dette verset. Det bables i vei på et uforståelig «språk», ikke bare av en, og ikke bare en om gangen, men av mange, og ofte mange samtidig. Det er jo ‘et bevis’ for pinsevenner at de er åndsdøpte at de babler i vei som, unnskyld uttrykket, gale. Det er ikke jeg som sier «gale» men Strong’s Exhaustive Concordance.
Det greske ordet i 1 Korinterbrev 14,23 som er oversatt til fra forstanden er: mai’nomai, og betyr: rase, være rasende/gal, gå/være fra forstanden, være fra sans og samling, å rave som en «galning»: være ved siden av (eller utenfor) seg selv (gal).
Den moderne tungetalen til de karismatiske pinsevennene.
Som allerede nevnt så anser pinsevenner dette med moderne tungetale for å være et bevis på at de er døpt med Den Hellige Ånd. Tungetalen er altså et tegn for de troende, sier pinsevennene. Dette er Bibelen sterkt uenig med pinsevennene i. Ifølge Paulus så trenger ikke de troende et tegn på at de er åndsdøpte. Å tale i tunger, i bibelske forstand, et riktignok et tegn, noe Paulus sier, men det er ikke for Guds folk, det er for de vantro: «Derfor er tunger til et tegn, ikke for dem som tror, men for de vantro. Men profetien er ikke for de vantro, men for dem som tror», (1 Korinterbrev 14,22).
Hvorfor skal det å tale i tunger være et tegn for de vantro? Svaret er ganske enkelt. Du blir sendt ut på misjon til Amazonas i Sør-Amerika for å drive misjon blant urbefolkningen der. Du har ditt eget språk, morsmål, og har lært eventuelt engelsk og/eller spansk. Når du kommer fram oppdager du at du ikke forstår et eneste ord av de de sier til deg, og de forstår ikke de språkene du behersker. Det er her hensikten med å tale i tunger kommer til syne. Plutselig gir Gud deg evnen til å tale denne stammens språk på en mirakuløs måte. Det blir da et tegn for stammen at du er en person utsendt fra Gud.
Når oppsto den moderne tungetalen?
Fenomenet som i dag kalles «tungetale» oppsto på ‘Bethel Bible College’ eller ‘Bethel Gospel School’, I Topeka, Kansas, USA. Det er dette universitetet som har blitt tilskrevet æren for å ha startet pinsebevegelsen ved at flere elever og lærere hadde en flere faste-perioder som til slutt ga seg utslag i det som i dag kalles tungetale. Dette skjedde nyttårshelgen 31. desember 1900 – 1. januar 1901.
Det hele startet da pastor Charles Parham la sine hender på elevene som plutselig begynte å lage uforståelige lyder. Etter hvert dro en av studentene, Agnes Ozman – som var den første som fikk gaven «tungetale», til Los Angeles og videreførte den nye opplevelsen til ulike pinsemenigheter i byen, ved å legge hendene på menighetsmedlemmer. De tilstedeværende opplevde, at tungetalen ble kanalisert til andre ved berøring. At tungetalen ble kanalisert til andre ved berøring burde bekymre de involverte fordi kanalisering er noe vi finner i spiritistiske, gnostiske og okkulte kulturer, ikke i sann kristendom. La oss ta en liten kikk på begrepet kanalisering.
Kanalisering.
Mange sjamaner praktiserer kanalisering, og følgende er hentet fra Sjamanisme – Wikipedia. «Sjamanisme er en praksis som involverer å endre bevissthetstilstander for å oppnå kontakt med åndeverden og være et bindeledd med å kommunisere og kanalisere ut energi eller beskjeder til den fysiske verden. De som praktiserer sjamanisme omtales som sjamaner. Sjamanisme er en særpreget teknikk for å oppnå ekstase eller transe. Sjamanen opptrer som et bindeledd mellom menneskene i sin kultur og åndene, inkludert forfedrenes ånder.
Religionshistorikeren Mircea Eliade har uttrykt sjamanismens kjerne: ‘En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til en annen verden (åndeverdenen), for å bringe hjelp og/eller kraft med tilbake til denne verden, til gagn for alle/samfunnet’. Siden slike verdener ikke er allment erkjent, er det også andre måter å forklare sjamanismen på gjennom ulike tolkninger av de ytre manifestasjonene
Sjamanens reise går enten til oververdenen, til underverdenen eller til åndeverdenen i midten. I flere kulturer, inkludert den norrøne, er dette knyttet til fortellingen om verdenstreet. Sjamanismens kjerne er ikledd forskjellige kulturers skikker, sanger, mytologi osv. Sjamanen har ulike teknikker og verktøy tilgjengelig. I samisk kultur heter sjamanen «noiade». I norrøn sammenheng er det seiden og volvene som representerer den lokale formen for sjamanisme.
Begrepet sjamanisme skriver seg fra Sibir der det ble studert tidlig. En sjaman betyr ‘en som ser’ og ‘den som vet/den som har kunnskap’ og skriver seg fra det sibirske tungusiske språk (sáman) og betød opprinnelig en lege eller trollmann. Sjamanisme brukes om lignende praksis hos for eksempel samiske noaider (sjamaner) eller indianske medisinmenn. På samisk omtales sjamanisme som noaidevuohta og noaide har blitt oversatt som ‘trollmann, troll, heks’.»
Hva er det Bibelen sier om trollmenn, åndemanere og lignende?
- I Malaki 3,5 leser vi dette: «Jeg skal komme nær hos dere for å felle dom. Jeg skal være rask til å vitne mot trollmenn, mot ekteskapsbrytere, mot dem som sverger falskt, mot dem som holder lønnen tilbake for dagarbeideren, og som undertrykker enken og den farløse, som fordreier retten for den fremmede og ikke frykter Meg, sier hærskarenes Herre».
- I 3 Mosebok 20,6 sier Moses følgende: «Den som vender seg til åndemanere og dem som driver med spiritisme, for å drive hor med dem, mot ham vil Jeg vende Mitt åsyn og utrydde ham fra hans folk».
Dette fenomenet har blitt tverrkirkelig. I tillegg til pinserelaterte menigheter, taler nå flere og flere katolske prester og nonner i tunger. Denne påståtte åndsgaven har ingen preferanse for mottakerens tro, lære, ideologi eller liv. Det betyr ingen ting om du er kristen, hindu, buddhist, satanist eller om du er hedning og driver med hedenskap og okkultisme, dette er ingen hindring for å bli gitt gaven.
Oppsummering.
Vi bør alltid, og uten unntak, når det gjelder kontroversielle temaer sette det hele inn i riktig kontekst. I 1 Peter 5,8 sier Peter til oss: «Vær edrue, vær årvåkne! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke». Nå går nok ikke djevelen rundt og spiser mennesker bokstavelig talt, men han ønsker å forføre så mange som mulig. Satans mål er å føre alle vekk fra himmelens Gud, vår Skaper. For å kunne gjøre det tar han alle virkemidler i bruk.
At Peter bruker uttrykk som vær edrue så har nok det sin helt spesielle betydning. Dette kan tolkes på to måter, og begge er like riktige i denne sammenhengen. Den første tolkningen er den bokstavelige; drikk ikke alkohol: Hva skjer med oss når vi drikker alkohol? Sansene våre blir sløvet av den påvirkningen alkohol har på vår hjerne. Den andre tolkningen er den åndelige; oppsøk ikke steder hvor spiritisme og lignende praktiseres under en kappe av kristendom. Hva skjer med oss der? Nøyaktig det det samme, sansene våre blir også sløvet av denne påvirkningen. Suggesjon kalles dette med et annet ord, og suggesjon er en prosess som leder en person til ukritisk handling eller tro.
Vi mennesker har også den egenskapen at vi liker det som klør i øret, det vil si det vi synes er behagelig å hør og, gjøre. Mange av oss velger også minste motstands vei når vi blir satt på valg, men ønsker vi et godt resultat, noe som varer, må vi heller velge vekk det som klør i øret og velge den veien som er vanskeligst å gå, koste hva det koste vil. Som regel er det kun ens egen holdning og forutinntatthet som er avgjørende for hvilke valg som gjøres og som til syvende og sist avgjør hvor man tilbringer evigheten.
Når en person går og anskaffer seg en ny mobil, da undersøker vedkommende saken grundig. Vedkommende velger en modell, men ikke før mobilen har blitt sjekket og vurdert i forhold til andre modeller for å være sikker på at dette er den mobilen vedkommende virkelig trenger. Hva venner og andre sier om dette betyr fint lite i den store sammenhengen. Når den samme personen blir bedt om å ta stilling til den moderne tungetalen som vi behandler her, da følger vedkommende i blind tro etter de som sier at dette er åndens gave.
På sett og vis har de jo rett, det er nok en gave fra en eller annen ånd, men det er ikke Den Hellige Ånd som gir slike gaver. Det er en helt annen ånd som kommer opp med slike gaver. Den ånden som gir slike gaver er den samme som sa til Eva: «dere skal slett ikke dø» (1 Mosebok 3,4).
En gang ble det gjort et opptak av en slik moderne pinsekarismatisk tungetale. Dette opptaket ble sendt til flere som hadde «fått gaven til å tyde tungetale». Før jeg går videre må jeg si at Gud er en ordens Gud. Det er ingen ting i Guds ord som motsier andre deler av Guds ord. Guds ord er harmonisk, og Bibelen er en homogen bok. Jeg forventer ikke at alle er enige med meg i denne påstanden. Uansett, dette opptaket som ble sendt ut til flere personer skulle oversettes og sendes tilbake til avsenderen skriftlig. Ingen, jeg gjentar, ingen av oversettelsene var identiske, de lignet ikke på hverandre en gang. I stedet for å være identiske så motsa de hverandre. De kan derfor umulig komme fra Gud, og den pinsekarismatiske tungetalen er noe helt annet enn det pinsevenner, katolikker og andre karismatikere tror det er.
Hardnakket hevder pinsevenner at den tungetalen de utøver er nøyaktig den samme som Jesu disipler benyttet seg av på pinsedagen i Jerusalem. Pinsevennene hevder like hardnakket at deres form for tungetale er den viktigste av alle Åndens gaver. I 1 Korinterbrev kapittel 12 og versene 8 til 10 ramser Paulus opp de forskjellige gavene: «For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger».
Så følger en utredning i versene 12 til 27 om at menigheten (kroppen) trenger alle disse nådegavene gitt av Den Hellige Ånd. I vers 28 setter Paulus nådegavene opp etter viktigheten av dem. Som sagt, menigheten trenger alle, absolutt alle, men det er noen som ifølge Paulus er mer viktig, og andre som er mindre viktig, og han lister dem opp slik: «Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, til å styre, (og til sist!) til å tale i forskjellige tunger».
Gaven til å tale i forskjellige tunger er nevnt som den minst viktige, og denne gaven har vel minst relevans i vår tid. Ifølge tall fra Ethnologue 2021, er det 7139 språk i verden. Av disse er det engelsk som er mest brukt. Det betyr at de fleste menneskene i verden behersker dette språket, eller kjenner noen som kan det. Da er det ikke like viktig lenger å ha gaven til å tale flere tunger. Men, det hender at misjonærer blir sendt til områder hvor det er et ukjent språk, og da viser denne gaven seg ved at misjonæren(e) på en uforklarlig måte plutselig begynner å snakke det lokale språket – flytende – som om det skulle vært vedkommendes morsmål.
Hvor var denne gaven gjemt hen fra pinsedagen i år 31 og fram til nyttårsnatten 1900 / 1901? Dette er et spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på. Kanskje den var på utlån til andre religioner og diverse okkulte sekter? Hva vet vel jeg!
Dersom denne type tungetale virkelig er en av Åndens gaver, og samtidig den, ifølge pinsevennene, viktigste gaven, hvor var den hen før den dukket opp på Bethel College i Kansas for over 120 år siden? Her, på denne skolen, begynte noen studenter å lage uforklarlige og uforståelige lyder da pastor Charles Parham la sine hender på dem. I dag er det langt over 300 millioner som ‘taler i tunger’. Den falske tungetalen og i mange tilfeller medfølgende støyende øvelser har lenge vært ansett som åndens nådegaver som Gud har plassert i kirken. Problemet er bare at de ikke har vært praktisert i tiden fra urkirkens tid og fram til årsskiftet 1900/1901. Men før denne den moderne tungetalen ble tatt i bruk ved Bethel Bible College, Topeka, var det samme fenomenet godt kjent i visse afrikanske stammereligioner som Voodoo. Denne kaudervelske bablingen forekommer når mennesker er under besettelse og når de er i transetilstander. Den finnes også i orientalske innvielsesritualer og vi finner dette i flere okkulte sekter i Brasil.
Følgende er hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Tungetale
Religiøs tungetale knyttes til besettelse (religiøs transe) og profetisk henrykkelse der en guddom snakker gjennom en utvalgt person, ofte for å komme med forutsigelser og advarsler. Ifølge pinsevennene regnes Agnes Ozman (1870-1937), en amerikansk metodist og bibelskoleelev, som den første som i nyere tid talte i tunger da hun fikk ånden over seg på Bethel College i Topeka i Kansas 1. januar 1901. Det samme fenomenet er imidlertid kjent fra flere religiøse sammenhenger, både hos de nære forløperne i hellighetsbevegelsen, i visse afrikanske stammereligioner, i orientalske innvielsesritualer og fra flere okkulte sekter i Brasil. Også Pythia ved Apollon-orakelet i Delfi kom med spådommer under transe som så ble tolket av prester.
Ellen G. White sier i Testimonies for the Church 1:412 (engelsk utgave) følgende. Noen av disse personene har øvelser som de kaller gaver og sier at Herren har plassert dem i menigheten. De har et meningsløst vrøvl som de kaller den ukjente tungen, som er ukjent ikke bare av mennesker, men av Herren og hele himmelen. Slike gaver produseres av menn og kvinner, hjulpet av den store bedrageren. Fanatisme, falsk begeistring, falsk tungetale og støyende øvelser har vært ansett som gaver som Gud har plassert i kirken. Noen har blitt lurt. Frukten av alt dette har ikke vært god. «På fruktene deres skal dere kjenne dem», Matteus 7,16. Fanatisme og støy har blitt sett på som spesielle bevis på tro.
Falsk tale i tunger.
«Fanatisme, falsk begeistring, falsk tungetale og støyende øvelser har vært ansett som gaver som Gud har plassert i kirken. Noen har blitt lurt her. Fruktene av alt dette har ikke vært gode. «På fruktene deres skal dere kjenne dem». Fanatisme og støy har blitt ansett som spesielle bevis på tro. Noen er ikke fornøyd med et møte med mindre de har en sterk og lykkelig følelsesmessig opplevelse. De jobber for dette og får en begeistret følelse. Men innflytelsen fra slike møter er ikke bra. Når den lykkelige følelsesflukten er borte, synker de lavere enn før møtet fordi deres lykke ikke kom fra den rette kilden», (Ellen G. White, Last Days Events (engelsk utgave) 159.4).
Bedragene i en siste tid er en nøkkel til å forstå den moderne «tungetalen».
For at Satan skal kunne forberede verden på sitt siste store bedrag, bruker han den falne kirke hvor han lar falske mirakler skje. Jeg har i andre skrifter nevnt hva dette går ut på, men for å repetere så vil det utføres falske helbredelser, en falsk ånd vil falle fra himmelen og lignende manifestasjoner av ‘guds kraft’. Dette er ting som klør i øret, og Satan vet at det som klør i øret til menneskene, er det som lettest får innpass i deres liv og tro. Det ser ut til at mange mener den falske tungetalen (se Norsk; Endetiden begynner; Guds kirke i de siste dager) er et bevis på Guds Ånds nærvær, men denne formen for tungetale har sin opprinnelse hos hedenske stammereligioner som Voodoo, og brukes av sjamaner i mange stammereligioner verden over. Men den løgnaktige framstillingen av ‘å tale i tunger’ som den største av ‘Åndens gaver til menigheten’, som de karismatiske kirkene framstiller det som, er ikke bibelsk. Den falske tungetalen sammen med de miraklene som utføres i visse kirkesamfunn utgjør de forberedelsene som Satan bruker for å villede mennesker før han selv plutselig dukker opp som Kristus. Når disse forfalskningene får så godt feste i de falne kirkene hvordan vil det da ikke bli når Satan personifiserer seg som Kristus og gjør ekte mirakler? Det vil bli et hysteri uten like. Folk vil komme fra alle steder for å se ‘frelseren’ og for å høre hva han har å si og for å se mektige undergjerninger. Da vil han også forkynne et falskt evangelium og si at sabbaten er forandret og flyttet fra lørdag til søndag.
Når vi ser hvordan den falne kirken, og verden for øvrig, har utviklet seg de siste 120 årene, fra tiden da moderne «tungetale» kom på mote i de karismatiske kirkene og fram til våre dager, så ser vi en eksponentiell økning i alle typer bedrag som Satan står bak. En av grunnene til det er at Satan vil demme opp for den påvirkningen adventbevegelsen har, ved at de etter 1844 har funnet tilbake mange av de glemte sannhetene i Bibelen, sannheter som gikk glemt da den katolske kirke var enerådende. En annen grunn, og den største grunnen er at Satan vet han har liten tid igjen, og han bruker alle de midler han har til rådighet for å forføre, om mulig, hele verden. Heldigvis er det noen som står vakt på murene og holder Guds ord høyt i hevd. Det er om disse vekterne at Gud sier følgende: På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! … // … Dra gjennom, dra gjennom portene! Rydd vei for folket! Bygg opp, bygg opp hovedveien! Rens bort steinene, reis banneret for folkene! Se, Herren lar det høres til jordens ende: Si til Sions datter: Se, din frelse kommer. Se, Hans lønn er med Ham, Hans verk er foran Hans åsyn. De skal kalle dem Det hellige folket, Herrens Forløste. Du skal kalles Den Ettertraktede, Staden som ikke er forlatt, Jesaja 62,6; 62,10-12.
Forførelser har som sagt alltid vært en del av Satans hjelpemidler for å føre menneskene vekk fra Gud. I boken Herren har vist meg, under overskriften Mystiske bankefenomener, sier Ellen G. White at hun fikk et syn vedrørende slik bankefenomener den 24. august 1950, og at det var Satan som sto bak. Dette er en del av den spiritismen som i våre tid fosser inn i nesten alle kirker og kirkesamfunn, som også bruker denne falske «tungetalen». Det ble imidlertid skikkelig fart i forførelsene ved årsskiftet 1900/1901, da man den 1. januar, ved Bethel College i Kansas i USA, introduserte den moderne tungetalen. De hevdet at dette var den form for tungetale som Bibelen viser til i 1 Korinterbrev 12,1-11, hvor Paulus diskuterer åndes gaver. Bethel College har fått æren for å ha startet pinsebevegelsen. Siden den gang har det gått inflasjon i forførelser, og vår fiende benytter seg av alle mulige skitne triks for å få oss til å falle.
Beklageligvis er det mange som tror at det å tale nye (andre) tunger er det samme som å bable i vei på et slags kaudervelsk. Denne form for ‘tungetale’ er noe vi finner både i de gamle okkulte mysteriereligionene, og i alle hedenske stammereligioner over hele verden. Er det noen som virkelig tror at disiplene som Jesus sendte ut for å bringe evangeliet til hedningene bablet i vei på et uforståelig ‘språk’? For at evangeliet skulle bli forstått måtte de snakke det lokale språket, det er også noe vi ser i Apostlenes gjerninger kapittel 2 som handler om apostlene som ble gitt Den Hellige Ånd, og om Peters tale på pinsedagen. Det står i vers 4 at de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale, mens det i vers 6 står at hver og en hørte dem tale på sitt eget språk. Det er helt klart at disiplene ble utrustet med evnen til mirakuløst å snakke andre kjente språk, se versene 7 til 11. Thomas, for eksempel, dro helt til India hvor han forkynte evangeliet, inderne forstå helt sikkert ikke hebraisk, og Thomas hadde helt sikkert ikke studert indisk på universitetet, men evangeliet forkynte han slik at det bar frukter. Thomas snakket på en mirakuløs måte de språkene som var nødvendig for å gjøre seg forstått. Han hadde fått Åndens gave til å tale andre tunger.
Avslutningsvis vil jeg vise til kjærlighetens apostel, Johannes, som skriver noe viktig i 1 Johannes 4,1. Dette bør vi ta til oss alle sammen: Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden.