Israels stammer.
Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Ett hundre og førtifire tusen av alle Israels barns stammer var beseglet: Åpenbaringen 7,4
I Åpenbaringen kapittel 7 snakkes det om 144 000 som skal besegles med Den levende Guds segl. Dette kommer i det første mellomspillet i profetiene i Åpenbaringen, og de som skal besegles kalles som vi ser de 144 000 av alle Israels barns stammer.
Spørsmålet er om dette er noe som skal tolkes bokstavelig eller om det er en billedlig framstilling. Det første vi må finne ut er om de som er listet opp virkelig er de tolv stammene i Israel, eller sagt på en annen måte. Er det Jacobs 12 sønner listet opp i fødselsrekkefølge som er gjengitt her i Åpenbaringen 7?
Israels 12 stammer er listet opp i fire forskjellige bøker i Bibelen. Det er i 1 Mosebok kapittel 49, 4 Mosebok kapittel 13, Esekiel kapittel 48 og i Åpenbaringen kapittel 7.
I 1 Mosebok etter fødselsrekkefølgen, i 4 Mosebok etter hvordan speiderne som skulle speide ut Kanaan ble plukket ut, i Esekiels bok blir de nevnt etter hvor de forskjellige stammene skulle bosette seg og i Åpenbaringen blir de listet opp på en tilsynelatende vilkårlig måte.
I 4 Mosebok er Levi utelatt og Efraim, Josefs 2. sønn, satt inn. I Esekiel er både Levi og Josef utelatt, og begge sønnene til Josef, Efraim og Manasse, er satt inn. I Åpenbaringen er Josef og Levi gjeninnsatt mens Dan og Efraim er utelatt.
I 4 Mosebok er de listet opp i denne rekkefølgen: Ruben, Simeon, Juda, Jissakar, Efraim, Benjamin, Sebulon, Josef, Dan, Asjer, Naftali og Gad.
I Esekiel er de listet opp i denne rekkefølgen: Dan, Asjer, Naftali, Manasse, Efraim, Ruben, Juda, Benjamin, Simeon, Jissakar, Sebulon og Gad.
La oss sammenligne 1 Mosebok kapittel 49 hvor Jacobs sønner er listet opp i fødselsrekken, og Åpenbaringen kapittel 7 som er av interesse for oss nå, hvor Israels 12 stammer er listet opp. La oss se på hvordan dette henger sammen.
1 Mosebok 49 vers Åpenbaringen 7 vers
(1) Ruben 3 (4) Juda 5
(2) Simeon 5 (1) Ruben 5
(3) Levi 5 (8) Gad 5
(4) Juda 8 (9) Asjer 6
(5) Sebulon 13 (10) Naftali 6
(6) Jissakar 14 Manasse * 6
(7) Dan 16 (2) Simeon 7
(8) Gad 19 (3) Levi 7
(9) Asjer 20 (6) Jissakar 7
(10) Naftali 21 (5) Sebulon 8
(11) Josef 22 (11) Josef 8
(12) Benjamin 27 (12) Benjamin 8
Tall i parentes er fødselsrekkefølgen til Jakobs barn. * Jakobs barnebarn, Josefs sønn.
Som vi ser av de 1 Mosebok og Åpenbaringen så er ikke Israels 12 stammer i kapittel 7 Jacobs 12 sønner etter fødselsrekkefølgen. Fødselsrekkefølgen finner vi i 1 Mosebok 49. Da må vi spørre hvorfor det er slik. Det er alltid en grunn til at ting er slik de er, og klarer vi å finne svaret på hvorfor de er listet opp i denne rekkefølgen vil det gi oss en bedre forståelse av hvem de 144 000 er.
For det første blir de nevnt like etter spørsmålet i vers 17 som avslutter kapittel 6: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?
Selve spørsmålet setter tiden for denne begivenheten. Vi befinner oss på Hans vredes store dag som er dagen Jesus kommer tilbake i all sin herlighet. Det at vi befinner oss i endetiden slår beina under en eventuell fortolkning som sier at disse skulle komme fra det fysiske Israels 12 stammer.
Med respekt å melde, så er det vel ingen som vet hvor de 12 stammene befinner seg etter at assyrerkongen Sankerib førte ti-stammeriket i fangenskap bortenfor elven i år 721 f.Kr. og den store diasporaen som spredde mesteparten av jødene utover hele verden i årene 66 – 70 e.Kr. da Jerusalem og tempelet ble lagt i ruiner, og den siste resten av jøder som ble fordrevet fra Juda av romerne i år 135 e.Kr. etter den mislykkede Bar-Kokhva-oppstanden (132 – 135).
Johannes var nok bekymret for kirken han hadde vært med på å grunnlegge, og når han nå hadde sett all den elendigheten som det 2. 3. 4. og 5. seglet fører med seg var han nok fortvilet, noe som kommer til syne i det fryktelige avslutningsspørsmålet i Åpenbaringen kapittel 6 hvem kan da bestå? Er det noen i det hele tatt som kan bestå gjennom alle de fryktelige hendelsene Johannes ser utspille seg?
Og spørsmål krever svar, så jeg tror at denne sekvensen, mellomspillene i kapittel 7, ble gitt bl.a. for å trøste Johannes før han får se de sju basunene og mer av den elendigheten som vil falle over jordens folk. Gjennom denne profetien, mellomspillet i kapittel 7, forteller Gud at selv om kirken går forferdelige tider i møte så vil Gud oppfylle frelsesplanen, og på samme måte som da Gud ved Moses førte Israel ut av det Egyptiske fangenskapet, vil Gud utfri Sitt folk i endetiden. Her ser Johannes at Guds folk også vil ha en viss beskyttelse gjennom alle prøvelser og trengsler, og når det virkelig snører seg sammen vil Gud gi den ultimate beskyttelsen til Sitt folk, Han vil gi dem Den levende Guds segl på sine panner. Og det er for å vise Johannes at Han vil oppfylle frelsesplanen at Gud viser ham de 144 000 av alle Israels barns stammer i den rekkefølgen de forekommer her i Åpenbaringen kapittel 7. Johannes som var hebreer var vel kjent med hva navnene betydde, og som antydet er det nok en god grunn til at Gud bruker disse 12 navnene som «Israels 12 stammer». Her er navnene og hva de betyr.
Juda = Jeg vil prise Herren Ruben = Han har sett til meg Gad = Gjort meg lykkelig Asjer = Heldig er jeg Naftali = Min kamp Manasse = Får meg til å glemme Simeon = Gud hører meg Levi = Sammen med meg Jissakar = Kjøpt meg Sebulon = Bolig Josef = Vil føre meg til Benjamin = Sønnen ved hans høyre hånd
Skriver vi betydningen av ordene i den rekkefølge navnene forekommer I Åpenbaringen 7, sammen med noen bindeord (i kursiv) for å få flyt i teksten, får vi følgende tekst. Jeg vil prise Herren – for han har sett til meg –og gjort meg lykkelig. – Heldig er jeg –fordi min kamp – får han meg til å glemme. – Gud hører meg – og er sammen med meg. – Han har kjøpt meg – en bolig – og vil føre meg til – Sønnen ved hans høyre hånd.
Dette er frelsesplanen uttrykt ved hjelp av 12 navn. Israels 12 stammer i Åpenbaringen 7 gir oss forsikringer om at Gud vil ta vare på sitt folk. Da har vi kommet et lite stykke på vei, men vi vet ikke hvem de 144 000 er. Noen tolker de 144 000 bokstavelig og hevder at dette er etterkommere etter det gammeltestamentlige Israel. Det er det liten grunn til å feste lit til, om vi skal tro Paulus som i Romerbrevet 2,28-29 sier: For jøde er ikke den som er det i det ytre, og omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det skjulte, og som har hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Denne har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud.
- Som et apropos til de 12 stammene kan jeg nevne at det samme prinsippet finner vi i 1 Mosebok kapittel 5 hvor de ti patriarkene er listet opp, og disse er: Adam, Set, Enosj, Kenan, Mahalalel, Jared, Enok, Metusalah, Lamek og Noa. Disse navnene betyr mennesket, tildelt, dødelig/uhelbredelig, sorg, den velsignede Gud, skal komme ned, undervise, hans død skal gi, de fortapte, hvile. Her finner vi her en Kristusprofeti, og med tre bindeord for å få flyt i teksten blir det slik: Mennesket er tildelt en dødelig/uhelbredelig sorg. Den velsignede Gud skal komme ned og undervise. Hans død skal gi de fortapte hvile.
Jehovas Vitner tolker profetien om de 144 000 både bokstavelig og i overført betydning. De sier at de 144 000 er et eksakt antall, bokstavelig tolkning, og at disse 144 000 kun er de frommeste av JV billedlig tolkning. Det er en utrolig spenstig øvelse å tolke to deler av samme setning på to forskjellige måter. Det kan umulig være riktig.
Vi skal nok tolke både dette tallet og hvem de er symbolsk. Jeg mener at tallet ikke gir et bestemt antall mennesker, bare at det forteller om en stor gruppe mennesker. Men antallet er ukjent. At tallet 144 000 brukes kan være uforståelig ved førte øyekast da vi like før denne sekvensen leser om martyrene (Åpenbaringen 6,9) som en egen gruppe frelste. Her angis ikke noe antall, verken symbolsk eller bokstavelig. Like etter sekvensen om de 144 000 leser vi om den store skare (Åpenbaringen 7,9) som var så stor at ingen kunne telle den. Heller ikke her angis det noe antall.
Om vi skal prøve å forklare hvorfor tallet 144 000 er brukt, så utgjør disse 144 000 Herrens stridsmenn eller fotsoldater i endetiden. I dette perspektivet vil kanskje tallet 144 000 bli noe lettere å forstå. En avdeling soldater bestod på Johannes tid av 1000 soldater, legger vi til at Guds folk en gang i gammeltestamentlig tid bestod av 12 stammer, og at kirken ble etablert av 12 apostler i nytestamentlig tid, får vi følgende regnestykke: 1000 X 12 X 12 = 144 000 – fra alle folkeslag, stammer, tungemål og folk (Åpenbaringen 14,6) som lever i endetiden og: – som holder Guds bud og Jesu tro (Åpenbaringen 14,12 DNB 1930), – som holder Guds bud og har Kristi vitnesbyrd (Åpenbaringen 12,17), – som har Jesu vitnesbyrd som er profetiens ånd (Åpenbaringen 19,10). Men antallet er fortsatt ukjent og det vil det fortsatt være til enden. Vi vet bare at det er en stor gruppe mennesker, men begrenset til de som holder seg trofast til Gud i den absolutte endetid.
Vers 4 forteller oss at de fire vinder ikke skulle skade noe på jorden før de 144 000 var beseglet med Den levende Guds segl. Dette forteller oss at vi befinner oss i den absolutte endetiden. I kapittel 14 ser Johannes de 144 000 i himmelen hvor det fortelles at de er frikjøpt fra jorden for å være førstegrøde for Gud og Lammet.
Førstegrøden var spesiell, og av det første som ble innhøstet i Israel skulle en del ofres til Gud. Nå står det at denne førstegrøden, de 144 000, har blitt frikjøpt. De er ikke noe offer slik martyrene er. Men hva er de frikjøpt fra? De er frikjøpt fra jorden. Ja, men hva på jorden er de frikjøpt fra sies ikke. Det sies imidlertid at de synger en ny sang foran tronen, en sang som ingen andre enn de 144 000 kunne lære. Dette er en klar parallell til 2 Mosebok og utgangen fra Egypt. Da Israel hadde forlatt Egypt ble de forfulgt av Farao og hans soldater. Ved Rødehavet ble de tatt igjen. Foran seg hadde de havet, på begge sidene hadde de høye fjell og bak kom egypterne. De var med andre ord innestengt av tre uoverkommelige barrierer foran og på sidene, og bak dem kom fienden som ville tilintetgjøre dem. Det Gud gjør nå er utrolig. Han åpner havet slik at Han utfrir sitt folk, og Israel kan gå tørrskodd over til den andre siden, mens Farao og alle hans soldater omkommer i havet. Da de er utfridd synger de en sang for Herren, og det var bare de som opplevde dette mirakelet som kunne synge denne sangen.
Det samme ser vi i Åpenbaringen 14. De synger en ny sang fordi de har en spesiell opplevelse som ingen andre på jorden har opplevd. De ble frikjøpt fra den største trengselen som noen sinne har vært på jorden, fordi de klarte å stå mot falske profeter og falsk lære, og de ga ikke etter for å falle ned for dyrets bilde og tilbe dette. Derfor står det at de følger Lammet hvor Han enn går.
De 144 000 lever i den absolutte endetid, og i tillegg til det som er beskrevet over sier Bibelen om disse at det er:
… de som holder fast på Guds bud og Jesu tro. Åpenbaringen 14,12 (DNB 1930) … de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd. Åpenbaringen 12,1 … de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd. Åpenbaringen 19,10 … Og det ble ikke funnet svik i deres munn, for de er uten lyte framfor Guds trone. Åpenbaringen 14,5
Det er derfor de i denne gruppen er angitt med et symbolsk tall – 144 000. Dette tallet omfatter alle de som tilhører Guds rest i endetiden og som oppfyller versene ovenfor. Det er altså en begrenset gruppe, men det er uvisst hvor mange denne gruppen består av. Vi vet bare at de kommer fra alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, og som lever den dagen Jesus kommer tilbake for å hente Sitt trofaste folk.
Beseglingen
Vi vet at Guds folk vil bli beseglet, men vi vet ikke når. Det eneste vi har å holde oss til er at det vil skje i endetiden. Men endetiden er et flyktig begrep, den startet en gang, og vil ikke bli avsluttet før Jesus kommer tilbake for å hente Sin trofaste rest.
Her, som ellers, er det divergerende syn. Noen mener at beseglingen startet i tiden like etter at adventistene begynte å holde Guds sabbat, ukens syvende dag, mens andre strekker dette enda lenger ut i tid, og at alle som har holdt sabbaten både i gammeltestamentlig og nytestamentlig tid er beseglet, og sier med det at det å holde sabbaten er ensbetydende med å være beseglet, fordi Guds sabbat er Guds segl.
Spørsmålet bør heller være hvorfor Guds folk skal besegles, og hva som er hensikten med denne beseglingen. Da vil tiden for beseglingen gi seg av seg selv. Vi vet gjennom Ellen G. Whites syner at beseglingen ikke vil skje før Jesus er ferdig med sin tjeneste i det himmelske tempel, og like før de siste sju plager rammer jorden. Den dagen disse prøvelsene begynner å falle over jorden sier Jesus klart og tydelig at de som har tatt vare på Hans ord om utholdenhet skal spares for disse plagene. Vi kommer nærmere inn på beseglingen i bilde og motbilde lenger ned.
I boken Herren har vist meg, på sidene 25-27, forteller Ellen G. White at hun på sabbaten den 5. januar 1849 fikk et syn vedrørende beseglingen, som begynner med at Jesus ikke vil gå ut av det aller helligste før enhver sak er avgjort til frelse eller fortapelse. Når Jesus går ut av det aller helligste vil Guds rest være beseglet fordi; a) Guds folk vil stå uten mellommann mellom seg selv og Faderen når Jesus har forlatt det aller Helligste, og b) da vil Gud Faderen slippe løs de siste sju plagene som er Guds vrede over de ugudelige.
På side 29 i samme bok sier hun dette: Jeg ba min ledsagende engel om å få bli der. Jeg holdt ikke ut tanken på å vende tilbake til denne mørke verden igjen. Engelen svarte: Du må gå tilbake. Hvis du er trofast vil du, sammen med de 144 000, ha det privilegium å besøke alle verdener og betrakte Guds skaperverk.
Dette kan ikke forstås på noen annen måte enn at E. G. Whites ledsagende engel er ganske klar på at hun ikke regnes blant de 144 000. Engelen sier jo vitterlig at dersom hun er trofast vil hun, sammen med de 144 000, ha det privilegium … … … Det må ha vært åpenbart for E. G. Whites ledsagende engel at hun ville hvile i graven på Herrens Dag, Jesu gjenkomst, ellers ville han ikke ordlagt seg slik han gjorde.
På side 16 i samme bok sier hun dette: Da vi var i ferd med å gå inn i det hellige templet, hevet Jesus sin kjærlige stemme og sa: Bare de 144 000 går inne her, og vi ropte Halleluja. Dette templet var bygget på sju søyler, som var av gjennomsiktig gull og utsmykket med de skjønneste perler. De vakre tingene som jeg så der kan jeg ikke beskrive … // … Der så jeg steintavlene hvor navnene på de 144 000 var innskrevet i gullbokstaver
For å finne betydningen av beseglingen må vi se om vi finner et bilde på beseglingen i Bibelen. Finner vi dette bildet vil vi fort se at beseglingen vil være et motbilde. Beseglingen vil ha en stor betydning for Guds folk. Men for å finne bildet i historien, må vi vite hvilken begivenhet vi skal lete etter.
Det sies i dag at vi i overført betydning står ved bredden av Jordan, klare til å gå ut av denne verden, som er det åndelige Egypt, og inn i det lovede land – det himmelske Kanaan. Dette er motbildet. Da skulle det ikke være vanskelig å finne bildet. Bildet vi leter etter må være Israels utgang fra Egypt – på vei til det lovede land – det jordiske Kanaan.
Utgangen fra Egypt.
I forbindelse med Israels utgang fra Egypt kan vi starte med den siste hendelsen som foregikk i Egypt før Israel ble frigjort ved Guds kraft: de skulle forberede seg på en siste stor plage som skulle ramme Egypt, mens de var allerede utenfor ødeleggerens rekkevidde. Det Israel gjorde her var en troshandling. Ville de være med toget som gikk ut fra Egypt måtte de vise dette ved et tegn, gjort i tro på at det kunne beskytte dem. I 2 Mosebok kapittel 12 leser vi:
Vers 7: De skal ta noe av blodet og stryke det på de to dørkarmene og på dørbjelken i husene hvor de eter det.
Vers 12 – 13: For Jeg skal gå gjennom landet Egypt den natten, og Jeg skal slå alle førstefødte i landet Egypt, både mennesker og dyr. Jeg skal holde Min dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Blodet skal være til et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt.
Som vi ser, så skulle blodet som ble strøket på dørkarmene og dørbjelken være et tegn for dødsengelen som gikk gjennom Egypt om natten. I tro måtte Guds folk med andre ord stryke blod på sine dørkarmer og dørbjelker før dødsengelen gikk gjennom landet og slo i hjel alle førstefødte i hjem hvor det ikke var strøket blod på de to dørkarmene og på dørbjelken. Men dette reiser et spørsmål.
Visste ikke Gud på forhånd hvem som var Hans folk?
Selvfølgelig visste Gud det den gangen like vel som han vet hvilke som er Hans folk i våre dager. At Israels barn måtte stryke blodet på dørkarmene og på dørbjelken var ikke for å vise Gud og dødsengelen at her bor det israelitter. Det var 1)for å vise sin tro på Gud og at Han kunne frelse dem at de gjorde det. Det blodet de strøk på sine dørstolper var et bilde på Jesu blod som fløt på Golgata, og 2) for å gi alle i Egypt et synlig tegn eller bevis på at Gud er sterkere enn folkeslagenes guder, og 3) for at folkeslagene kunne se at dette tegnet – blodet – som Israel hadde strøket på sine dørstolper beskyttet Guds folk mot Farao og hans folk. Dette ble veldig synlig da dødsengelen gikk gjennom Egypt den natten. Alle førstefødte av hankjønn, både mennesker og dyr døde bortsett fra i de husene som hadde strøket lammets blod på sine dørstolper.
Jakobs trengselstid og kamp.
En gang om ikke lenge vil Guds trofaste folk, de som holder Guds sabbat, bli utsatt for de verste prøvelser og lidelser som noe menneske har påført sine medmennesker. Fordi de ikke vil underkaste seg menneskers bud og lover vil det bli utstedt et dekret som sier at de som ikke tar dyrets merke vil bli utsatt for de strengeste straffer og til slutt dødsdom. Det er denne tiden som profeten Jeremia kaller Jakobs trengselstid: For så sier Herren: Vi har hørt en skjelvende røst, den vitner om redsel og ikke om fred. Spør nå og se etter om en mann kan føde barn? Hvorfor ser Jeg da hver eneste mann med hendene på hoftene, lik en kvinne som skal føde, og hvorfor er alle blitt likbleke i ansiktet? Ve! For den dagen er stor, ingen er som den. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal bli frelst ut av den, (Jeremia 30,5-7).
Hva mer finner vi om Jakobs trengselstid og kamp i Bibelen? Så var Jakob igjen alene, og en Mann kom og brøt med ham helt til morgenen grydde. Da Mannen så at Han ikke fikk overmakten over ham, rørte Han ved hofteleddet hans. Hoften til Jakob gikk av ledd da Han kjempet med ham. Han sa: La Meg gå, for dagen gryr. Men han sa: Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg! Så sa Han til ham: Hva er ditt navn? Han sa: Jakob. Og Han sa: Jakob skal ikke lenger være ditt navn, men Israel. For du har kjempet med Gud og med mennesker, og vunnet. Jakob spurte og sa: Jeg ber Deg, si meg Ditt navn! Han sa: Hvorfor spør du Meg om Mitt navn? Og Han velsignet ham der. 1 Mosebok 32,24-29
Da Jakob var på vei hjem til sitt hjemland etter å ha vært i tjeneste for sin onkel Laban i mer enn 20 år, fikk han høre at hans bror Esau var på vei med 400 bevæpnede menn for å ta hevn for det Jakob hadde gjort mer enn 20 år tidligere. Jakob ble redd, og han gikk for seg selv for å be, og endte opp med å sloss mot Mannen, som Jakob ikke ville slippe før han hadde velsignet ham. Den erfaringen Jakob gjorde seg denne spesielle natten da han kjempet og fryktet for sitt eget liv og livene til alle de han hadde med seg må også Guds endetidsmenighet erfare like før vår frelser kommer tilbake til jorden.
Ve! For den dagen er stor, ingen er som den. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal bli frelst ut av den, (Jeremia 30,7).
Selv om Jeremia forteller om en stor trengselstid, og at Guds folk frykter for sine liv i denne perioden vil de ikke gi opp sin tro. Det er nå de vil gjøre det samme som Jakob. De vil kjempe med Gud i time etter time med sine bønner om utfrielse og frelse. Og selv om de gjennomgår en trengsel uten sidestykke vil Gud huske på sitt folk, og Han vil høre deres bønner, og svare dem ved å utfri dem på sin mirakuløse måte. Gud har lovet å frelse sitt folk, og det vil Han gjøre, og når det ser som mørkest ut, midt på natten, da kommer Frelseren i himmelens skyer for å utfri sitt lengtende folk.
Vi kan si at Jakob ble merket (beseglet) av Gud, for da Esau kom til leieren til Jakob kunne han ikke han ikke løfte sin hånd mot Jakob. Jacob sto under Guds spesielle beskyttelse. Jakob hadde på en måte fått Guds segl. Men det viktigste her er å vite at Jakob hadde hatt en trengselstid og en kamp. Vi kan legge merke til at både Mann og Mannen er skrevet med stor M. Dette viser oss at den Mannen Jakob sloss med var Herrens Engel som er den samme som Jesus Kristus.
Når ble Israel og Jakob beseglet?
Israel hadde vært i Egypt i lang tid da Moses kom for å føre dem ut av slaveriet, og de hadde lidd under undertrykkelse og alle slags plager. Da Moses hadde kommet for å frigjøre Israel begynte Gud å sende plager over Egypt, og de tre første plagene som rammet Egypt da Farao forherdet seg, rammet også Israels barn. Selv om de hadde lidd under alle disse årene så hadde ikke Gud glemt sitt folk, men de fikk allikevel ingen spesiell beskyttelse – ikke ennå, og han tillot at de ble prøvet.
Det var ikke før Gud sendte den fjerde plagen at han skånet sitt folk for plagene, og beseglet dem. Det er veldig viktig å huske på dette tidspunktet da vi senere skal se på endetidens besegling av Guds trofaste rest. De tre første plagene rammet alle som levde i Egypt, også Guds folk, Israel, men før Gud slapp løs den fjerde plagen sa Han til Moses: … Stå tidlig opp i morgen og still deg foran Faraos ansikt idet han går ut til vannet. Så skal du si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg. Hvis du ikke lar Mitt folk fare, se, da skal Jeg sende fluesvermer over deg og tjenerne dine, over folket ditt og husene deres. Egypternes hus skal bli fulle av fluesvermer, også jorden de står på. På den dagen skal Jeg skille ut landet Gosen, der Mitt folk holder til, så det ikke vil være noen fluesverm der. Det skjer for at du skal kjenne at Jeg er Herren i landets midte. Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje. 2 Mosebok 8,20-23
Uttrykket Jeg gjør forskjell på betyr bokstavelig Jeg setter en løsepenge mellom, (se også 2 Mosebok 9,4; 11,7). Israel var til stede i Egypt under alle de ti plagene. De ble berørt av de tre første plagene, men de ble spart for de siste sju plagene. Gud hadde satt en løsepenge mellom de to gruppene, Guds folk og Faraos folk, og på en måte beseglet Israel mellom den tredje og den fjerde plagen.
Jakob bodde hos Laban i mange år for å gjøre opp for medgiften for to koner, og ble stadig utsatt for lureri og bedrag fordi Laban hadde oppdaget at alt det Jakob gjorde var velsignet av Gud, og han ønsket at Jakob skulle bli værende der. Vi ser av historien til Jakob at Gud var med ham og velsignet det arbeidet han gjorde, men han ble ikke beskyttet mot Labans intriger og lureri. De var gitt som prøvelser for Jakob. Det var ikke før han nærmest sto ansikt til ansikt med sin bror Esau, som ville drepe ham for å hevne Jakobs bedrag seg mer enn 20 år tidligere, at han falt i alvorlig syndenød og ble redd for at broren også skulle drepe alle de uskyldige han hadde med seg at han utkjempet sitt livs kamp. Dette skjedde den siste natten før Jakob og hans folk skulle legge ut på den siste etappen til det lovede landet, at Gud beseglet Jakob, og gjennom dette hele hans hus.
Når vil Guds trofaste folk bli beseglet?
Dersom utgangen fra Egypt, og Jakobs kamp, er bilder på beseglingen av de 144 000, så vil ikke beseglingen skje før langt mot natt – billedlig talt.
Ellen G. White skriver at når vår øversteprest er ferdig med sin tjeneste i det aller helligste vil han ta på seg hevnens klesdrakt, og først da vil de siste sju plager bli sluppet løs. Videre skriver hun at de ugudelige blir rasende på de rettferdige og tror at plagene vil ta slutt bare de tar livet av de dem, og de rettferdige bønnfaller Gud om å bli befridd natt og dag. Det er dette E. G. White kaller Jakobs trengselstid. Så ser hun de fire englene som holder tilbake de fire vindene. Disse blir stoppet av Jesus, som sier: Mitt blod, Far, mitt blod, mitt blod, mitt blod! deretter sier Jesus til de fire englene at de skal vente inntil Guds tjenere er beseglet.
Kan vi finne noen ledetråder som forteller oss noe om når beseglingen vil bli foretatt? En ting er vi helt sikre på, og det er at vi har gått inn i endetiden, og at vi gjorde det i 1844, da Jesus gikk fra det hellige og inn i det aller helligste i den himmelske helligdom. Som vi også ser, så er det nødvendig for Guds trofaste rest i endetiden å gå gjennom Jakobs trengselstid før de blir beseglet, slik at de skal bli renset og gjort klare for historiens største hendelse som er Jesu gjenkomst og deres utfrielse. Guds engler får ikke slippe løs de fire vindene før denne beseglingen er foretatt.
Videre kan vi også være sikre på at når Jesus går ut fra det aller helligste, så vil tempelet bli fylt med røk (Åpenbaringen 15,8), og midlertjenesten som Jesus har utført for oss vil opphøre, og tempelet vil være utilgjengelig for oss. Vi kan ikke nå Gud med våre bønner gjennom Jesus Kristus, som inntil han går ut av det aller helligste vil være vår mellommann.
Nå kan vi gå til profetien å se hvor på tidslinjen vi befinner oss. Profetisk er vi ferdige med de seks første seglene i Åpenbaringen 6, hvor det sjette seglet viser oss de tegn som innevarsler endetiden. At de 144 000 er nevnt like etter det sjette seglet skyldes ene og alene det faktum det sjette seglet avsluttes med et spørsmål, og spørsmål krever jo svar, og svaret kommer i det vi kaller kapittel 7. Dette kapitlet består av det første intermesso eller parentes som mange kaller det. Kapittel 7 er altså utenfor kronologien til de sju segl, og hører således ikke hjemme her, men er altså satt inn for å gi svar på spørsmålet som avsluttet det sjette segl.
Hva var det Ellen G. White sa om de fire englene? Jo, De fire englene skal ikke løses før de 144 000 er beseglet. Under den sjette basun blir englene som holder tilbake de fire vinder sluppet løs, (Åpenbaringen 9,14). Dette betyr at når vi kommer så langt som til den sjette basun, da har de 144 000 blitt beseglet.
Kapittel 6 ble som nevnt avsluttet med et spørsmål: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå? Her har vi foruten spørsmålet, en indikasjon på hvor på tidslinjen vi befinner oss når de 144 000 lever. Det er på Hans vredes store dag som bokstavelig talt er dagen Jesus kommer tilbake for å hente sin trofaste rest. Vi vet altså at vi er i endetiden, og at de 144 000 en eller annen gang i nær framtid skal besegles, men det sier allikevel ikke stort om tidspunktet når beseglingen skal bli foretatt. I følge E. G. White må altså Guds trofaste rest i endetiden gå gjennom Jakobs trengselstid. Denne trengselstiden kan ikke ha begynt før endetiden startet i 1844, derfor må vi befinne vi oss i tiden etter 1844, men før den sjette basun. Noen av de sju basunene vil derfor utgjøre de plager som for de 144 000 er Jakobs trengselstid, men når på tidslinjen, eller mellom hvilke begivenheter, vil de bli beseglet?
Går vi til den femte basun så finner vi siste ledetråd. Der står det: Så blåste den femte engelen. Og jeg så en stjerne som var falt fra himmelen til jorden. Han ble gitt nøkkelen til brønnen til avgrunnen. Og han åpnet brønnen til avgrunnen, og røyk steg opp fra den, som røyken fra en stor smelteovn, og solen og luften ble formørket på grunn av røyken fra brønnen. Så kom det gresshopper fra røyken ut over jorden. Og det ble gitt dem makt, slik skorpionene på jorden har makt. Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne. Åpenbaringen 9,1-4
Den femte basun er veldig klar på at gresshoppene, som her er et bilde på ødeleggeren, eller de demoniske åndene – de falne englene, ikke får makt til å ødelegge dem som har Guds segl på sin panne, (gresshoppe: se Joel kapitlene 1 og 2). Jeg tror at Gud vil besegle sitt trofaste folk mellom den fjerde og femte basun. Dette fordi det ser ut til at de er beseglet når den femte basunen lyder. De plagene som faller før den femte basun er nødvendig fordi Guds trofaste rest må gå gjennom en Jakobskamp for å lutres slik gull lutres i ild, eller sagt på en annen måte, de skal gjøres klare til å ta imot beseglingen som skal bevare dem gjennom de siste sju plagene som vil ramme jorden. Den siste store prøvelsen vil bli søndagsloven(e). Dette må komme før beseglingen slik at alle mennesker som lever kan få en reell mulighet til å omvende seg til Gud og ta imot Jesus som sin frelser. Når beseglingen er foretatt vil det være ensbetydende med at nådedøren er lukket for evig og alltid, og de valgene vi har foretatt er beseglet med det merke vi har valgt og vil følge oss inn i evigheten. Enten har vi valgt Gud og Guds bud og blitt beseglet med Guds segl, eller så har vi valgt dyret og tatt dyrets merke på hånden eller pannen.
E. G. White skriver dette om beseglingen på side 36 i Herren har vist meg, og viser oss at beseglingen ikke vil skje før etter at Kristus forlater det himmelske tempel. Når Jesus forlater helligdommen vil de som er hellige og rettferdige, forbli hellige og rettferdige. For da vil alle deres synder være slettet ut, og de vil bli beseglet med den levende Guds segl.
Ser vi på hva de sju basunene inneholder og hva de sju skålene inneholder finner vi følgende: De seks første basunene inneholder det jeg kaller plager, og er klare paralleller til plagene som falt i Egypt. Den sjuende basun inneholder verken plager eller domshandlinger, men i likhet med det sjuende segl gir den sjuende basun flere mellomspill, og de sju skålene bli forberedt.
De fem første skålene inneholder det jeg kaller plager, og er på samme måte som basunene, klare paralleller til plagene som falt i Egypt. Den sjette og den sjuende skålen inneholder ikke plager, men det vi kan kalle domshandlinger. For, slik som Egypts Farao forfulgte Israel da de dro ut fra Egypt, slik vil den sjette skålen være; samling på Harmageddon*, og den sjuende skålen vitner om den endelige forløsningen på samme måte som da Israel var utenfor egypternes rekkevidde. * Harmageddon må forstås i overført betydning.
Alle plager som faller i løpet av den 1. 2. 3. og 4. basunen vil berøre alle mennesker på planeten, også Guds trofaste rest i endetiden på samme måte som Israels barn ble berørt av de første 3 plagene i Egypt, og sammen med søndagsloven(e) vil dette utgjøre Jacobs trengsel. Nå vil sikkert noen savne den sjuende basun, og den sjette og sjuende skålen, men ser vi på teksten vil vi se at dette ikke er plager i samme forstand som den femte basun eller den tredje skål. Den sjuende basunen forteller oss at riket tilhører Kristus, og det kan vel ikke være noen plage. Den sjette og sjuende skålen er forklart over.
Hvem kan da bestå?
Det er dette spørsmålet som avslutter kapittel 6, og svaret er at de som kan bestå når Hans vredes store dag kommer, er de 144 000, som en eller annen gang før denne begivenheten som er Hans vredes store dag, blir beseglet. Det var nok tvingende nødvendig at Johannes fikk vite dette før han fikk se det sjuende seglet, og derfor kom svaret på spørsmålet før han fikk se fortsettelsen gjennom det sjuende seglet.
Det sjuende seglet åpnes en eller annen gang etter at vi har gått inn i endetiden. Jesus gikk inn i det aller helligste i 1844 og tjenestegjør for oss der, og det skjedde like etter det sjette seglet ble åpnet. Når det sjuende segl åpnes så blir det først stille en halv time i himmelen. Deretter gjøres de sju basunene klare, og vi ser at englene blåser hver sin basun, en etter en til den sjette engelen blåser i sin basun. Da skjer det en drastisk endring som vil påvirke hele verden: Så blåste den sjette engelen. Og jeg hørte en røst fra de fire hornene på gullalteret som er framfor Gud. Røsten sa til den sjette engelen som hadde basunen: Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat. Åpenbaringen 9,13-14
I vers 15 står det at disse englene ble holdt ferdige til den timen og dagen og måneden og året … Uriah Smith og Josiah Litch er to av mange som har tolket dette som profetisk tid, men problemet med dette er at vi har beveget oss inn i endetiden, og helt mot den absolutte endetid hvor vi står like foran Jesu gjenkomst. Uriah Smiths fortolkning var kanskje ment som en støtte til teorien om at Tyrkia var kongen i nord da han knyttet denne tidsperioden til det Osmanske riket. Ser vi på tidsperioden en time, en dag en måned og et år som profetisk tid vil det bli slik. En profetisk time er 1/24 del av et bokstavelig år, eller 15 dager, en dag = et år, en måned = 30 år og et år = 360 år, til sammen 391 år og 15 dager. Ifølge Uriah Smith skulle det Osmanske riket da bestå i 391 år og 15 dager. Besto det Osmanske riket nøyaktig i 391 år og 15 dager?
William Miller tidfestet basunene, og i den forbindelse hevdet han at den femte og sjette basun til sammen favnet over en tidsramme på 541 år og 15 dager. Da Josiah Litch reviderte Millers utregninger spesifiserte han det slik at den femte basun var fra 27. juli 1299 til 27. juli 1449, deretter den sjette basun fra 27. juli 1449 til 11. august 1840. Dette er altså basert på at timen, dagen, måneden og året er profetisk tid. Dersom det er slik, vil utregningen av denne perioden passe 100 % inn i utlegningen til Miller/Litch. Litch hevder at starten på denne perioden er den 27. juli 1449, og av avslutningen på denne perioden er den 11. august 1840. Så langt, så vel. Dette forklares med at det tok det Osmanske riket 150 år for å konsolidere stillingen, og at de av den grunn ikke regnet det Osmanske riket fra før den 27. juli 1449. Dette til tross for at det Osmanske riket oppsto 150 år tidligere, i 1299.
Ser vi på hvordan man har datert Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Romerriket, så er det fra det året de overtok verdensherredømme man regner rikets begynnelse. Hvorfor skulle dette være annerledes med det Osmanske riket? Det ble jo for så vidt en makt å regne med, selv om det osmanske riket ikke på langt nær var lik de fire rikene i Daniels bok. Babylon ble verdensrike i 605 og var det til 539, da overtok det Medo-Persiske riket. I 331 kom det greske riket og erobret Medo-Persia, og ekspanderte senere helt fram til ca. 320, men man regnet Grekenland fra 331 til det ble erobret av Romerriket i 168 f.Kr. Det romerske riket ekspanderte også etter år 168 f.Kr. som er det året profetien støtter seg på når det gjelder dateringen av det romerske riket. Dette ser det ut til at de ikke legger vekt på med tanke på det Osmanske riket.
Et annet viktig poeng er at det osmanske riket ikke gikk til grunne i 1840, men 83 år senere i 1923. Det Osmanske riket, det nåværende Tyrkia, ble grunnlagt i 1299 av Osman I, og ble styrt av det osmanske dynastiet helt fram til Mustafa Kamal Atatürk dannet republikken Tyrkia i 1923. Det Osmanske riket bestod altså i hele 624år, fra 1299 til 1923, verken 391 år og 15 dager fra 1449 til 1840, eller 541 år, fra 1299 til 1840. Utlegningen til Smith og Litch er derfor langt fra 100 % riktig, og av den grunn mener jeg det er grunn til å avvise denne fortolkningen. Grunnen til at man leste Tyrkia, det Osmanske riket, inn i profetiene den gangen var nok det at dette var nasjonen som var på alles lepper i første halvdel av 1800-tallet. Mange gjør det samme i våre dager når de tolker profetiene etter hvilke nyheter de får servert på TV.
Den norske, spanske og tyske teksten bruker til den timen, mens den engelske teksten bruker for (til) en time. En klar forskjell, men den vil allikevel ikke ha betydning for forståelsen av uttrykket.
Om vi prøver å analysere hva teksten ønsker å formidle, mener jeg det er helt klart at et par av nøkkelordene er de greske hêtoimasme´noi og eis; som på norsk er oversatt med de som ble holdt ferdige og til.
Det kommer fram av teksten at det er fire englene som blir holdt ferdige. Når det er noe eller noen som holdes ferdig, som i dette tilfellet er fire engler, så er det alltid en grunn til det, og her er det slik at disse englene, en eller annen gang i framtiden, fra den tiden de ble gjort ferdige, skal slippes løs fordi de har en oppgave å utføre, og det er for denne spesielle oppgaven de holdes ferdige til å utføre.
Når disse englene skal slippes løs så bruker ikke Gud 391 år og 15 dager på å gjøre dette, men det skjer på et øyeblikk, og når de slippes løs så skjer dette på et ganske spesifikt punkt på tidslinjen, og derfor må vi ha noe som indikerer tiden for når disse englene skal slippes løs, og det har vi. Tiden for når disse englene skal slippes løs er nøyaktig på den timen, dagen måneden og året når en serie av hendelser har skjedd, som Gud i sin visdom har bestemt må skje før disse englene slippes løs, og to av disse hendelsene vet vi hva er. Den ene er beseglingen og den andre er den siste hendelsen som må skje før englene blir sluppet løs – og det er hendelsene i den femte basun.
Disse fire englene blir altså holdt ferdig til den timen, dagen måneden og året, som er et bestemt punkt på tidslinjen, og som er det samme som den femte basun. Vi befinner oss langt inne i endetiden, og om endetiden sier profetien at det ikke lenger skulle være noen tid (Åpenbaringen 10,6). Tid er uvesentlig da det er hendelsene som skjer som bestemmer historiens gang, ikke tiden.
Fra Strong’s Concordance
hóra: en tid eller periode, en time
Opprinnelig ord: ὥρα, ας, ἡ
En del av talen: Substantiv, feminin
Translitterasjon: hóra
Fonetisk stavemåte: (ho’-rah)
Definisjon: en tid eller periode, en time
Bruk: (a) et bestemt tidsrom, en sesong, (b) en time, (c) den bestemte tiden for noe.
Det er med andre ord den bestemte tiden som er det som bør legges til grunn for vår tolking av teksten. Selv om den norske oversettelsen bruker den timen, i bestemt form, så vil altså ikke det ha noen særlig påvirkning av forståelsen. Om det er den bestemte tiden en gang i framtiden, eller det er den timen en gang i framtiden, blir resultatet det samme. Det er uansett den bestemte tiden for noe, som er nøyaktig på dette tidspunktet i historien at Gud skal løse de fire englene, og dette kan vi forstå som den fastsatte tid.
Vi finner noe lignende i Daniel 11,27, hvor det står: Begge disse kongene (nord og syd) vender sitt hjerte mot å gjøre ondt, og de taler løgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal først komme på den fastsatte tid, og Daniel 11,35 som sier: Noen av de kloke kommer til å falle, for at de skal lutres, renses og gjøres hvite til endetiden. For ennå er ikke den fastsatte tid kommet.
La oss også ta med de tre første versene i Åpenbaringen kapittel 7. De sier noe viktig om disse fire englene og hvorfor de holdes tilbake. Etter dette så jeg fire engler stå ved jordens fire hjørner. De holdt jordens fire vinder, for at vinden ikke skulle blåse på jorden, på havet eller på noe tre. Da så jeg en annen engel stige opp fra øst, og han hadde Den levende Guds segl. Og han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Gjør ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet pannene til vår Guds tjenere.
Det er altså Gud som skal gjøre noe, og det han skal gjøre har han holdt fire engler klare til å utføre, og det skal skje når vi kommer til et bestemt punkt i historien. Det er ikke en på forhånd bestemt dato, men det er den dagen da en rekke hendelser er oppfylt at det skal skje, og en av disse hendelsene som må være oppfylt før dette skjer er altså beseglingen av de 144 000, og dagen englene løses er den timen, dagen, måneden og året da den sjette basun lyder, verken før eller etter.
Når Guds vredes store dag kommer, er det ensbetydende med Jesu gjenkomst til jorden, og vi vet at de døde i Kristus skal stå opp, og sammen med de levede frelste, som er de som utgjør de 144 000, skal de møte Herren i skyen og bli med til himmelen. De ugudelige dør ved synet av Jesu Kristi herlighet. Og du, menneskesønn, så sier Herren Gud: Tal til alle slags fugler og villdyr på marken: Samle dere og kom! Kom sammen fra alle kanter til Mitt offermåltid! Jeg ofrer det for dere, til et stort offermåltid på Israels fjell. Dere skal ete kjøtt og drikke blod. Dere skal ete kjøttet av de mektige og drikke blodet av fyrstene på jorden, av værer og lam, av bukker og okser. Alle sammen er gjøfe fra Basan. Dere skal ete fett til dere er mette og drikke blod til dere er drukne, ved Mitt offermåltid. Jeg ofrer det for dere. Dere skal bli mettet ved Mitt bord med hester og ryttere, med mektige menn og med alle stridsmennene, sier Herren Gud. Esekiel 39,17-20
Jeg er sikker på at i endetiden vil Guds folk bli beseglet på det tidspunktet tilsvarende det Israel ble i Egypt, før de sju siste plagene. Dette skjer helt mot slutten av Jesu tjeneste i det aller helligste i det himmelske tempelet når Hans tjeneste der er avsluttet. Da har vi ingen direkte tilgang til Guds trone, slik vi hadde før all tjeneste som er relatert til frelsen var utført. Derfor blir Guds folk i endetiden ikke beseglet før det er langt mot natt, eller like før Jesu gjenkomst.
Guds lille men trofaste rest har opplevd den største trengselen i menneskenes historie, og de har kommet gjennom denne trengselen uten hjelp fra vår Øversteprest. De føler at de har blitt overlatt til seg selv, slik som Jakob følte det før han møtte sin bror Esau. Og som Jakob ble merket av Herrens Engel, blir også den trofaste lille rest merket av Guds engler, fordi de har utviklet en tro lik den tro som kom til syne i Jakobs kamp med Guds Engel (1 Mosebok 32,22-28), og lik den tro som Jesus hadde (se Åpenbaringen 14,12), en urokkelig tro som får dem til å stå fast på Guds Ord uansett hvilke forfølgelser de møter og hvilke straffer de blir truet med. De er villige, slik Jesus var villig, til å møte døden før de oppgir sin tro.