Innledning.
Vi kommer nå til den kanskje vanskeligste delen i Bibelen, kapitlene 10, 11 og 12 i Daniels bok. Det er vel ingen andre profetier hvor tolkningene spriker mer enn de gjør her, og den ene mer fantasifulle forklaringen etter den andre er gitt de siste 150 årene. En av grunnene til det er at man ikke legger Bibelen til grunn for sine fortolkninger, men suger det ut av eget bryst, og tolker Bibelen i lys av aktuelle hendelser – dagens nyheter for å si det slik.
Å lese Bibelen med forutinntatthetens briller er også en egenskap vi mennesker har. Det vi leser har lett for å bli farget av det synet vi har før vi begynner. Det er derfor viktig å ta av seg disse forutinntatthetens briller, og lese teksten med åpent sinn og la Bibelen være den eneste som forklarer teksten for oss.
Så er det en del ting vi må ta med som ikke Bibelen hjelper oss med, og det er at våre tradisjoner og vårt språk er totalt annerledes enn det de hadde som skrev den. Bibelen ble skrevet i en periode på mer enn 1500 år, fra 1450 år før Kristus til 100 år etter Kristus. Videre så må vi legge til den kosmiske konflikten, kampen mellom Gud og Satan, samt de andre sunne fortolkningsprinsippene som allerede er nevnt et par ganger, (Hvordan vi kan forstå profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen). Vi må med andre ord sette det inn i rett kontekst.
Videre må vi ta hensyn til at da Bibelen ble skrevet så fantes ikke tegnsetting slik som i dag, og de forskjellige bøkene ble heller ikke delt opp i kapitler og vers. Dette er noe som har kommet i senere tid. Dette ble gjort for å gjøre det lettere å finne fram i Bibelen. Det er ingen tvil om at det er lett å slå opp til et bestemt vers når vi har denne oppdelingen. Men det kan også virke ødeleggende på en måte, fordi når man deler en tekst inn i kapitler og vers, er det mange som ser ut til å tro at det er forskjellige deler. Et eksempel på dette har vi her i Daniels bok hvor slutten av boken er delt i tre kapitler. Det at man har laget tre kapitler her er delvis ødeleggende for fortellingen fordi den profetien som begynner i kapittel 10 og vers 1, avsluttes ikke i kapittel 10 og vers 20 men strekker seg gjennom hele kapittel 11 og ut kapittel 12. Mange blir da forledet til å tro at det er et nytt syn Daniel får i kapittel 11, noe det altså ikke er. Dette er én profeti fra Daniels side, og er den en utvidelse og forklaring av tidligere syn i Daniel 2, 7 og 8.
I KJV begynner kapittel 11,1 med Also I in the first year of Darius the Mede, [even] I, stood to confirm and to strengthen him. På norsk er teksten slik: I det første regjeringsåret til mederen Dareios stod jeg opp – ja jeg – for å hjelpe og verne ham. Also I eller jeg viser til engelen som kommer til Daniel i kapittel 10. Daniel får synet i det tredje året i Kyros´ regjeringstid (Daniel 10,1), men engelen refererer til det året da Babylon ble erobret (Daniel 11,1). Det er altså engelen som sier jeg om seg selv som fortsetter å forklare for Daniel de syn han har hatt tidligere.
Kapitlene 10, 11 og 12 fortsetter altså den historien vi finner i kapitlene 2, 7 og 8 i Daniels bok, og på samme måte som historien ble utviklet videre i kapittel 7 og 8 så utvikles historien videre også her, og vi får nye og mer detaljerte opplysninger. Fortsatt finner vi det lille hornet, men nytt i denne delen er at det dukker opp en ny konge. De krigene som vi så mellom de forskjellige rikene i de andre kapitlene fortsetter også her, og nå finner vi at denne krigen vil fortsette mellom det lille hornet, som blir kalt kongen i nord, og den nye kongen, kongen i sør. Vi vil altså bli tatt med til en krig mellom to konger; kongen i nord og kongen i sør, noe vi vil komme tilbake til senere. Det er mange som imidlertid stiller seg tvilende til påstanden om kongen i nord og kongen i sør som to reelle makter som vil dominere verden i endetiden, men Daniel selv titulerer de to maktene som i endetiden skal utkjempe en krig nettopp som kongen i nord og kongen i sør. De er derfor to virkelige, og i vår tid høyest aktuelle makter som vi må ta på alvor, og det er derfor viktig å forstå hva og hvem disse er.
Dette kapitlet tar oss med på en reise hvor vi finner både bilde og motbilde, derfor må følgende, i tillegg til Hvordan kan vi forstå profetiene i Daniel bok og Åpenbaringen ligge til grunn for fortolkningen:
- Kampen mellom Jesus og Satan er et av hovedtemaene i dette kapittelet som i resten av Daniels bok.
- Gud Skaperen er universets hersker, og Satan imiterer dette gjennom det lille hornet.
- Satan ønsker å ta Guds plass, det vil si at Satan ønsker å innta Guds posisjon i nord for å overta Guds trone og å motta den tilbedelsen Gud alene er verdig å motta. Nord er også et bilde på tilbedelse.
- Dette kapittelet handler om kongen i nord og kongen i sør, og som i kapittel 8 starter historien med Medo-Persia og kong Dareios, og på den måten trekkes linjene opp fra de foregående kapitlene (2, 7 og 8), og vi får nye opplysninger om historiens utvikling.
- Konfliktene i dette kapittelet starter altså som en fysisk krig mellom forskjellige riker og konger, men går etter hvert over til å bli en krig på det intellektuelle planet, og tar oss fra en fysikk krig mellom to militærmakter til en intellektuell krig mellom to forskjellige filosofiske systemer.
- Overgangen mellom de forskjellige maktene eller rikene er ikke alltid like enkel å få øye på, men det virker som om det er en flytende overgang fra det greske riket til det romerske riket, og mellom de to fasene som Romerriket viser oss, den militær-politiske fasen og den religiøs-politiske fasen.
Slagmarken der denne krigen etterhvert utkjempes på er altså våre sinn. Den fysiske kampen som startet i kapittel 10 utvikler seg som sagt til en åndelig kamp, og det valget vi tar i denne konflikten vil få konsekvenser for deg og meg, og vil følge oss inn i evigheten. Derfor skal vi prøve all lære som forkynnes med et Så sier Herren, slik Jeremia 6,16 sier: Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den, (se også 2 Mosebok 31,12-18).
Vi har tre konfliktscenarioer i kapittel 11.
1) Konflikten mellom nord og sør. 2) Alliansen mellom nord og sør, som et resultat av at kongen i nord beseirer kongen i sør, se Daniel 11,42. 3) Konflikten mellom Guds trofaste folk og kongen i nord, som her har blitt til alliansen mellom kongen i nord og kongen i sør, se Daniel 11,42; 11,45a (og Åpenbaringen 12,17).
Hensikten med pkt. 1 og pkt. 2 er å samle opp et tankesett, og en mentalitet hos alle mennesker i hele verden, for så å bruke den kollektive mentaliteten mot Guds trofaste rest i endetiden, som er de som ikke underkaster seg det systemet som konflikten og senere alliansen mellom nord og sør etter hvert setter opp.
Etter at kongen i nord har beseiret kongen i sør (Daniel 11,42), finnes det kun to grupper igjen på jorden … …
a) den store gruppen som består av alliansen mellom nord og sør som inneholder alle falne kirkesamfunn, hedenske religioner og alle sekulære organisasjoner, og … b) Guds lille rest som holder seg til Guds Ord (Åpenbaringen 14,12; 12,17; 19,10).
Typologi og Merisme.
Typologi:
Typologi setter opp to hendelser, bilde og motbilde, i hver ende av en tidsakse hvor den andre forekomsten gjenspeiler den første, som for eksempel dyreofringen i gammeltestamentlig tid og Jesu offerdød på korset. Offerdyret, lammet, skulle være feilfritt på alle måter, fordi det var et bilde på Jesus Kristus, og da Jesus døde på korset ble han motbildet til det gammeltestamentlige bildet.
Et eksempel: 10 Se, i dag har Jeg satt deg over folkeslagene og kongerikene, for å rykke opp og rive ned, for å ødelegge og å bryte ned, for å bygge og plante. 11 Igjen kom Herrens ord til meg, og det lød slik: Jeremia, hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en stav av våketreet. 12 Da sa Herren til meg: Du har sett rett, for Jeg vil våke over Mitt ord så Jeg gjennomfører det. 13 Herrens ord kom til meg for andre gang, og det lød slik: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en kokende gryte, og den vender åpningen hit fra nord. 14 Da sa Herren til meg: Fra nord skal ulykken bryte løs over alle som bor i landet. Jeremia 1,10-14,(se også Jeremia 6,1; 10,22; 46,10; 47,2; 50,3; Jesaja 14,12-13.)
Det var like før Judea ble erobret av Babylon i år 605 at Jeremia fikk denne profetien. Den er også et bilde på en framtidig hendelse. Bildet er slik: Juda hadde gjennom en årrekke falt fra den rette gudstroen, og til tross for mange advarsler gjennom årene omvendte de seg ikke. Til slutt sender Gud en straff over Juda i form av Babylon og Nebukadnesar. Men, kan du si, Babylon lå jo ikke nord for Jerusalem, men i øst. Det er riktig, Babylon lå øst for Jerusalem. Men på den tiden kunne ikke soldatene marsjere gjennom ørkenen som ligger mellom Babylon og Juda, de måtte følge det som kaller Den fruktbare halvmåne, noe som gjorde at de til slutt kom mot Jerusalem fra nord. Motbildet til denne historien vil bli Jesu gjenkomst, hvor han kommer fra det virkelige øst, og straffer de som ikke vendte om og tok imot frelsen.
I Esekiel 28,2 og 26,7 finner vi samme historie, og her representerer Tyrus kongen i nord, som skal møte sin undergang i endetiden da Gud skal utfri sitt folk. Babylon, eller Babylons konge, er her faktisk et bilde på Kristus. Om Tyrus sier Gud i Esekiel 28,2: Menneskesønn, si til fyrsten av Tyrus: Så sier Herren Gud: Ditt hjerte er hovmodig, og du sier: Jeg er en gud, jeg sitter i gudenes sete, midt ute på havet, du som bare er et menneske og ikke en gud, men som framhever ditt hjerte som om det var et gudehjerte.
Her må det innskytes at fyrsten av Tyrus ikke er kongen i nord, men er et bilde på den makten som er bakenforliggende (se vers 11 – 19), den makt som gir de fire rikene i Daniels bok sin makt. Det kommer frem av nettopp disse versene at det er djevelen som er fyrsten av Tyrus.
Om Tyrus´ straff sier Gud i Esekiel 26,7: For så sier Herren Gud: Se, Jeg skal føre Nebukadnesar, Babylons konge, mot Tyrus fra nord med hester, vogner, hestefolk og en hær med mange folk. Om Nebukadnesar sier Daniel i 2,37: Du, konge, er kongenes konge. For himmelens Gud har gitt deg et rike, makt, styrke og ære.
Kapittel 11 starter med en beskrivelse vi er familiære med fra kapitlene 2, 7 og 8, og vi begynner i Medo-Persia med kong Dareios (Kyros, se Jesaja 45,1), som etterfølges av Kambyses, Dareios I, Xerxes og Artaxerxes. Noen år senere blir Medo-Persia erobret av en mektig konge som skal herske med stort herredømme og gjøre som han selv vil. Dette er Aleksander den store. Aleksander den Store dør, og hans rike deles mellom fire av hans 12 generaler, Kassandros, Lysimakhos, Selevkos og Ptolemaios. Denne delingen av det greske riket gir ikke opphavet til et nytt rike, det er en utvendig, kosmetisk endring, innvendig er det fortsatt det greske riket. Deretter går historien over til kongen i nord vs. kongen i sør. Med utgangspunkt i at Daniel ser kongene i nord og sør, kan vi forstå dette på to måter.
1) Det kan forstås i lys av Jerusalems geografiske beliggenhet, hvor de to opponentene bokstavelig befinner seg nord og syd for Jerusalem, eller … 2) … vi kan forstå det i overført betydning slik at kongen i Nord ønsker å innta Guds trone som ligger i Nord, og da må motstanderen til Nord være Sør (dette er merisme; se nedenfor).
Vi kan derfor glemme Kassandros og Selevkos, og konsentrere oss til å begynne med om Lysimakhos nord for Jerusalem, og Ptolemaios sør for Jerusalem, fordi de neste versene handler de om disse to kongene og deres etterfølgere. Historien om Lysimakhos og Ptolemaios er det vi kan kalle modellen eller bildet for resten av kapittelet, som senere vil dreie seg om motbildet av disse to kongene. Vi ser ganske snart at kongen i sør forklares som Egypt (vers 8). At kongen i sør er Egypt er hevet over enhver tvil, men dette har også en åndelig betydning, for vi vet jo at det virkelige Egypt var den første nasjonen som avviste Gud, og stilte spørsmål om Guds eksistens. Dette må vi også legge til bunn for forståelsen. Videre så er det viktig å vite at det finnes et prinsipp som kalles merisme, dårlig oversatt blir det ytterpunkter, motsetninger eller motsatser. Kapittel 11 er full av merismer, nord – sør er en slik merisme.
Merisme.
Merisme kan forklares på to forskjellige måter, og det er 1) som to diametralt motsatte deler, ytterpunkter eller 2) som forskjellige deler som uttrykker en helhet, slik som dag og natt, himmel og jord eller nord og sør. Dag og natt utgjør en helhet – et døgn. Det engelske uttrykket lock, stock and barrel beskriver hva merisme går ut på, fordi dette uttrykket refererer opprinnelig til de mest iøynefallende delene av en pistol, så når lock, stock and barrel brukes i dagligtale så betyr det ganske enkelt en gjenstand som består av flere bestanddeler. Når det står i Bibelen at Gud skapte himmel og jord, betyr det at Gud skapte både himmelen og jorden og alt det andre som finnes – og ikke minst at dette tilhører Gud. Dette er merisme. Derfor vil djevelen gjøre det samme. Han vil samle alt mellom ytterpunktene nord og sør og si at dette er hans eiendom.
Daniel selv kaller altså kongen i sør for Egypt, noe som tydelig kommer fram av konteksten i Daniel kapittel 11. Egypt var en sekulær makt som ikke ville vite noen ting om Gud, og Farao nektet å vedkjenne seg Guds eksistens og Egypt ble derved den første nasjonen i historien som nektet for Guds eksistens. I stedet for å akseptere Guds suverenitet, utfordret Farao Gud ved å si: … Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare, (2 Mosebok 5,2).
For å forstå hva dette betyr i konflikten mellom kongen i nord og kongen i sør er vi nødt til å se på det historiske Egypt. Egypt var som vi vet den første nasjonen som undertrykket Guds folk da de gjorde Israel til slaver. Kongen i sør som Egypt, blir derfor brukt som bilde på alle former for ugudelighet, og utvikler seg her i Daniel 11 til å bli en sekulær allianse som representerer ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme osv. Med andre ord alt av sekulære ideer som har samme mål som kongen i Nord, å hindre Guds folk å tilbe den ene sanne Gud. Begge kongene ønsker å innføre et tankesett, en kollektiv mentalitet, som går mot Gud. Det er en kamp om å kontrollere hvert eneste individ og derigjennom få full kontroll over verden, og på den måten å sette en stopper for all sann gudstilbedelse. Når kongen i sør representerer en ateistisk, sekulær makt, og vi leser dette som merisme, må derfor nord være det motsatte – en teistisk, eller religiøs makt, men det er hele tiden flytende overganger mellom de virkelige rikene, bildene og motbildene, men det ser ut som om det militære Roma introduseres i vers 16, og det religiøse Roma i vers 21.
Konflikten mellom nord og sør som vi finner i versene 5 – 39 er tradisjonelt tolket til å være en konflikt mellom to makter som kontrollerer nord og sør. Og som en merisme tilsier, går det ut på at disse to maktene til slutt forener seg, til tross for at de i tilsynelatende er fiender, for å ødelegge sin felles fiende, Guds trofaste folk. I dette avsnittet ser vi konflikten utspiller seg, først sør mot nord, så er det nord mot sør, og deretter sør mot nord på nytt.
Profetien er ikke gitt med navngitte, spesifikke konger, men er gitt som et overblikk over historiens gang og kampen bak kulissene. At bare fire av de ti kongene som skulle følge etter Dareios/Kyros er nevnt indikerer dessuten at kapittel 11 ikke har tenkt å dekke hvert eneste år mellom Daniel og endetiden. Det setter søkelys på de store linjene, og hopper over det som er mindre viktig. Vi får hovedtrekkene i historien, og kun de viktigste begivenhetene blir nevnt.
Det finnes mange teorier om hvilken nasjon kongen i nord representerer. Uriah Smith lanserte Tyrkia som kongen i nord, men møtte motbør fra James White. James White sa om Uriah Smiths fortolkning av Daniel 11 og Tyrkia som kongen i nord: Det er en plausibel fortolkning, men; om leggene av jern og føttene av jern og leire i kapittel 2 representerer Roma, og det lille hornet i kapittel 7 representerer Roma, og om det lille hornet som vokser seg umåtelig stort i kapittel 8 representerer Roma, så må også kongen i nord representere Roma. Dette er fire parallelle profetier som alle fører fram til Jesu annet komme.
Nord – sør konflikten som merisme:
Merisme er forklart som to ytterpunkter som uttrykker en helhet. For å kunne se merismen må vi forstå historien. Det kan i utgangspunktet ikke være to makter som kjemper mot hverandre slik som her, men vi ser at det er et bestemt konfliktmønster som fører til en endelig fusjon av de to maktene som da tilsynelatende er motstandere, men som har felles interesse (se vers 27). Tar vi hensyn til dette vil vi kunne se merismen klart. Merismen i dette avsnittet vil ikke bli ordentlig synlig før de to motstanderne, nord og sør, gjennom sin felles interesse, har forent seg mot sin felles fiende. I dette tilfellet er deres felles interesse å utslette Guds trofaste folk.
Dette kapittelet kan vi dele det i tre deler. Versene 1-4, versene 5-39 og versene 40-45. De fire første versene drar parallellene til de foregående kapitlene, 2, 7 og 8 slik at vi også her klart og tydelig blir vist sammenhengen. Konflikten i versene 5-39 har følgende mønster: A1) Nord angriper Sør, vers 9. B1) Sør angriper Nord, vers 11. C1) Nord angriper Sør igjen, vers 13. Så gjentas det motsatt vei: C2) Nord angriper Sør vers 15 a, B2) Sør angriper Nord vers 15 b, og til slutt A2) Nord angriper Sør igjen vers 25. I versene 40-45 har konflikten følgende mønster: D) Sør angriper nord (tese) vers 40. E) Nord angriper sør vers 42, (antitese), etterfulgt av F) Sør allierer seg med Nord (syntese) vers 43 før G)Nord som angriper Nord?! vers 44-45, etterfulgt av Guds endelige seier over de forenede onde kreftene, Dan 12,1.
Som nevnt tidligere så er merisme et prinsipp som forener to diametralt motsatte punkter, og vi ser i vers 43 at nord har overvunnet sør og på den måten har de blitt forenet. I 1 Mosebok står det at Gud skapte himmel og jord. Himmelen og jorden indikerer her at Gud skapte hele universet, (se også Salme 89,11-12 og Esekiel 21,3-4). I merismen i Daniel 11 er Nord og Sør ytterpunkter, ikke bare geografisk men også ideologisk, og utgjør en totalitet.
Kongen i nord og kongen i syd.
Dette er en kamp, først mellom to virkelige riker som utkjemper denne kampen på den virkelige slagmarken, men etter hvert går den som sagt over til en åndelig kamp for å få kontroll over hvert menneske. Hvem vi skal tilbe, er kjernen i denne konflikten.
Dette er et fasinerende kapittel, og gir oss først og fremst flere komplementerende opplysninger relatert til de profetiene Daniels har hatt tidligere, samt at dette kapittelet gir oss mange detaljer om den usynlige kampen som foregår i den åndelige verden. Dette kapittelet gir oss de siste opplysningene vi trenger for å få en helhetlig historie regnet fra 605 f.Kr. da Nebukadnesar erobret Jerusalem og fram til Jesu gjenkomst.
Vi ser tydelig at beina av jern i Daniel 2, det forferdelige dyret i Daniel 7 og det lille hornet i Daniel 8 er den samme maktfaktoren som i Daniel 11 kalles kongen i nord. Vi vil i kapittel 11 få flere opplysninger om hva det lille hornet vil gjøre opp gjennom tiden, og vi vil se at hornets anstrengelser for å forføre og lokke Guds trofaste rest til fall bare blir sterkere og sterkere jo nærmere enden vi kommer. Da tvinger det seg fram et spørsmål:
Har Guds trofaste rest i hele tatt noen sjanse for å overleve denne krigen som raser rundt oss?
Jeg hevder som sagt at kapitlene 10, 11 og 12 er en enhet, og at inndelingen i kapitler kan være mer ødeleggende enn det er til hjelp. Det er det viktig å huske på. Kapittel 10 begynner med å tidfeste profetien til det tredje regjeringsåret til den medo-persiske kongen som er 537. Medo-Persia erobret Babylon 539, og dette er det første regjeringsåret til kongen.
Generelt om Daniel kapittel 11.
Når vi nå skal dykke ned i kapittel 11 er det også her veldig viktig å huske på at kampen står mellom Jesus og Satan. Den kosmiske konflikten må legges til grunn for forståelsen. Så kan det sikkert stilles spørsmål om hva den kosmiske konflikten egentlig går ut på: Er det en kamp om territorier – en fysisk krig, eller er det en kamp om tilbedelse – en åndelig krig? Svaret er åpenbart, for det hele handler om tilbedelse. Men her i kapittel 10, 11 og 12 ser vi også en fysisk krig, og nettopp første del av kapittel 11 dreier seg om fysiske kriger mellom to riker som kalles kongen i nord og kongen i sør. Deretter går kampen over til den åndelige konflikten, som hele tiden har ligget som et bakteppe i historien, hvor Satan ønsker å ta den plassen som Gud Skaperen alene har krav på. Satan ønsker altså Guds plass og derigjennom få den tilbedelsen som Gud Skaperen alene er verdig å motta. Følgelig så utkjempes ikke denne kampen på slagmarken, men i menneskenes sinn. Til alt overmål kalles altså de to maktene som utkjemper den åndelige kampen også for kongen i nord og kongen i syd.
Kapittel 11 dreier seg etter hvert, som allerede nevnt, også om den åndelige konflikten. De 20 første versene tar oss med fra Medo-Persia på Dareios´ tid og til oppløsningen av det Vest-Romerske riket. Vers 21 innleder således den religiøse epoken til Romerriket, noe som fremkommer av teksten: I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list.
Går det an å gi en mer korrekt beskrivelse av historien gang? Det er jo nettopp slik biskopen i Roma kom i posisjon. Kristendommen og de kristne sto ikke særlig høyt i kurs hos folk flest i Roma pga. sin sterke tilknytning til jødedommen. De ble rett og slett foraktet, og ble sett på som dårlige mennesker. Dette var også tilfellet fra midten av det fjerde århundre da de arianske stammene begynte å herje i Romerriket, og frem til det endelige fallet til det Vest-Romerske riket i 476. Kirken fikk aldri, og ble heller aldri gitt kongedømmet, (les Romerriket), men ved list og manipulasjon klarte biskopen i Roma, riktignok med den øst-romerske keiserens velsignelse, å fylle det politiske vakuumet som oppstod da keiseren flyttet til Konstantinopel, og biskopen overtok keiserens gamle trone og tittel. Plutselig hadde den katolske kirken tilrevet seg all makt i Roma. Biskopen hadde tilrevet seg riket ved list. Fra nå flyttes konflikten mellom kongen i nord og kongen i sør for godt fra slagmarken og til menneskenes sinn.
Uriah Smith har hatt en stor innflytelse på utviklingen av adventismen, og har bidratt med mye bra. Men på et par områder har han valgt løsninger som ikke helt er i samsvar med hva Bibelen lærer, og som beklageligvis mange i dag fortsatt anser som riktig. Som nevnt over så forklarte Uriah Smith Tyrkia som kongen i nord, men fikk som nevnt motbør fra bl.a. James White. I sin bok om Daniel og Åpenbaringen har han noen uttalelser som ikke holder helt mål.
- 1) «… for som vi har sett, ble pavemakten da styrtet av franskmennene og har aldri siden klart å utøve den makt som den hadde før».
- 2) I forbindelse med vers 38 knytter Uriah Smith Festningenes gud til Frankrike under revolusjonen.
- 3) Han har også gitt Tyrkia, ved Det Osmanske riket, æren for å være kongen av nord.
Jeg velger å svare slik på disse påstandene.
1) I en kommentar til vers 35 sier Uriah Smith: … for som vi har sett, ble pavemakten da styrtet av franskmennene og har aldri siden klart å utøve den makt som den hadde før. Dette er en sannhet med visse modifikasjoner, fordi Uriah Smith ser bort fra det profetien sier. Han burde absolutt ha sett dette dersom han virkelig var interessert i å finne dette svaret, særlig da vi vet at det står i Åpenbaringen 13,3 at pavemakten skal gjenopprette sin religiøse og politiske makt fullt ut: Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.
Nå mer enn 100 år etter Uriah Smith ser vi at den romersk katolske kirken er på vei tilbake til full styrke slik den hadde før 1798, og vel så det. Det er imidlertid ingen overraskelse all den tid Johannes i Åpenbaringen 13 forteller oss at dette skal skje. Det at alle religiøse organisasjoner, med unntak av noen få, i dag anerkjenner paven som verdens religiøse og åndelige overhode, og pavelige uttalelser som: Religiøse fanatikere, selv om de ikke er voldelige, er terrorister, og det er bare en passende straff for disse … … bekrefter denne profetien og beviser det faktum at pavemakten er vei til maktens tinde på nytt.
2) I forbindelse med vers 38 knytter Uriah Smith Festningenes gud til Frankrike under revolusjonen. Uttrykket Festningenes gud må imidlertid leses i lys av den kosmiske konflikt, for det er jo denne konflikten det dreier seg om hele tiden. Det er et faktum at den første opposisjonen mot Gud skriver seg fra Babel, og Babels tårn. Nimrod var Babylons grunnlegger og Babylon var Festningen. At Nimrod sto i opposisjon til Gud, kommer klart til uttrykk i 1 Mosebok 10,9 hvor det sies at Han ble en stor jeger for Herren. Derfor blir det sagt: Som Nimrod, den store jegeren for Herren. Nimrod var med andre ord Festningenes gud, som er et bilde på Satan.
Nimrod ble en mektig mann. Han ble så navngjeten at han i senere tider ble typen på kraft og velde, og det ble laget et ordtak om ham; som Nimrod, den store jegeren for Herren. Uttrykket den store jegeren for Herren må her forståes i ond mening. Han trosset Gud, og jeger betyr her kjempe eller stridsmann. Nimrod grunnla et rike ved Eufrat, – som senere ble kalt Babel, og hans innflytelse strakte seg over hele regionen. Helt til Assyria strakte hans makt seg, og her grunnla han Ninive, som senere fikk betegnelsen den store stad. Det var tre andre byer som nevnes i samme forbindelse med Ninive. Disse tre byene lå så nærme Ninive at de vokste etterhvert sammen til en by. I Jona sies det om Ninive at den var tre dagsreiser i utstrekning, (Jona 3,3; 4,11).
3) Å kalle Tyrkia kongen i nord, og således la Tyrkia oppfylle profetiene i kapittel 11 er en hån mot Daniels bok, og en direkte usannhet, fordi Daniels bok kapittel 2, som må være grunnlaget for fortolkningen av profetiene utelater Tyrkia. Uriah Smiths tolkning av Daniel kapittel 11 er derfor ikke riktig.
Medo-Persia og Grekenland:
Vers 1 I det første regjeringsåret til mederen Dareios stod jeg opp – ja jeg – for å hjelpe og verne ham.
Det første verset i dette kapittelet trekker linjene tilbake til kapitlene 2, 7 og 8, og viser sammenhengen mellom alle disse kapitlene. Dette verset setter også tiden for oss. Vi befinner oss i det Medo-Persiske riket, og i Dareios regjeringstid, og i år 537, Dareios var konge mellom 539 f.Kr. og 530 f.Kr. Grunnteksten er på hebraisk, og da kan vi legge til grunn at Daniel også bruker den hebraiske regnemåten. Når da kapittel 10 begynner med å tidfeste profetiene til 537, og forlengelsen i kapittel 11 tidfester det hele til 539 skurrer det, og ikke bare litt. Jeg mener vi må lese vers 1 som en tilleggsinformasjon som ikke setter tiden for kapittel 11, for dette kapitlet er åpenbart samme profeti som kapittel 10. Det som engelen egentlig sier er at han – engelen, i år 539 da Dareios (Kyros) erobret Babylon, stod opp for å hjelpe og verne kong Kyros, fordi Gud hadde en plan med at Kyros skulle erobre Babylon akkurat på dette tidspunktet.
Jeg i dette verset viser ellers til engelen som i forrige kapittel kom til Daniel for å forklare ham profetiene. Det er dette ordet som linker de to sammen, og som forteller oss at dette er samme profeti.
Vers 2 Nå skal jeg fortelle deg sannheten: Se, i Persia skal det stå fram tre konger til, og den fjerde skal være langt rikere enn de andre. Ved sin styrke og rikdom skal han egge opp alle mot Grekenlands kongerike.
Vi må lese denne teksten med forsiktighet. I NASB Lexicon har verset følgende ordlyd: And now I will tell you the truth. Behold, three more kings are going to arise in Persia. Then a fourth will gain far more riches then all of them; as soon as he becomes strong through his riches, he will arouse the whole empire against the realm of Greece. Det betyr i klartekst at profetien sier det ville komme, ikke tre konger, men tre konger pluss en konge, altså fire konger i tillegg til Dareios.
Det var i virkeligheten 11 konger i det Medo-Persiske riket, men her er bare nevnt de fem største av dem, som historien sier var de største kongene. De ti kongene var: 1) Dareios/Kyros II den store, 539 – 530, som ble konge over Medo-Persia i år 550 f.Kr. I tillegg til Kyros/Dareios som erobret Babylon, er dette de andre ti kongene: 2) Smerdis, kun kort tid i 521 3) Kambyses, 530 – 521,3) Darius I 521 – 486, 4) Xerxes I 486 – 465 også omtalt med epitetet «den store» og 5) Artaxerxes I 463 – 424. 6) Dareios II 424 – 404 (samt Sogdianus 424 – 423 og Xerxes II 424 – 423, som begge var rivaler av Dareios II), 7) Artaxerxes II 404 – 358, 8) Artaxerxes III 358 – 338, 9) Arses 338 – 336, 10) Dareios III 336 – 331.
De som uthevet med fet skrift er de profetien nevner, de øvrige er de seks andre kongene som regjerte i det Medo-Persiske riket.
Sogdianus og Xerxes II, var rivaler til den egentlige kongen som var Dareios II. Artaxerxes I er ifølge den jødisk-romerske historikeren Josefus (Josephus) samme person som Ahasverus i Esters bok, og er den siste av disse store kongene som egger opp alle mot Grekenlands kongerike.
Når det gjelder uttrykket … skal egge opp alle mot Grekenlands kongerike … så kan det også oversettes slik … han skal egge opp hele det greske området … Dette må sees i lys av at de greske bystatene fortsatt lå i stadig krig med hverandre og ennå ikke hadde blitt forenet i en gresk nasjon.
Vers 3 Så skal en mektig konge stå fram. Han skal herske med stort herredømme og gjøre som han selv vil. Vers 4 Når han har stått fram, skal hans rike bryte sammen og bli delt mot himmelens fire vinder. Men det skal ikke gå over til hans egne etterkommere, og herredømmet skal ikke vare slik som da han hersket. For hans rike skal rykkes opp, og det skal gå over til andre enn disse.
Denne kongen er Aleksander den store som regjerte fra 336 f.Kr. til 323 f.Kr. og som i løpet av den korte tiden han regjerte erobret mer enn hele den kjente verden, og var så langt øst som til India. Han døde 10 juni 323 i Babylon. Da Aleksander den store døde, delte fire av hans 12 generaler, Kassandros, Lysimakhos (nord), Selevkos og Ptolemaios (sør) riket seg imellom. Dette er de andre enn disse som ikke er hans egne etterkommere som skal overta riket. Aleksander den store fikk riktignok en sønn, Aleksander IV Aegus, som ble født noen måneder etter Aleksander den stores død, i august 323, og kunne følgelig ikke gjøre krav på riket. Aleksander IV Aegus ble imidlertid utropt til medregent sammen med sin onkel Fillip III av Makedonia, men ingen av disse to fikk noen politisk innflytelse. Aleksander IV Aegus døde 14 år gammel i 309.
De neste versene 5 – 15 handler utvilsomt om Lysimakhos og Ptolemaios og deres riker, men det bygger seg opp til et sceneskifte. Vi kan dele disse versene i to bolker, 5-6 og 7-15. I versene 5 og 6 er fokus et giftemål for å forsøke å forene Nord og Sør.
De to kongene fra Nord og Sør.
Vers 5 Kongen fra Sør skal bli sterk. Også en av hans fyrster skal bli sterk. Fyrsten skal få større herredømme enn ham. Hans herredømme skal være et stort herredømme. Vers 6 Etter noen år skal de slutte seg sammen, for en datter av kongen i Sør skal komme til kongen i Nord for å inngå en avtale. Men hun skal ikke få beholde den makten hennes myndighet gir, og hans myndighet skal heller ikke bli stående. Men hun skal overgis sammen med dem som tok henne med dit, sammen med ham som ble far til henne og sammen med ham som styrket henne på den tiden.
Her i vers 5 støter vi på kongen i sør for første gang, og det kommer fram av konteksten at det er Egypt som kongen i sør. Den scenen vi nå kommer til, vil vare fram til vers 15, hvor vi får et sceneskifte. Det hellenistiske riket går til grunne og Romerriket overtar hegemoniet. Det er først under Romerrikets dominans at den fysiske krigen går over til en åndelig krig.
Den greske oversettelsen, Septuaginta, kaller faktisk den makt som Bibelen Guds Ord kaller kongen i sør for kongen av Egypt. Dette kan også forsvares ut fra historiske kilder. En av de mest kjente sør-arabiske overleveringer fra denne tiden (Glosser 1155) refererer til krigen mellom Persia (nord) og Egypt (sør) som krigen mellom (Herren) kongen av nord og (Herren) kongen av sør. På dette tidspunktet var kongen av sør Ptolemeus I Soter. Uttrykket … en av hans fyrster … viser til en av Ptolemeus I Soter etterfølgere, Seleukes I Nikator. Det hebraiske ordet som her er oversatt til fyrste kan også oversettes bokstavelig til general.
Septuaginta er en oversettelse av den hebraiske bibel og noen andre tekster til det som kalles Koine-gresk. Koine-gresk er karakterisert som en aleksandrinsk dialekt, som er en felles attisk eller hellenistisk gresk, som var det greske språket som utviklet seg i kjølvannet av Aleksander den stores erobringer.
Kongen i nord brukes for første gang i profetien i vers 6. (Se Jesaja 41,25). Datteren av Ptolemaios, kongen i sør, er Berenike som giftet seg med Antiokus II Theos av Syria, men Berenike ble ganske snart drept fordi Antiokus´ første kone, Laodike I, tok hevn og drepte både Antiokus og hans nye dronning. I versene 7-15 fortsetter konflikten mellom kongen i Nord (fortsatt Grekenland) og kongen i Sør (fortsatt Egypt), inntil Roma blir introdusert i versene 15-16.
Vers 7 Men av et skudd fra hennes røtter skal det stå fram en i hans sted. Han skal komme ut mot hæren, gå inn i festningen til kongen i Nord, og han skal gå til angrep på dem og seire. Vers 8 Han skal også føre bort deres guder, deres støpte bilder og deres kostbare kar av sølv og gull til Egypt. Så skal han holde seg borte fra kongen i Nord i noen år.
Dette «skuddet fra hennes røtter» er antakeligvis Ptolemaios Euergetes, bror av den drepte Berenike, som angriper kongen i nord, og slår ham. Ptolemaios Euergetes erobrer store deler av riket til kongen i nord, han tar også med seg de kostbare gudebildene som krigsbytte. I stedet for å utnytte det militære overtaket som kongen i sør oppnådde ved denne seieren så lar han i stedet kongen i nord få fred noen år til å gjenoppbygge sin militære styrke.
Vers 9 Han skal komme mot kongeriket til kongen i Sør, men han skal vende tilbake til sitt eget land igjen. Vers 10 Men hans sønner skal egge opp strid og samle meget store hærstyrker. Han skal sannelig komme og skylle over det som en flom og så dra gjennom. Igjen skal han gå til strid helt fram til festningen hans. Vers 11 Kongen i Sør skal bli drevet av raseri og dra ut og stride mot ham, mot kongen i Nord. Han skal mønstre en stor hær. Men hæren skal overgis i hans hånd. Vers 12 Når han har overvunnet hæren, skal hans hjerte bli hovmodig. Han skal felle titusener, men han skal likevel ikke bli sterk.
Selevkos II Kallinikus, eller Pogon, 246 – 225 f.Kr. legger ut på et felttog mot kongen i sør, men dette mislykkes totalt. Vi har nå kommet inn i den delen av kapittel 11 hvor vi finner nord/sør- konflikten som merisme. Vi ser nå A1) nord som angriper sør.
Dette er Antiokus III den store, Kallinikus´ yngste sønn. Først blir det en våpenhvile og fredsforhandlinger, men fredsforhandlingene strander. Antiokus angriper igjen, og kommer helt til den Egyptiske festningen Rafia. Nå mønstrer Ptolemaios alle krefter og slår tilbake kongen fra nord, Antiokus III. Antiokus mister nesten alt, han beholder kun Seleukia ved Tigris. Dette er B1) sør som angriper nord. Kongen i sør utnytter heller ikke det overtaket han fikk ved å beseire kongen i Nord ved Rafia, og derfor slutter ikke striden her.
Vers 13 For kongen i Nord skal vende tilbake og mønstre en hær som er større enn den første. Når årene kommer, som hører til tidenes ende, da skal han sannelig dra ut med en stor hær, og mye utstyr.
Dette verset bør vi dele opp i to, a) som består av: For kongen i Nord skal vende tilbake og mønstre en hær som er større enn den første fordi dette er en forlengelse av historien i vers 12, og viser C1) nord som angriper sør på nytt.
Når det gjelder del b) som sier følgende: Når årene kommer, som hører til tidenes ende … … så ligger det implisitt i den norske oversettelsen at det som vers 13 b handler om ikke skal skje før i endetiden. Dette er en feil oversettelse nok en gang. Det riktige valget ville vært etter et visst antall år. Den engelske oversettelsen i KJ sier: after certain years, Tysk Luther bruker nach etlichen Jahren og den spanske RV bruker a cabo de tiempos de años.
Vi skal imidlertid ikke se helt bort fra den muligheten at det kan være slik at oversetterne har tenkt om uttrykket når årene kommer, som hører til tidenes ende at dette gjelder for den tiden da de hellenistiske rikene ble erobret av Roma, men det er en noe søkt forklaring.
Vers 14 I de tider skal mange reise seg mot kongen i Sør. Også voldsmennene i ditt eget folk skal opphøye seg til å oppfylle synet. Men de skal falle.
Det er en vanlig oppfatning at de som skal reise seg mot kongen i Sør i dette verset er Makkabeerne, og ser vi på hvordan verset begynner I de tider så viser dette til vers 13 hvor det tydelig kommer fram at det dreier seg om den tiden da et nytt rike vil tre inn på scenen. Vi ser her den første indikasjonen på Romerriket, selv om overgangen er flytende, kan vi regne versene 14 – 16 som overgangen fra det greske riket til det romerske riket.