Jesu gjenkomst – Herrens dag.

Vær stille for Herren Guds åsyn, for Herrens dag er nær, for Herren har gjort i stand et slaktoffer, Han har innviet Sine gjester, Sefanja 1,7.

Tidslinjen.

Hvor befinner vi oss på tidslinjen når Herrens dag kommer? Tidslinjen er en tenkt linje i tiden som strekker seg fra skapelsen til Jesu gjenkomst. For å finne ut hvor på tidslinjen vi befinner oss i en gitt sak, må vi sette dette i sammenheng med en kjent begivenhet. Skapelsen er en slik kjent begivenhet, og vi kan sette fingeren på linjen å si her skjedde skapelsen. Det samme er for eksempel syndefloden, Jesu fødsel, Jesu død, reformasjonen og inngangen til endetiden. Disse begivenhetene kan vi sette årstall på alle sammen. Skapelsen skjedde 4004 år før det vi kaller vår tid, Jesus ble født år 4 før vår tid, og døde i år 31 etter vår tid. Reformasjonen startet i 1517, og endetiden begynte i 1844.

Vi vet med sikkerhet når endetiden begynte. Vi vet også med sikkerhet at Gud skal besegle sitt trofaste folk i endetiden, men vi vet ikke tiden for dette (hvilket år). Vi kan imidlertid lese oss fram til hvilke begivenheter som vil utløse beseglingen, og med hjelp av Bibelen kan vi finne fram til hva dette er. Vi kan derfor finne ut ganske nøyaktig mellom hvilke begivenheter på tidslinjen vi befinner oss, og derigjennom hvor på tidslinjen vi befinner oss i dag. Vi tror at endetiden begynte i 1844, da Jesus gikk fra det hellige og inn til det aller helligste i det himmelske tempelet. Vi befinner oss i tid etter dette punktet på tidslinjen, og før beseglingen som vil skje etter den fjerde basunen men før den femte basunen lyder.

Den femte basunen: Gresshoppene fra avgrunnens brønn; Så blåste den femte engelen. Og jeg så en stjerne som var falt fra himmelen til jorden. Han* ble gitt nøkkelen til brønnen til avgrunnen. Og han åpnet brønnen til avgrunnen, og røyk steg opp fra den, som røyken fra en stor smelteovn, og solen og luften ble formørket på grunn av røyken fra brønnen. Så kom det gresshopper fra røyken ut over jorden. Og det ble gitt dem makt, slik skorpionene på jorden har makt. Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne. * Han er stjernen som var falt fra himmelen til jorden

Herrens dag er det siste punktet på tidslinjen vår, og avslutter tidshusholdningen til jorden slik vi kjenner den i dag. Når det skjer vet ingen, ikke engang Guds engler. Det som imidlertid er sikkert er at det ikke kan være lenge til før det skjer, for alle tegn som er gitt gjennom Bibelen som ikke har blitt oppfylt tidligere er i ferd med å oppfylles foran våre øyne. Vi kan bare åpne vinduet til verden og se hva som skjer med planeten vår. Der er nøyaktig slik Jesaja beskriver det i sin bok: Løft deres øyne mot himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røyk, jorden skal eldes som et klesplagg. De som bor på den, skal dø på samme måten. Men Min frelse varer til evig tid, og Min rettferdighet skal aldri ta slutt, (Jesaja 51,6). Dette verset viser til flere andre vers som forteller om endetidsbegivenheter, blant andre: Jesaja 24,19; 24,20; 54,10; Joel 3,21; Matteus 24,35;

Parallellen mellom Jesu tid og vår tid.

Parallellen mellom tiden før Jesu fødsel, Hans første komme, og den tiden vi lever i nå like før Jesu gjenkomst, Hans andre komme, er slående. Da Jesus ble født hadde de skriftlærde og fariseerne alle muligheter til å se at Jesu fødsel var nær forestående, men de var kun opptatt med sitt eget og brydde seg ikke om det som sto i profetiene, fordi de foretrakk å leve i mørket. Det var kun noen få gjetere som holdt vakt over sauene sine som tenkte på at Messias skulle bli født. Det var disse gjeterne englene åpenbarte seg for på markene utenfor Betlehem. I våre dager er nesten alle kristne ledere vår tids skriftlærde og fariseerne opptatt av alt annet enn Jesu annet komme. Man er mer opptatt av det økumeniske samarbeidet som går ut på å finne et minste felles multiplum for sin tro, og å liberalisere kirken slik at flest mulig kan finne sin plass der uten å legge byrder på folk, (les: å legge Bibelen til grunn for sin tro). Vi hører et tydelig ekko fra 1 Tessalonikerbrev 5,3: For når noen sier: Fred og ingen fare, da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Det finnes imidlertid en liten rest i våre dager, i likhet med gjeterne på marken, som virkelig bryr seg om å studere profetiene, og denne lille rest har blitt gitt livets lys, og vil fortsatt bli gitt livets lys, og sannheten for vår tid vil bli fullt åpenbart for dem.

Ellen G. White sier i Alfa og Omega følgende: Denne vidunderlige fortellingen fra Betlehem rommer en viktig undervisning. Den irettesetter vår vantro, vår stolthet, vår selvtilfredshet. Den gir oss varsel om å være på vakt så vi ikke med vår syndige likegyldighet overser tidens tegn og er uvitende om vår besøkelsestid. 

Hva er det som vil skje?

La oss ta for oss noen av de tegnene som er gitt oss i Bibelen, og se på hva Jesus sier i Matteus kapittel 24 om den siste tiden og de hendelsene som vil komme. Etter at Jesus og disiplene hadde forlatt tempelet og gått opp på Oljeberget forteller Jesus til disiplene sine at den stolte byen og det prektige tempelet skal bli fullstendig ødelagt. Det kommer fram av spørsmålet til disiplene at de ser både Jerusalems og tempelets ødeleggelse og Jesu gjenkomst som en og samme begivenhet – verdens ende.

Jesus snakker først om generelle endetidstegn i versene 3-14. Disse har den funksjonen at de skal få Guds folk til å forberede seg hver dag fra profetien ble gitt og til Han kommer igjen for Hans gjenkomst. Dette er en generell profeti om tidens tegn og denne tidsalders ende, versene 5-14: For mange skal komme i Mitt navn og si: Jeg er Kristus. Og de skal forføre mange. Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje, men enden er ikke ennå. For folkeslag skal reise seg mot folkeslag, og rike mot rike. Og det skal bli hungersnød, pest og jordskjelv på forskjellige steder. Men alt dette er bare begynnelsen til veene. Da skal de utsette dere for trengsel og drepe dere, og dere skal bli hatet av alle folkeslag for Mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange profeter skal da stå fram og forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos mange. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Dette er altså tegn som forteller oss at vi går mot endetiden, og var like gyldige før Jerusalems ødeleggelse som de er i dag.

Så følger hva som skal skje under den store trengselen i versene 21-28. For da skal det bli så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens begynnelse og fram til denne tid, og som det heller aldri skal bli. Og hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe kjød bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet. Hvis da noen sier til dere: Se, her er Kristus eller: Der! så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte – om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis de da sier til dere: Se, Han er i ørkenen! da gå ikke ut dit. Eller: Se, Han er i de innerste rommene! så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være. For der hvor åtselet er, der skal gribbene samle seg. Mesteparten av denne delen er oppfylt, mens det viktigste, Jesu gjenkomst, venter vi fortsatt på.

Det er til sammen tre trengselsperioder nevnt i Bibelen, 1) trengselen i tiden like forut for og under Jerusalems fall, 2) den store trengselen vi har her i versene 21-29 som falt under de 1260 årene som er omtalt som en tid, tider og en halv tid, 42 måneder og 1260 dager (se Daniel 7,25; Åpenbaringen 11,2; 11,3; 12,6; 12,14; 13,5), og 3) den trengselen som vil komme i den absolutte endetid, like før Jesus kommer tilbake, (Daniel 12,1). Den store trengsel i disse versene dreier seg altså om perioden på 1260 år, fra 538 til 1798, hvor romerkirken regjerte med uinnskrenket makt stort sett hele perioden. Det finnes ikke noe eksakt tall på de som måtte bøte med livet i denne perioden, og antallet varierer, men vi kan gå ut fra at det dreier seg om millioner av mennesker, noen sier 50 millioner og andre sier så mange som 100 millioner, eller nærmere 1/3 av Europas antatte samlede befolkning i denne perioden. Dette leder til de tegnene som vil vises på himmelen før Jesu gjenkomst og som er beskrevet i vers 29. Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes.

Hvilke hendelser er det som forutsies i vers 29? Vers 29 har sitt parallellvers i Åpenbaringen 6,12-14 som vi finner under det sjette segl: Jeg så da Han åpnet det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv. Og solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod. Og stjernene på himmelen falt ned på jorden, som et fikentre som mister sine siste fikener når det blir ristet av en kraftig vind. Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted.

Som sagt så er jordskjelv et generelt tegn, ikke spesielt, men når Åpenbaringen 6 nevner et stort jordskjelv sammen med de tre andre endetidstegnene som Jesus gir oss i Matteus 24 er det grunn til å se om ikke dette har relevans. Ser vi på historiske hendelser så finner vi følgende:

Et stort jordskjelvet. Den 1. november i 1755, ble Lisboa i Portugal rammet av et stort jordskjelv som kunne merkes over hele Europa, nordover til Norge, vestover til Nord-Amerika, sydover til langt sør i Afrika og østover til langt inn i Russland. Dette jordskjelvet må ha vært mange ganger sterkere enn jordskjelvet i Stillehavet 2. juledag i 2004, da Australia flyttet på seg med hele 25 cm.

Solen formørket. Kl. 10.00 på formiddagen den 19. mai 1780 ble dagen mørk som den mørkeste natt. Man kunne ikke se hånden for seg uten lys.

Månen ga ikke lys. Natten som fulgte, natten til den 20. mai 1780, ble månen rød som blod. Dette var to overnaturlige hendelser. Det kan ikke under noen omstendigheter ha vært en vanlig solformørkelse denne dagen da det var fullmåne den påfølgende natt. Det finnes heller ikke belegg for å si at det var en måneformørkelse denne spesielle natten.

Stjernene falt fra himmelen. Den 13. november 1833 opplevde man en meteorittstorm uten sidestykke. Det var så mange meteoritter så natten ble lys som dagen. Vanligvis så kommer meteorittene fra ett sted og går til ett annet sted, (for eksempel fra øst til vest), men denne natten så var det annerledes. Selv om det så ut til at alle meteorittene kom fra ett punkt på himmelen så forsvant de i alle himmelretninger.

På den ene siden så nevner ikke vers 29 jordskjelv, men som nevnt tidligere så er jordskjelv et generelt tegn, ikke noe som er spesielt knyttet opp til endetiden. Vi finner jordskjelv nevnt i Matteus 24,7. På den andre siden så nevnes det at himmelens krefter skal rokkes i tillegg til at stjernene skal falle fra himmelen. Ser vi på parallellversene i Åp 6,12-14 står det også her at himmelens krefter skal rokkes, og selv om Johannes bruker andre ord enn Matteus er betydningen den samme. Johannes beskriver det slik: Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen. Det er derfor grunn til å tro at vers 29 er delvis oppfylt, og at det kun er siste pkt. som mangler, at himlenes krefter skal rokkes. Dette skjer først ved Jesu gjenkomst. 

La oss gå til versene 32-35. Vi kommer tilbake til versene 30 og 31 etter dette. Disse fire versene, 32-35, forteller oss at menneskesønnens ikke vil komme tilbake før alle tegn er oppfylt.  Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær ved for dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.

I vers 34 finner vi uttrykket denne slekt. Både KJV, RV og Tysk Luther (TL) bruker generasjon i stedet for denne slekt. Dette er et uttrykk vi må se på litt senere. Mente Jesus at de som levde samtidig med Jesus ville være siste generasjon mennesker? Det greske ordet som er brukt her er genea´, og det oversettes med: generasjon, slektsledd, tid; slekt, ætt, folk. Når man har valgt å bruke slektkan det kanskje ha sammenheng med vår bruk av ordet. Mange i Norge kan spore sin slekt 1000 – 1200 år tilbake i tid, helt tilbake til vikingtiden (793 – 1066 e.Kr.), så tidsrommet for slekt behøver nødvendigvis ikke bety en kort tid. Vi må også sette dette sammen med det faktum at da Jesu brukte uttrykket denne slekt eller generasjon så kan det også vise til den type mennesker som han i Matteus 23 kaller både hyklere, slanger og slangers avkom, altså de som står sannheten imot ved å forvanske veien til Gud med menneskebud slik fariseerne og de skriftlærde gjorde på Jesu tid. Uansett så tror ikke jeg Jesus mente den generasjonen eller det slektsleddet som levde sammen med Ham skulle oppleve alt det Jesus profeterer i Matteus 24, fordi mye av denne profetien venter fortsatt på sin oppfyllelse.

Hva sier disse versene oss? Jesus bruker her lignelsen om fikentreet for å forklare sine disipler at Han ikke kommer tilbake før alle tegn som er profetert har blitt oppfylt. Denne lignelsen bruker Jesus fordi vi, menneskene, klarer å tyde slike tegn som fikentreet gir. Når løvet springer ut på greinene vet vi at sommeren er nær. Derfor skal vi også kunne vite at Jesu gjenkomst er nær når alle de tegn Han har gitt oss er oppfylt, slik som:

1) Jerusalems og tempelets ødeleggelse …

2) Generelle tegn som gjelder helt fra Jesu død til Hans gjenkomst: forførelser av falske profeter og personer som står fram og kaller seg Kristus … kriger og rykter om kriger – folkeslag mot folkeslag – rike mot rike … sykdommer … sult … jordskjelv … trengsler … lovløshet … kjærligheten blir borte …

3) Spesielle tegn som gjelder eksplisitt den siste tiden: solen skal bli formørket … månen skal ikke gi sitt lys … stjernene skal falle fra himmelen …

Alle disse tegnene er oppfylt, og vi kan se med egne øyne at det er riktig. Det mangler derfor bare to elementer som må oppfylles for vå Frelser kommer tilbake, og det er at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden … og himmelens krefter skal rokkes.

Når alt dette har skjedd, da kommer Menneskesønnen tilbake.

Når alt det som er profetert har blitt oppfylt vil Menneskesønnens komme tilbake, versene 30-31. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på Jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre. En eller annen gang etter disse tegnene er oppfylt, vil altså Menneskesønnen komme tilbake. Det har vi en garanti for gjennom de profetiene som er oppfylt. Når Jesus kommer tilbake skal han samle sine trofaste og ta dem med til himmelen. Jesu gjenkomst er skildret slik i vers 30: … Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Tre ganger i Bibelen blir dette nevnt. Første gang er i Daniel 7,13 hvor det står: Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager …  Videre i Matteus 26,64 (og i Markus 14,62) som handler om rettssaken mot Jesus, hvor Jesus sier: … Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. Og selvfølgelig her i Matteus 24,30. Menneskesønnens tegn er åpenbart Hans komme på himmelens skyer.

Hva er Herrens dag?

Dersom du spør en vanlig kirkegjenger om hva Herrens dag er vil du mest sannsynlig få til svar at det er søndagen, dette fordi sabbaten har blitt forandret av mennesker etter Jesu død. Gud sier gjennom profeten Daniel at det lille hornet, som er identifisert som pavemakten, skal prøve å endre Guds lov ved å forandre tider og lov = sabbaten, (fordi det er kun i sabbatsbudet at tid og lov er knyttet sammen): Han* skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid, Daniel 7,25. * Han viser til det lille hornet i vers 8, som altså er forklart som pavemakten.

Bibelen selv er klar på at sabbaten aldri har blitt forandret, og den forklarer Herrens dag på to forskjellige måter. Uttrykket Herrens dag eller Herrens hellige dag forekommer til sammen 23 ganger i Bibelen. 22 ganger som Herrens dag og en gang som Herrens hellige dag. I det gamle testamentet brukes Herrens dag 18 ganger og Herrens hellige dag 1 gang, i det nye testamentet brukes Herrens dag 4 ganger. I det gamle testamentet settes uttrykket i forbindelse med dommedag eller endetid 18 ganger, og 3 ganger i det nye testamentet. En gang i det gamle testamentet settes uttrykket i direkte sammenheng med sabbaten (Jesaja 58,13), mens det en gang i det nye testamentet (Åpenbaringen 1,10) ikke gis noen annen forklaring enn at det er Herrens dag. Jeg velger derfor å se på uttrykket Herrens dag som både den bokstavelige fortolkningen sabbaten, og som dommens dag. Andre forklaringer gir ikke Bibelen til uttrykket Herrens dag.

Den ene måten Herrens dag beskrives på er at det er dommedag, også i utvidet forstand, og den andre måten Herrens dag beskrives på er at det er sabbaten, og da kalles den Herrens hellige dag. La oss se på Jesaja 58,13-14. Der står det: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt. Som vi ser her, så vil det følge store velsignelser å kalle Herrens hellige dag en stor glede og å helligholde Guds hviledag.

Her er noen av de versene som omhandler Herrens dag, og som plasserer Herrens dag i endetiden, som en dommedag i utvidet forstand: Jesaja 13,6; 13,9 Esekiel 13,5; 30,3; Joel 1,15; 2,1; 2,11; 3,4; 3,19; Amos 5,16; 5,18; 5,20; Obadja 1,15; Sefanja 1,1; 1,7; 1,14; Sakarja 14,1; Malaki 4,1; 4,5; Apostlenes gjerninger 2,20; 1 Tessalonikerbrev 5,1-2; 2 Peters brev 3,10.

Allerede profeten Joel som virket mellom 835 og 805 før Kristus sa at Herrens dag er nær (Joel 1,15). Det gjorde også Jesaja som levde 700 år før Kristus (Jesaja 13,6), og fortsatt så venter vi på Herrens dag. Kan det være slik at vi tar feil av denne dagen? I våre dager setter vi likhetstegn mellom Jesu annet komme og Herrens dag, allikevel vil mange hevde at Herrens dag var den dagen da Jesus ble født. Men det stemmer ikke, fordi både Paulus og Peter skriver til de kristne menighetene henholdsvis 20 år (1 Tessalonikerbrev) og 45 år (2 Peters brev) etter Jesus død at Herrens dag skal komme. De viser altså til Herrens dag som en framtidig hendelse. I tillegg til dette så er i hvert fall profetien i Jesaja 13,6 en såkalt dobbelprofeti, en profeti som vil bli oppfylt to ganger i historien. Konteksten i Jesaja 13 forteller oss at den første oppfyllelsen gjaldt byen Babylon. Når vi har med dobbeltprofetier å gjøre vil de alltid stå som bilde og motbilde, derfor må den andre oppfyllelsen gjelde den symbolske byen Babylon i endetiden, den falne kirken.

Som adventister ser vi fram til Jesu gjenkomst. Vi ser fram til den dagen Han skal komme tilbake og hente dem som han kaller sine. Vi tror at denne dagen er dagen da de trofaste skal bli belønnet av Gud, motta seierskransen, bli med Jesus til Himmelen og leve evig sammen med vår Gud, Skaper og Frelser. Jesu gjenkomst blir imidlertid forklart på mange forskjellige måter i Bibelen, og det er ikke alltid det er like lett å få øye på utfrielsen og gleden ved Frelserens gjenkomst. Se bare hva noen av profetene sier i det gamle testamentet:

Jesaja sier Jamre dere for Herrens dag er nær! Den kommer med ødeleggelse … og Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede

Esekiel nevner striden på Herrens dag, og at Herrens dagskal bli en skyfull dag

Joel sier Ve den dagen … og at alle i landet skal skjelve …, og spør Hvem kan utholde den

Amos sier det skal høres klage på alle torgene … og Ve dere som lengter etter Herrens dag

Alle profetene er samstemte, og alle tekstene i disse versene forteller om ødeleggelser, og det uttales til og med et ve over de som lengter etter Herrens dag. Det virker derfor ikke som at Herrens dag er en dag vi skal glede oss til. Det ser snarere ut til at vi skal frykte denne dagen, men allikevel så ser vi adventister fram til denne dagen med forventninger, håp og glede. Hvorfor er det slik?

For å kunne forstå hva Bibelen sier må vi alltid lese sammenhengen, og når det gjelder Jesaja 13 må vi lese fra og med kapittel 12 vers 1 til og med kapittel 14 vers 2. Når det gjelder de to versene i Jesaja 13,6.9 må vi altså begynne med kapittel 12, som har fått overskriften Lovsang for frelsen. Her snakker profeten om å prise Herren. To ganger sier Jesaja På den dagen, som har en klar link til Herrens dag: På den dagen skal du si: Herre, jeg priser Deg. Selv om Du var vred på meg, er Din vrede vendt bort, og Du trøster meg, (12,1). På den dagen skal dere si: Pris Herren, påkall Hans navn! Gjør Hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet, (12,4). Dette gjelder de som bor på Sion (12,6). Sion er fjellet der Jerusalem ligger, og der Abraham skulle ofre løftets sønn, Isak. Sion er således et bilde på Guds folk.

I det påfølgende avsnittet, (kapittel 13) følger profeten opp med Domsord mot Babylon hvor det nevnes at Herrens dag kommer som en ødeleggelse (13,6) og at Herren skal legge landet øde … … og Han skal ødelegge synderne der (vers 9) og avslutter med å si at dagene hun får ikke skal bli flere (13,22). I kapittel 14,1-2 skifter profeten fokus igjen, og overskriften her er Barmhjertighet mot Jakob. Her forteller Jesaja at Herren skal forbarme seg over Jakob, og på nytt skal Han utvelge Israel (14,1). Slik som Sion er et bilde på Guds folk i kapittel 12, er også Jakob i kapittel 14 et bilde på Guds folk.

Nå må det sies at hele dette avsnittet inneholder en dobbelprofeti. Den vil med andre ord bli oppfylt to ganger. Den første oppfyllelsen gjaldt det virkelige Babylon, den store og praktfulle byen til Nebukadnesar. I våre dager er den gamle byen Babylon bare en ruinhaug, ingen mennesker bor der, og ørkenfolket slår ikke engang opp teltene sine innenfor byens grenser. Jesaja 13,19-20 er oppfylt til punkt og prikke. Med Babylon, det herligste blant rikene, kaldeernes stolte prakt, skal det gå som da Gud styrtet Sodoma og Gomorra. Den skal aldri mer bli bebodd, og fra slekt til slekt skal ingen slå seg ned i den. Der skal heller ikke araberen slå opp telt, og ingen hyrde skal la sine dyr få hvile der. Første gangs oppfyllelse av profetien er også et bilde på den kommende dom. Dette er typologi, og vi snakker da følgelig om bilde og motbilde. Slik det gikk med det virkelige Babylon i gammel tid, slik vil det gå med vår tids Babylon. Vår tids Babylon vil legges øde ved Jesu gjenkomst, mens det trofaste folket som holder fast på Guds bud og Jesu tro, skal rope av fryd for Israels Hellige er midt iblant dem, og Herrens skal forbarme seg over dem.

Betydningen av ordet Babylon skriver seg helt fra den gangen man bygde Babels tårn. Det var Nimrod som grunnla Babylon (1 Mosebok 10,8.10), og de bygde seg et tårn for å unnslippe en ny syndeflod, og for å gjøre seg et navn (1 Mosebok 11,4). Dette var imot Guds vilje og Hans pakt med Noa. Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden. Gud sa: Dette er tegnet på pakten Jeg oppretter mellom Meg og deg, og med hver levende skapning som er hos deg, for alle slekter i evighet: Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn på pakten mellom Meg og jorden, 1 Mosebok 9,11-13.

Fordi menneskene satte seg opp mot Gud og den pakten han gjorde med Noa, forvirret han språket deres så de ikke kunne klare å bygge ferdig Babels tårn. Det er derfor ble byen ble kalt Babel, som betyr forvirring. Babel betyr også en annen vei til Gud. Sett med Guds øyne er det full forvirring i den falne kirken. På en billedlig måte snakker ikke de forskjellige kirkesamfunnene lenger samme språk, slik tilfellet ble med dem som bygde Babels tårn. Slik som det skjedde i Babel da samholdet i byen gikk i oppløsning da de ikke lenger snakket samme språk, slik vil også samholdet i den falne økumeniske kirken gå i oppløsning når vi kommer til den absolutte endetid fordi det er et sant virvar av doktriner som spriker i alle retninger. Til tross for at pavemakten gjør fremstøt for å forene alle kirkesamfunn i den økumeniske bevegelsen og sammenføye alle kirkesamfunn i et minste felles multiplum når det gjelder trossetninger vil de ikke holde sammen når vi kommer til et visst punkt i endetiden, (se Åpenbaringen 16,18-19). 

Det er kanskje lettere å forstå Malakis profeti: For se, dagen kommer, brennende som en ovn. Alle de overmodige, ja hver den som lever i ugudelighet, skal bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier hærskarenes Herre, så det verken blir rot eller gren igjen. Men for dere som frykter Mitt navn, skal Rettferdighetens Sol gå opp med legedom i Sine vinger. Dere skal gå ut og hoppe lik kalver som er gjødde på båsen.  Da skal dere trampe ned de ugudelige, for de skal være støv under deres føtter på den dagen Jeg gjør dette, sier hærskarenes Herre. Husk på loven til Moses, Min tjener, den som Jeg bød ham på Horeb for hele Israel, med lover og dommer, Malaki 4,1-4.

Malaki forteller i klare ordelag hva som vil skje. Også her er det to grupper mennesker, slik det har vært helt siden Kains og Abels (Set) dager. Det har vært to måter å tilbe Gud på helt siden Kain og Abel levde, (1 Mosebok 4,3-4). Abel brakte fram et offer som han ikke hadde gjort noe for å bringe fram, mens Kain brakte fram et offer av sine henders arbeid. Abel viste med all ønskelig tydelighet at han trengte Jesu hjelp for å bli rettferdiggjort, mens Kain prøvde å rettferdiggjøre seg selv med sine henders arbeid. Siden den gang har det alltid vært noen som har søkt rettferdiggjørelse gjennom sin tro – som er den bibelske måten å gjøre det på, og så er det de som har søkt å rettferdiggjøre seg selv med sine gjerninger.

I 1 Mosebok 6,1-2 så skiller Gud for første gang mellom menneskene på denne måten. De som er født i Kains linje kalles menneskenes døtre, mens de som er født i Sets linje kalles Guds sønner. (Set hadde samme tro og overbevisning som Abel.) Kains linje tror sikkert de er oppriktige i sin tro, og at de tjener Herren på riktig måte, men de bringer fram frukt av sine henders arbeid. Sets linje bringer fram for Herren det offeret Herren har foreskrevet gjennom Bibelen, et lytefritt lam. I denne sammenhengen vil da Kains døtre være de som kalles overmodige og som lever i ugudelighet, de skal bli som halm og dagen som kommer skal sette dem i brann. Guds sønner derimot (Sets linje), er de som frykter Guds navn, og for dem skal Rettferdighets Sol gå opp med legedom i Sine vinger, (Malaki 4,2).

Paulus og Peter sier at Herrens dag skal komme som en tyv om natten.

Både i 1 Tessalonikerbrev 5,2 og i 2 Peters brev 3,10 beskrives Herrens dag slik at den skal komme lik en tyv som kommer om natten. Den skal med andre ord komme overraskende på nær sagt alle mennesker. Når ingen venter det skal den plutselig komme over menneskeheten. Men det er noen som vil være beredt, og det er de som Malaki 4,2 sier frykter Gud.

To ganger i Åpenbaringsboken bruker også Jesus dette som et bilde på hvordan Hans gjenkomst vil være: Husk derfor på hvordan du tok imot og hørte! Hold fast på det og omvend deg! Derfor, hvis du ikke vil våke, skal Jeg komme over deg som en tyv, og du skal ikke vite i hvilken time Jeg kommer over deg, (3,3). Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam, (16,15).

Det er viktig for oss at vi tar dette inn over oss. Vi har fått profetiene for å kunne vite hva vi skal se etter av tegn, og vi har fått hjelp til å tolke disse tegnene. Vi har derfor ingen unnskyldninger når dagen kommer om vi ikke har forberedt oss. Også i Lukas 12,40 finner vi et vers hvor Jesus understreker betydningen av å våke og studere skriften for å kunne være rede den dagen Jesus kommer tilbake: Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter.

På Herrens dag vil Jesus skille menneskene i to grupper, og Han kaller disse gruppene for sauer og geiter i Matteus 25,32. Sauene er de som er frelst, mens geitene er de ugudelige. For de ugudelige er det ikke lenger frelse å finne. De har derfor all grunn til å frykte Herrens dag, for den vil sette en stopper for deres ugudelige liv, og de vil gå undergangen i møte. For de frelste vil derimot Herrens dag være en dag til lyst, da de skal gå ut og hoppe lik kalver som er gjødde på båsen.

Det er med god grunn at Jesus oppfordrer oss til å forberede oss på den store dagen som vi vet kommer, og den er nærmere enn det mange liker å tenke på. Men det holder ikke bare å lære seg å tyde tidens tegn. Det er en viktig del av forberedelsene, men det er en annen del av forberedelsene som ikke er like lett å gjøre. Det er hva Jesus nevner blant annet i Matteus 25, 31-46. dette er en lignelse som kalles Menneskesønnen skal dømme folkeslagene. Hva er det Jesus vil si oss med denne lignelsen?

I denne lignelsen setter Han det hele inn i et domsperspektiv. Jesus er helt tydelig på at det vil skje en dom i forbindelse med hans gjenkomst. Denne dommen deler menneskeheten i to grupper, som her kalles sauene og geitene. Jesus gjør det også helt klart at selv om frelsen er gratis, og at vi ikke kan gjøre noe som helst for å gjøre oss fortjent til den, så koster den – alt. Vi er satt i verden for å ta vare på hverandre og alle som lider på en eller annen måte. Vi kan ikke tvinge noen til å ta imot vår hjelp, men vi plikter å tilby den, for det er de gjerningene vi gjør vi skal dømmes etter. Jesus sier det slik:

jeg var sulten, og dere gav Meg mat …

jeg var tørst, og dere gav Meg drikke …

jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg …

jeg var naken, og dere kledde Meg …

jeg var syk, og dere besøkte Meg …

jeg var i fengsel, og dere kom til Meg.

Det er helt sikkert at vi skal vise vår neste omsorg i form av mat, drikke, klær og lignende, men det er ikke sikkert at det bare er fysisk mat, drikke og klær det er snakk om. Jeg tror vi også må sette det inn i en åndelig kontekst, vi skal forkynne evangeliet, og på den måten gi våre medmennesker muligheten til å komme i harmoni med Gud. Det er nok mange som sulter og tørster etter å høre Guds ord, og som føler seg fremmede i verden. Og mange er det som på grunn av sin livsførsel kan sies å være nakne, syke og i fengsel, som har behov av å høre hva Jesus kan gjøre for dem, se bare hva Han selv sier om dette i Lukas 4,18-19: Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, og for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet for å rope ut et nådens år fra Herren. Vår oppgave i denne forbindelse er å vise dem veien til Kristus. Det Kristus sier her er et sitat fra Jesaja 61,1-2. At Jesus utelater den siste setningen i sitt sitat er forståelig. Første gangen Jesus kom til jorden var det for å bringe frelse til alle mennesker. Det er først når Han kommer for andre gang at den siste setningen er relevant, for da skal Kristus dømme både levende og døde. Jesaja 61,1-2 lyder slik: Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger.

Også i Jesaja 42,5-7 finner vi en tilsvarende profeti som ble gitt for om lag 2700 år siden: Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og strakte den ut, som bredte ut jorden med alt som vokser opp der, som gir livsånde til folket som bor på den og ånd til dem som ferdes på den: Jeg, Herren, har kalt Deg i rettferd og holder fast i Din hånd. Jeg bevarer Deg og gir Deg som en pakt for folket og et lys for folkeslagene, for at Du skal åpne blinde øyne og føre fanger ut av fengslet, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehuset.

For å være fullstendig forberedt ser vi at vi ikke bare kan lese tidens tegn, vi må også ofre oss selv i jobben for å bringe frelsens ord til vår neste. Det hjelper fint lite å se at tiden er nær om vi ikke hjelper de som er i nød, både fysisk nød, og ikke minst åndelig nød.

Hvordan vil Herrens dag komme være?

Mange snakker om en hemmelig gjenkomst, med en hemmelig bortrykkelse av de kristne. Det er spesielt innenfor de karismatiske og pinsekarismatiske kirkesamfunn vi finner denne læren som kalles dispensasjonalismen. Dispensasjonalismen, går i grove trekk ut på at man deler menneskets historie opp i sju perioder. Det er Robert Bellarmine, kardinal og jesuitt (1542 – 1621), som står bak denne fortolkningsmodellen. Ifølge denne tolkningen vil jødene i løpet av tusenårsriket, som de regner som det sjuende tidsavsnittet, som følger etter den hemmeligebortrykkelsen, ta imot evangeliet. Læren går kort ut på at Gud har to spesielle folk, Israel og kirken, og at kirken av den grunn ikke har erstattet Israel i Guds program, og mener at løftene som ble gitt til jødene i gammeltestamentlig tid vil bli oppfylt i tusenårsriket som vil finne sted her på jorden. Denne fortolkningen gjør med andre ord Gud, som er en ordens Gud, til en uordens Gud ved at han først har ett folk, Israel, så etter Jesu død på korset har Gud kirken som sitt folk, for så en gang i framtiden å ha Israel som sitt folk igjen. Men da først etter den hemmelige bortrykkelsen av kirken.

Bibelen snakker riktignok om en periode på tusen år, men det er noe helt annet enn et tusenårsrike. Som en kuriositet kan jeg nevne at den siste som drømte om å opprette et tusenårsrike var Adolf Hitler. Troen på et tusenårsrike hvor de kristne skal regjere i himmelen sammen med Jesus, mens de som ikke hadde tatt imot Kristus, de ikke-kristne fortsatt lever i beste velgående på jorden er ikke noe annet enn dispensasjonell. Man tror rett og slett at tusenårsriket er den tiden da det jødiske teokratiet med tempelet offersystemet og Moseloven blir gjenopprettet, og de gammeltestamentlige profetiene om Israels framtidige politiske triumf over hedningene blir bokstavelig og fysisk oppfylt. Det pussige er at mange pinsekarismatiske menigheter tolker Åpenbaringen og Daniels bok ut fra det dispensasjonelle prinsippet til tross for at dette strider mot deres syn på tungetale (åndens gaver). Men stemmer det med hva Bibelen sier?

Jeg tror vi skal legge Jesu ord til grunn for hvordan vi skal forstå Hans annet komme. Jesus sier i Matteus 24,27.31 følgende: For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være …//… Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.

Paulus sier i 1 Korinterbrev 15,52: i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet …//… og i 1 Tessalonikerbrev 4,16 For Herren Selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra himmelen. Og de døde i Kristus skal stå opp først.

Hvordan kan da noen velge å tro at det vil skje en hemmelig gjenkomst? Jesu gjenkomst vil som vi kan lese i disse versene være både synlig og hørbar.

Det er jo dette som skjer i den falne kirke i vår tid. Alle de gamle hedenske religionene har på en eller annen måte fått innpass i kirken og blitt gitt en ´kristen innpakning´. De som står bak dette er falske profeter og falske kristuser, og det er jo nettopp dette Jesus advarer oss gjennom hele kapittel 24. Vi advares mot falske profeter og falske kristuser og falsk lære. I Åpenbaringen  advares vi mot å bli som menigheten i Pergamon hvor det var mange som holdt seg til ´Bileams´* lære og nikolaittenes lære (2,14-15). Vi advares også mot kvinnen ´Jesabel´* i brevet til Tyatira som forfører Guds tjenere til å spise kjøtt ofret til avgudene og leve i hor (2,20). I brevet til Laodikea blir vi advart mot å være lunkne kristne (3,15-16).

 * Bileam og Jesabel er ikke de bibelske personene, men disse to brukes som et bilde på den tilstanden som hersker i kirken i vår tid.

Den jesuittinspirerte dispensasjonalismen, som ble laget for å demme opp mot reformasjonen har virkelig oppfylt sin hensikt, å stoppe reformasjonen Luther startet. Dispensasjonalismen har vunnet innpass i de fleste kirkesamfunn, og det ser ikke ut til at de bryr seg særlig om Jesu advarsler, men kaster seg på falske læresetninger, kanskje fordi disse klør i øret. Jesus selv er absolutt klar på dette punktet. Hans gjenkomst vil være av det spektakulære slaget, det er ikke noe hysj, hysj, og hemmelighetskremmeri ved Hans gjenkomst. Alle vil både høre det og se det, og slik vi ser lynet som farer over himmelen slik vil vi også se Herren da han kommer tilbake akkompagnert med overengelens røst og Guds basun.

La oss derfor forberede oss på alle tenkelige måter slik at vi kan være med når Gud oppfyller noen av de mest spennende og fantastiske profetiene for vår tid, slik at vi lar vår Gud og Skaper kan sette oss i stand til å løse de oppgavene som Han ønsker vi skal utføre. Den Hellige Ånd ønsker å utruste oss med Åndens gaver, og Gud Faderen vil bidra med dette: Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Også over trellene og trellkvinnene skal Jeg utøse Min Ånd i de dager. Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod, ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller, Joel 3,1-5.

La oss derfor holde oss våkne, studere tidens tegn på riktig ved at Bibelen tolker seg selv. ta avstand fra Bileams og nikolaittenes lære, og avsløre Jesabels horeri og avgudsdyrkelse. La oss legge oss helt og holdent i Jesu hender og la Han forme oss og utruste oss slik at vi mens vi venter på Jesu gjenkomst kan gå ut til all verden og vise de ærlige søkende veien til Kristus.

Leave a Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.