Den tredje Elia.

Innledning.

Da Jesus, Peter, Jakob og Johannes var på Forklarelsens berg viste Moses og Elia seg for dem, og så hørte de en stemme som sa: Dette er Min Sønn, Den elskede, i Ham har Jeg velbehag. Hør Ham! (Matteus 17,5.) I vers 10 stiller disiplene følgende spørsmål til Jesus: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia må komme? på dette spørsmålet svarer Jesus i vers 11: … Sannelig, Elia kommer først, og han skal gjenopprette alle ting.

De skriftlærde lærte at Elia måtte komme før den store og fryktinngytende Herrens dag kunne komme. De mente åpenbart at Messias skulle komme og gjøre Israel til det store folket de trodde, og at Jerusalem skulle bli verdens hovedstad etter at Messias hadde beseiret romerne og kastet dem ut av Judea og Jerusalem. De skriftlærde baserte dette på vers som dette her i Malaki 4,5, hvor det står: Se, Jeg skal sende dere profeten Eliafør den store og fryktinngytende Herrens dag kommer.

Vi som sitter med fasiten i hånden kan se at det var ikke Løven av Juda stamme som ble født i stallen i Betlehem for over 2000 år siden, men Guds Lam som kom den gangen. Spørsmålet vi må se på er hva Jesus mente med det Han sa i Matteus 17,11. Der står det ifølge Jesus at Elia først måtte komme og gjenopprette alle ting, og Han fortsatte i vers 12 med å si at Elia allerede hadde kommet. Dette kommer vi tilbake til etter hvert.

Vi vet med sikkerhet at det en gang var en profet med navnet Elia, en profet som gjorde den jobben han ble pålagt av Gud til å gjøre. Elia var i sannhet en Guds mann, og han utførte det oppdraget Gud hadde pålagt ham å gjøre. På profetens ord falt det verken dugg eller regn på tre og et halvt år, han sørget for at enken i Sarepta, som ikke hadde mel eller olje, fikk tilstrekkelig med mel og olje under hele tørketiden fordi hun delte det siste melet hun hadde med den sultne profeten Elia. Han reiste også opp enkens sønn som døde av en alvorlig sykdom, og han bekjempet alle Baals profeter og

prester. Dette er bare noe av det Elia gjorde. Han, Elia, kom og gjenopprettet folkets syn på Guds lov, og de begynte å påkalle Gud igjen. Til slutt ble han hentet i en ildvogn og tatt opp til himmelen uten å se døden. Denne Elia er et bilde på to hendelser som vil skje i en fjern framtid for Elia.

Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988/2007 hvis ikke noe annet er angitt.

Den første Elia.

Det kan nok virke forvirrende at jeg skriver om den første, den andre og den tredje Elia. I Bibelen finner vi bare en profet som heter Elia. For ordens skyld, navnet Elia betyr: Gud er Jehova.

Vi kaller denne Elia for den første Elia, og den første gangen vi treffer på profeten Elia i Bibelen er i 1 Kongebok 17,1. Elia virket da Ahab var konge i Israel. Ahab var gift med den fønikiske prinsessen Jesabel, som også var prestinne for Ba’al. På grunn av den innflytelsen Jesabel hadde over Ahab, førte han Israel ut i en utstrakt hedensk gudstilbedelse, ved å sette opp alter og tilbe Ba’al, som var solguden. Ba’al ble også brukt av de semittiske folkene som en ærestittel, som har betydningen herre eller mester. Dette er veldig interessant all den tid dagens okkultister og satanister kaller djevelen for herre og / eller mester. Oppdraget Elia fikk av Gud var å påtale hedenskapet og forfallet som Ahab hadde startet, og å gjenopprette den sanne gudstilbedelsen.

Det første vi kan lese om i Bibelen som Elia gjorde, var å stenge himmelen i tre år slik at det verken falt dogg eller regn i løpet av denne tiden: Tisjbitten Elia, en av tisjbittene som bodde i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud lever, for Hans åsyn er det jeg står: Det skal ikke bli verken dogg eller regn disse årene, uten på mitt ord, 1 Kongebok 17,1. Grunnen til at Elia fikk stenge himmelen i tre år finner vi i 1 Kongebok 16,30-33: Akab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort. Men han giftet seg med Jesabel, datter til Etba’al, sidonernes konge, og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham. I det Ba’al-templet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Ba’al. Akab laget også en Asjera-pæl, og han gjorde enda mer som vakte harme hos Herren, Israels Gud. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.

I en periode etter at Elia stengte himmelen måtte han søke tilflukt øst for Jordan i Krit-dalen hvor ravnene ga ham brød hver morgen og brød og kjøtt hver kveld, og han drakk vann ev en bekk som rant der. Noe senere blir det et møte mellom kong Akab og profeten Elia på Karmel, og vi leser i 1 Kongebok 18,1 at mange dager etter skjedde det at Herrens ord kom til Elia. Det var i det tredje året, og Han sa: Gå og still deg fram for Akab, så skal Jeg sende regn på jorden.

Nå følger en samtale som er høyst interessant med tanke på hendelser som vil skje i endetiden. I 1 Kongebok 18,17 stiller kong Akab følgende spørsmål: Er det du, du som fører skade over Israel? I vers 18 svarer Elia: Jeg har ikke ført skade over Israel, men det har du og din fars hus gjort ved at dere har sviktet Herrens bud og har fulgt Ba’alene. Vi ser at kongen, folkets leder, stilte spørsmål ved forkynnelsen til Elia, og ga ham skylden for de ting kongen selv hadde forårsaket med sin troløshet mot himmelens Gud. Dette er et bilde på hva som vil skje i endetiden. Motbildet til dette vil snart bli satt opp da verdens ledere, i form av dyret fra jorden (Åpenbaringen 13,11), vil sette opp et bilde av det første dyret (Åpenbaringen 13,1) og påtvinge verdens folk å tilbe bildet av det første dyret. Dette skjer mens de siste sju plagene faller over jorden, og Guds folk som nå er beseglet med den levende Guds segl, og som ikke vil underkaste seg dyrets bilde, vil få skylden for all den elendighet som rammer alle som ikke har Guds segl på sine panne.

Den andre og tredje Elia finner vi ikke nevnt med navn. Hvem er så disse to? I Malaki 4,5 kan vi lese dette: Se, Jeg skal sende dere profeten Elia før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. Den første Elia virket som profet da Akab var konge over Israel ca. 875 til ca. 850 f.Kr. mens Malaki som sier at profeten Elia skal komme før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer, virket mellom 433 og 408 f.Kr. eller mer enn 400 år etter Elia virket. Malaki kan derfor ikke snakke om den samme Elia, den første Elia, som 1 Kongebok forteller om.

Den andre Elia.

Om lag 450 år senere snakker Jesus om en Elia, og dette finner vi i Matteus 11,13-15. Her sier Jesus dette: For alle profetene og loven profeterte fram til Johannes. Og hvis dere vil ta imot det: Han er den Elia som skal komme. Den som har ører å høre med, han må høre!

Det kan heller ikke være den første Elia som Jesus snakker om her i Matteus 11. Den ‘Elia’ som Jesus refererer til er døperen Johannes, og hans oppgave var å forberede veien for Jesu første komme. Vi leser i vers 12 at Jesus sier fra døperen Johannes’ dager … … og i vers 14 konkluderer Jesus med at døperen Johannes er den Elia som skal komme. Derfor kaller vi døperen Johannes den andre Elia.

Går vi til Matteus 11,7-11 finner vi følgende tekst: Da de var gått, begynte Jesus å tale om Johannes til folkeskarene: Hva drog dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Eller hva drog dere ut for å se? Et menneske kledd i fine klær? Sannelig, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. Men hva drog dere ut for å se? En profet? Ja, sier Jeg dere, og mer enn en profet! For det er ham dette er skrevet om: Se, Jeg sender Min budbærer foran Ditt åsyn. Han skal bane veien Din foran Deg*.

Sannelig sier Jeg dere: Blant dem som er født av kvinner, er det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himlenes rike er større enn ham. (* Dette verset peker tilbake til Malaki 3,1.) Vi ser at Jesus kaller døperen Johannes mer enn en profet, og i versene 13-15 sier Jesus følgende om døperen Johannes: For alle profetene og loven profeterte fram til Johannes. Og hvis dere vil ta imot det: Han er den Elia som skal komme. Den som har ører å høre med, han må høre!

I Malaki 3,1 sier Gud gjennom profeten dette: Se, Jeg sender Min budbærer, og han skal berede veien for Mitt åsyn. Herren som dere søker, skal brått komme til Sitt tempel, paktens Engel, som dere med glede lengter etter. Se, Han kommer, sier hærskarenes Herre.

I Matteus 17,10-12 finner det sted en interessant samtale mellom Jesus og hans disipler: Og disiplene Hans spurte Ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme? Jesus svarte og sa til dem: Sannelig, Elia kommer først, og han skal gjenopprette alle ting. Men Jeg sier dere at Elia er allerede kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham som de ville. Slik skal også Menneskesønnen komme til å lide ved deres hender.

Hva var det Jesus mente med det at Elia først måtte komme og gjenopprette alle ting?

Den første Elia, den originale Elia, hadde som oppgave å påtale frafallet og gjenopprette den sanne troen og gudstilbedelsen da kong Akab hadde innført avgudsdyrkelse i Israel. Med andre ord så skulle den første Elia forberede folket på Herrens komme, og gjenopprette ekte gudstilbedelse. Var det dette oppdraget den andre Elia, døperen Johannes, også fikk, eller var det noe annet? Svaret på dette spørsmålet finner vi i Matteus 3,1-3: I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær! For dette er han det er talt om ved profeten Jesaja: Røsten av en som roper i ødemarken: Forbered Herrens vei. Gjør Hans stier rette.

Som vi ser så skulle den andre Elia forberede Herrens vei. Døperen Johannes, som den andre Elia, skulle forberede folket på at Jesus var i ferd med å stå fram som Messias. Dette var Jesu første komme, og han skulle undervise folket om de rette tingene, alt det som skriftlærde og fariseerne hadde glemt eller oversett om blant annet frelsen, eller som Matteus uttrykker det: gjør Hans stier rette.

I Lukas 1,13-17 og 1,76-80 finner vi en del karakteristikker av den andre Elia: Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja, for din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Og du skal få fryd og stor glede, og mange skal fryde seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal verken drikke vin eller sterk drikk. Han skal også være fylt med Den Hellige Ånd, helt fra han er i mors liv. Og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud. Han skal også gå foran Ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna (se også Malaki 4,5-6) og de ulydige til de rettferdiges visdom, for å gjøre rede et forberedt folk for Herren … // … Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå foran Herrens åsyn for å rydde Hans veier, for å gi Hans folk kunnskap om frelse ved forlatelse for deres synder, ved vår Guds inderlige barmhjertighet. Ved dette har Soloppgang fra det høye gjestet oss, for å gi lys til dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å lede våre føtter inn på fredens vei. Og barnet vokste opp, og han ble sterk i ånden, og han var i ørkenen til den dag da han skulle bli ført fram for Israel.

Vi kan gå ut fra at de samme karakteristikkene og egenskapene som den andre Elia også var til stede i den første Elia’s liv. Det står om døperen Johannes, den andre Elia, at han ikke skulle røre vin eller sterk drikk, altså ikke drikke noe med alkohol. Han skulle også være fylt med den Hellige Ånd helt fra før han ble født. Grunnene til dette var at han skulle gjøre folket forberedt på Jesu første komme, og døperen Johannes skulle være den Høyestes profet, gå foran Jesus og forkynne anger, omvendelse og dåp.

Om vi ser på hva den første og andre Elia skulle gjøre, var oppgaven til den første Elia å påtale frafallet og restaurere den sanne gudstilbedelsen. Den andre Elia skulle forberede veien for Jesu første komme og forkynne anger, omvendelse og dåp. Summen av det de gjorde kan oppsummeres i det vi kaller det høye rop i Åpenbaringen 18,4: kom ut av henne mitt folk.

Den tredje Elia.

Hva så med den tredje Elia? Hvem er det? Hvem er det som har fått et oppdrag av Gud som samsvarer med de oppdragene den første og andre Elia fikk av Gud? Vi vet at hver gang Gud skal gjøre noe spesielt for sitt folk så reiser Han opp spesielle profeter. Det har vi Guds eget ord på gjennom profeten Amos: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, (Amos 3,7).

Ser vi på historien til Guds folk ser vi at hver gang Gud skulle gjøre noe for sitt folk så reiste Han om en profet for å varsle den kommende hendelsen. a) Da Gud skulle sende syndefloden over jorden reiste Han opp Noah som både forkynte en kommende dom og bygde en ark som skulle gi alle som ønsket det en frelsende vei gjennom dommen. Betingelsen var at de måtte vende seg til Gud og gå om bord i arken i tro. b) Da Gud ville frigjøre sitt folk fra slaveriet i Egypt reiste Gud opp Moses, som var Guds instrument da Han med sterk hånd førte sitt folk ut av Egypt med under og tegn. c) Da Jesus skulle begynne sin gjerning på jorden ble Johannes reist opp for å forberede Herrens første komme, og han forkynte frelsen på en slik overbevisende måte at mange vendte seg til Gud og lot seg døpe i vann. Vi ser at ved alle store og dypt inngripende hendelser i menneskenes liv så ble det reist opp spesielle profeter med unike egenskaper.

Hva er det vi går og venter på i vår tid? Vi venter på den største hendelsen i historien – Jesu gjenkomst. Er det ikke da å forvente at Gud igjen vil reise opp en spesiell profet som skal forberede Herrens andre komme? Jesu gjenkomst er utvilsomt en like stor hendelse som syndefloden, utgangen fra Egypt og Jesu første komme. Jesu andre komme vil sette strek for det livet vi kjenner i dag.

Hvem er det som skal profetere igjen?

Før vi går videre må vi ta stilling til spørsmålet om det er en enkelt profet eller om det er en profetisk bevegelse det dreier seg om i endetiden. Vi må huske på at når den første Elia og den andre Elia virket så bodde Guds folk konsentrert i og rundt Israel og Juda, i endetiden bor Gud folk over hele verden, fra de største byen til de mest bortgjemte stedene i de store junglene i verden. Det må derfor en profetisk bevegelse til for effektivt å kunne forberede Herrens vei i endetiden.

Så må vi spørre oss selv: Hva var det den første og den andre Elia gjorde? De profeterte mot folk og konger. Elia tok et oppgjør med kong Ahab og avgudsdyrkelsen som han hadde innført i Israel. Døperen Johannes tok et oppgjør med kong Herodes og hans løsslupne omgang med Guds ti bud. Hva kan vi da forvente at arbeidsordren til den tredje Elia i endetiden skal inneholde? Siden begge de to første profeterte mot folk og konger, kan vi forvente at endetidens Elia får samme ordre.

I Åpenbaringen kapittel 10 leser vi om et oppdrag som blir gitt til apostelen Johannes. Dette skjedde mens Johannes satt som fange på Patmos da han var omkring 90 år gammel. I det synet Johannes fikk fra Gud forteller engelen i vers 11 følgende: … Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, (DNB 2005 NT).

At det ikke er apostelen Johannes som skal profetere mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger kommer fram i vers 6 i samme kapittel der engelen sier at det ikke lenger skulle være noen tid, et uttrykk som indikerer at vi tidsmessig har beveget oss fram til overgangen mellom profetisk tid og endetid. Det kommer også til syne i vers 7 hvor det står men i de dager, når den sjuende engelen gir lyd fra seg, når han skal blåse i basunen, da skal Guds hemmelighet være fullendt, slik som Han forkynte for Sine tjenere profetene. Den eller de som skal profetere vil med andre ord leve i den siste tid av jordens historie, i det som kalles endetid. Johannes levde mer enn 1700 år før endetiden begynte. Vi som lever i endetiden, og lenge etter at denne profetien ble gitt Johannes, har jo fasiten og kan se at det ikke var Johannes som fikk dette oppdraget.

Du skal igjen tale profetisk:

Gud har opp gjennom tiden reist opp mange profeter. Da Gud reiste opp Jesaja, står det i Jesaja 6,8 at han hørte Herrens røst som sa: Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss? Da sa jeg: Se, her er jeg. Send meg! Til Jeremia sier Gud da Han kaller ham til profet: Før Jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. Før du ble født, helliget Jeg deg. Jeg satte deg til profet for folkeslagene, Jeremia 1,5.

Går vi til Åpenbaringen 10,8-11 finner vi denne teksten: Røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg og sa: Gå, ta den lille boken som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på landjorden. Så gikk jeg til engelen og sa til ham: Gi meg den lille boken! Og han sa til meg: Ta og et den! Og den skal gi bitter smerte i din mage, men den skal være søt som honning i din munn. Så tok jeg den lille boken ut av engelens hånd og åt den. Og den var søt som honning i min munn, men da jeg hadde ett den, fikk min mage bitter smerte. Og han sier til meg: Du må igjen profetere om mange folk, folkeslag, tungemål og konger.

I sitt syn ber Johannes engelen om å gi ham den lille boken, som engelen sier har blitt åpnet. Hvorfor gjør engelen et poeng ut av det faktum at det er en bok som har blitt åpnet? Er ikke alle bøker åpne? Ikke alle skal vi tro Bibelen. I Jesaja 29 finner vi disse versene: Hele dette synet er blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Om noen gir denne til en som kan lese, og sier: Vær snill og les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet. Så blir boken overlatt til en som ikke kan lese, og det blir sagt: Vær snill og les dette! Så sier han: Jeg kan ikke lese, (Jesaja 29,11-12).

Dette ble sagt til et folk som var blinde og drukne, men ikke av sterk vin (vers 9) for Herren har utøst en dyp søvnens ånd over dere, og Han har lukket deres øyne, dere profeter. Han har dekket deres hoder, dere seere (vers 10). Gud har den egenskapen at Han kan lukke en bok for alle mennesker inntil Han finner tiden inne for å åpne den igjen. Spørsmålet er da om det finnes en bok i Bibelen som på et eller annet tidspunkt ble lukke eller forseglet. Finner vi en slik bok, finner vi også ut hvilken bok det er snakk om i Åpenbaringen 10.

I Daniels bok finner vi ikke mindre enn tre vers som forteller oss at Daniels bok skulle bli forseglet eller lukket, og det over en lang periode.

I Daniel 8,26 står det: Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer*.

I Daniel 12,4 står det: Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke.

I Daniel 12,9 står det: Han sa: Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden.

* Dette uttrykket, mange dager som kommer, viser til endetiden.

Daniel fikk beskjed om å sette segl for sin bok, og i Åpenbaringen kapittel 10 gjør som sagt engelen en nummer ut av det at den boken han kommer med er en åpnet bok. Dette styrker utsagnet om at profetien i Åpenbaringen 10 ikke gjelder for Johannes som fikk profetien, men gjelder Guds trofaste rest i endetiden. Det er de som skal profetere om mange folk, folkeslag, tungemål og konger.

Nå er det nok mange som vil stille seg spørrende til det å ete en bok. Åpenbaringen 10,10 forteller oss: Så tok jeg den lille boken ut av engelens hånd og åt den. Og den var søt som honning i min munn, men da jeg hadde ett den, fikk min mage bitter smerte. Hva har dette med å forkynne eller profetere å gjøre?

Det er flere steder i Bibelen at dette uttrykket ‘å ete en bok’ er brukt. Foruten her i Åpenbaringen 10, finner vi dette uttrykket i Jeremia 15,16 hvor vi leser: Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, hærskarenes Gud. Jeremia ble henrykt da han hadde spist Guds ord, som egentlig betyr å ta til seg Guds ord – å lese Guds ord og ikke minst forstå dem riktig. Men heller ikke Jeremia gir oss noen god forklaring på hva dette har med forkynnelse eller å profetere å gjøre.

I Esekiel 3,3-4 derimot står det: Han sa til meg: Menneskesønn, mett din buk og fyll din mage med denne bokrullen som Jeg gir deg. Så åt jeg, og den var søt som honning i min munn. Så sa Han til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal til dem med Mine ord. Her ser vi forbindelsen til Åpenbaringen 10, den boken Esekiel åt var søt som honning i hans munn. Det var nøyaktig det Johannes også opplevde da han åt den boken han fikk av engelen, og så gir Esekiel oss forklaringen på spørsmålet vårt ved å forklare det slik: gå til Israels hus og tal til dem med Mine ord.

Da 1812-krigen mellom USA og Engeland raste samlet deisten William Miller et kompani soldater som ble lagt inn under det 30. infanteriregiment og han ble etter hvert forfremmet til kaptein. Han overlevde mirakuløst granat som eksploderte noen få meter fra der han sto. Han skrev senere at det fortet jeg var i ble utsatt for hvert skudd, og bomber, raketter og granatsplinter falt så tykt som hagl, sa han. Ett av disse mange skuddene hadde eksplodert to fot fra ham, såret tre av hans menn og drept en annen, men Miller overlevde uten en skramme.

Etter krigen begynte Miller å studere Bibelen ble han overveldet av det han leste i Daniels bok om profetien om de 2300 kvelder og morgener som vi finner i Daniel 8,14. Miller åt den åpnede boken som engelen viste til Johannes i hans syn, og den var søt som honning i hans munn (Åpenbaringen 10,10), fordi slik han tolket profetien om helligdommen, betød det at Jesus skulle komme tilbake i løpet av 25 år. Dette var i 1818. Miller fortsatte å studere Bibelen, og etter hvert begynte han å fortelle om det han hadde oppdaget til venner og kjente og andre interesserte, men han hadde ingen lyst til å bli forkynner, da han bare var en gammel bonde.

Jeg vil minne om Jona som ble gitt i oppdrag av Gud å forkynne dom og ødeleggelse i Ninive, den mektigste byen på Jonas tid, for hendelsesforløpet i denne historien er ganske likt det sin skjedde med William Miller. Jona nektet å gjøre som Gud ville, og begynte å reise vestover i stedet for å dra østover til Ninive. Vi vet alle hvordan det gikk med Jona. Han måtte til slutt bøye seg for Guds vilje og utføre oppdraget.

Gud ba William Miller om å gå ut og forkynne budskapet han hadde oppdaget gjennom sine studier av Bibelen, men han ville ikke fordi han bare var en gammel bonde. En dag svarte han slik på oppfordringen han fikk om å forkynne det Gud hadde lagt på ham. Jeg skal inngå en pakt med Gud. Om jeg blir invitert til å forkynne i en kirke skal jeg gjøre det, i full forvissning om at ingen ville invitere en ulærd bonde til å forkynne Guds ord i en kirke. Da han og kona spiste frokost neste dag banket det på døren, og en av deres nevøer kom inn. Han hadde følgende beskjed til sin onkel. Presten i den lokale kirken som Millers familie tilhørte i nabobygda var blitt syk, og denne gutten ble derfor sendt til Miller for å be ham om å holde tale over det han hadde funnet i Daniels bok neste dag, på søndagen. Miller ble lamslått, så stormet han ut av huset og inn i skogen og fortsatte å si til seg selv at han ikke var kompetent til å forkynne Guds ord. Så hørte han sine egne ord ringe i ørene, og han overga seg og la seg fullt og helt i Guds hender. Neste dag dro han til nabobygda og forkynte.

Så gikk det slag i slag, og ved inngangen til 1840-årene var det som bare var en lokal hendelse blitt til en nasjonal begivenhet.

Etter hvert slo mange seg sammen med Miller og de forkynte Jesu snare gjenkomst med iver og salvelse, og adventbevegelsen, den profetiske bevegelsen, vokste i antall, og i 1840 var Ellen G. White på et møte som W. Miller hadde. Her ble hun fascinert av tanken på Jesu snare gjenkomst, og hun ble etter hvert med i adventbevegelsen. Kristne fra alle kirkesamfunn og ikke-kristne som tok imot Jesus som sin frelser slo seg sammen i denne tverrkirkelige bevegelsen, og forkynnelsen fikk virkelig mennesker til å søke seg til bevegelsen. Det er ingen sikre tall på hvor mange det var som tok imot adventbudskapet, men det hevdes at det var mer enn 50 000 som tok imot adventbudskapet i 1844, men beklageligvis var det mange som gjorde det av frykt for det som de trodde skulle komme dette året.

Skuffelsen

Med utgangspunkt i Dan 8,14 som sier: Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort, tolket, som allerede nevnt, hele kristenheten at det var jorden som var helligdommen. Dette var det alle trodde, og Miller og de første adventistene var barn av sin samtid, og tolket profetien ut fra dette synet. Tenk deg hvilken glede Miller måtte ha følt da han forsto tidsprofetien i Daniel kapittel 8. Utregningen av tiden var helt riktig, og helligdommen skulle renses ved utgangen av de 2300 kvelder og morgener. Miller forsto at dette var en tidsprofeti og måtte forstås etter år/dag-prinsippet, hvor en profetisk dag er et virkelig år. Denne profetien spenner derfor over 2300 virkelige år. Miller fant ut når profetien begynte å løpe, og det var i år 457 f.Kr. da Artaxerxes ga det vi kaller det tredje dekretet om hjemreise og gjenoppbygging av Jerusalem og tempelet.

Året 1844. Enkelte hadde studert det som står i 3. Mosebok og den store soningsdagen i kapittel 16, for å kunne finne en nøyaktig dato for Jesu gjenkomst. I dette kapitlet blir soningsdagen beskrevet som den dagen da all synd skulle utryddes fra folket. Dette skjedde på en billedlig måte i gammeltestamentlig tid, og er et bilde på den tjenesten som Jesus skulle komme for å gjøre. Hele tempeltjenesten er for øvrig et bilde på Jesu tjeneste. Etter nitidige studier kom de fram til at Jesu gjenkomst måtte falle sammen med den stor soningsdagen, som i 1844 var 22. oktober.

Dagen de ventet på kom, og den gikk over i neste dag uten at Jesus viste seg. Dette fremkalte en enorm skuffelse hos alle, som svarer til men da jeg hadde ett den, fikk min mage bitter smerte, (Åpenbaringen 10,10). Så kan vi stille spørsmålet om hvorfor Gud tillot dem å ta feil. Jeg kan umiddelbart se et par forklaringer på dette.

1) Gud tillot at de tok feil fordi det viktigste med å reise opp den profetiske bevegelsen adventistene, var å forkynne Jesu gjenkomst gjennom de tre englers budskap som de hadde oppdaget.

2) Gud tillot at de tok feil så alle de som ikke hadde 100 % ærlige hensikter med å slutte seg til adventbevegelsen skulle rystes ut før de fikk ødelagt det som senere har fått navnet Syvendedags Adventister.

Profetiens ånd gitt til adventbevegelsen.

Etter skuffelsen begynte de som var trofaste mot Gud å søke etter svar på hvor de hadde gått feil, og hva de ikke hadde forstått riktig. De som var sikre i sin sak fortsatte altså å søke Herren om lys. De undersøkte utregningene og profetiene, men kunne ikke finne noen feil der. Kort tid etter skuffelsen, antakeligvis dagen etter var det sju av de gjenværende adventistene som holdt et bønnemøte i en låve. Blant disse var Hasen Foss. Her takket de Gud for det lyset de hadde fått, og ba om veiledning fra Gud så de kunne se hvor de hadde gått feil.

Etter bønnen skulle Hasen Foss og en av brødrene besøke en bror på nabogården for å støtte og oppmuntre ham etter skuffelsen, og de tar veien gjennom en maisåker. Der, midt i åkeren, stoppet plutselig Hasen Foss opp. Han fikk en åpenbaring fra Gud, som viste ham hva de hadde gjort feil. Da de kom bort til nabogården ser de skjønnheten i det hele. Med hjelp av en åpenbaring og Bibelen fant de ut at helligdommen det er snakk om i Daniel 8 var den himmelske helligdommen, og de viste til Hebreerbrevet kapittel 8 og at det står følgende i Daniel 7,13: Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham. De så forbindelsen mellom dette verset og Daniel 8 og Hebreerbrevet 8. Dette førte til at den store skuffelsen ble et vendepunkt. Med ny iver og energi og i takknemlighet til Gud fortsatte de arbeidet med å forkynne Jesu snarlige gjenkomst, uten å sette noen dato for dette.

Også William Miller og William Fay fikk syner og åpenbaringer fra Gud. Og kort tid etter så reiste Gud opp en ung kvinne, den 17. år gamle Ellen G. Harmon (senere White), som Sin profet. Adventbevegelsen hadde blitt gitt profetiens ånd, og var blitt en profetisk bevegelse. Alt dette er i henhold til Amos 3,7 og Åpenbaringen 10,11. I 1863 tok bevegelsen navnet Syvendedags Adventister, og dannet et eget kirkesamfunn.

Det som kjennetegnet den første og andre Elia, vil også kjennetegne den tredje Elia.

Om Johannes, den andre Elia, står det at han skulle være stor for Herren, han ikke skulle drikke vin eller sterk drikk, men være fylt av den Hellige Ånd helt fra unnfangelsen. Han skulle gå foran Ham – Kristus – i Elias ånd og kraft og gjøre rede et folk som var forberedt for Herren og gi folket kunnskap om frelse og syndenes forlatelse og gi lys til dem som sitter i dødsskygge for å lede menneskene inn på frelserens vei.

Dersom vi ikke gjør Guds vilje men unnlater å gjøre den til tross for at vi vet at vi burde gjøre det Gud ber oss om gjennom sine bud og lover vil vi ikke bli fylt med den Hellige Ånd. Det betyr i klartekst at vi må holde alle Guds ti bud slik de kom fra Hans hånd da Han skrev dem på de to steintavlene Han ga Moses. I vår tid finnes det to utgaver av de ti bud. Guds ti bud, og pavens ti bud. Paven har forandret budene ved å fjerne det opprinnelige andre budet som vi finner i 2 Mosebok 20,4-6 og som lyder slik: Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud. Dette budet sier romerkirken at er en forklaring til det første budet, men ifølge jødisk tradisjon så har dette blitt regnet som bud nummer to helt siden Israel fikk budene ved Guds fjell.

Ettersom romerkirken har fjernet det andre budet har de øvrige budene ‘rykket’ opp en plass slik at Guds tredje bud har blitt pavens andre bud osv.

Romerkirken har også radbrekket Guds fjerde bud som lyder slik: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, 2 Mosebok 20,8-11.

Det romerkirken har gjort her er å fjerne nesten all tekst i Guds fjerde bud som peker tilbake til skaperen og hvilken ukedag som er Guds hviledag som er det samme som Guds sabbat. Av de 89 ordene som er bruk i Bibelen Gud Ord, er 84 ord fjernet i pavens utgave av sabbatsbudet, som de har plassert som bud nummer tre. Pavens tredje bud lyder slik: Du skal holde hviledagen hellig.

Som vi ser så har romerkirken fjernet og radbrekket de to lengste budene i Gud ti bud. Det andre budet som er fjernet forteller oss at vi ikke skal ha noen form for etterligninger av noe hverken i himmelen, på jorden eller nede i vannet under jorden. Dette er jo problematisk for en kirke som har så mange helgener og saligkårede i sin midte. Ved utgangen av februar 2011 var tallet på slike underguder som jeg kaller dem – for det er jo det de i virkeligheten er – disse mer enn 11600 personer og martyrgrupper. Den katolske kirken oppfordrer sine medlemmer til å be til disse personene, fordi som den katolske kirken sier så er de gode gjerningene disse helgenene og salige lagt sammen med Marias og Jesu gode gjerninger og virker til vår frelse.

Jeg nevner dette for å vise hvordan den makten som vi er kalt til å advare imot fortsetter å forføre Guds folk. Den katolske kirken har utnevnt, og fortsetter å utnevne, helgener for ditt og datt. Alle yrker har sin skytshelgen, og den hellige Sebastian er skytshelgen for idrettsmenn, bueskyttere, korsriddere, soldater og politi, leger, krigsinvalider, jernhandlere, pottemakere, tinnstøpere, steinhoggere, tøymakere, gartnere, garvere; for svake og sykelige barn; de døende; for brønner; mot pest og dyresykdommer; mot fiender av religionen. Denne skytshelgenen feires sammen med den hellige pave Fabian. Den hellige Arnulf av Soissons er en av mange skytshelgener for ølbryggere. Det er også skytshelgener for helt trivielle saker så som forelskelse, og den hellige Valentin av Roma er de forelskedes skytshelgen. Det er ingen forskjell på disse helgener og Babylons mange guder. Babylonernes guder skulle beskytte folk mot forskjellige saker og ting, nøyaktig som dagens romersk-katolske guder, eller helgener, gjør. Dersom vi feirer Valentinsdagen, eller den hellige Valentins dag, så tilber vi egentlig en av den katolske kirkes mange helgener, og med det driver vi hor og er utro mot Gud. Dersom man ønsker å få en god avling, bli forelsket, brygge godt øl eller hva det måtte være så er det bare å be til en av de mange tusen mindre guder, underguder eller semiguder, de såkalte helgener man har til disposisjon. Det høres sikkert forlokkende ut for en idrettsmann å be til den hellige Sebastian før en idrettskonkurranse for å oppnå en seier … … noe vi ser oftere og oftere på fotballarenaene verden over. Når spillere kommer inn på banen ser vi at mange av dem korser seg, kysser sine fingre, tar på gresset og ser opp mot himmelen og ber en bønn – sikkert til den hellige Sebastian. Men uansett hvordan det går med kampen er disse menneskene forført av vår tids Babylons berusende vin.

Da de har fjernet et bud, måtte de finne en løsning på det problemet som oppsto da de kun hadde ni bud. De tok det tredje lengste budet, Guds tiende bud, og delet i to. Guds ti bud lyder: Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til, 2 Mosebok 20,17. Pavens alternative niende og tiende bud lyder slik: Du skal ikke begjære din nestes eiendom, dette er romerkirkens niende bud, og du skal ikke begjære din nestes ektemake eller hans arbeidsfolk eller noe som hører din neste til, som romerkirkens tiende bud.

Dersom vi godtar slike bud og forordninger som kommer fra noe menneske vil vi ikke bli fylt med den Hellige Ånd, uansett hva katolikker og andre kristne påstår. Gud har gitt oss en oppskrift på hvordan vi skal leve livet, og det er Guds ti bud, som forteller oss at vi ikke skal ha noen form for avguder uansett hvor godt vi mener det. Videre så sier Guds ti bud at vi skal holde Guds sabbat hellig, og Guds sabbat, eller hviledag, har helt siden skapelsen vært ukens sjuende dag, som er vår lørdag. Kalenderen ble endret over store deler av verden 1. januar 1973, da søndagen som fram til denne datoen hadde vært riktig plassert som ukens første dag, ble feilaktig plassert som ukens siste dag, for å komme i takt med menneskelig tradisjon.

Videre så skulle ikke den andre Elia smake vin eller sterk drikk. Dette er et stort problem blant dagens kristne. Det er snart ingen som av avholdne, bortsett fra en underlig, liten gruppe mennesker som ikke drikker noen form for alkohol. Israel fikk beskjed om å spise usyret brød natten de skulle forlate Egypt, fordi utgangen fra Egypt er et bilde på frelsen i Jesus Kristus. Mange gjør et stort nummer ut av det første miraklet Jesus gjorde, da Han gjorde vann til vin i bryllupet i Kanaan, og kommer med pekefingeren og sier: se her, Jesus lagde vin og han drakk vin – med henvisning til Matteus 11,19 og Lukas 7,34. Man ser ut til å overse det faktum at det ordet som oversettes vin også betyr druesaft, vintreet er jo drueplanten.

I Lukas 5,37-39 adresserer Jesus dette problemer og sier: Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. Ellers vil den nye vinen sprenge skinnsekkene og renne ut, og skinnsekkene blir ødelagt. Men ny vin må fylles i nye skinnsekker, så begge deler blir bevart. Og ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye like etterpå. For han sier: Den gamle er best. Hvorfor sier Jesus at man ikke fyller ny vin i gamle skinnsekker? Hva har det med saken å gjøre? Ny vin er ren og ugjæret druesaft, eller alkoholfri vin for å bruke det uttrykket. Dersom vi har ren og ugjæret druesaft på gamle skinnsekker vil de begynne å gjære med en gang, fordi det er gjærsporer i de gamle skinnsekkene. Denne gjæringen vil forårsake at skinnsekkene sprenges på grunn av gjæringen som skjer og som frambringer alkohol.

Når Jesus snakker om ny vin i Bibelen så er dette ren druesaft som ikke er gjæret. Det som er gjæret settes som et bilde på hvordan synden utvikler seg. Begår jeg først en liten synd, og jeg ikke tar nødvendige forhåndsregler i etterkant slik at jeg ikke begår nye synder, vil snart synden få feste og fylle hele livet mitt, slik surdeig (gjæret deig) sprer seg til alt den kommer i kontakt med.

De som ønsker å forsvare vin og sterk drikk gjør dette med iver og glød, og ser helt bort fra det Jesus selv sier i Markus 14,25 Sannelig sier Jeg dere: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen da Jeg drikker den ny i Guds rike.

Hva skal forkynnes i endetiden?

Slik som Elia, den første Elia, og døperen Johannes, den andre Elia, hadde spesielle budskap fra Gud å forkynne i sin tid. Dette var budskap tilpasset de begivenheten som var i ferd med å skje. Slik vil også endetidens Elia, den tredje Elia, ha et spesielt budskap fra Gud å forkynne, et budskap som er spesielt tilpasset endetiden. Ingen av budskapene er identiske, men alle tre budskapene tar opp frafallet hos Guds folk, de dekadente lederne, den utstrakte avgudsdyrkelsen og omvendelsen.

Den første Elia kjempet mot kong Akab og hans dronning Jesabel, som var prestinne for Ba’al, og 450 av Ba’als profeter og 450 Asjera profeter for å gjenopprette ekte Gudstilbedelse og kaste ut avgudene Jesabel og Akab hadde innført. Den andre Elia kjempet mot den kong Herodes og hans lovbrudd, som blant annet bestod i å gifte seg med sin brors kone da Herodes’ bror fortsatt var i live. Han påtalte også folkets synder og ba dem angre, vende seg til Gud og la seg døpe med vann, forkynte at himmelens rike var kommet nær, (Matteus 3,2) og forkynte den kommende dommen, (se Matteus 3,10). Både den første og andre Elia tok et oppgjør med sin samtids hedenskap, og fikk folket til å fokusere på Gud og Guds ord.

Den tredje Elia må i endetiden kjempe mot endetidens falne kirkesamfunn, hvor all hedenskap som har akkumulert seg opp gjennom de rikene Daniel hadde syner om, fra Babylon via Medo-Persia og Grekenland og til slutt inn i Romerriket og derigjennom inn i kirken som etter hvert utviklet seg til å bli et sted for alle slags styggedommer, en sammenblanding av kristendom, hedenskap og menneskelige tradisjoner. Det er dette den tredje Elia har fått å hanskes med. Slik vi forstår, er det en ganske spesiell forkynnelse som må gjøres i den siste tid av den tredje Elia. Budskapet er ikke helt identisk med budskapene som den første og den andre Elia forkynte, men det skal forkynnes at Jesus snart kommer tilbake, og da for å hente Sitt trofaste folk. Syndene til Babylon skal eksponeres, for i endetiden vil de nå helt opp til himmelen. Se bare hvordan Babylon beskriver her: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! (Åpenbaringen 18,2), og fordi syndene hennes (= Babylon) har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger, (Åpenbaringen 18,5).

Budskapet den tredje Elia må forkynne finner vi i Åpenbaringen 14,6-11 og 18,1-4, og kalles henholdsvis De tre englers budskap og Det høye rop.

De tre englers budskap.

Den første engels budskap i versene 6 og 7: Og jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!

Det første budskapet endetidens Elia skal forkynne er å gjøre menneskene på jorden oppmerksomme på at timen for Hans dom er kommet. Verbformen som brukes her er presens partisipp aktiv, noe som beskriver en stadig pågående handling. Dette er den undersøkende dom, som når den er ferdig fører til at Kristus kommer tilbake til jorden og forløser Sitt trofaste folk, som er alle som har tatt avstand fra de falne kirkene og samlet seg om Guds ti bud. Videre peker dette budskapet tilbake til det fjerde budet i Guds ti bud, og til skapelsen i setningen tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder! Når dette budskapet har blitt forkynt for hele verden kan ingen si de ikke har hørt om dommen og Guds ti bud. Da finnes det ingen unnskyldning for ikke å ta imot Kristus som sin frelser og holde alle Guds ti bud.

Den andre engels budskap i vers 8: Og en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin.

Det andre budskapet som skal forkynnes sammen med det første budskapet er at Babylon, eller den katolske kirken har falt, fordi denne kirken har forført hele verden med sin falske religion. Etter at dette budskapet har blitt forkynt kan ingen komme å si at «vi visste ikke om dette». Dette har blitt forkynt siden før 1840, og vil intensiveres nå i endetiden.

Den tredje engels budskap i versene 9-11: Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst: Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger. Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og foran Lammet. Og røyken av deres pine stiger opp i all evighet. Og de har ingen hvile verken dag eller natt, de som tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans navns merke.

Det tredje budskapet som forkynnes sammen med de to første, forteller verden hvilke straffer som venter dem som ikke velger å følge Gud. De har fått alle muligheter, og det vil fortsatt være tid til å omvende seg når de tre englebudskapene lyder, for Gud er en nådig og barmhjertig Gud som ikke vil at noen skal gå fortapt, men Han tvinger ingen. Velger du å se bort fra advarslene da dømmer du deg i virkeligheten selv. Men fortatt er det ikke for sent, fortsatt er nådedøren åpen, men ingen vet når den lukkes. Gud vil også gi en siste advarsel til de Han kaller mitt folk, men som befinner seg i en av de falne kirkene. Det er det vi kaller det høye rop.

Det høye rop finner vi i Åpenbaringen 18,1-4: Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.

Når denne advarselen lyder sammen med de tre englers budskap stiger det til Det høye rop. Nå blir den andre engels budskap gjentatt, … falt, falt er Babylon … og kjærlighetens Gud kaller for en siste gang mennesker ut av forvirringen som råder i alle de falne kirkesamfunnene for at de ikke skal gå fortapt.

I forbindelse med de tre englers budskap så gis det også en beskrivelse av dem som skal forkynne disse budskapene. Dette finner vi i Åpenbaringen 14,12, og beskriver med all ønskelig tydelighet karakteren til det folket som kalles den tredje Elia: Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro, (DNB 1930).

I vår tid finner vi et sant virvar av kirkesamfunn, og de spriker i alle retninger. Noen gjør slik, mens andre tror sånn. Det er bare et kirkesamfunn som forholder seg til Guds ti bud og Bibelen alene som rettesnor. Blant annet finnes det flere kirkesamfunn og trossamfunn som holder Guds sabbat, men flesteparten av disse tror ikke at Jesus var den lovede Messias som kom som Guds Lam for over 2000 år siden. Andre holder ni av Guds ti bud, men velger å følge paven og holder søndagen som Guds hviledag. Det er kirkesamfunn som holder alle Guds ti bud, men som tror på et evig brennende helvete hvor Gud har sin største fornøyelse å se de dømte blir pint i en ildsjø uten mulighet for å slippe unna. Dette er ikke forenlig med Guds karakter.

Slik jeg ser det så er det bare Syvendedags Adventistene som følger alle Guds forskrifter og bud, derfor er vi, Syvendedags Adventistene, den tredje Elia, og det er til oss som Gud har gitt det fryktinngytende, ansvarsfulle og store oppdraget å berede Jesu gjenkomst. Men Gud lar oss ikke gjøre dette uten at Han vil sette oss i stand til å gjøre det. Gud ønsker i dag, som på Adams tid, som Noahs tid, som Abrahams tid og som på Millers tid et folk som er villige og som ønsker å gjøre Herrens velbehag. Er vi villige til å ikle oss drakten til Elia og gå ut å forkynne Jesu gjenkomst da vil hærskarenes Herre gi oss alt det vi trenger av kunnskap og mot til å bringe dette verket til enden. Se bare på alle løftene Han har gitt oss gjennom Bibelen. Her følger et lite utvalg.

2 Mosebok 4,12 Gå nå, og Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal tale.

Jesaja 51,16 Jeg har lagt Mine ord i din munn. Jeg har dekket deg med skyggen fra Min hånd, så Jeg kan plante himmelen, grunnfeste jorden og si til Sion: Du er Mitt folk.

Jes 59,21 For Min del er dette Min pakt med dem, sier Herren. Min Ånd som er over deg, og Mine ord som Jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid.

Jer 1,9 Da rakte Herren fram Sin hånd og rørte ved min munn, og Herren sa til meg: Se, Jeg legger Mine ord i din munn.

Lukas 12,12 For Den Hellige Ånd skal lære dere i samme stund hva som skal sies.

Lukas 21,15 For Jeg skal gi dere tale og visdom som ingen av motstanderne deres skal være i stand til å motsi eller stå imot.

Kjære leser om du befinner deg i det som Bibelen kaller Babylon, ta Guds oppfordring på alvor: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager, (Åpenbaringen 18,4). Gud kaller på deg og sier: For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren (i Jeremia 29,11), tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. I Esekiel 33,11 finner vi dette: Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?

Valget er ditt. Hvor vil du tilbringe evigheten? Ønsker du å tilbringe den sammen med Gud eller bli tilintetgjort av et dårlig valg du har tatt i dette livet? Du vet ikke når muligheten for å vende seg til Gud slutter, eller når nådedøren stenges. Velg Gud i dag, og du vil aldri i evighet angre.