Esekiel kapittel 8, del 2. – End time prophecies

Dom over styggedommene i templet. Del 2.

Dom over den falne kirken og hennes assosierte.

Jeg vil begynne med det kallet Abraham fikk da han bodde i Karan. I 1 Mosebok 12,1 sier Gud til Abraham: … … Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Spørsmålet som tvinger seg fram er: Hvorfor skulle Abraham dra videre samme året som faren døde? Svaret er slik jeg ser det at Abraham skulle skilles ut fra sitt folk, for å bli stamfar til Guds folk, både kjødelig og åndelig gjennom alle tider. Abraham ble den misjonæren Gud ville han skulle bli, for han lot aldri være å ære Gud og å fortelle andre mennesker om sin Gud. At Abraham ble skilt ut fra resten av verden må ha i bakhodet når vi går videre.

Da Jakob var 130 år gammel dro han og hele hans hus til Egypt, og der ble de til slutt slaver og de fleste mistet Gud av syne. Da Gud på en mirakuløs måte hadde ført Israel ut av Egypt var et av formålene å gjenopprette det spesielle folket Han hadde valgt gjennom Abraham, et hellig folk som skulle gjøre Guds vilje. De skulle forkynne de gode nyhetene om frelsen som skulle komme fra Israel. Etter at Israel var frelst ut fra undertrykkelse og slaveri i Egypt, og de hadde kommet til Sinai sier Gud til dem i 2 Mosebok 19,6: Dere skal være et kongerike av prester for Meg og et hellig folk … … og like før de skulle innta det lovede landet gjentar Gud i5 Mosebok 7,6: For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate.

Da Israel inntok Kanaans land ba Gud dem å utrydde de som bodde der. Det høres veldig brutalt ut, men ser vi bak selve ordren Gud ga, så ser vi at Gud ønsket at Hans folk skulle være adskilt fra verden. De skulle ikke blande seg med hedningene for da ville snart hedenskapen trenge inn blant Guds folk. Dette visste Gud og derfor ga Han ordren om å ‘rense’ Kanaan for hedenskap. Det hører med til historien at folkene som levde i Kanaan hadde fått en nådetid på 430 år til å slutte å tilbe hedenske guder og utføre hedenske ritualer, se 1 Mosebok 15,13-16. Hadde Amorittene og de andre folkeslagene som levde side om side med Abraham, som var et levende vitnesbyrd om himmelens Gud, vendt om til Gud ville de blitt spart. Gud respekterer alltid de valg vi mennesker gjør. Han tvinger ingen til å ta imot frelsen, men de som lar være å ta imot frelsen må selv bære ansvaret for det valget den enkelte har gjort.

Dette burde vise hvor viktig det er å være adskilt fra verden. Det må legges til at vi ikke skal isolere oss fra verden, for vi lever i verden, men vi skal være adskilt fra verden fordi vi er ikke lenger av verden ifølge Jesu egne ord da Han ba for disiplene kort tid før han skulle bli korsfestet. Vi finner denne bønnen i Johannes 17,1-26. I versene 15 og 16 står det: Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik som Jeg ikke er av verden. Dette gjaldt ikke bare for Jesu disipler den gangen. Det gjelder også for oss i våre dager da Jesus sier i vers 20: Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som kommer til å tro på Meg ved deres ord.

I en av sine andaktsbøker, «That I May Know Him», sier Eller G. White (oversatt av meg til norsk): Herren selv har opprettet et skille mellom det som hører verden til og det som Han har skilt ut av verden og helliggjort for seg selv. Verden vil ikke anerkjenne denne forskjellen. … … Men Gud har laget dette skille, og Han vil sørge for at det eksisterer. Både i Det gamle og det nye testamente har Herren positivt pålagt sitt folk å være forskjellig fra verden, i ånd, i sysler, i praksis; å være en hellig nasjon, et eiendomsfolk, så de kan forkynne lovsangene til Ham som har kalt dem ut av mørket til sitt underfulle lys. Østen er ikke lenger fra vest enn lysets barn, i vaner, skikker og ånd, fra mørkets barn. Denne forskjellen vil bli mer markert, mer bestemt etter hvert som tiden nærmer seg. TMK 308.3

Allikevel så har altså våre ledere gått inn i et samarbeide med de falne kirkesamfunnene, og derigjennom underkastet seg moderkirkens overhøyhet. De kan bare ikke komme å si at ‘vi kun er observatører’ og at dette ikke har noen påvirkning på vårt kirkesamfunn, fordi vi ser så klare tegn på endring av våre holdninger som helt tydelig er et resultat av at vi blir utsatt for massiv påvirkning gjennom disse møtene. Stadig flere innenfor adventbevegelsen av både leg og lærd hevder nå at den katolske kirken har endret seg. Til dette er det å si at så ikke er tilfellet, og det er noe som har blitt bekreftet av de siste to pavene, pave Benedicte og pave Frans, på en klar og tydelig måte. De gjentar middelalderens tankegods når det gjelder heretikere, det vil si frafalne i forhold til hva den katolske kirken har bestemt, og dette er alle de som ikke følger et hvert pålegg og krav som kommer fra Roma. Bibeltro kristne, både adventister og andre som legger Bibelen alene til grunn for sin tro, blir kalt fundamentalister av Pave Frans, og da tillegger han ordet den verst tenkelige negative betydningen og sammenligner fundamentalister med terrorister – selv om de ikke er voldelige, og legger til at det kun er en passende straff for disse. Hva straffen er sier han ikke, det ble liksom hengende i løse luften, men vi vet fra før hva som var en passende straff for dem som sto den katolske kirken imot.

Det er imidlertid en ting som åpenbart plager mange innenfor vårt kirkesamfunn, og det er hva som står i Johannes 17,14: Jeg har gitt dem Ditt ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik som Jeg ikke er av verden. De ønsker ikke å bli hatet av verden og de falne kirkene. De elsker i stedet å få ros og god omtale av verden og de falne kirkene, derfor blir de med i ‘gjengen’ og får god omtale, rosende ord og skryt. Til fariseerne og de skriftlærde kom Jesus med følgende knusende dom som vi finner i Matteus 23,6-7, og som vi kan bruke også i denne settingen, for det har noe med å bli elsket av verden og gjøre: De elsker de beste plassene i gjestebudene, de beste setene i synagogene, å få hilsener på torgene og å bli kalt rabbi, rabbi av menneskene.

Skal vi samle oss skatter på jorden, skatter i form av god omtale og lignende, eller skal vi samle oss skatter i himmelen? La oss se på hva Jesus sier om dette. I Bergprekenen, Matteus 6,19-20, sier Han: Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler.

Dette kan tolkes på mange måter, og her passer det også inn i vår kontekst. Samler vi opp goodwill, ros og god omtale fra de falne kirkesamfunnene og verden, er dette det samme som å samle seg skatter på jorden. Det bør vi absolutt ikke gjøre, fordi Jesus fortsetter i det påfølgende verset med å si: For der skatten deres er, der vil også hjertet deres være. Gjør vi vår himmelske Fars vilje, og holder oss adskilt fra verden og de falne kirkene, vil vi samle oss skatter i himmelen og da vil også våre hjerter være i himmelen.

Dommen er allerede i gang.

Esekiel 8,18: Derfor skal Jeg også gå fram med harme. Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke vise skånsel. Selv om de roper i ørene Mine med høy røst, skal Jeg ikke høre dem.

Esekiel er bare en av mange profeter som viser oss til det endelige oppgjøret med synden. I Åpenbaringen 11,1 skriver Johannes dette: Så ble det gitt meg et rør av siv, som lignet en målestav. Og engelen stod fram og sa: Stå opp og mål opp Guds tempel, alteret og dem som tilber der. At Johannes skal måle Guds tempel, alteret og de som tilber der betyr at Guds folk skal undersøkes og dømmes, en undersøkende dom. Denne startet 22. oktober 1844, og er stadig pågående, og vi finner den forklart i Åpenbaringen 14,7 hvor det står … … timen for Hans dom er kommet. Bøyningsformen av verbet presens partisipp aktiv, er noe som forteller om en pågående handling.

I denne dommen er det først og fremst Guds folk, eller de som kaller seg Guds folk som vil bli undersøkt og dømt, og de som faller utenfor Guds standard (se Nidkjærhetens bilde i del 1) er de som Gud nevner i Esekiel 8,18. Videre blir vi også vist til hva Guds standard er i Åpenbaringen 11,19 hvor det står: Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel. Og det kom lyn, bulder, torden, jordskjelv og veldig hagl. Paktsarken var der Moses la de ti budene som Gud hadde skrevet med sin egen finger på to steintavler. Dette er altså Guds standard, og er det målet som alle mennesker skal dømmes etter. Også Sakarja forteller samme historie. Gud skal dømme, og i Sakarja 2,5-6 står det: Så løftet jeg blikket og så, og se, der var det en mann med en målesnor i hånden. Så sa jeg: Hvor går du? Han sa til meg: For å måle Jerusalem, for å se hva som er bredden og hva som er lengden på den. Amos 7,7 forteller også at Herren skal måle sitt folk: Så viste Han meg dette: Se, Herren stod på en mur laget etter loddsnoren, med en loddsnor i hånden. Her er det Gud selv som måler sitt folk.

Nå er det nok mange som vil protestere og si at det ikke er folket som skal dømmes, eller måles, men at det skal måles både bredde, lengde og høyde på tempelbygget i Jerusalem. En slik forklaring gir ingen mening i det hele tatt. Heldigvis har Bibelen den egenskapen at den forklarer seg selv. Noen ganger må vi lete etter forklaringen på ord og uttrykk, andre ganger kommer de umiddelbart etter det verset vi kan ha problemer med å forstå. I dette tilfellet kommer forklaringen i det påfølgende verset, og i Amos 7,8 står det: Herren sa til meg: Amos, hva ser du? Jeg sa: En loddsnor. Da sa Herren: Se, Jeg senker en loddsnor midt ned iblant Mitt folk Israel. Jeg skal ikke lenger bære over med ham. Det er Guds folk som skal dømmes, alle de som kaller seg ved Jesu Kristi navn og kaller seg kristne.

Som nevnt tidligere så har ikke tilhørighet til en spesiell folkegruppe, et spesielt kirkesamfunn eller en spesiell menighet noe å si. Man blir ikke frelst fordi man har etnisk tilhørighet eller om man er født inn i en spesiell kirke. Vi blir heller ikke frelst av de gjerningene vi gjør her på jorden. Gode gjerninger er en frukt av frelsen, ikke en vei til frelse slik mange tror.

Vi skal alle bli dømt etter hvor vi har gjemt vår skatt, både vi som kaller oss kristne og de som ikke er kristne. Det er hva som befinner seg i hjertene våre vi skal dømmes etter. Er det Gud eller Mammon? For å avgjøre dette må Gud bruke sin standard, i Sakarja 5 kalt en efa, i Åpenbaringen 11 kalt et rør av siv, i Sakarja 2 kalt en målesnor, i Amos 7 en loddsnor. Det er hjertene våre som skal måles etter Guds standard, Guds ti bud, for å se om våre hjerter er i overensstemmelse med Guds ti bud.

Hvor fører det økumeniske samarbeidet?

Det er mange mennesker både innenfor kirken og i verden som har gjort veldig mye godt for sine medmennesker, og det helt uten baktanker om å berike seg selv eller gjøre seg et navn på dette. Det er sikkert mange som også anser det som en god ting å forene seg i det økumeniske samarbeidet, og de tar med glede del i dette samarbeidet og glemmer helt hva det egentlig er. Det økumeniske samarbeidet har flere parametere som ikke er forenlig med Guds ord.

Følgende er hentet fra Norges Kristne Råds egen side: https://norgeskristnerad.no/okumenikk/

Mye av dette er riktig vakkert skrevet, og appellerer sikkert til noen og enhver, men dette er katolsk tankegods, og vi må legge de katolske doktrinene til grunn for hvordan vi leser og forstår dette. Jeg har merket av tre punkter jeg vil gi min betraktning om.

#Norges Kristne Råd er en paraplyorganisasjon for kristne kirker og trossamfunn som med bibelen som kilde tilber og bekjenner én Gud – inspirert av Jesu bønn: Må de alle være ett.

1) Norges Kristne Råd skal fremme gjensidig forståelse, respekt og samhandling lokalt og nasjonalt mellom kristne kirker og trossamfunn, inspirert av Jesu bønn: Må de alle være ett.

Fremme forståelse for kristen tro, moral og kultur i samfunnet og styrke kristent nærvær i det offentlige rommet.
Fremme samarbeid om kirkens misjonsoppdrag lokalt, nasjonalt og globalt fremme respekt for religionsfrihet og menneskerettigheter, både i lovgivning og praksis på alle plan.

2) Arbeide for å bryte ned barrierer mellom mennesker og skape rettferdighet og fred.

Arbeide for å verne skaperverket mot ødeleggelse for at alle kan erfare livets fylde ivareta medlemmenes felles interesser overfor det offentlige og å være et kontaktledd og bistå medlemmene i felles spørsmål av juridisk og forvaltningsmessig art i forhold til det offentlige.
Medvirke internasjonalt til å skape og utvikle gode relasjoner mellom kristne trossamfunn.
Delta i økumeniske organisasjoner og i interreligiøse organer og sammenhenger, samt representere rådet i disse.
Et redskap for samhandling i kirke og samfunn.
En serviceorganisasjon for kristne kirker og trossamfunn.

Hva er økumenikk?

Økumenikk er kristne kirkers arbeid for å gjøre synlig enheten mellom kristne. Det skjer gjennom felles gudstjenester, samtaler og gjennom samarbeid om kirkens ansvar i verden gjennom misjon og diakoni. Ordet økumenikk stammer fra det greske ordet oikoumene som betyr hele den bebodde verden.

3) Kirkehistorien er også historien om splittelser mellom kirker. Først på slutten av 1800-tallet begynte den motsatte bevegelse, særlig ved at ulike kirkesamfunn som drev misjon i samme land spurte seg hva det innebærer for kirkens troverdighet at Jesus har stiftet sin kirke på jorden som én kirke. I sin avskjedstale til disiplene oppfordrer Jesus disiplene til å være ett, likesom han er ett med Gud fader (Joh 17,21).

I begynnelsen av forrige århundre oppsto det flere kirkelige bevegelser som sammen førte til utviklingen av den økumeniske bevegelse og etter hvert også dannelsen av Kirkenes verdensråd.

Norges Kristne Råd som økumenisk organisasjon skal være:

Et møtested for kristne kirker og trossamfunn.
En arena for å bygge gjensidig forståelse og respekt.
Et redskap for samhandling i kirke og samfunn.
En serviceorganisasjon for kristne kirker og trossamfunn#.

Her kan man egentlig angripe mange punkter, men jeg skal nøye meg med de tre jeg har merket.

1) Når Norges Kristne Råd (NKR) skriver at de skal fremme gjensidig forståelse, respekt og samhandling lokalt og nasjonalt mellom kristne kirker og trossamfunn, skurrer det ikke så lite i mine ører. Vi skal altså samhandle med de andre kirkene. Det høres i utgangspunktet flott og fint ut, men dette er katolsk retorikk i høyeste potens. Vi kan ikke samarbeide med kirker som bryter Guds bud med viten og vilje. Det økumeniske arbeidet har ført fram til en felles erklæring som baserer seg på de få punktene alle kirkene kan enes om. Et økumenikkens minste felles multiplum. Det kan på ingen måte være dette minste felles multiplum som skal danne grunnlaget for å være ett slik Jesus ba om i sin bønn. Det som skal forene oss er at vi holder Guds bud og at vi har Jesu tro, (Åpenbaringen 12,17; 14,12)..

2) NKR skriver videre at de skal arbeide for å bryte ned barrierer mellom mennesker og skape rettferdighet og fred. Her finner vi en litt annen vinkling på det økumeniske samarbeidet. Å arbeide for å bryte ned barrierer, skape rettferdighet og fred er ord alle liker å høre, også vi i SDA. Spørsmålet er hvorfor vi skal gjøre dette. Jeg er ikke imot at det blir fred på jorden, og at alle mennesker kan oppleve rettferdighet og at barrierer mellom ulike grupper blir brutt ned. Jeg jobber gjerne for slike ting 24 timer i døgnet, men spørsmålet er hva som ligger bak denne formuleringen.

Jeg har hevdet at det er den katolske kirken som står bar det økumeniske samarbeidet. Siden Luthers reformasjon førte til brudd med den katolske kirken har pavemakten prøvd ulike måter å ‘bryte ned barrieren’ mellom den katolske kirken og de reformete/protestantiske kirkene. I nærmere 400 år var det både bokstavelig krig og verbal krig mellom de to kirkesystemene. Det var først etter det andre vatikankonsil (1962 – 1965) at pipen fikk en annen låt. Dette konsilet førte til at den katolske kirke ikke lenger fordømte protestantene, men kalte dem sine fortapte brødre. Tilnærmingen mellom den katolske og den reformerte kirken skjøt fart etter dette konsilet. Det er denne type barrierer den katolske kirken har hatt i tanken siden den katolske kirken selv reiste disse barrierene mot Luther og hans reformasjon i det 16. århundre.

Rettferdigheten som pavemakten løfter fram gjennom pave Frans’ encyklika «Fratelli Tutti» (alle brødre) er vel også av den suspekte sorten. I mange land er det nå mulig for hvem som helst å ta seg inn i et hus hvor eierne for eksempel er borte noen få dager. Alt inntrengerne trenger å gjøre er å bli værende der i to døgn. Etter dette kan ikke engang politiet kaste dem ut av det huset eller boligen de har okkupert. Dette er den moderne Robin Hood utgaven, man tar det man trenger fra de rike uten at de rike kan forhindre det. Dette kaller altså pave Franz for sosial rettferdighet. Forstå det den som kan. Gud kaller slike ting å stjele, og dette bryter med det åttende budet: Du skal ikke stjele. Dette finner vi spesielt i Afrika og Sør-Amerika, og vi skal ikke se bort fra at dette blir gjeldende i flere land rundt om i verden i tiden som kommer. Vi har jo sett opptøyer i USA hvor demonstrantene tok seg inn i supermarkeder og butikker i et par byer uten at politiet grep inn.

Jo da, vi skal dele med hverandre, det sier også Jesus i Lukas 3,11 at Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måte. Men han gir dem ikke rett til å gå inn noe sted å stjele det de har behov for.

3) NKR påpeker videre, og det med rette, at Kirkehistorien er også historien om splittelser mellom kirker. Først på slutten av 1800-tallet begynte den motsatte bevegelse, særlig ved at ulike kirkesamfunn som drev misjon i samme land spurte seg hva det innebærer for kirkens troverdighet at Jesus har stiftet sin kirke på jorden som én kirke. Spørsmålet er da om ikke alle reformatorer opp gjennom tiden som har blitt forfulgt og i mange tilfeller ble drept av den katolske kirken har hatt rett da de kalte mennesker ut fra hedenskapet som de fant i moderkirken. Også vårt endetidsbudskap, som ikke bare vanlige medlemmer av SDA, men også våre ledere bør sørge for at lyder ut over hele jorden, kaller folk ut av de falne kirkene. I Åpenbaringen 18,4 står det: … … Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.

Så kan vi spørre oss selv hvorfor Gud gjennom 6000 år har stadig vekk har kalt, og fortsatt kaller på den syndige menneskeslekten, for å få den til å vende seg vekk fra slikt minste felles multiplum, en kultur som tillater tyverier, og en regresjon av reformasjonen. Fruktene av det økumeniske samarbeidet kan vi se i hva som har skjedd siden det andre vatikankonsil og spesielt fra 1999 og fram til nå. Jeg vil nevne tre spesielle begivenheter som til sammen egentlig har satt en strek over reformasjonen og det reformatorene døde for da kampen var på sitt verste. Legg merke til hvilken dato alle disse tre begivenheten utspilte seg.

1) Den 31. oktober 1999 tok Det Lutherske Verdenssamfull et langt skritt mot å annullere reformasjonen da de sammen med den katolske kirke valgte å underskrive det som har følgende tittel på engelsk: The Joint Declaration Between the Catholic Church and the Lutheran World Federation on the Doctrine of Justification, bedre kjent bare som The Joint Declaration. Dette dokumentet er utarbeidet i sin helhet av den katolske kirke.

2) Pave Frans besøkte den 31. oktober 2016 Lund i Sverige i forbindelse med en felles katolsk-luthersk seremoni. Dette var neste skritt på veien til full samling under den katolske paraplyen. Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/nyheter/2016/09/informasjon-om-pavens-sverige-besok

Pavens historiske besøk til Lund og Malmø finner sted i anledning av at katolikker og lutheranere i fellesskap markerer at det er gått 500 år siden reformasjonen. Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund (LVF) er enige om at Lund er et godt sted å markere reformasjonen. LVF ble grunnlagt i Lund i 1947. Lunds domkirke, hvor den økumeniske gudstjenesten finner sted den 31. oktober, har en tusenårig historie som deles av katolikker og lutheranere. Det lutherske verdensforbund og Vatikanet inviterer til møtet den 31. oktober. Vertskap er Svenska kyrkan i nært samarbeid med Den katolske kirke i Sverige og Sveriges kristne råd. Den katolske kirke og LVF har vært i dialog gjennom 50 år. Det er denne dialogen som har ført oss til høstens historiske møte i Lund og dit vi er i dag. En milepæl i dialogen er dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017 fra 2013. Der uttrykker lutheranere og katolikker sorg og anger over den smerte vi har påført hverandre, men også takknemlighet over de teologiske innsikter vi har befruktet hverandre med. Det er på denne bakgrunn og i denne ånd ledere fra Den katolske kirke og LVF møtes i Lund i høst for første gang noensinne for å markere reformasjonen.

3) Den tilnærmingen som skjedde på 500-årsdagen for Luthers reformasjon, den 31. oktober 2017, da de luthersk-protestantiske kirkene gikk sammen med den katolske kirke i en felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen, er det tredje skrittet på veien til en fullstendig utvisking av reformasjonen. Her følger et lite utdrag av dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet. Dette dokumentet er også ført i penn av katolikker og bare dem, men de luthersk-protestantiske kirkene har godtatt, godkjent og skrevet under på dette, sammen med den katolske kirke.

«Vi tar som rettesnor læren om rettferdiggjørelse, som uttrykker evangeliets budskap og derfor uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus (Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren). Kirkens sanne enhet kan bare være enhet i Jesu Kristi evangeliums enhet. At striden om denne sannheten på 1500-tallet førte til at enheten i vestlig kristendom gikk tapt, hører med til kirkehistoriens mørke kapitler. I 2017 må vi åpent bekjenne at vi har vært skyldige overfor Kristus i å skade kirkens enhet. Minneåret stiller oss over for to utfordringer: å rense og helbrede minnene, og å gjenopprette kristen enhet i samsvar med sannheten i evangeliet om Jesus Kristus».

Det er ytterst beklagelig at lutheranske og protestantiske kirkesamfunn godtar dette dokumentet. Det er kun katolske doktriner som ligger til grunn for dette dokumentet, men det er skrevet slik at det framstår som et akseptabelt dokument for protestanter og lutheranere. Problemet er at det er kun innpakningen som er akseptabel. Når det gjelder den katolske kirkes syn på frelsen og rettferdiggjørelsen så legger den katolske kirke til grunn Jesu gjerninger. De sier riktignok at Jesus døde på korset, og han var lydig inntil døden, men ikke at Han døde for deg og meg. Det er Jesu gode gjerninger, som sammen med Marias gode gjerninger og alle helgenenes gode gjerninger, som gjør soning for dine og mine synder. Mange vil nå sikkert si at dette ikke er sant, men la oss se på noe som romerkirken sier om dette.

Allan Jones, som er prest i den katolske kirken Grace Cathedral i San Fransisco, skriver i sin bok Reimagining Christianity følgende: Kirkens fiksering på Jesu død som den universelle frelsesakten må stoppe. Det kan ikke være slik protestantene sier at Jesus døde for deg. Dette er en falsk doktrine. Den katolske kirken lærer altså at Jesus døde på korset, men ikke for deg og meg, og at vi ikke blir frelst ved hans død.

La oss så se hva Bibelen sier.

I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse. Kolosserne 1,14

og – ved Ham – forlike alle ting med Seg Selv, ved at Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, enten det er de ting som er på jorden eller de ting som er i himlene. Kolosserne 1,20

i Sitt kjøds legeme ved døden, for å framstille dere hellige og ulastelige og uklanderlige framfor Seg Selv, Kolosserne 1,22

Kort oppsummert. Jeg er en synder, og min lønn er døden (Romerbrevet 6,23). Så hvordan kan jeg bli frelst? Bare Gud kan frelse meg, for Jesus Kristus betalte prisen for meg, og ved Hans blod er jeg frelst.

Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Hebreerne 9,22

Bibelen er absolutt klar på det at uten Jesu blod er det ingen frelse og vi er fortapt. Som vi forstår så har kongen i nord samlet alle kirkesamfunn, og alle andre religioner, under sin paraply, og da er det bare siste akt i foreningen som gjenstår – å beseire de sekulære kreftene som står Gud imot, og dette er allerede godt i gang ved de samtaler som finner sted mellom de falne kirkene og de ikke-religiøse kreftene. Det er kun spørsmål om tid før dette blir en virkelighet, nøyaktig slik som Bibelen forteller at det skal skje. Det er trist at vi skal ha ledere som ikke ser dette, og det gjør oppriktig vondt å se at SDAs ledere både lokalt og internasjonalt flørter med de økumeniske kirkene. Gad vite hva Ellen G. White hadde sagt om dette om hun hadde opplevd det vi opplever nå.

Ellen G. White sa i hvert fall dette om omega frafallet: Jeg er blitt bedt om å si tydelig fra. Møt det med fasthet og uten å nøle, er beskjeden jeg fikk. … … I boken ‘Living Temple’ kommer Alfa av det farlige frafallet til syne. Omega kommer senere og vil bli godtatt av dem som ikke vil lytte til den advarsel Gud har gitt. (På fast Grunn 196.5).

Er dette vi nå ser starten på det farlige omega frafallet? Det vil vi vite om relativ kort tid. Men det harmonerer helt fint med alt det andre vi kan se utspiller seg foran våre øyne. Den 20. november 1857 fikk Ellen G. White et syn om en rystelse som skal ryste vår menighet, eller vår kirke. Her er et par utdrag av dette synet, (Herren har vist meg / Rystelsen).

Den 20. november 1857 ble jeg vist Guds folk, og så at det vil bli mektig rystet. Jeg så noen påkalle Gud med sterk tro og lidelsesfulle rop. Ansiktene var bleke, merket av dyp uro som gjenspeilte deres innerste følelser (246.1) Noen, så jeg, tok ikke del i denne smertefulle påkallelsen. De virket uinteresserte og likegyldige. De kjempet ikke mot mørket som omga dem, og det hyllet dem inn som en tykk sky, (246.3). Jeg ba om en forklaring på den rystelsen jeg hadde sett og ble vist at den vil bli forårsaket av det likeframme vitnesbyrd som det sanne vitne gir til Laodikeamenigheten. Dette vil gjøre sin virkning på dem som tar imot det, og vil få dem til å løfte standarden og forkynne den likeframme sannhet. Noen vil ikke ta imot dette likeframme vitnesbyrd. De vil sette seg opp imot det, og dette vil føre til en rystelse blant Guds folk, (247.1). Jeg så at Det sanne vitnes vitnesbyrd ikke på langt nær var blitt gitt akt på. Dette alvorlige vitnesbyrd, som menighetens skjebne avhenger av, er blitt tatt lite hensyn til, for ikke å si helt oversett. Dette vitnesbyrdet vil føre til en dyp omvendelse. Alle som virkelig tar imot det, vil lyde det og bli renset, (247.2) Antallet i denne gruppen hadde minket. Noen var blitt rystet ut og forlatt på veien. De uinteresserte og likegyldige hadde ikke ønsket sterkt nok å oppnå frelsen ved å seire. De var derfor ikke utholdende i bønn. De oppnådde den ikke og ble forlatt i mørket. Deres plasser ble øyeblikkelig overtatt av andre som tok imot sannheten og gikk inn i geleddet. Onde engler trengte seg fortsatt rundt dem, men de hadde ingen makt over dem, (247.4).

Dette er i tråd med hva pave Frans sier: De som insisterer på å holde sannheten fremfor å forkynne evangeliet, har alltid truet kirken, og paven oppfordrer til enhet mellom evangeliske, katolikker, og sier at splittelsen er djevelens verk.

Nok en gang vil jeg sitere Åpenbaringen 18,4: … … Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.

I tillegg så finnes det mange andre lignende tekster i Bibelen, hvor vi blir bedt om å holde oss unne det som er urent, som i disse versene.

4 Mosebok 16,26: Han talte til menigheten og sa: Hold dere nå borte fra teltene til disse ugudelige mennene! Rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke skal bli utslettet i alle deres synder.

Jesaja 48,20: Dra ut fra Babylon! Flykt fra kaldeerne! Forkynn dette med jublende røst, la det høres helt til jordens ender! Si: Herren har forløst Sin tjener Jakob.

Jeremia 50,8: Flytt ut av Babylons midte, dra ut fra kaldeernes land! Vær som bukkene foran flokken!

Jeremia 51,6: Flykt ut fra Babylons midte, hver og en må redde sitt liv. La dere ikke bli brakt til taushet ved hennes misgjerning, for dette er tiden da Herren skal ta hevn. Han skal gi henne gjengjeld.

Jeremia 51,45: Mitt folk, dra ut fra henne! Må enhver redde sin sjel fra Herrens brennende vrede.

Sakarja 2,11: Å, Sion! Røm av sted, du som bor sammen med Babylons datter.

2 Korinterbrev 6,17 Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal Jeg ta imot dere.

Hvem er det som snakker her, er det Gud eller djevelen, og hva oppfordrer vedkommende til?

Det er jo åpenbart at dette kommer fra himmelens og jordens Skaper, den store Alfa og Omega, den Allmektige Gud, og Han oppfordrer alle mennesker som hører dette budskapet til å komme ut Babylon, som er et synonym på den katolske kirken i vår tid. Er det ikke da rart at paven sier det er djevelens verk å være adskilt? Men det er slik alle som står sannheten imot snakker. De kaller det gode ondt, lyset kaller de mørke, og motsatt.

Paven hevder altså at det å holde på sannheten truer kirken. Dette er både løgn og sannhet på en gang. Løgnen er at det har aldri truet Guds rene kirke å holde på sannheten, fordi Jesus sier om seg selv at Han er «veien, sannheten og livet», og i både Salme 119,140 og Johannes 17,17 sies det om Guds Ord at Ditt ord er sannhet. I Johannes 8,32 sier Jesus: Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Det er dette som er problematisk for pavemakten. Dersom søkende mennesker blir kjent med Jesus Kristus vil han sette dem fri fra den trelldommen den katolske kirken trer nedover hodene på folk. Sannheten i uttalelsen til pave Frans, om vi kan kalle det en sannhet, er at Guds rene og ubesudlede Ord alltid har truet hedenskapen, uansett om den har framstått som hedenskap, eller om hedenskapen har vært pakket inn i en kristen forkledning slik den katolske kirke har gjort. Det er åpenbart at sannheten truer den slags synkretisme som pavemakten profilerer.

Det er dette rallyet som våre ledere har inngitt seg på, ved å være observatører i det økumeniske samarbeidet. Når man lefler med fienden blir man alltid preget av det. Det er som å stikke fingeren inn i et jordvepsebol fullt av illsinte jordvepser, du er garantert å bli stukket. Ingen forblir observatører i dette samarbeidet uten å bli preget av det i stor grad.

Nok en gang vil jeg trekke fram Amos 3,3: Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det? Gud sier det også på denne måten i Matteus 12,30: Den som ikke er med Meg, er imot Meg. Og den som ikke samler med Meg, sprer. Det er ganske enkelt å forstå disse ordene. Det er enten eller. Enten går vi sammen med Gud fordi vi samler med Ham, eller så vandrer vi sammen med Guds fiende fordi vi sprer. Dette er noe av kjernen i det vi skal dømmes etter på den ytterste dag. Det hjelper fint lite å si at vi tror på Jesus, for hvis ikke hjertet er i overensstemmelse med Guds standard hjelper det oss ikke på dommens dag. Dette gjelder for alle som overgir seg til det som Gud kaller styggedommer, og som her i Esekiel 8 først og fremst er avgudsdyrkelse, og som i vår tid også omfatter det økumeniske samarbeidet med romerkirken og hennes døtre.

Dette er langt ifra noe nytt for vi finner samme problemstilling i 2 Krønikerbok 36,14 der vi leser: Også alle lederne for prestene og folket ble bare mer og mer troløse, idet de fulgte alle folkeslagenes styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem.

Skulle tro den som har skrevet dette har sett forholdene i vår tid. Til tross for at alle som kaller seg kristne sier at de tilhører Jesus, sier Jesus noe viktig i Matteus 7,21-23. Der står det: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!

Hva må Guds trofaste folk gjøre for å demme opp for det økumeniske samarbeidet og fullføre den oppgaven Gud har tiltrodd oss?

Skal de tre englebudskapene og det høye rop lyde, må vi ta avstand fra det økumeniske samarbeidet. Det nytter ikke både å forkynne endetidsbudskapet og gå i tospann med de falne kirkesamfunnene, og vi ser tydelig fruktene av denne økumenikken i det at enkelte av våre ledere sier «slik er det ikke lengre» og liknende uttalelser. En av våre ledere i den norske unionen sa nettopp «slik er det ikke lengre» til meg i forbindelse med en diskusjon vi hadde om hvorvidt vi skulle følge det Ellen G. Whites sa vedrørende de tre englers budskap og de øvrige av hennes skrifter. Jeg sa til ham, og mener fortsatt, at vi må gå ut og forkynne de tre englebudskapene og det høye rop. Han kom med en lang tirade om hennes skrifter, og sa at dette var skrevet i en annen tid og at den katolske kirken har endret seg, og falt til slutt ned på konklusjonen «slik er det ikke lengre». Her ser vi resultatet av det økumeniske arbeidet. Det gjør noe med dem som deltar i dette arbeidet, og det får både synlige og merkbare konsekvenser for hele vårt kirkesamfunn. Det er nok klargjørende å nevne at vedkommende som sa dette til meg, til alt overmål var vår kirkes representant og leder for oversettelseskomiteen til Bibelen 2011. Det han gjør, og mange tusen med ham, er å hevde at Ellen G. White ikke er aktuell lenger siden det er ‘lenge’ siden hun levde. Hva da med Bibelen? De eldste bøkene der er om lag 3500 år gamle, og de nyeste bøkene ble til mot slutten av det første århundre, og er godt og vel 1900 år gamle. Ellen G. White virket fra 1844 til 1915.

Det var nok ikke uten grunn Gud sa gjennom Peter at dommen skal begynne med Guds hus, (1 Peter 4,17). Men det er ikke nok med det at dommen skal begynne med Guds hus. Vi som kaller oss syvendedags adventister har fått et mye større lys over sannheten enn noen andre kirkesamfunn, noe som medfører både en større velsignelse og et mye større ansvar. Men det medfører også at vi vil bli dømt hardere enn de som bare har fått noe lys, eller ikke lys i det hele tatt. Når vi da har blitt gitt lys som sier at vi skal skille oss fra verden, men allikevel velger å løpe tilbake til moderkirken vil nok det få konsekvenser for de som gjør det. Men det er ikke min oppgave å dømme noen som helst, for det er jeg ikke kapabel til å gjøre. Heldigvis så er det den Allmektige selv som skal dømme oss alle sammen, og Han dømmer rettferdig. Til alle som forfekter det økumeniske samarbeidet kommer Gud med flere advarsler. Her følger et lite knippe:

Ordspråkene 1,28: Da skal de påkalle meg, men jeg skal ikke svare. De skal søke meg ivrig, men de skal ikke finne meg.

Jesaja 1,15: Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg Mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod.

Jesaja 59,2: Men det er deres misgjerninger som har satt skille mellom dere og deres Gud. Deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører.

Jeremia 11,11: Derfor, så sier Herren: Se, Jeg skal sannelig føre det onde over dem, og de skal ikke være i stand til å slippe unna. Selv om de roper til Meg, skal Jeg ikke høre på dem.

Mika 3,4: Da skal de rope til Herren, men Han skal ikke svare dem. Han skal bare skjule Sitt åsyn for dem på den tiden, fordi de har gjort onde gjerninger.

Sakarja 7,13: Det skjedde: På samme måten som Han ropte ut, og de ikke ville høre, slik ropte de ut, og Jeg ville ikke høre, sier hærskarenes Herre.

Helt siden Adam og Eva falt i synd i Edens Hage har Gud kalt på alle mennesker for å få oss til å bli klar over vår egen situasjon, og hvor vi befinner oss i forhold til Gud. Han har gitt oss en vei til frelse, men den veien fornekter snart hele kristenheten på grunn av det økumeniske samarbeidet. Veien går gjennom Kristi blod, og bare gjennom det. I 6000 år har kjærlighetens, tilgivelsens og nådens Gud kalt på oss for å få oss på rett vei. Men en dag er det for sent. Når vi kommer til det punktet i historien hvor Gud sier at nok er nok, ja da vil ikke Gud lenger høre på de som kaller på Ham.

Når nådedøren stenges hjelper det fint lite å si til Gud: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? (Matteus 7,22.) men som vi så like foran her så vil Herren ikke høre på dem, men svare dem slik: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! (Matteus 7,23.) Da vil Herren Gud reise Seg fra sin trone, og det som står i Lukas 13,25-27 vil bli oppfylt: Når først husets Herre har reist Seg og stengt døren og dere blir stående utenfor og banke på døren og si: Herre, Herre, lukk opp for oss! da skal Han svare og si til dere: Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra? Da skal dere begynne å si: Vi spiste og drakk framfor Deg, og Du underviste i gatene våre. Men Han skal si: Jeg sier dere at Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra? Gå bort fra Meg, alle dere som gjør urett.

Vi som har blitt betrodd et av de viktigste oppdragene Gud har gitt mennesker har kun en ting å gjøre. Vi må følge Guds anvisninger og vende oss bort fra de økumeniske forumene, fordi som vi har sett så har Gud kalt oss ut fra Babel – forvirringen – som den katolske kirken er opphavet til. Gud har mange ganger med klare og rene ord gitt oss advarsler og bedt oss om å skille oss fra verden. Vi skal ikke engang røre noe som tilhører de ugudelige, men flykte fra Kaldeerne og dra ut fra Babylon, vi må komme oss ut fra dem, de økumeniske kirkene, og være adskilt så Herren kan gjøre oss til det folket Han vil vi skal være. Hva skjer dersom vi fortsetter å dyrke det økumeniske samarbeidet? Tenk på dette spørsmålet sammen med det Amos sier: Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det? (Amos 3,3.)

Gud skal dømme alle de som utfører det Gud selv kaller styggedommer som blir gjort i Hans tempel, og når det gjelder Guds egen endetidskirke så vil den rammes av en rystelse som er forårsaket av det Ellen G. White kaller det likeframme vitnesbyrd: Jeg ba om en forklaring på den rystelsen jeg hadde sett og ble vist at den vil bli forårsaket av det likeframme vitnesbyrd som det sanne vitne gir til Laodikeamenigheten. Dette vil gjøre sin virkning på dem som tar imot det, og vil få dem til å løfte standarden og forkynne den likeframme sannhet. Noen vil ikke ta imot dette likeframme vitnesbyrd. De vil sette seg opp imot det, og dette vil føre til en rystelse blant Guds folk, (247.1). De som ikke blir rystet ut er Guds sanne rest, og det er de som har hungret og tørstet etter sannheten som er viktigere for dem enn selve livet her på jorden. Det var bare sannheten som betydde noe for dem. De hadde hungret og tørstet etter sannheten. Den var kjærere og mer dyrebar enn livet. Jeg spurte hva som var årsaken til denne forvandlingen. Engelen svarte: Det er senregnet, forfriskningen fra Herren, den tredje engels høye rop, (248.1) (Herren har vist meg.)

De som har involvert seg i det økumeniske samarbeidet vil da sette seg opp mot dette likeframme vitnesbyrd, og de vil derfor bli rystet ut fra Guds folk. Jeg tror rystelsen vil ramme vår kirke med full kraft om ikke lang tid, og da vil, som nevnt, alle de som har deltatt aktivt i det økumeniske samarbeidet bli rystet ut av våre rekker, for Gud vil ha en ren og ubesmittet kirke i den absolutte endetid, for det er disse som skal bringe den siste advarselen til en verden som er innhyllet i den økumeniske tåken og djevelens mørke.

La det derfor være oss de vekterne Herren snakker om her i Jesaja 62,6: På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!

La oss forene oss i bønn til Gud, og be om at Han velsigner oss og leder oss i den oppgaven Han har gitt oss. La oss be om at Guds vilje må skje, og at Han utøser senregnet over sitt trofaste folk i endetiden så de kan fullføre sin viktige oppgave.