Daniel grunnet på profetien om de 2300 dagene, og kunne ikke forstå dette helt. Det kommer fram av hva han selv sier i Daniel 8,27: «Jeg var forskrekket av synet, men … … … det var ingen som forsto det». Vi ser i Daniel 9,2 at Daniel hadde forstått «de årene som Herrens ord til profeten Jeremia hadde omtalt» det vil si hvor lenge jødene skulle være fanger i Babylon. Nå har det gått nesten 70 år siden jødene ble ført til Babylon som fanger, og Daniel ber om at Gud må gripe inn slik at de kan reise hjem til Judea igjen. Mens Daniel ber så kommer engelen Gabriel tilbake til Daniel og sier: «21 ja, mens jeg ennå talte i bønnen, se, da kom den mannen, Gabriel, han som jeg hadde sett i synet i begynnelsen. Han fløy raskt og rørte ved meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. 22 Han lærte meg, talte med meg og sa: Daniel, jeg har nå kommet for å lære deg å forstå. 23 Da du begynte med dine bønner om nåde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for å forklare det for deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet og forstå synet:» Daniel 9,21-23
Men Daniel har ikke hatt noe syn i dette kapitlet – ikke ennå, han hadde lest Jeremia og bedt til Gud, så det synet Gabriel kommer for å forklare Daniel må derfor være synet i kapittel 8. Først ser vi i Daniel 8,14 at engelen gir Daniel en lang tidsperiode, 2300 kvelder og morgener. Det kommer fram av teksten at Daniel ikke forstår denne profetien fullt ut, og i vers 27 ser vi at Daniel blir syk i dagevis, fordi han forstår fortsatt ikke denne tidsprofetien. Nå begir Daniel seg til å studere Jeremia, og tidspunktet for jødenes hjemreises fra fangenskapet i Babylon. Det er i forbindelse med dette at engelen kommer tilbake til Daniel for å oppklare de 2300 kvelder og morgener en gang for alle. Så følger profetien om de 70 ukene, og her er det noe vesentlig som Daniel må forstå for engelen sier «Legg merke til ordet og forstå synet» noe som i høyeste grad også gjelder for oss.
Profetien om de 70 ukene må være den mest bemerkelsesverdige profetien i Det gamle testamentet fordi den tidfester da Jesus skal salves, og dette skjedde da Jesus ble døpt og dette initierte starten på Hans virke. Videre forteller denne profetien både at Jesus skulle dø, og ikke minst når Han skulle dø, og når evangeliet skulle gå ut til hedningene. Engelen gir altså Daniel en hjelp til å forstå profetiene, og med hjelp av den informasjonen vi får i profetien om de 70 ukene kan vi nå begynne tidfeste de hendelsene som de store profetiene i Daniels bok forteller om, slike som hjemreisen fra Babylon, gjenreisningen av tempelet og byen Jerusalem, og slutten på de 2300 dagene da helligdommen i himmelen skulle renses. Men, for å forstå dette fullt ut må vi ta i bruk år / dag-prinsippet på tidsangivelsen som vi så på tidligere.
Vers 24 Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et* Aller-helligste. (Norsk Bibel 1988.)
Bibelen Guds Ord bruker ´det* aller helligste´ der Norsk Bibel 1988 bruker ´et aller helligste´. * Se pkt. d; nedenfor.
Sytti uker er bokstavelig sytti sjuere. Sytti sjuere er lik 490 profetiske dager som igjen er 490 bokstavelige år. Her er det en del nøkkelord som er viktige for forståelsen av profetien. Når engelen eksplisitt nevner «ditt folk» og «din hellige stad» så er det jødefolket han mener. Her kan det ikke legges føringer for at det skulle kunne være Abrahams åndelige etterkommere – de kristne. «Ditt folk og din hellige stad», er som sagt Daniels folk, jødene, og Jerusalem. Vi kommer da fram til at den jødiske nasjonen hadde 490 år til … 1) å innelukke frafallet, og 2) å gjøre slutt på syndene.
1) «Å innelukke frafallet». Når det gjelder ordet innelukke så brukes det hebraiske ordet «lekalleh» (le-kal-lê), som betyr å bringe til opphør eller avslutte, men det kan også bety demonstrere, bekrefte, vise eller stadfeste. Å innelukke – lekalleh – frafallet betyr nødvendigvis ikke at frafallet stanser eller opphører, men det verifiseres. På engelsk; «to bring to completion = fullførelse (ev. avslutning)». Siden dette sies til Daniels folk, jødefolket, kan det vanskelig bety noe annet enn at Gud ga dem denne tiden de 70 ukene, 490 år, for å innelukke overtredelsene = frafallet. Etter denne tidsperioden ble frafallet synliggjort og stadfestet. De religiøse ledernes og folkets forkastelse av Messias, og evangeliet gitt til hedningene som et resultat av steiningen av Stefanus tre og et halvt år senere, innelukket frafallet. Dette bekrefter profetien.
2) «Å forsegle synder». I noen engelske Bibler er oversettelsen; «To make an end of sins». Ordet kan bety enten synder eller syndoffer. 155 ganger i det gamle testamentet er det aktuelle ordet oversatt «synder» (flertall), og det hebraiske ordet er da «chatta’oth». Igjen er den naturlige betydningen at folkets synder eller opposisjon mot Guds plan skulle forsegles, stadfestes og endelig dokumenteres, ved at bevisførselen avsluttes, eller kommer til veis ende.
Videre så skulle de 70 ukene sørge for:
a) å dekke over misgjerning …
b) å føre fram en evig rettferdighet …
c) å besegle syn og profet …
d) å salve et* Aller-helligste … (Kristus, se Luk 4,18)
* Det er mange oversettelser som bruker «den Aller helligste» (se pkt. d; lenger ned).
a; «Å dekke over misgjerning». Engelsk: «To make reconciliation» eller «atonement». En bedre oversettelse ville kanskje vært at det ved slutten av de 70 ukene skulle noe skje som ville dekke over, ta oppgjør med og sone alles synder og misgjerninger. At det her er snakk om Jesu død på korset, er nærliggende. ´Atonement´ er et sammensatt ord, at; one; ment; som betyr samstemt eller med samme sinn.
b; «Å føre fram evig rettferdighet». At Jesu soningsdød rettferdiggjør alle som tror på Frelseren og ber om tilgivelse, er betydningen. Samtidig er det å akseptere Jesu stedfortredende død selve nøkkelen til menneskets rettferdiggjørelse. Den er evig og behøver ikke flere offer.
c; «Å besegle syn og profet». Engelsk: «To seal up». Profetiene som Daniels syn inneholder skulle også bekreftes, forsegles, dokumenteres eller stadfestes etter de 70 ukene.
d; «Å salve et* aller helligste». Det hebraiske «godesh godashim» (go-des qā-ḏā-šîm), brukes i det gamle testamentet i forbindelse med (meget) hellige gjenstander relatert til templet eller tempeltjenesten. Til sammenligning er «ka-da-she-cha ir» brukt for «din hellige by».
* Har vi et oversettelsesproblem i vers 24? Versene 25, 26 og 27 handler uten tvil om Messias og hva han skal gjøre. Men før Han kunne starte sin gjerning måtte han salves med Den Hellige Ånd. Dette skjedde da Jesus ble døpt. Jeg mener at det er Jesus – Messias – det dreier seg om også i vers 24, og da må det være Jesus som blir salvet, ikke en diffus gjenstand.
På norsk sies det: «et Aller-helligste» (DNB 1930) og «det Aller Helligste» (BGO 1988). Begge vers i nøytralform som bare kan referere til et objekt.
På engelsk sies det: «the most holy» (NVI 1988; ASV 1901) som kan bli forstått som et objekt. «the most Holy» (KJ 1611/1769; KJ 1957; KJ 2016) som kan bli forstått som både et objekt og som Messias. «the holy of holies» (Darby Bible 1884/1890; «Youngs Literal Translations 1862/1898) som bare kan bli forstått som et objekt. «the Most Holy» (Andrews Study Bible 1982) som åpenbart peker til Messias.
På spansk sies det: «al Santo de los Santos» (RV 1569/1909; RV 1960; RV 2000) som bare kan bli forstått som Messias. «el lugar santísimo» (RV actualizada 1989; NVI 1999) som bare kan forstås som et objekt.
På tysk sies det: «ein Hochheiliges»» Tysk Luther 1912; «ein Allerheiligstes» Tysk Elberfelder 1905 som begge bare kan forstås som Messias.
Ord som brukes om Jesus skrives med en stor første bokstav (Hellig). Når det ikke brukes stor bokstav i f.eks. hellig er det snakk om et gjenstand.
I Daniel 9,24 står det at i løpet av de 70 ukene så skal noe som her kalles ´et …´ eller ´det aller helligste´ salves. Konteksten i Daniel 9,24-27 viser at det er Jesus som skal stå frem, bli døpt, gjøre sin gjerning for så å dø på korset. Da Jesus ble døpt ble han salvet, og på den måten mottok han ´ tittelen´ Messias som betyr ´Den Salvede´. Da følger spørsmålet om Jesus er en gjenstand eller en person. Dersom Jesus er en person, noe Han åpenbart er, så er oversettelsen «et aller helligste» eller «det aller helligste» feilaktig oversatt. Det bør være Den Aller Helligste. Jeg mener de norske oversettelsene er valgt med hensikt – å forvanske forståelsen av teksten. Det engelske valget blir noe vagt i forhold til de andre språkene det sammenlignes med i og med at det kan forstås på begge måter, og spesielt med det i tankene at det her snakkes om Jesu første komme, og fordi Jesus ble salvet med Den hellige Ånd under sin dåp.
Dette verset, Daniel 9,24, er etter det jeg mener det viktigste verset i Bibelen til å forstå alle tidsprofetiene som er gitt. Først begynner Gabriel med å si at 70 uker (av år = 490 år) er fastsatt for Daniels folk og Daniels hellige by.
«Fastsatt», dette ordet betyr tildelt, bestemt eller avskåret. Det hebraiske ordet som er brukt er «chathak» (khaw-thak’), og oversettes til engelsk (Strong’s) med «to divide» og «to determine» som på norsk blir oversatt til å fastslå, og å fastsette, i betydningen av å fastsette noe i forhold til noe annet, bestemme, forordne og foreskrive. Den valgte oversettelsen er da «fastsatt».
«Chathak» (khaw-thak’) er bare brukt en gang i Bibelen, og det er i dette verset. Vi har derfor ingen andre bibelske vers å sammenligne med. Den latinske Vulgata-oversettelsen derimot bruker ordet «abbreviore» som betyr «å bite av». Uansett hvilken oversettelse man velger så blir betydningen av ordet den samme.
Om vi bruker fastsatt eller å bite av, vil betydningen være at profetien om de 70 ukene er kortet av noe, og dette betyr at de 70 ukene må være en del av en lengre tidsperiode, og da kan det bare være den som Daniel hadde grunnet på da han fikk denne åpenbaringen (se Daniel 8,14).
Daniel grubler som sagt over tidsprofetien i Daniel 8,14 og hvor lenge jødene skal være i fangenskap, og som svar får han en profeti som, og om den ikke kommer med løsningen på begge problemene umiddelbart så gir den i hvert fall gir et svar på tiden det skal ta alt sammen. Og for oss i ettertid er det også lagt inn en kontrollfaktor – Jesu første komme.
Vers 25 Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. Gaten og vollgraven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel.
Vers 26 Etter de sekstito ukene skal Messias bli utryddet. Ingenting skal han ha. Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden og helligdommen. Slutten på det skal komme med en flom. Inntil enden skal det være krig, ødeleggelser er fast bestemt.
Vers 27 Han skal stadfeste en pakt med de mange i én uke. Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer. På styggedommenes ving skal det komme en som ødelegger. Det skal vare inntil den fastsatte enden skal bli utøst over den som ødelegger.
Vi kan nå begynne å regne oss fram til svaret på spørsmålet om når tidsprofetien begynner. Det står i profetien (vers 26) at Messias skal bli utryddet etter 62 uker. Men også her må vi sette det inn i riktig kontekst. Først skal de gå 7 uker, så skal det gå 62 uker, deretter skal Messias bli utryddet midt i den 70. uken.
´Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer´: Jesus døde våren 31. Dette er altså midt i den siste uken – den syttiende uken. Den siste uken begynte derfor 3,5 år tidligere da Jesus ble døpt høsten år 27 e.Kr. noe som er beskrevet slik Messias, Fyrsten, kommer – (vers 25). Går vi ytterligere 62 uker tilbake i tid, hele tiden av år, som blir 434 år kommer vi til året både Jerusalem og tempelet var ferdig gjenoppbygd, og dette var i år 408 f.Kr. Vi må huske på å legge til et år fordi år null ikke eksisterer. Ytterligere 7 uker eller 49 år tidligere skulle altså jødene få vende tilbake fra sitt babylonske fangenskap med all nødvendig myndighet, så som politisk, militær, religiøs og juridisk, (se Esra 7,11-28). Dette dekretet ble gitt i år 457 f.Kr. og utgjør starten på profetiene om de 70 ukene.
Siden denne profetien forteller oss om Jesu første komme må denne profetien «abbreviore» eller kortes av / bites av i begynnelsen av den overordnende tidsprofetien, den på 2300 kvelder og morgener. Begge disse profetiene starter derfor i år 457 f.Kr. og de 2300 kvelder og morgener fører ned til begynnelsen på endetiden i utvidet forstand, 2300 år senere, i 1844.
Dette årstallet, 457 f.Kr. kan selvfølgelig verifiseres i Bibelen: I Esra gis det eksakte året for jødenes hjemreise i form av det tredje dekretet som ble utstedt av de persiske kongene. Det var bare dette tredje dekretet som ga jødene alle fullmakter til å gjenreise Jerusalem og tempelet, og vi finner de tre dekretene i Esras bok, og i kapitlene 1, 6 og 7. Ifølge Esra 6,14 var det tre konger som gav dekret angående hjemreisen, og selv om det for oss ser ut til å være tre forskjellige dekret, så regner Bibelen disse tre dekretene som en befaling gitt av tre konger: 1) Kyros i år 539 f.Kr – Esra 1,1-4; 2) Dareios i år 519 f.Kr – Esra 6,1-5; og 3) Artaxerxes i år 457 f.Kr – Esra 7,7-12.
Så bygde jødenes eldste videre, og de hadde framgang ved profetbudskapet til profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønn. De bygde og fullførte arbeidet etter Israels Guds forordning, og etter forordningen fra Kyros, Dareios og Artaxerxes, Persias konge. Esra 6,14
Så godt som alle norske bibeloversettelser fram til og med 1930-utgaven var oversatt slik at versene 25 og 26 i Daniel kapittel 9 passet på Kristus, men fra og med 1978/85-utgaven har Bibelselskapet oversatt slik at det skal kunne passe med Antiokus IV Epifanes. Oversetterne av for eksempel American Standard Version bruker “the anointed one” I stedet for «Messias«. Uansett, King James Version, Norsk Bibel 1988 og den Norske King James og spanske Reina Valera bruker alle Messias. Problemet med å bruke «the anointed one» er åpenbar. På den tiden ble alle prester og konger (fyrster) salvet før de trådde inn i sin tjeneste.
Denne profetien er som sagt en av Bibelens aller mest imponerende profetier. Her fortelles med en absolutt nøyaktighet når Messias skulle stå fram, (døpes) gjøre sin gjerning, og gjøre slutt på slaktoffer og grødeoffer (dø på korset). Profetien om de 70 ukene er en av de mange messianske profetier i Bibelen, og den viktigste for å kunne forstå når Jesus skulle komme første gang.
I år 34 beseglet jødene sin skjebne ved å steine Stefanus og drive de som trodde på Jesus ut av Jerusalem. De 70 ukene av år var til omme, men jødefolket hadde ikke grepet sjansen. De hadde drept den lovede Messias i påsken i år 31, men selv da var det håp. Peter forkynte omvendelse og anger, men de ville ikke forstå. Til slutt steinet de Stefanus som ga jødefolket en siste sjanse da han forkynte omvendelse. Tiden var omme, de 490 årene hadde gått, og den sjansen de hadde til fortsatt å være Guds spesielle folk som skulle bringe evangeliet ut i verden hadde gått fra dem.
Stefanus og avslutningen av de 490 år.
Korset og Jesu offerdød er profetiens sentrum. Betydningen av Stefanus´ martyrdød som periodens avslutning fremgår av Apostlenes gjerninger kapitlene 6 og 7.
1) Først forkynnes evangeliet kun i Jerusalem og Juda. Selv om det alltid var mange tilreisende / hedninger fra andre land som både hørte og tok imot evangeliet, var det fortrinnsvis for jødene det ble forkynt. Stefanus martyrdød førte til en stor forfølgelse av de kristne som måtte flykte fra Jerusalem, og på den måten spredte kristendommen seg over hele verden, (Apostlenes gjerninger 8,1; 1,8).
2) Stefanus møter det samme jødiske råd som hadde dømt Jesus til døden ved korsfestelse. Han anklages for det samme som Jesus, og siterer som høydepunktet i sin tale de ord Jesu talte til rådet tre og et halvt år tidligere, (Apostlenes gjerninger 7,56; Markus 16,62).
3) Ved Stefanus forkynnelse fikk jødenes ledere en siste sjanse til å omvende seg og følge Jesus.
4) Stefanus henviser i sin tale til den himmelske helligdommen, (Apostlenes gjerninger 7,44; 7,48-49).
5) De 70 uker = 490 år var altså en periode fastsatt for, eller tilmålt jødefolket som en nasjon. Engelen sa til Daniel: «… fastsatt for ditt folk og for din hellige stad …» men både lederne og folket misbrukte sin sjanse.
Det første dekretet: Esra 1,1.
Esras bok gir oss alle de tre dekretene, og vi leser om det første av dem i kapittel 1, her er de to første versene:
Vers 1 I det første året til perserkongen Kyros vakte Herren perserkongen Kyros’ ånd, for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle gå i oppfyllelse. Derfor sendte han ut en kunngjøring over hele riket sitt, og han skrev den også ned og sa:
Vers 2 Så sier Kyros, Persias konge: Herren, himmelens Gud har gitt meg alle jordens kongeriker. Han har befalt meg å bygge et hus for Ham i Jerusalem, i Juda.
Som vi ser så var ikke Daniel alene om å bekymre seg for jødenes hjemreise fra Babylon. Men hva var det igjen som Jeremias hadde sagt, og som Daniel hadde forstått som kunne ha betydning for jødefolkets hjemreise? Svaret på det finner vi blant annet her i Daniels bok kapittel 9 og vers 2 hvor det står: «I det første året av hans regjeringstid forstod jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på de årene som Herrens ord til profeten Jeremia hadde omtalt. Han ville la det gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner.» Denne profetien peker direkte tilbake til Jeremia 25,12: «Når de sytti årene er fullført, skal det skje, Jeg skal straffe Babylons konge og det folkeslaget, kaldeernes land, for deres misgjerning, sier Herren. Jeg skal ødelegge det for alltid» … // … og Jeremia 29,10: «For så sier Herren: Når de sytti årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet».
Når var det så kong Kyros, eller Dareios kom til makten, eller rettere sagt ble Kyros konge over Babylon? Esras bok er skrevet på hebraisk, og vi må ta det for gitt at forfatteren av Esras bok brukte den jødiske måten å beregne kongers regjeringstid, hvor tiltredelsesåret regnes som det første regjeringsåret. Profetien regner med at Kyros / Dareios kom til makten, dvs. ble konge over Babylon i år 539 f.Kr. da Medo-Persia erobret Babylon. Det første dekretet ble altså gitt i år 539. Verken tempelet eller Jerusalem ble fullt gjenoppbygd ved dette dekretet.
Profetien sier at Gud «… ville la det gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner …» før Han ville la jødene vende tilbake til Judea og Jerusalem. Den første gangen Nebukadnesar beleiret Jerusalem og førte blant andre Daniel i fangenskap var i år 605 f.Kr. Neste gang Nebukadnesar var i Jerusalem var i 597 f.Kr. og da førte han blant andre Esekiel i fangenskap. Den tredje gangen Nebukadnesar dro til Jerusalem var i 586, og da ble tempelet og Jerusalem totalt ødelagt. Jerusalem ble lagt i ruiner. Den tredje av de store profetene som levde på den tiden, Jeremia, satt i fengsel i Jerusalem og ble løslatt av de babylonske soldatene i 586. Jeremia flyttet senere til Egypt hvor han døde.
Problem! Ingen av disse årstallene 605, 597 eller 586 gir 539 dersom vi trekker fra 70, dette impliserer at vi ikke kan bruke det første dekretet til å tidfeste jødenes hjemreise, ikke alene i hvert fall.
Det andre dekretet: Esra 6,1.
Dette finner vi i Esra 6,1.15:
Vers 1 Da utstedte kong Dareios en forordning, og det ble satt i gang leting i bøkenes hus, der skattene i Babylon ble oppbevart.
Vers 15 Huset ble ferdig på den tredje dagen i måneden Adar, som var i det sjette året av regjeringstiden til kong Dareios.
Det som er spesielt med det andre dekretet er at kong Dareios finner et dekret som kong Kyros, også kalt Dareios, hadde gitt, og gir da følgende tilleggsbefaling til dekretet kong Kyros / Dareios hadde gitt, og vi leser i Esra 6,11: «Jeg utsteder også en forordning om at dersom noen forandrer på dette påbudet, da skal en bjelke rives ut fra huset hans og bli stilt opp, og han skal henges opp i den og nagles fast. Huset hans skal bli til en avfallshaug på grunn av dette». Det påbudet Dareios snakker om må være dekretet som Kyros ga i 539.
Nå reiser det seg et par betimelige spørsmål: Er det andre dekretet et eget dekret, eller det det bare en bekreftelse og gjentakelse av det første dekretet? Hvem er denne kong Dareios som gir et dekret i Esra 6? Er det kong Kyros, også kalt Dareios, eller er det en annen Dareios? I denne forholdsvise korte perioden som det medo-persiske riket besto var det minst fire konger som ble kalt Dareios.
Disse var Dareios / Kyros 539 (559) – 530, Dareios I den store 521 – 486, Dareios II 424 – 404 og Dareios III 336 – 330.
Om vi finleser teksten i disse versene i kapittel 6 så finner vi noe interessant. Den kongen som erobret Babylon i år 539, Kyros, blir navngitt i Jesaja 44,28 og 45,1, og var født i år 601 f.Kr. Kong Kyros var da følgelig 62 år gammel da han overtok kongedømmet Babylon i år 539, men han ble konge over Medo-Persia i år 559 f.Kr. 20 år før medo-perserne erobret Babylon. I Esekiel 6,14 nevnes tre medo-persiske konger med navn; Kyros, Dareios og Artaxerxes, og i Daniel 6,1 sies det at Mederen Dareios tok imot kongeriket 62 år gammel. Hvem er Mederen Dareios som tok imot kongeriket 62 år gammel? Hvilket år skjedde dette, og hvilket kongerike tok Dareios imot?
La oss se på disse spørsmålene.
I Daniel kapittel 6 fortelles det at den medo-persiske kongen Dareios setter Daniel som en av tre riksråder over Medo-Persia. Det betyr at Daniel var i live da denne kong Dareios overtok det babylonske riket. Vi vet at Daniel var et sted mellom 15 – 20 år gammel da han i år 605 f.Kr. ble ført til Babylon som slave. Kanskje han levde til han ble 90, kanskje til han ble 100 år gammel. I så fall døde Daniel rundt år 535 – 525. Ser vi på kongerekken for det persiske og det medo-persiske riket finner vi disse kongene over Medo-Persia i den perioden vi tar for oss hvor de tre dekretene ble gitt, og jeg tar med Kambyses I den eldre fordi han var far til Kyros:
- Kambyses I den eldre ca. 580 – 559, og hans koregent Arsames.
- Kyros II den store 559 – 530
- Kambyses II 530 – 521
- Smerdis 521 (også kjent som Bardiya)
- Dareios I den store 521 – 486
- Xerxes I 486 – 465?
- Artaxerxes I 463 – 424
Vi kom fram til at Kyros utstedte sitt dekret i år 539 f.Kr. da vi så på det første dekretet, og Esra 1,1 slår fast at dette skjedde i det første året til kong Kyros, det vil si det første året Kyros var konge over Babylon. At Kyros var konge dette året slår også den medo-persiske kongerekken fast som vi ser over. Det kommer også fram at det ikke var noen konge kalt Dareios samtidig med Kyros, så da må det være en annen forklaring på dette. Enkelte sier det var to samtidige konger, Kyros og Dareios, men jeg kan ikke finne belegg for dette. Vi ser at Arsames er nevnt som koregent med Kambyses I den eldre, og da ville det vært naturlig å nevne det om det var to samtidige konger da Babylon ble erobret. Det er også interessant at Smerdis har to navn, hvor Smerdis er det greske navnet og Bardiya er det persiske navnet.
Dessuten så ville det jo også være en tilfeldighet av det helt store at begge kongene ble født i det samme år, 601 f.Kr. tok imot kongeriket samme år, 539 f.Kr. og døde samme år, 530 f.Kr. Eller er det en motsigelse her? Kan det kanskje være så enkelt at det hebraiske navnet til denne kongen var Kyros, og at han ble kalt Dareios på persisk eventuelt arameisk? Det er egentlig ganske forvirrende, men at kongen tok imot riket da han var 62 år gammel viser bare til Kyros. Da passer det dårlig å sette inn Dareios I den store som den kongen som overtok riket 62 år gammel, for han kom til makten etter at Daniel var død.
I Esra 6,15 sier Esra at det at det andre dekretet ble gitt i det sjette året til kong Dareios. Esra levde og virket mellom 480 og 440 f.Kr. med andre ord da Xerxes og Artaxerxes regjerte. Han gir imidlertid en oversikt over alle de tre dekretene, og burde ha en god innsikt i de nære historiske hendelsenene, så som hvilke konger som regjerte når, og de to aktuelle dekretene som allerede var blitt gitt. Når da Esra sier det er det sjette året til kong Dareios, betyr det at det andre dekretet må ha blitt gitt av Dareios med epitetet 1 den store som regjerte fra 521 – 486. Det andre dekretet ble derfor gitt i år 516 f.Kr.
Ser vi på årstallet det «andre» dekretet ble gitt finner vi noe interessant. Jerusalem ble lagt i ruiner i år 586 f.Kr. og det skulle gå 70 år fra dette året til de fikk vende tilbake til Jerusalem igjen. 586 – 70 = 516. Men fortsatt var verken byen eller tempelet fullstendig gjenoppbygd. Det ville jo ikke vært nødvendig med et tredje dekret dersom alt var restaurert, både tempel og byen Jerusalem med gater og vollgraver.
Det tredje dekretet: Esra 7,8.
Vi finner også det tredje dekretet hos Esra. Dette skulle bli det siste dekretet som ble gitt om hjemreise og gjenreisning, og vi finner det her i Esra 7,8-9.11:
Vers 8 Esra kom til Jerusalem i den femte måneden i det sjuende regjeringsåret til kongen.
Vers 9 På den første dagen i den første måneden gjorde han alt i stand for å begynne reisen fra Babylon, og på den første dagen i den femte måneden kom han til Jerusalem, for Guds gode hånd hvilte over ham
Vers 11 Dette er en avskrift av det brevet som kong Artaxerxes gav presten Esra, den skriftlærde, han som var skriftlærd i Herrens buds ord og i Hans lover til Israel:
Dette dekretet ble gitt i år 457 f.Kr. da kong Artaxerxes I Longimanus kom med det endelige dekretet som ga jødefolket tillatelse til å reise hjem for å fullføre gjenoppbygningen av Jerusalem og tempelet. Artaxerxes regjerte fra 463 – 424, så Artaxerxes syvende regjeringsår blir da år 457 f.Kr. (se Esra 7,12–27). Det er som sagt interessant at Esra omtaler disse tre dekretene som én befaling. Dette viser at befalingen ikke var komplett før det siste dekretet ble gitt i år 457 f.Kr. Med det siste dekretet fulgte også alle fullmakter fra kongen, samt at jødene fikk all den økonomiske hjelp de trengte til gjenoppbyggingen av tempelet og Jerusalem.
Det tredje dekretet ble gitt år 457 f.Kr. Bibelen bekrefter dermed utregningen av profetien. Vi har da følgende tidslinje: De 2300 kvelder og morgener starter på høsten år 457 f.Kr. og slutter på høsten (22 / 10) år 1844 e.Kr. De 70 ukene starter høsten år 457 f.Kr. og slutter høsten år 34 e.Kr.
Hva skjer i denne perioden på 2300 år?
Dan 8,13 Da hørte jeg en som var hellig, tale. En annen som var hellig, sa til ham som talte: Hvor lenge gjelder synet om det stadige offeret og den ødeleggende overtredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned?
Dan 8,14 Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort.
Vers 13 viser tilbake til versene 9 – 12, som forteller oss at det daglige <offer> skal tas vekk av et lite horn som vokser seg stort … …
Dan 8,9 Ut fra et av dem kom det et lite horn som vokste seg umåtelig stort mot sør, mot øst og mot Det herlige landet.
Dan 8,10 Det vokste helt opp til himmelens hærskare. Det kastet noen av hærskaren og noen av stjernene ned på jorden og trampet på dem.
Dan 8,11 Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned.
Dan 8,12 På grunn av overtredelsen ble en hærskare overgitt sammen med det stadige offeret. Han kastet sannheten ned til jorden. I det han gjorde, hadde han framgang.
Det betyr at det lille hornet vil sette seg opp mot Gud og ødelegge de forordninger Gud har initiert. Her er det en del ting vi må ta tak i. Hvor kommer det lille hornet fra, og hva eller hvem er det? Vi må nå ha profetien om statuen som kong Nebukadnesar drømte om og som Daniel forklarte til kongen i minne. Deretter går vi inn i Daniel 7 og 8 for å få de utfyllende profetiene som ble gitt Daniel. Disse profetiene trekker opp historien fra Daniels tid til Jesu gjenkomst. Det vil bli kanskje tydeligere når vi etter hvert kommer til kapitlene 10, 11 og 12 i Daniels bok. Dette kommer jeg tilbake til etter hvert.