Innledning.
I Education sier Ellen G. White dette: Engler holder nå krigens vinder tilbake, så de ikke skal blåse før verden blir advart om dens kommende undergang; men en storm bygger seg opp, klar til å bryte ut over jorden; og når Gud vil be Sine engler løsne vindene, vil det bli en slik scene av strid som ingen penn kan forestille seg.
Den stormen som er i ferd med å blåse opp er iscenesatt av Satan, og hans medløpere i kampen mot Guds trofaste rest i endetiden. I førersetet blant de som går Satans ærend finner vi dyret fra havet, og om dette dyret sier Johannes i Åpenbaringen 13,3 dette: Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.
Det står hele verden, ikke nesten hele verden eller store deler av verden, men hele verden. Det er verd å merke seg.
Det som gjøres nå er å sette opp et tankesett som fører til en samling under pavemaktens paraply. Her vil de aller fleste av verdens mer enn 8 milliarder mennesker samle seg, men det er noen som ikke vil underkaste seg menneskelige læresetninger som går imot Bibelens lære. Disse kaller pave Frans fundamentalister. Men la oss se litt på hva historien forteller oss før vi går videre.
Da Israel inntok Kanaans land ba Gud dem å utrydde de som bodde der. Det høres veldig brutalt ut, men ser vi bak selve ordren Gud ga, så ser vi at Gud ønsket at Hans folk skulle være adskilt fra verden. De skulle ikke blande seg med hedningene for da ville snart hedenskapen trenge inn blant Guds folk. Dette visste Gud og derfor ga Han ordren om å ‘rense’ Kanaan for hedenskap. Det hører med til historien at folkene som levde i Kanaan hadde fått en nådetid på 430 år til å slutte å tilbe hedenske guder og utføre hedenske ritualer, se 1 Mosebok 15,13-16.
Hadde Amorittene og de andre folkeslagene som levde side om side med Abraham vendt om til Gud ville de blitt spart. Abraham var et levende vitnesbyrd om himmelens Gud, og ga sine naboer et riktig inntrykk av Gud, men Gud respekterer alltid de valg vi mennesker gjør. Han tvinger ingen til å ta imot frelsen, men dem som velger ikke å ta imot frelsen må selv bære ansvaret for det valget de har gjort.
I en av sine andaktsbøker, «That I May Know Him», sier Ellen G. White (oversatt fra engelsk): Herren selv har opprettet et skille mellom det som hører verden til og det som Han har skilt ut fra verden og helliggjort for seg selv. Verden vil ikke anerkjenne denne forskjellen … … Men Gud har laget dette skille, og Han vil sørge for at det eksisterer. Både i Det gamle og det nye testamente har Herren positivt pålagt sitt folk å være forskjellig fra verden, i ånd, i sysler, i praksis; å være en hellig nasjon, et eiendomsfolk, så de kan lovsynge Ham som har kalt dem ut av mørket til sitt underfulle lys. Øst er ikke lenger fra vest enn lysets barn er fra mørkets barn i vaner, skikker og ånd. Denne forskjellen vil bli mer markert og mer bestemt etter hvert som tiden nærmer seg, (TMK 308.3).
Stadig flere innenfor den gruppen som med rette kaller seg Guds endetidsfolk, syvendedags adventistene eller adventbevegelsen, av både leg og lærd hevder nå at den katolske kirken har endret seg. Dette fordi de deltar i det økumeniske samarbeidet med liv og lyst.
Som Ellen G. White sier så er dette folket, syvendedags adventistene skilt ut fra verden og helliget av Gud for å utgjøre Hans endetidskirke. Vi kan derfor ikke vende tilbake til moderkirken uten at vi kommer i samme situasjon som jødene, som endte opp med at de til slutt brøt med Gud. Til den påstanden disse bringer til torgs som sien den katolske kirken har endret seg så er det bare å konstatere at dette ikke er tilfelle. Dette er noe som har blitt bekreftet av de siste to pavene, pave Benedict XVI og pave Frans, på en klar og tydelig måte. De gjentar middelalderens tankegods når det gjelder heretikere, det vil si de som er frafalne i forhold til hva den katolske kirken har bestemt, og dette er alle de som ikke følger ethvert pålegg og krav som kommer fra Roma.
Bibeltro kristne, både adventister og andre som legger Bibelen alene til grunn for sin tro, blir kalt fundamentalister av Pave Frans, og da tillegger han ordet den verst tenkelige negative betydningen og sammenligner fundamentalister med terrorister – selv om de ikke er voldelige, og legger til at det kun er en passende straff for disse. Hva straffen er sier han ikke, det ble liksom hengende i løse luften, men vi vet fra før hva som var en passende straff for dem som sto den katolske kirken imot.
Det er imidlertid en ting som åpenbart plager de mange innenfor vårt kirkesamfunn som hevder at den katolske kirken har endret seg og det er det som står i Johannes 17,14: Jeg har gitt dem Ditt ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik som Jeg ikke er av verden. Disse som sier den katolske kirken har endret seg ønsker så absolutt ikke å bli hatet av verden og de falne kirkene. De elsker i stedet å få ros og god omtale av verden og de falne kirkene, derfor blir de med i ‘gjengen’ får god omtale og rosende ord, ja til og med ledende stillinger i økumeniske foretak. La oss huske på hva Jesus sa til fariseerne og de skriftlærde i Matteus 23,6-7, og som vi kan bruke også i denne settingen, for det har noe med å bli elsket av verden og gjøre: De elsker de beste plassene i gjestebudene, de beste setene i synagogene, å få hilsener på torgene og å bli kalt rabbi, rabbi av menneskene.
Hva slags storm er det som kommer over oss?
Guds folk vil altså i endetiden bli utsatt for en åndelig storm. Den kommer i hovedsak fra krefter utenfor vårt kirkesamfunn, og dette er lett å avsløre. Dessverre så vil også Guds trofaste rest i endetiden bli utsatt for negativ påvirkning fra mange av vår kirkes ledere, både på lokalt nivå og internasjonalt nivå. Dette er altså bakteppet for den stormen som kommer over oss med full kraft om kort tid. Bibelen oppfordrer oss flere ganger å velge himmelens og jordens Skaper og følge Ham framfor å velge en avgud eller menneskelige tradisjoner påtvunget menneskene av pavemakten.
Denne stormen har egentlig rast siden urkirkens tid. Alle Jesu disipler ble forfulgt for sin tro, og det var bare Johannes som ikke ble drept. Stefanus ble den første kristne martyr da han ble steinet til døde i år 34 e.Kr. Det var i hovedsak det militære Roma som forfulgte de kristne, men også de jødiske lederne nøret oppunder hatet mot de første kristne og bidro stert til at de kristne ble forfulgt og drept. I de første århundrene som fulgte etter at Johannes døde, som den siste av disiplene, ble kirken forfulgt, og hedenskapen begynte for alvor å få innpass i kirken i det 4. århundre, som en følge av at den romerske keiseren Konstantin gjorde kristendommen til en av mange statsreligioner i Romerriket. I første halvdel av det 6. århundre ser vi et skifte i forfølgelsene.
Johannes sier dette om det som skjedde med den kristne kirken: Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget, (Åpenbaringen 17,6). Dette betyr at kirken var blitt delt i to, en ren kirke som er Guds rest i verden, og en fallen kirke som forfølger dem som ikke vil underkaste seg romerkirkens pålegg.
I endetiden vil den kristne verden bli rammet av en storm som vil overraske mange, nettopp fordi de begynner å forstå at den største kirken i verden er den forfølgende makten, sammen med sine døtre – de falne reformerte kirkene.
Vi befinner oss altså i endetiden, og vi leser i Åpenbaringen 12,17 hva som vil skje: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd.
Vi ser av dette verset at kirken har blitt delt i to, de som følger Gud, og de som følger Satan. Dragen er som vi vet Satan, og han bruker sine tjenere, som er de falne kirkene, til å kjempe denne krigen mot Guds rest. Det er med andre ord de som holder Guds ti bud, og har Jesu Kristi vitnesbyrd, og som har Jesu tro (Åpenbaringen 14,12) som er målet for Satans vrede, og som er målet for den krigen han fører. Nå er det ikke bare de falne kristne kirkene som er med i denne krigen mot Guds trofaste rest. Vi finner alle de hedenske religionene og alle sekulære krefter har forent seg med pavemakten (se Åpenbaringen 13,3) i det siste forsøket på å gjøre slutt på den forhatte gruppen mennesker som heller følger Guds bud og som har Jesu tro og vitnesbyrd.
Hva slags storm er det snakk om her? Hva slags storm er det som ifølge Ellen G. White* er i ferd med å bygge seg opp? Under denne overskriften kan vi velge to forskjellige veier til «målet», og begge veiene er like relevante. Disse to veiene kan deles i en religiøs vei A), hvor A1)erden veien som går via Harmageddon i Åpenbaringen 16,16, og Kongene fra øst i Åpenbaringen 16,12, og hvor A2) er den veien som går via englene fra Eufrat i Åpenbaringen 9,14, og i en politisk vei, B).
* Se øverst i innledningen.
- A1) Er dette den siste store krigen som flesteparten av den kristne verden tror skal utkjempes på en plass som heter Harmageddon?
- A2) Hvem er englene fra Eufrat?
- B) Hvem står bak den politiske veien?
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord om ikke annet er angitt.
A1) Veien via Harmageddon og kongene fra øst.
Harmageddon.
Bilde og motbilde.
Den sjette skålen, Åpenbaringen 16,12-16 forteller om kongene fra øst: «Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes. Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn. For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam. Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kalles Harmageddon».
Dette er noe av det siste som skjer på denne jorden slik vi kjenner den i dag. Når vi kommer så langt mot enden vil Satan samle sine styrker på det stedet som Bibelen kaller Harmageddon. Satan vet at dersom han ikke klarer å forføre alle som trofast holder alle Guds ti bud, så vil han tape. Derfor så gjør han et siste desperat forsøk på å riste Guds rest ut av Herrens hender.
For å kunne forstå det hele på en riktig måte må vi ta for oss typologien som ligger i dette avsnittet. Vi har et historisk bilde, som er noe som skjedde for lenge siden og som vil gjentas i endetiden i form av et motbilde. Nå i endetiden står vi like foran vår utfrielse. Vi skal gå over vår tids Rødehav for å fortsette til endetidens Jordan for så å ta det lovede land i eie.
Bilde: Israel forfølges og innhentes ved Rødehavet.
Jeg tror derfor at den sjette skålen viser oss avslutningen på det hele. Etter at den tiende plagen hadde falt over Egypt var fortsatt ikke Guds folk endelig forløst fra slaveri og fangenskap. Da Israel la ut på veien mot Rødehavet ventet det dem enda en prøvelse, den største prøvelsen av alle de møtte i Egypt. Da de kom til Rødehavet var de plutselig tatt igjen av Faraos soldater som kom bak dem. Foran dem lå Rødehavet, og de hadde ingen ting som de kunne bruke for å komme seg over Akababukten, og på begge sidene mot nord og syd var det uoverkommelige fjell. Israel var med andre ord fanget, og hadde ingen steder å gjemme seg.
Motbilde: Samling på Harmageddon.
Når de siste sju plagene faller over de ugudelige vil Guds trofaste rest, som ikke rammes av plagene, få skylden for de plagene som rammer de ugudelige. Da vil vi se motbilde utspille seg. Slik som Farao forfulgte Israel da de forlot Egypt for å utslette dem, slik vil Satan egge opp sine allierte til å forfølge og drepe alle som holder Guds ti bud, har Jesu tro og profetiens ånd. Ved Rødehavet var Guds folk innesperret, og i endetiden vil Guds trofaste rest også være innesperret, ved at de er omringet av sine fiender på alle sider, og vil ikke ha noen steder å gjøre av seg.
I Egypt ble ikke forfølgelsen av Israel regnet som en plage. Det kan derfor ikke regnes som en plage i endetiden heller, fordi motbildet må gjenspeile bildet på en korrekt måte. Selv om det er mye fokus på Satan og hans hjelpere, er det allikevel ikke Satan og hans hjelpere som er hovedbudskapet i den sjette skålen. Dette er ment som en forklaring på det onde som skjer. Hovedpersonene i disse versene er kongene fra øst som ikke er noen andre enn Jesus og hans engler som kommer for å forløse den trofaste lille rest Gud har hatt på jorden under de siste sju plagene. Jesu gjenkomst kan vel ikke bli regnet som en plage? Og når Jesus har kommet tilbake til jorden tømmes den sjuende skålen og det hele avsluttes med at de frelste blir tatt med til himmelen, og de ugudelige dør. Jesu gjenkomst kan sammenlignes med at Gud delte vannet i Akababukten fra øst til vest slik at Israel ble reddet fra sine forfølgere.
Åpenbaringen 16,12 og 16,16: Vers 12 Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes. Vers 16 Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kalles Harmageddon.
La oss se på de viktigste ordene i disse to versene.
Han i Åpenbaringen 16,16 viser direkte tilbake til dragen i vers 13. Et annet interessant ord i dette verset er stedet. Det greske ordet for stedet er «to´pos». Dette ordet oversettes med sted, plass, strøk, område, land; anledning og mulighet. I vårt tilfelle som < to’pon> (substantiv hankjønn entall akkusativ). Om vi velger å oversette med en geografisk beliggenhet, er det mest trolig at det menes Megiddo-dalen, Jisreeldalen eller Esdraelon-sletten som strekker seg fra Karmelhøydenene og Karmelfjellet i vest og til Jordandalen i øst. Dette var Israels største slagmark fra gammelt av, og her møttes også briter og tyrkere i et stort slag under den 1. verdenskrig. Dette er den mulig tolkning, men ordet kan også forstås i en overført betydning, anledning eller mulighet, og da i form av å sette opp et tankesett.
Vi har da en situasjon hvor de ugudelige etter hvert setter opp et tankesett som går ut på å gi Guds trofaste folk skylden for all elendighet som rammer dem gjennom disse plagene, fordi de ser at plagene ikke rammer Guds trofaste rest, og derfor vil de prøve å drepe dem.
Det som imidlertid er viktig er hvor og / eller hva Harmageddon er. Harmageddon har blitt forklart på mange måter, men vi må ta inn over oss at kampen mellom Kristus og Satan som foregår på det åndelige plan alltid må ligge som bakteppe for forståelsen av Bibelen. Den kosmiske konflikten, kampen mellom godt og ond er kjernen i dette spørsmålet som i de aller fleste andre spørsmål, og spørsmålet er: Hvem skal få din tilbedelse?
Når det gjelder Harmageddon så finnes det, så langt vi vet, ikke et geografisk sted som har blitt kalt Harmageddon. Vi må derfor lete etter selve betydningen av ordet. La oss først se på ordet Harmageddon. Det er viktig å forstå at ordet Harmageddon er sammensatt av to hebraiske ord, ordet har som betyr fjell (berg), og ordet mo´ed (mageddón) som i det gamle testamentet blir brukt for å beskrive menigheten eller en forsamling. Symbolikken her blir da fjell som er stedet der Gud har åpenbart seg gjennom historien, og menighet eller forsamling som igjen beskriver Guds folk, så må vi se på den andre delen av Harmageddon – <Mageddón>, for hvilket det finnes to forskjellige forklaringer for.
Mo’ed eller < Mageddón> skriver seg fra stedet Meggido, og vi finner det blant annet i 1 Kongebok 9,15 og Sakarja 12,11. Maggedón (se over), er utledet av det hebraiske ordet mo´ed som gjennom hele det gamle testamentet blir brukt for å beskrive når menigheten skulle holde en fastsatt fest eller sammenkomst. En forklaring plasserer som vi ser Harmageddon som et >geografisk< sted – Mageddón, noe som er problematisk med tanke på at det aldri er funnet noe sted at et sted med dette navnet har eksistert. En annen antyder en sammenheng med den store konflikten mellom Jesus og Satan. Ettersom det er denne konflikten som er bakteppet for mesteparten av Bibelen, og det at symbolikken i bruken av ordet peker på fjell, som er det stedet der Gud har åpenbart seg gjennom alle tider, tror jeg at vi bør anse den andre forklaringen som den riktige.
I Jesaja 14,13 har Har-mo`ed blitt oversatt til forsamlingens berg, og dette henspiller på Salomos tempel som på Salomos tid lå nord for det gamle Jerusalem. Det har alltid vært Satans ønske og mål helt siden han ble kastet ut fra himmelen å ta Guds plass. Guds trone ligger i nord: «For det er du som har sagt i ditt hjerte: Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord». (Se Salme 48,3; Esekiel 28,13-16.)
Joel 3,7 kaller det Josjafats dal: «da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg skal holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land», (folkeslagene her er hedningefolkene), og …
Sakarja 14,2 forteller «For Jeg skal samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem … …»
Går vi så til Åpenbaringen 16,13-14, finner vi denne teksten: «Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn. For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden*, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag».
* Gresk: oikûme’nê (oy-kou-men’-ay’) og betyr den bebodde eller siviliserte verden, og i denne forbindelse det romerske imperium.
Setter vi denne betydningen – det romerske imperium – inn i den kosmiske konflikten så får det jo absolutt mening. Det romerske imperium lever i beste velgående i dag, med pave Frans som keiser.
Vi kan da lese det slik at de tre urene åndene (Åpenbaringen 16,13) samler verdens folk på «forsamlingens berg», for å ta Guds plass.
Det ser ut til å være en motsetning her, men forklaringen er at Bibelen her beskriver en typologi. Josjafats dal var det stedet der Gud grep inn og stred for sitt folk. Jerusalem er et bilde på Guds folk. Så det Bibelen forteller oss her er at Gud vil gripe inn og stride for sitt folk på nytt.
Men hva har dette med kongene fra øst å gjøre?
Vi har nå et bakteppe, og da er det lettere å fange tråden. Nordvest i Josjafats dal (Jisreeldalen), eller Megiddo-dalen som den også kalles, ligger det et fjell som heter Karmel. Det var her på Karmel at Elia satte folket på valg. Hvem vil dere tjene, Herren Gud eller Ba´al?
Josjafats dal, Megiddo-dalen og Harmageddon «beskriver» det samme, det er det «samme» stedet, og vi kan kalle det for «valgets dal», nettopp fordi vi alle må foreta et valg; vi må alle velge hvem vi vil følge, Gud eller Satan. Det er altså en konflikt, en krig som vil foregå i Megiddo-dalen, og dit skal kongene fra øst komme skal vi tro Åpenbaringen 16. Kongene fra øst skal vi se på om litt.
Kan vi se noen tegn til at det nevnte tankesettet er i ferd med å settes opp?
Vi har et par paver som har snakket om terrorister og definert hva terrorister er i katolsk tankegang, og pave Frans kaller bibeltro kristne, de som holder Bibelen som sin eneste rettesnor i livet, for terrorister. Etter dette har det blitt innført lover som forbyr hat-tale i de fleste land i verden, og hat-tale er definert slik at man ikke kan si noe som blir oppfattet som ufordelaktig av andre.
Her er et par eksempler på hvordan dette tankesettet blir og vil bli brukt:
a) Da «Black-Life-Matter» (BLM) bevegelsen hadde blitt startet, var det noen i London som sendte opp et fly med et enormt banner hvor det sto «White Life Matters Too», som fløy over en fotballstadion da de skulle markere «BLM». Dette ble dårlig mottatt og hendelsen havnet under hat-tale, og den aktuelle fotballklubben som spilte hjemmekampen sin i London denne dagen ble ilagt en ganske stor bot.
b) Dersom du skulle tilhøre Guds rest i endetiden og skulle si noe om homofili som kan bli oppfattet som kritikk, da vil dette bli oppfattet som hat-tale. Er du derimot politisk korrekt har du lov å trakassere andre mennesker på det groveste uten at dette vil få konsekvenser. Dette kaller jeg «Den Intolerante Toleransen».
Slik ødelegger stormen Guds folk.
Er du i en båt på sjøen og det kommer en storm, er det viktig å ta rede på hvor stormen kommer fra slik at du kan legge båten opp mot vinden så du ikke kullseiler. På samme måte er det også med denne åndelige stormen som snart vil bryte løs for alvor. Vi må vite hvor den kommer fra så vi ikke går på et åndelig havari.
Daniels bok forteller oss om det lille hornet og om hva det skal gjøre mot Guds folk. «Han skal få stor makt, men ikke ved sin egen makt. Han skal fare fram med forunderlig ødeleggelse, og han skal ha framgang i det han gjør. Han skal ødelegge mektige og de helliges folk, (Daniel 8,24). Åpenbaringen forteller det samme. «Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd», (Åpenbaringen 12,17). Det er ikke dragen selv som går i frontlinjen mot Guds folk, men hans håndlangere, og i første rekke dyret fra havet. Johannes ble veldig overrasket over det han så: «Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, (kirken som han selv hadde vært med på å grunnlegge) undret jeg meg meget», (Åpenbaringen 17,6).
Og om dette ikke skulle være nok så forteller Daniel 11 om to konger, kongen i nord og kongen i sør, hvor kongen i nord er den som samler alle religioner under sin paraply, mens kongen i sør samler alle sekulære organisasjoner under sin paraply. Disse forener seg i endetiden for å ødelegge Guds folk – noe vi ser de er i ferd med å fullføre i våre dager. Daniel sier det slik: «Begge disse kongene vender sitt hjerte mot å gjøre ondt, og de taler løgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal først komme på den fastsatte tid», (Daniel 11,27).
Kapittel 11 er en merisme, hvor to diametrale ytterpunkter, nord og sør, til slutt inngår en union, ved at den ene kongen underkaster seg den andre. Kongen i sør er forklart som Egypt (Daniel 11,8). Egypt var derfor den første sekulære makten som stilte spørsmål ved Guds eksistens: «Farao sa: Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare», (2 Mosebok 5,2). Kongen i sør representerer derfor de sekulære kreftene i verden. Det betyr at kongen i nord må være det diametralt motsatte, det vil si det religiøse segmentet under pavens paraply.
Peter oppfordrer oss til å være edrue og årvåkne, fordi vår «… motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke, (1 Peter 5,8). Satan, djevelen, den gamle slange har snart forent hele verden under dyret fra havet, og dette er en oppfyllelse av Åpenbaringen 13,3: «Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret».
Den stormen som snart kommer over oss med full styrke kommer ikke fra bare en retning, den kommer fra alle kanter på en gang – og beklageligvis til og med fra innsiden av vårt eget kirkesamfunn. Paulus til Efeserne at de skal ta på seg Guds fulle rustning, så de(re) kan være i stand til å stå imot djevelens listige knep (Efeserne 6,11)fordi vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i den himmelrommet, (Efeserne 6,12). Dette gjelder i enda større grad oss som lever i den absolutte endetid.
Hvordan skal vi møte denne trusselen?
Hvordan skal vi kunne bli stående når denne stormen blir til en orkan?
Vi må gjøre som Paulus sier i Efeserne 6,13-16: «Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting. Stå derfor fast, med sannheten ombundet om livet, iført rettferdighetens brynje og ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir. Ta framfor alt troens skjold; med det er dere i stand til å slokke alle de brennende pilene fra den onde. Og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Og be alltid med all bønn og påkallelse i Ånden! Og slik skal dere være våkne med all utholdenhet og påkallelse for alle de hellige».
Kongene fra øst.
Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes, (Åpenbaringen 16,12).
De som tolker det slik vil stadig finne nye ‘konger fra øst’ etterhvert som historien går sin gang. Under det Osmanske (Ottomanske) riket var det mange som regnet Tyrkia som kongen fra øst. Tyrkia fikk også æren av å være kongen i nord. I dag er det mange som velger i se Russland i en eller begge disse posisjonene, men det er like feil som å tillegge Tyrkia den æren.
Hva er det Bibelen selv sier?
Ordet som er oversatt med «fra øst» er «anatolê’s» som bokstavelig betyr «fra oppgangen» (som i solens oppgang).
Et veldig viktig poeng vi bør ta med i dette er den symbolikken som ligger i og rundt «kong Kyros». Det er kong Kyros som er bildet på kongene fra øst i Åpenbaringen 16,12. Om Kyros, en menneskelig konge, sier Gud følgende i Jesaja 44,28: «Min hyrde» og i Jesaja 45,1 «Herrens salvede». Det var Kyros og Medo-Persia (dagens Iran) som erobret Babylon (dagens Irak) så Guds folk til slutt kunne reise hjem til det landet som var blitt lovet dem gjennom Abraham, Isak og Jakob, og å bygge opp igjen Jerusalem og tempelet.
Ser vi på kartet vil vi se at Iran ligger øst for Irak, og kong Kyros kom fra øst med alle sine småkonger = hærførere da han erobret Babylon. Dette er tankevekkende i seg selv, men det er mere med erobringen av Babylon som er interessant.
Måten Kyros inntok Babylon på er også meget tankevekkende sett gjennom Åpenbaringen 16,12 med det faktum i tankene at den endelige oppløsningen på den store konflikten mellom Jesus og Satan er at Jesus vinner, erobrer vår tids Babylon, og fører sitt folk hjem til det lovede landet – det himmelske Kanaan.
Det er visse forutsetninger som må oppfylles før denne profetien kan oppfylles: Profetien i Åpenbaringen 16,12 er slik at før «kongene fra øst» skal kunne komme, må Eufrat tørke opp! Da Kyros, som altså er et bilde på kongene fra øst, erobret Babylon, tørrla han først store deler av Eufrat, ved å grave kanaler og lede vekk vannet fra det naturlige elveleiet, slik at hans soldater kunne komme inn i den «uinntagelige» byen.
Vi bør også se på når profetien sier at disse kongene fra øst skal komme. Åpenbaringen 16,12-16 utgjør den sjette skålen, og vi vet da at det kun er kort tid igjen før Kristus kommer tilbake. Det kommer klart fram av Daniel kapitlene 11 og 12, og spesielt versene i Daniel 11,40 og 12,1 at vi befinner oss i endetiden.
Daniel 12,1 forteller oss at «På den tiden …», som viser tilbake til Daniel 11,40 som igjen sier: «… i endetiden …», … da «skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken».
Går vi til den sjuende skålen, ser vi at en høy røst i tempelet proklamerer: «Det har skjedd!» (Åpenbaringen 16,17), noe som etterfølges i vers 18 av røster og torden, lyn og jordskjelv. Torden, lyn og jordskjelv er alle symboler på Guds nærvær, se Åpenbaringen 11,19 «Guds tempel i himmelen ble åpnet og hans paktsark ble sett i hans tempel. Og det kom lyn og røster, tordendrønn og jordskjelv og store hagl», (Norsk Bibel 1988). Men spørsmålet er om et er et billedlig jordskjelv eller et bokstavelig jordskjelv det er snakk om her – eller om det er begge deler.
Først ser vi at den store byen blir delt i tre, og deretter at folkeslagenes byer faller. Her snakker vi nok om både et billedlig jordskjelv og et bokstavelig jordskjelv. Den store byen er Babylon, eller alle de falne kirkene, og det jordskjelvet som deler denne «byen» er helt sikkert billedlig, mens det som rammer folkeslagenes byer er et bokstavelig jordskjelv. (Se også Åpenbaringen 16,19.)
Deretter ser vi at hver øy ble borte, og fjellene ble ikke funnet, noe som kanskje kan indikere at gjenopprettelsen av jorden, slik den var før syndefallet, har begynt. At øyer og fjell forsvinner kan bare skyldes et bokstavelig jordskjelv. Det er almen enighet om at det kun var et kontinent på den nyskapte jorden, og at dette superkontinentet som blir kalt Pangea ble delt opp i flere deler grunnet den store vannflommen. Det vi ser her kan være det at Gud reverserer det som skjedde under vannflommen, og forklarer det med at «hver øy ble borte, og fjellene ble ikke funnet». Vi kan da slå fast at kongene fra øst ikke kommer før i den absolutte endetid. Men hvem er kongene fra øst?
I Jesaja 41,1-2 og Esekiel 43,1-2 finner vi et par ledetråder.
- Vær stille for Meg, dere fjerne kyster, la folkene få ny kraft! La dem komme nær, la dem så tale! La oss sammen komme fram for retten. Hvem har reist opp en fra Øst? Hvem kalte ham i rettferd til Sin fot? Hvem overgir folkeslag rett foran ham, og lar ham legge konger under seg? Hvem gjør dem til støv for hans sverd, til fykende strå for hans bue? (Jesaja 41,1-2).
- Deretter førte han meg til porten, den porten som vender mot øst. Og se, Israels Guds herlighet kom fra øst. Hans røst var som lyden av mange vann. Og jorden skinte av Hans herlighet, (Esekiel 43,1-2).
Bibelen er en fantastisk bok. Den forklarer seg selv. Det er Israels Guds Herlighet som kommer fra øst. Med andre ord, det er Jesus som kommer fra øst. Og når det står kongene i flertall betyr det at Guds engler vil komme sammen med Jesus. Matteus 25,31 bekrefter akkurat dette: «Når Menneskesønnen kommer i Sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone». Når Jesus kommer, som er et motbilde på Kyros, så kommer han fra øst, og han erobrer, inntar og ødelegger det åndelige Babylon, og fører sitt folk hjem til det lovede landet, det himmelske Kanaan.