Innledning.
Det er mange som opp gjennom årene har beskyldt Gud for å være både en despot, tyrann og barnemorder, og at han elsker å se menneskene lide. De legger mange av de uforståelige historiene i Bibelen til grunn for sitt syn, og blander det sammen med den falne kirkes syn på et evig brennende helvete. Spørsmålet er om slike mennesker i det hele tatt prøver å se bak historiene og om de gidder å prøve å finne ut av hva ord og uttrykk egentlig betyr. Jeg har en bakgrunn som ateist, men etter min omvendelse har jeg lært å se Guds kjærlighet i alle deler av Bibelen, også på de stedene der det i utgangspunktet ser ut som om påstandene om en Gud som er kjærlig er alt annet enn riktig.
La meg slå fast med en gang at Gud elsker alle mennesker like mye. I sitt evangelium skriver Johannes følgende: For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv, Johannes 3,16. Gud elsker menneskene så høyt at til tross for at det kunne gå galt – at vi valgte feil – så ga Han oss fri vilje. Vi kan velge å følge Gud, og vi kan velge å la være å følge Gud. Gud elsker oss like mye uansett hvilket valg vi foretar. Jeg foretok mitt valg da jeg var i tenårene, og jeg har gjort mye dumt opp gjennom de årene jeg ikke ville vite noen ting av Gud. Jeg levde et liv som kunne ha endt der og da uten å ha lært å kjenne Gud, men som Johannes sier i 1 Johannes brev 4,10: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder. Dette forsto jeg da jeg hadde begynt å studere Bibelen, og dette var en åpenbaring av Guds kjærlighet. Aldri hadde jeg elsket Gud, men han hadde bevart meg gjennom det ville livet jeg levde fra tidlig i tenårene til jeg var fylt 50 år. I mer en 35 års levde jeg egentlig på kanten av stupet i overført betydning, og mange ganger var jeg nær ved å falle utfor kanten. Da var Gud der og sørget for at ingen ting skjedde med meg. Takket være dette verset sto det tindrende klart for meg at Gud elsket meg selv om jeg fornektet Ham.
Et annet poeng som er viktig å huske på er at Gud har valgt seg ut et spesielt folk, Israel i gammeltestamentlig tid, og de kristne i nytestamentlig tid. Disse er de som holder alle Guds ti bud, og har Jesu tro og Jesu vitnesbyrd. Og selv om Gud elsker alle mennesker like mye, så er dette spesielle folket Guds øyenstein. Gud har inngått en pakt med dette folket, og Han vil gjøre alt for å forsvare dem. Han vi beskytte sitt folk mot falske lærere og profeter og mot hedensk lære og tradisjoner. Når vi mennesker utfordrer Gud gjennom å velge avguder eller ateisme i stedet for Gud, vil Gud alltid gjøre det Han må for å beskytte sitt spesielle folk.
På grunn av misforståelser og forvrengninger er det mange som sier de ikke liker det gamle testamentets Gud, og at Gud i det gamle testamentet framstår som en hevnens Gud, som er heller vil straffe menneskene med helvetes ild og pine dem i all evighet i stedet for å gjøre noe godt for dem. Men er det sant at Gud er forskjellig i det gamle og det nye testamente? En av de historiene som virkelig setter Gud i riktig lys er frigjøringen av Israel fra slaveriet i Egypt, noe vi skal se på noe senere. Et skriftsted som forteller oss om Guds kjærlighet til sitt folk er Hoseas 11,1-4, et avsnitt som har fått overskriften Men Gud elsker likevel Israel. Fra Israel var ung, elsket Jeg ham, og ut fra Egypt kalte Jeg Min sønn. Men når de kalte på dem, gikk de bare bort fra dem, ofret til Ba’alene og brente røkelse for utskårne bilder. Men det var Jeg som lærte Efraim å gå, Jeg holdt dem i deres armer. Men de forstod ikke at Jeg leget dem. Jeg drog dem med menneskers rep, ja med kjærlighets bånd. For dem var Jeg lik de som løfter åket av deres kjever. Jeg bøyde Meg ned til ham og gav ham føde.
Vi skal nå foreta en reise gjennom Bibelen for å se hvordan Gud er i det gamle testamentet så vel som i det nye testamentet. Men før vi går videre vil jeg ta med følgende sitat fra Ellen G. White. Hun sier at: all kommunikasjon mellom himmelen og jorden har foregått gjennom Jesus siden syndefallet.
Guds kjærlighet kommer til uttrykk på mange måter, og vi ser Guds kjærlighet gjennom hele Bibelen og gjennom hele historien. Vi ser Guds kjærlighet i Hans omsorg for menneskene og de handlinger han iverksetter for menneskeheten generelt og sitt folk spesielt. Vi har en Gud som er villig til å komme oss syndere i møte, løfte oss opp fra den avgrunnen vi befinner oss i, føre oss ut fra døden og inn i til livet. Paulus forteller oss at vi alle er syndere (Romerbrevet 3,23), og at syndens lønn er døden (Romerbrevet 6,23). Slik sett er vi alle dødsdømte, vi har dømt oss selv fordi vi har alle valgt å synde mot Gud. men det er nå Guds kjærlighet virkelig blir synlig. Gud selv lot seg korsfeste og gikk i døden for oss så vi skulle slippe. Han betalte den prisen vi skulle betalt og som ville kostet oss våre liv, slik at vi skal kunne få leve evig sammen med vår Skaper og Gud i all evighet. Dette forteller meg at det er ikke den ting Gud ikke vil gjøre for oss bare vi slipper han til.
Min bønn til dere som leser dette er at dere bruker Bibelen og leser de versene jeg siterer i sin rette sammenheng for å se helheten i det, og hvordan Guds kjærlighet gjennomstrømmer hele Bibelen og alt det Gud gjør for menneskene.
Hvordan er egentlig Gud?
5 Mosebok 31,6 og Hebreerbrevet 13,5 sier at Gud er alltid hos oss
Jakob 1,5 og 1 Korinterbrev 1,30 sier at Gud vi gi oss av sin visdom
1 Peters brev 5,7 sier at Gud vil ta våre bekymringer
Jesaja 41,10 sier at Gud vil gi oss kraft og styrke
Filipperne 4,19 sier at Gud vil gi oss det vi trenger
1 Johannes brev 1,9 og Romerbrevet 8,1 sier at Gud tilgir oss
Salme 38,16 sier at Gud gir oss håp
2 Korinterbrev 9,8 sier at i Gud er vi rike
Filipperne 4,13 sier at i Gud greier vi alt
Ordspråkene 3,5-6 sier at Gud vil lede oss
Jesaja 40,29 og 2 Korinterbrev 12,9 sier at Gud vil være vår styrke
Johannes 3,16 og 13,34 sier at Gud elsker oss
Matteus 11,28-30 sier at Gud vil gi oss hvile
Markus 10,27 sier at alt er mulig for Gud
2 Mosebok 22,27 sier at Gud er nådens Gud
Dette er bare et lite utdrag av alle de versene i Bibelen som forteller noe om Gud, og disse versene forteller oss hvordan Gud er. Gud er nådens Gud, Gud er kjærlighetens Gud og Gud er tilgivelsens Gud. Alt dette skinner mot oss fra korset på Golgata da Guds Sønn frivillig gikk i døden for mine og dine synder, nettopp fordi Han i kjærlighet til sine skapninger ønsker å tilgi oss alle våre synder, ikke fordi vi fortjener det på noen måte – for det gjør vi så absolutt ikke, men ene og alene fordi Han er nådens Gud. Dersom vi søker vår tilflukt i Jesus vil han gi oss alt det vi trenger både i dette livet og i det neste. Men det hele og fulle svaret på hvordan Gud egentlig er vil vi ikke finne mens vi er her på jorden, men vi har et håp om et evig liv sammen med Ham, og da vil vi kanskje forstå bedre hvordan Gud er og hvor dyp, uendelig og grenseløs Guds kjærlighet er … … …
Guds karakter og egenskaper.
Les Salme 103. Hva kan vi finne ut om Gud i denne salmen? Denne salmen forteller oss at Gud tilgir oss alle våre misgjerninger, forløser oss fra fordervelsen. Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn, og Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarna til dem som holder Hans pakt og for dem som husker Hans bud så de gjør etter dem.
Guds karakter og egenskaper gjenspeiles i Guds ti bud. Slik budene er, er også Gud. David kaller Guds lov for fullkommen og sier at Guds lov er sannhet: Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis, Salme 19,8 …//… Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og Din lov er sannhet, Salme 119,142.
Jakob kaller Guds lov fullkommen og sier at den er frihetens lov: Men den som ser inn i den fullkomne lov, frihetens lov, og fortsetter med det og ikke blir en glemsom hører, men en gjerningens gjører, han skal være salig i alt han gjør. Jakob 1,25 …//… Tal da slik, og gjør slik, som de som skal bli dømt etter frihetens lov, Jakob 2,12.
Paulus sier at loven er hellig, og at budet er hellig og rettferdig og godt: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt, Romerbrevet 7,12.
Når Guds lov, som gjenspeiler Guds egenskaper og karakter omtales slik, må også Gud være fullkommen, Hans ord må være sannhet, Han er frihetens Gud, og Han er hellig, rettferdig og god.
Guds lov må også være fra evighet og til evighet, den må alltid ha eksistert da den gjenspeiler Gud, fordi Gud har alltid eksistert, og vil alltid eksistere.
Skapelsen.
Bibelen sier at Gud skapte verden, men hvorfor gjorde han det? (1 Mosebok 1,1 – 2,25.)
Da Lucifer gjorde opprør og syndet mot Gud i himmelen fortalte han at Gud var uberegnelig og handlet vilkårlig. Lucifer beskyldte Gud for å være en tyrann og for å være hevngjerrig. En tredjedel av alle englene Gud hadde skapt trodde på denne løgnen, og vi kan gå ut fra at andre levende vesener andre steder i universet også fikk med seg den konflikten som utspant seg i selveste tronsalen i himmelen. For å bevise sin uskyld gjør Gud to bemerkelsesverdige ting.Først lot Gud Lucifer (heretter Satan eller djevelen) få lov til å leve og fortsette sitt opprør mot Gud. Hadde Gud gjort slutt på Satan den dagen han gjorde opprør ville alle skapningene i hele universet trodd det Satan beskyldte Gud for. I stedet tillater Gud at djevelen fortsatt sverter Hans navn. Deretter så skapte han jorden og menneskene.
Når Gud gjør noe har han alltid en perfekt plan, og planen med skapelsen var å skape et vesen som skulle være lik Gud, som det står i 1 Mosebok 1,27 så skapte Gud mennesket i Sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Men la oss se på den verden Han skapte som han skulle sette mennesket i:
1 Mosebok 1,3: Da sa Gud – og det ble lys
1 Mosebok 1,6.7: Så sa Gud – og det ble slik
1 Mosebok 1,9: Så sa Gud – og det ble slik
1 Mosebok 1,11: Så sa Gud – og det ble slik
1 Mosebok 1,14.15: Så sa Gud – og det ble slik
1 Mosebok 1,20.24: Så sa Gud – og det ble slik
Hva sier Bibelen om det Gud skapte?
1 Mosebok 1,4: det var godt. Lys
1 Mosebok 1,10: det var godt. Land og hav
1 Mosebok 1,12: det var godt. Jordens planter
1 Mosebok 1,18: det var godt. Sol, måne og stjerner
1 Mosebok 1,25: det var godt. Fisker, fugler og dyr
Vi ser av teksten at det Gud skapte var godt, både lys, land, hav, plantene, solen, månen, stjernene, fiskene, fuglene og dyrene. Alt var gjort i stand med omtanke og kjærlighet. Alt var godt. Gud skapte med andre ord en perfekt verden i et perfekt univers før Han skapte mennesket.
Nå kommer vi til skapelsens høydepunkt. Gud skapte en som skulle være lik Ham selv.
1 Mosebok 1,26: Så sa Gud … … … Nå ser vi at Gud skapte menneskene, og hvilket mandat Gud ga menneskene. De skulle ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over feet, over hele jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Dette fordi de ble skapt i Guds lignelse, i Guds bilde. De skulle ha noen av de oppgavene Gud selv har. Menneskene skulle forpakte hele jorden og alle de levende vesenene som var på den i havet, i luften og på landjorden. Menneskene fikk også som oppgave å legge hele jorden under seg, noe vi forstår av vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden og legg den under dere.
Nå finner vi ikke noe og det ble slik, verken i vers 26, 27, 28 eller 29. I vers 30 sier riktignok Gud nok en gang og det ble slik, men her omhandler teksten dyrene, og hva de skal spise.
For å se hvordan Gud skapte menneskene må vi gå til kapittel 2 og vers 7. I 1 Mosebok kapittel 1 fortelles den originale skapelseshistorien som forklarer hva Gud gjorde dag for dag. I 1 Mosebok 2,4-25 fortelles den komplementerende skapelsesberetningen. Vi får den samme skapelsen bare forklart på en utfyllende måte. Det finnes mange som påstår at det er to forskjellige skapelsesberetninger i Bibelen, og at Bibelen derfor ikke er til å stole på. Men det er ikke noen ny historie som fortelles i kapittel 2, det er som sagt den samme historien, en komplementerende historie, og forskjellen fra kapittel 1 er nå får vi nye opplysninger som utvider historien om hva som skjedde under skapelsen. Dette kommer tydelig fram når vi sammenligner 1 Mosebok 1,26-27 med 1 Mosebok 2,7. Vi finner dette prinsippet, først en grunnleggende historie og deretter en komplementerende historie som kommer med nye opplysninger blant annet i Daniels bok og Åpenbaringen.
Mens 1 Mosebok 1,26-27 forteller oss hvordan skapelsen av mennesket foregikk, den grunnleggende historien, i generelle ordelag: vers 26: La Oss gjøre mennesker …//… og vers 27: Så skapte Gud mennesket i Sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem … så forteller 1 Mosebok 2,7, den komplementerende historien, detaljert hvordan Gud skapte mennesket. Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og Han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel. Dette verset viser oss at den Allmektige Gud, Han som spente ut himlene og bredte ut jorden (Jesaja 44,24), bøyer seg ned i støvet og former mennesket med sine egne hender. Alt annet i hele universet, fra de største stjernene til de minste dyrene skapte Gud ved å tale dem til eksistens på følgende måte … … så sa Gud … … og det ble slik … En av de største stjernene vi kjenner heter Betelgeuse (/betelgˈøsə/). Denne stjernen har en radius som er 1180 ganger solens radius, og den har et volum som er 1,6 milliarder ganger solens volum. Dersom Betelgeuse er Ullevål Stadion I Oslo, vil vår sol være på størrelse med et lite eple med en diameter på 7 – 8 cm. og da vil jorden være en bitte liten prikk med en diameter på mindre enn 1 millimeter. Denne enorme stjernen skapte Gud kun ved å tale den til eksistens, Gud sa … … og stjernen sto der. Fra det aller minste krypet til den aller største stjernen så ble alt skapt ved at Gud sa! … … og det sto der, og ikke minst, det var godt.
Men da Han skapte mennesket så gjorde universets Skaper noe uventet. Hva var det Han gjorde? Jo, Gud den Allmektige, himmelens og jordens Skaper, bøyde seg ned i støvet og formet mennesket med sine egne hender og blåste livets pust i dets nese.
Hva er det Gud ønsker å fortelle oss her?
Det Gud ønsker å fortelle oss her er at mennesket er veldig spesielt for Ham, og Gud ønsker å ha en intim og spesiell forbindelse med hver enkelt en av oss.
Skapelsen er den første kjærlighetshandlingen Gud utfører for menneskene. Guds ønske var at mennesket skulle bo og leve i en perfekt verden sammen med Ham. Etter hver gang Gud var ferdig med å skape noe sa Han at det var godt, og vi finner at Gud sa dette om følgende ting Han hadde skapt i følgende vers: lys i 1 Mosebok 1,4, land og hav i 1 Mosebok 1,10, jordens planter i 1 Mosebok 1,12, sol, måne og stjerner i 1 Mosebok 1,18, fisker, fugler og dyr i 1 Mosebok 1,25. Men nå, etter at Gud var ferdig med å skape mennesket sa Gud at det Han hadde gjort var overmåte godt. Det var rett og slett perfekt.
Den første kjærlighetshandlingen Gud gjorde etter at mennesket var skapt.
På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet, 1 Mosebok 2,2-3.
Det er mange som stiller seg undrende til påstanden at Gud hvilte! Spørsmålet er jo om Gud hvilte fordi han var sliten? Gud kan ikke bli sliten slik vi mennesker blir slitne. Han hvilte heller ikke fordi menneskene var slitne, for de var nettopp blitt skapt. Men dersom Gud ikke var sliten, hvorfor hvilte Gud? Dette er et relevant spørsmål, og det er to forklaringer som egentlig sier det samme 1) Han ville gi menneskene han hadde skapt en hel dag som de kunne sette til side for å kunne være sammen med sin Skaper og Gud, uten å måtte behøve utføre sitt daglige arbeid i den hagen Gud hadde satt dem til å forpakte. 2) Som vi ser over ble den sjuende dagen, den dagen som kom etter Gud var ferdig med skapelsen, velsignet og helliget av Gud. Å velsigne er kort forklart å ønske noen lykke, med andre ord dersom vi følger Guds oppfordring vil Han la oss få del i det guddommelige. Gud vil altså bringe oss under sin nåde, makt og sitt vern. Å hellige noe, det være seg en gjenstand, et menneske, eller som her en dag, er noe bare Gud som kan gjøre. Når Gud har helliget en dag betyr det at Guds nærvær er spesielt til stede denne dagen. Så når Gud velsignet og helliget den sjuende dagen, ukens siste dag, sabbaten, vår lørdag, betyr det at Gud opp gjennom hele historien, helt inn i evigheten, vil være spesielt til stede på sabbaten for å velsigne de som er villig til å møte Ham på denne dagen. Ingen av ukens øvrige seks dager er velsignet eller helliget. Men til tross for at vi kan lese i 1 Mosebok 2,3 at Gud velsignet og helliget ukens sjuende dag, så hevder mange at det ikke er forskjell på ukens dager. Alle dager er like sier de.
Men, er det slik at alle dager like?
Beklageligvis er det her som ellers doktriner som spriker i alle retninger fordi man ikke lar Bibelen tolke seg selv. Det er mange som bruker Romerbrevet 14,5-6 til å hevde at alle dager er like. Én setter én dag høyere enn en annen, den andre holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk. De bruker altså disse to versene til å forsvare det at alle dager er like, og de river deler av et vers, eller et par vers ut av konteksten for så å bruke det etter sitt eget forgodtbefinnende. Dette er feil, en stor feil. Konteksten dette står i handler om helt andre ting enn den ukentlige sabbaten. Paulus begynner i vers 2 med å si at … den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak, spiser bare grønnsaker. Leser vi hele kapitlet ser vi at Paulus i hovedsak diskuterer mat, at vi ikke skal påføre vår neste sorg med det vi spiser. I vers 15 står det dette: Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse den som Kristus døde for. Det er åpenbart at Paulus her snakker om hva man kan spise og ikke kan spise. Dette ligger under det vi kaller Moseloven, ikke under Guds ti bud, hvor sabbaten er nedfelt. Paulus sier at vi kan spise det vi vil, også det som Bibelen kaller uren mat, men hvis det er til anstøt for vår bror, neste, venner, så skal vi ikke spise slik mat i deres nærvær.
Andre igjen henviser til Kolosserne 2,16 for å tilbakevise at det er forskjell på dagene. Her står det følgende: La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater. Den jødiske kalenderen var full av sabbater, eller årlige høytidsdager eller festdager, som var strengt regulert. Dette er de dagene som faller inn under høytid, nymånedag eller sabbater (i flertall) i dette verset, og det neste verset forklarer klart og tydelig at det er nettopp slik. Vers 17 sier som bare er en skygge av de kommende ting … De årlige festene ble innstiftet for å undervise Israel om frelsen som skulle komme i Jesus Kristus. De var bare en skygge, eller et bilde på det Jesus skulle gjøre. Disse årlige høytidene finner vi beskrevet i 3 Mosebok kapittel 23, og er påske, de usyredes brøds høytid, førstegrødens høytid, ukens høytid (pinse), basunens høytid, forsoningsdagen og løvhyttefesten. Alle disse høytidene gjenspeiler forskjellige deler av frelsesplanen. Dette betyr at heller ikke Kolosserne 2,16 omfattes av den loven hvor sabbaten er nedfelt – Guds ti bud. Vi kan derfor trygt gå ut fra at den loven Paulus snakker også her er en del av Moseloven, også kalt seremoniloven(e), ikke de ti bud. Også her nevnes mat, drikke, høytid, nymånedag og sabbater, men legg merke til at sabbater står i flertall. Ordet sabbat betyr ganske enkelt sabbat, hvile, syvdagersperiode, uke, hviledag, avstå fra arbeid. For å kunne delta på disse religiøse høytidsdagene, som kunne komme på alle ukens forskjellige dager måtte Israel og Jødene avstå fra arbeid mens disse dagene ble feiret.
Jeg er av den oppfatning at det ikke er en ting eller et ord i Bibelen som er overflødig. Da Moses mottok de ti bud var det Gud selv som hadde skrevet dem ned på to steintavler. Senere skrev Moses ned det som kalles Moseloven på pergament, og det ligger mye symbolikk i dette. Moseloven ble skrevet på pergament – et forgjengelig materiale – av et menneske og ble oppbevart på utsiden av paktkisten – paktens ark og dette betyr at denne loven er forgjengelig – slik mennesket er. I motsetning til dette så ble Guds ti bud skrevet på stein – et varig materiale – av den evigeksisterende Gud og ble oppbevart inne i paktkisten, og dette betyr at de ti bud har evig gyldighet.
Når så Paulus snakker om mat og matforskriftene som er en del av Moseloven både i Romerbrevet 14 og Kolosserne 2, må vi forstå de dagene han nevner å være de seremonielle dagene / festdagene = seremonielle sabbater som den jødiske kalenderen er full av. Disse festdagene kom inn i den jødiske kalenderen for å peke fram mot Jesus, og ble oppfylt av Jesus gjennom hans tjeneste både på jorden (liv, virke og død på korset), og i himmelen i det himmelske tempelet hvor Han utfører et viktig arbeid i dag.
Her er de sju årlige festene eller høytidene. Det er vel anvendt tid å studere kapittel 23 i 3 Mosebok, dette vil gi en dypere innsikt i hva som har skjedd, og hva som snart vil skje.
| Høytid | 3 Mosebok | Dato | Symboliserer | Oppfylles slik |
| Påske | 23,4-5 | 14. Nisan | Korset | Jesus døde på korset* |
| De usyredes brøds høytid | 23,6-8 | 15.–21. Nisan | Graven | Jesus hvilte i graven* |
| Førstegrødens høytid | 23,9-14 | 16. Nisan 6. Sivan | Oppstandelsen | Jesus sto opp fra de døde* |
| Ukefesten | 23,15-22 | 6. Sivan | Pinse | Den Hellige Ånd utgytt* |
| Basunenes høytid | 23,23-25 | 1. Thisri | Forberedelsen til 2. advent | Forkynnelsen av de tre englers budskap og Jesu gjenkomst* |
| Yom Kippur | 23,26-32 | 10. Thisri | Dommedag | Den undersøkende dom i himmelen** |
| Tabernakelfesten | 23,33-43 | 15.-22. Thisri | Jesu andre komme, 2. advent | Jesus forlater det aller helligste og Hans gjenkomst*** |
** Dette er en pågående handling, når dette avsluttes kommer Frelseren igjen.
*** Ikke påbegynt.
Som det står i 1 Mosebok 2,3 så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den. Denne dagen er, og vil alltid være forskjellig fra de andre dagene, fordi Gud velsignet og helliget denne dagen, ukens sjuende dag – sabbaten. Det var bare denne dagen som Gud velsignet og helliget, ingen av de andre seks dagene velsignet eller helliget Gud. Den ukentlige sabbaten ble innstiftet i Edens Hage før syndefallet for å minne mennesket om Skaperen og skapelsen. De seremonielle sabbatene ble innstiftet lenge etter at Israel ble ført ut av Egypt, om lag 2500 år etter synden kom inn i verden, for å peke fram mot frelseren som skulle komme og utfri menneskene fra sin syndige tilstand.
Når Gud helliger en ting – som her er en dag – så betyr dette at Gud har satt denne dagen til side for hellig bruk. Dette betyr at det er forskjell på dagene, fordi Gud har helliget og velsignet den dagen han spesielt ønsker å være til stede i våre liv. Det vi må gjøre er å innrette oss etter Guds vilje.
Hvorfor innstiftet Gud sabbaten?
Svaret finner vi i Markus 2,27 hvor Jesus sier: … … Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.
I 1 Mosebok 2,8 leser vi at Gud satte mennesket i Edens hage for å ta vare på hagen, og i 1 Mosebok 1,28 får vi vite at mennesket skulle råde over de andre skapningene Gud hadde skapt. Mennesket skulle altså jobbe, men de skulle ikke jobbe flere dager enn det Gud gjorde da Han skapte. I sin visdom og kjærlighet ga Gud mennesket en ukentlig dag hvor de kunne hvile fra sitt arbeid og bare være sammen med sin skaper. De var nok sammen med Gud de andre seks dagene i uken også, men på sabbaten kunne de legge vekk alt annet og bare være sammen med sin skaper. Slik er det også for oss. Vi kan være sammen med Gud hver eneste arbeidsdag gjennom uken, men på sabbaten skal vi la arbeidet vårt ligge og vi skal kun være sammen med vår Skaper og Gud denne velsignede dagen. Gud valgte jo selv denne spesielle dagen til å være sammen med sitt folk, og det er dette, Guds spesielle nærvær, som gjør sabbaten – ukens sjuende dag – hellig. Gud har ikke velsignet eller lyst noen annen dag hellig.
Nå er det mange som hevder at det er søndagen som er ukens siste dag. Dette er både riktig og galt. Det faktum at søndagen er plassert sist av ukens sju dager i våre kalendere henger sammen med et internasjonalt vedtak som bestemte at søndagen skulle være ukens siste dag. Dette trådde i kraft over store deler av verden den 1. januar 1973.
Sabbaten har sine røtter helt tilbake til Edens Hage, før Adam og Eva syndet mot Gud, da alt var perfekt, ja til og med overmåte godt, og sabbaten har evig gyldighet. Denne dagen er full av velsignelse dersom vi holder sabbaten slik Gud ønsker: Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk* – da skal du glede dig i Herren, og jeg vil la dig fare frem over landets høider og la dig nyte Jakobs, din fars arv; for Herrens munn har talt, Jesaja 58,13-14 (DNB 1930). * tomt snakker oversatt fra det hebraiske ordet davbar (daw-baw’) som betyr tale – ord, men her er det brukt i overført betydning av tomt snakk eller tomme ord.
Som Jesus sa i Markus 2,27, så ble sabbaten til for menneskene, det betyr hele menneskeheten. Allikevel er det mange som hevder at sabbaten er en jødisk ting – at sabbaten kun er for jødene. Jødene er som vi vet etterkommere av Juda, Jakobs fjerde sønn. Til og med høyt utdannede teologer påstår at sabbaten er forbeholdt jødene, noe som egentlig er utrolig, for Jesaja forteller oss at sabbaten er for alle, ikke forbeholdt en av Israels 12 stammer – jødene. For så sier Herren: Til de evnukkene som holder Mine sabbater og velger det som er til Mitt velbehag, og holder fast på Min pakt, til dem skal Jeg gi et minne og et navn i Mitt hus og innenfor Mine murer. Det skal være bedre enn sønner og døtre. Jeg vil gi hver av dem et evig navn, som ikke skal utslettes. Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham, og for å elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus. Deres brennoffer og deres slaktoffer skal være til velbehag på Mitt alter. For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk, Jesaja 56,4-7.
Sabbaten er også nedfelt i Guds ti bud, og dette viser også at sabbaten er for alle, og ikke minst at den har evig gyldighet. Guds fjerde bud er slik: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, 2 Mosebok 20,8-11. Det var av kjærlighet til sitt folk at Gud opprettet sabbaten slik at de kunne bruke en hel dag hver uke til bare å være sammen med sin Skaper og Gud.
Jeg bruker ofte uttrykket Guds ti bud om budene. Det er jeg for øvrig ikke alene om å gjøre. Bibelen selv bruker dette uttrykket 19 ganger, som her i Åpenbaringen 12,17: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd …//… og i Åpenbaringen 14,12: Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus. Så, hvorfor gjør Bibelen et nummer ut av dette med Guds bud? Det er fordi vi har en annen versjon av de ti bud. Før pavemakten var etablert slik vi kjenner den i dag, begynte den å forandre budene. Og over forholdsvis kort tid ble det andre budet fjernet, det fjerde ble forandret ved at søndagen overtok lørdagens plass som Guds sabbat, og det tiende budet ble delt i to for fortsatt å ha ti bud. Vi har derfor Guds ti bud og pavens ti bud.
Det andre Gud gjør for menneskene Han hadde skapt var å gi dem tilgang til livets tre.
Gud sa: Se, Jeg har gitt dere hver plante som setter frø og som finnes på jordens overflate, og hvert tre som gir frukt med frø i. De skal være til mat for dere» 1 Mosebok 1,29 …//… og Herren Gud lot hvert tre som er en lyst å se på og godt å spise av, vokse opp fra jorden. Livets tre stod midt i hagen … … 1 Mosebok 2,9.
Gud hadde skapt en perfekt verden hvor det ikke var noe synd, nød, sykdom, plage eller død, fordi Gud elsket de menneskene Han hadde skapt. Livets tre var allerede skapt for å gi menneskene evig liv, og i Åpenbaringen 22,2, som tar oss med til den nye jord, leser vi: Midt i Stadens gate, og på begge sider av elven, vokser livets tre som bærer tolv frukter; hvert tre gir sin frukt hver måned. Bladene på treet er til legedom for folkeslagene. Det var av kjærlighet at Gud ga menneskene rett til å spise av livets tre, så de kunne leve evig i samfunn med Gud i den perfekte verden som Gud hadde skapt. Men retten til livets tre gikk tapt da de syndet mot Gud. Gud kunne ikke tillate at menneskene spiste av livet tre etter de hadde syndet for da ville synden ha blitt evig, men etter Jesu gjenkomst, og i det Nye Jerusalem og på den nye jord vil livets tre igjen være tilgjengelig for Guds folk.
Det tredje Gud gjorde for menneskene var å innstifte ekteskapet mellom en mann og en kvinne.
Det kommer fram av historien at Adam ga navn til alle dyrene Gud hadde skapt, men han fant ingen skapning som var som han selv. Det tror jeg smertet Adam, og dette så Gud. Det Gud nå gjorde var å gi Adam en som var hans like, og Eva ble skapt. Dette er også en kjærlighetshandling fordi Gud visste da han hadde skapt Adam at det ikke var bra for mennesket å være alene. I 1 Mosebok 2,18 leser vi: Og Herren Gud sa: Det er ikke godt for Adam å være alene. En hjelper som svarer til ham, vil Jeg gjøre for ham. Videre leser vi hvordan det foregikk: Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Det ribbeinet som Herren Gud hadde tatt fra Adam, bygde Han til en kvinne, og Han førte henne til Adam. Da sa Adam: Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne*, siden hun ble tatt av mannen*. Derfor skal en mann forlate sin far og mor og være knyttet til sin hustru, og de skal være ett kjød,
1 Mosebok 2,21-24. * ordspill på hebraisk; kvinne – isha (av mann), mann – ish. Vi ser gjennom skapelsen at Gud gjør alt han kan for at mennesket skal være lykkelig, Gud sparte ikke på noe, og i starten var det en fullkommen lykke i Edens hage.
Vi vet at mennesket ble skapt med fri vilje, det vil si at mennesket kunne velge hva det ville gjøre. Det er en absolutt nødvendighet at Gud gir fri vilje til sine skapninger så lenge Guds lov er frihetens lov og gjenspeiler Guds karakter, som forteller oss at Gud er fullkommen, Hans ord er sannhet, Han er frihetens Gud, og Han er hellig, rettferdig og god. Derfor må Han også gi sine skapninger frihet til å velge – selv med den risikoen som ligger i det å velge det som er galt. Alt annet er så langt fra frihet som det er mulig å komme.
Syndefallet.
Ettersom Gud hadde gitt menneskene fri vilje måtte denne viljen bli prøvet mot noe. Vi trenger jo ikke fri vilje hvis vi ikke har muligheten til å velge mellom forskjellige ting! Vi har også fri vilje – fri vilje til å velge å tjene Gud slik Han foreskriver i sitt ord, eller følge våre egne lyster og ønsker. Gud ønsker at vi skal tjene ham fordi vi ønsker å gjøre det, ikke fordi vi blir tvunget til det eller er redde for konsekvensene av ikke å tilbe Gud. Et eksempel: Det er to hunder. Den ene ser ulykkelig ut, stikker halen mellom beina og piper med en gang den ser sin eier. Den andre kommer løpende og hoppende av glede og hilser sin eier velkommen. Hva forteller dette om de to eierne?
Eieren til den første hunden undertrykker sin hund, og den kommer kun fordi den er redd for å bli slått og straffet, mens eieren til den andre hunden alltid har vist hunden sin kjærlighet, og eieren har knyttet et uslitelig bånd mellom seg og sin hund – et kjærlighetsbånd. Slik er det Gud forholder seg til oss mennesker. Det gjør han i dag, og det gjorde han i Edens hage med Adam og Eva. Han ønsket å ha, og ønsker fortsatt å ha et forhold som er bygd på kjærlighet – Guds kjærlighet, og alt det Gud har gjort hittil har vært i kjærlighet til sine skapninger. Men Gud vil også prøve vår kjærlighet til Ham. Guds lov har alltid eksistert (se Guds karakter over), men det var aldri noe problem for Adam og Eva å forholde seg til loven fordi de hadde et nært og intimt forhold til Gud og venn. Vi så i 1 Mosebok 2,17 at Gud hadde plantet et tre som ga kunnskap om godt og ond, og at Gud hadde sagt til menneskene at den dagen de spiste av dette treet ville de dø. Dette treet var den eneste prøven for Adam og Eva, og det eneste forbudet de fikk var knyttet til dette ene treet.
Fallet.
Forhistorien til dette som skjer nå finner vi i Åpenbaringen 12,7-9: Og det brøt ut krig i himmelen, Mikael og englene hans kjempet mot dragen. Og dragen og englene hans kjempet, men de fikk ikke overtaket. Det ble heller ikke funnet plass for dem i himmelen lenger. Så ble den store dragen kastet ut, den gamle slangen, han som kalles djevelen eller Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet til jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham.
Som vi ser så startet problemene i himmelen hvor Lucifer – lysbæreren, som var Guds erkeengel, og som var høyest i rang blant alle skapte vesener, ble hovmodig og ønsket seg like stor makt og myndighet som Gud. I Jesaja 14,12-14 leser vi dette: Å, at du er falt ned fra himmelen, du, strålende stjerne, morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! For det er du som har sagt i ditt hjerte: Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.
Men djevelens opprør ble slått tilbake, og som vi ser i Åpenbaringen 12,7 så vant Mikael og Hans engler over dragen og hans engler, og de ble styrtet til jorden. Mikael er for øvrig et av navnene til Jesus. Her på jorden så djevelen sitt snitt til å lokke menneskene til å falle, det vil si å gjøre opprør mot Gud slik han selv hadde gjort. Adam og Eva hadde aldri vært utsatt for fristelser, og det hadde aldri blitt uttalt en løgn i Edens Hage. Dette var noe de ikke hadde erfaringer med. Hadde djevelen prøvd å få Adam og Eva til å tilbe noe annet som Gud tror jeg ikke det ville gått for mennesket kjente sin Gud og Skaper. Det som nå skjer er at djevelen bruker slangen som medium. Han snakker altså gjennom en slange da ha lokker Eva i sin felle. Slangen var det vakreste dyret som Gud skapte, full av de vakreste farger, og med vinger kunne den fly rundt. Det kunne jo ikke være noe mindre enn det vakreste som Gud hadde skapt som djevelen besatte for å utføre sitt bedrageri. Det sies at slangen (djevelen) var listigere enn noe annet som Gud hadde skapt, og i 1 Mosebok 3,1 sier slangen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?
Men, hva var det Gud sa til Adam og Eva? Gud sa de kunne ete fritt av alle trærne i hagen, bortsett fra det ene treet som gir kunnskap om godt og ondt, (1 Mosebok 2,16-17). det var bare et tre de ikke skulle røre. Hvordan er det Satan ordlegger seg nå? Se nøye på hva Gud sier i 2 Mosebok 2,16-17 og hvordan Satan formulerer spørsmålet sitt i 1 Mosebok 3,1.
Gud sa: … Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete … …
Djevelen stilte spørsmålet: … Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?»
Hvordan er det djevelen tilnærmer seg problemet?
Satan ordlegger seg slik at Eva føler at hun må gi ham et tilsvar, og det var nettopp det som den djevelske planen han hadde lagt gikk ut på. Han ville få menneskene i tale, for så å lure dem til å gå mot Guds bud. Satan legger seg så tett opp til sannheten det er mulig for ham å komme, samtidig som han er så langt vekk fra sannheten det går an å komme. Djevelen er en mester i å forføre. Han endrer det Gud har sagt på en subtil måte. Det er helt riktig at Gud nevnte alle trærne i hagen, og det er dette Satan vrir rundt på, og så spør han om de ikke får lov å spise frukten av noe tre! Har Gud virkelig sagt … … denne påstanden hører vi fortsatt i dag, og ikke bare ute i verden, vi hører det beklageligvis også fra talerstolene i mange kirkesamfunn … … også i vårt eget kirkesamfunn.
Da Eva svarer har djevelen fått henne dit han vil, og følger opp med verdens første løgn: Dere skal slett ikke dø! Kanskje djevelen sa gjennom slangen: Bare se på meg, jeg har spist av denne frukten og kan snakke! Gud ønsker ikke at dere skal ha det beste i verden, bare spis av denne gode, velsmakende frukten … … … Så følger djevelen opp med å si: For Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt, 1 Mosebok 3,5.
Dette lyder kjent, gjør det ikke? Det er som et ekko fra da Lucifer falt i synd: I Jesaja 14,14 sier Lucifer, djevelen, om seg selv før det fullstendige fallet at: … … jeg vil bli lik Den Høyeste og i 1 Mosebok 3,5 sier han til Eva: … …Dere skal bli slik som Gud.
Syndens første konsekvenser; De skjønte de var nakne og ble redde.
Da ble øynene åpnet på dem begge, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblad og dekket seg nedentil, 1 Mosebok 3,7.
At de skjønte de var nakne må forstås i overført betydning. Da mennesket ble skapt var de syndfrie, og de ble også dekket av Guds rettferdighet, og reflekterte Guds herlighet på en måte så de ikke var nakne. Da de falt i synd mistet de Guds rettferdighet, og ble nakne. Det at de flettet sammen fikenblad for å dekke seg til må også forstås i overført betydning. Da de mistet Guds rettferdighet prøvde de prøve å rettferdiggjøre seg selv med egne gjerninger. Det vet vi at ikke er tilstrekkelig. Vi kan ikke rettferdiggjøre oss selv, det er kun Gud som kan rettferdiggjøre oss.
De hørte da lyden av Herren Gud som gikk omkring i hagen på den svale tiden av dagen, og Adam og hans hustru gjemte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen, 1 Mosebok 3,8.
Fram til syndefallet er jeg sikker på at Adam og Eva med glede så fram til å møte sin Gud og Skaper i Edens hage, men nå, etter de hadde spist av den forbudte frukten, ble de redde da de hørte Gud komme gående i hagen.
Guds umiddelbare reaksjon på menneskenes synd.
Da mennesket falt i synd kunne Gud latt menneskene bære ansvaret for sitt valg, og Han kunne latt dem omkomme i sin syndige tilstand. Gud kunne ha slått hånden av menneskene og ikke brydd seg mer om dem. Men det gjorde ikke Gud. Jeg er sikker på at Gud gråt da menneskene falt i synd, for et syndig menneske kan ikke se Gud å leve, og Gud skapte mennesket for å ha noen å dele sin kjærlighet med.
Så i stedet for å avvise menneskene, så roper Gud på Adam, og spør: Adam … … hvor er du? Det er ikke det at Gud ikke visste hvor Adam og Eva var, men det var for å vekke opp Adam for å få han til å erkjenne hva han hadde gjort. Men istedenfor å ydmyke seg for Gud og innrømme sine feil begynner de å skylde på andre for at de hadde syndet. Hva er det de to gjør når det kommer fram at de har overtrådt Gud bud om ikke å spise av det ene treet midt i hagen som de ikke skulle røre? Først legger Adam skylden på Gud når han sier: Kvinnen somDugav meg til å være sammen med meg, hun gav meg av treet, og jeg åt (1 Mosebok 3,12), og Eva følger opp med skylde på slangen ved å si: Slangenforførte meg, og jeg åt, (1 Mosebok 3,13). I Stedet for å ansvar for sine egne handlinger dytter de skylden over på andre.
Men til tross for at Eva legger skylden på slangen og Adam skylder på Gud, så avviser ikke Gud menneskene. Det Han gjør nå er nok et utslag av Guds uendelig og grenseløse kjærlighet. Herren Gud laget kjortler av skinn til Adam og hans hustru, og Han kledde dem, 1 Mosebok 3,21.
Da menneskene falt i synd så prøvde de av egen kraft å skjule sin skam, eller rettferdiggjøre seg selv gjennom sine handlinger. Men menneskene kan aldri rettferdiggjøre seg selv og stå rene og skyldfrie foran Gud. Nå får vi den første undervisning i Guds frelsesplan, en plan som ble lagt før mennesket ble skapt. Mennesket kan ikke frelse seg selv, det er bare gjennom en uskyldig som må dø at det er frelse å få. Det dyret – lammet – som ble ofret i dette verset var det første dødsfall på jorden, og det første syndoffer i historien. Etter at lammet var blitt ofret så lagde Gud kjortler til menneskene som Han kledde dem med. Med andre ord ble de ikledd Frelserens rettferdighet.
Hva var det døperen Johannes sa om Jesus da Han kom til Jordanelven for å bli døpt?
Dagen etter ser Johannes Jesus komme imot seg, og han sier: Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd! Johannes 1,29. i Åpenbaringen 5,6 skriver apostelen Johannes dette: Og jeg så, og se, midt foran tronen og iblant de fire livsvesener, og midt iblant de eldste, stod et Lam, som om det var slaktet … … …
Det første Gud gjorde da mennesket falt i synd var ikke å avvise dem, men han viser sin grenseløse kjærlighet på den måten at Han tilgir dem det de har gjort, også det at de ikke vil ta ansvaret for sine egne handlinger. Da Adam og Eva tilslutt ber om tilgivelse, så anser Gud dem som rettferdige, symbolisert ved de kjortlene han lagde til dem av lammets skinn.
Syndens andre konsekvenser; Fiendskap, forbannelse og straff.
Resten av kapittel 3 i 1 Mosebok forteller oss om fiendskap, forbannelse og straff. Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes Ætt. Han skal knuse ditt hode*, og du skal knuse Hans hæl. Til kvinnen sa Han: Jeg skal gjøre din smerte overmåte stor, i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde barn. Din lyst skal stå til din mann, men han skal råde over deg. Til Adam sa Han: Fordi du fulgte din hustrus røst og åt av treet som Jeg gav deg et bud om og sa: Du skal ikke ete av det, så skal jorden være forbannet for din skyld. Med smerte skal du ete av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den frambære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden. For av den er du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake, (versene 15-19) …//… Så sa Herren Gud: Se, mennesket er blitt som en av Oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke rekker ut hånden og eter av livets tre, så han lever evig. Derfor sendte Herren Gud ham ut av Edens hage for å dyrke den jorden han selv var tatt av. Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre. (versene 22-24). * Dette er den første Kristusprofetien i Bibelen, og forteller at en dag vil Gud sette en stopper for all elendigheten som synden har ført til.
Som vi ser så vil det ikke bli bare gode dager for menneskene som nettopp hadde syndet mot Gud. Guds folk skal møte problemer og prøvelser på nær sagt alle områder og i alle faser av livet. Det vil være en kamp for å overleve, og det vil bli en kamp mot Satans intriger og løgner. Den prektige hagen som Gud hadde plantet for menneskene ble nå et forbudt område for dem, og døden vil etter hvert gjøre sitt inntok også blant menneskene. Da menneskene syndet åpnet de en avgrunn mellom seg og sin Skaper. En avgrunn så dyp og så vid at ikke noe menneske kan klare å komme over den.
Selv om Gud ikke avviste menneskene da de falt i synd, og til tross for at Han tilga dem deres synd, noe vi ser i 1 Mosebok 3,21 hvor Gud kledde dem i kjortler laget av skinn, ser vi her at menneskene må bære konsekvensene av sine handlinger. Som sagt, så kunne Gud valgt å la menneskene få dø i sin skam og synd, men slik er ikke den kjærlige Skaperen. I stedet for å overlate menneskene til seg selv, rekker han ut en hjelpende hånd. Han tilga dem deres skyld, og Han kledde dem med Sin rettferdighet. Slik er Gud også i vår tid. Det er kun på grunn av sin uendelige og grenseløse kjærlighet at Gud viste meg nåde og tilga meg alle mine synder da jeg vendte meg om til Ham. Hvorfor? Jo, som Johannes sier i sitt første brev kapittel 4 og vers 8: … … for Gud er kjærlighet.