Alle bibelvers er hentet fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke noe annet er angitt.
Daniel 12,11-12.
Fra den tiden da det stadige offeret blir avskaffet og ødeleggelsens styggedom settes opp, skal det være ett tusen to hundre og nitti dager. Salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene.
Det er ingen forskjeller i teksten i Daniel 11,31 og Daniel 12,11, begge sier det stadige offeret og ødeleggelsens styggedom. Men også her i Daniel 12,11-12 får vi tilleggsinformasjon, og det gjelder som vi så under Daniel 8,13-14, et tidsaspekt. Det er en todelt informasjon. Først nevnes det i vers 11: ett tusen to hundre og nitti dager, og deretter sies det i vers 12: Salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene.
Her er det stadige offeret og ødeleggelsens styggedom som vi ser sterkt knyttet til to tidsperioder om utgjør henholdsvis 1290 år og 1335 år. Nå har vi et tidsramme, hvor begge tidsperiodene har samme starttidspunkt, og da gjelder det å finne ut når starttidspunktet er og hvorfor de som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene som er nevnt i bestemt form er salige.
Profetiene i Daniel 8; 11 og 12 inneholder alle tidsprofetier som peker mot endetiden. Som vi så under Daniel 8,13 så dreier det seg om år/dag-prinsippet, hvor en dager et bokstavelig år. Daniel 8,13 forteller om en periode på 2300 år, mens Daniel 12,11 forteller om 1290 år og Daniel 12,12 forteller oss om 1335 år.
Siden de 2300 årene i Daniel 8 er den lengste tidsprofetien, definerer denne tidsprofetien profetisk tid, og alle tidsprofetier må befinne seg innenfor de rammene som Daniel 8,13 gir. Denne profetien er en del av Daniels andre store syn som begynner med Medo-Persia, og setter for så vidt et omtrentlig starttidspunkt for profetien. Profetien ble gitt i år 547 f.Kr. mens Babylon fortsatt eksisterte, men den gjelder fra et bestemt år som ligger innenfor det Medo-Persiske herredømme, mellom år 539 og 331 f.Kr. Starttidspunktet kan derfor være et hvilket som helst år som ligger innenfor de 208 årene som Medo-Persia eksisterte. Men Gud, som er en ordens Gud, tillater ikke at det forekommer tilfeldigheter i profetiene, så vi må derfor lete etter et nøyaktig starttidspunkt.
Vi vil jo vite når ting begynner og slutter, fordi det kan være av avgjørende betydning for oss i vårt kristenliv i dag. For om vi tror at det vi venter på ligger langt inn i framtiden kan dette gjøre noe med de forberedelsene vi må gjøre for å være rede når Jesus kommer tilbake.
Daniel forsto ikke tiden fullt ut, bare det at tidsprofetien omfavnet en sammenhengende periode på hele 2300 år. Han forsto ikke når den begynte, og ikke når den skulle slutte. Heller ikke vi vil kunne beregne begynnelsen eller slutten på denne tidsprofetien uten å få hjelp. For å hjelpe Daniel, og oss, til å forstå ble Daniel gitt en ny tidsprofeti som fortalte om når Jesus skulle stå fram som Messias og begynne sitt virke og når Han skulle dø på korset. Dette årstallet vi er sikre på, og som en ekstra hjelp sier engelen i Daniel 9,25 følgende: Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker … …
Jesus ble født høsten år 3 f.Kr. og sto fram som Messias den dagen han fylte 30 år. Ingen kunne være «lærer» eller «mester» før de hadde fylt 30 år på den tiden. Jesus ble døpt høsten 27, og dette var begynnelsen på den siste uken av år i Daniel 9. De 69 ukene fra dekretet ble gitt endte opp med Jesu dåp i år 27, og tar vi 69 uker av år, som er det samme som 483 år kommer vi til år 457 f.Kr. (husk at år null ikke eksisterer, derfor må vi legge til et år i beregningen). Også Esras bok kapittel 6 bekrefter dette året.
Da de 70 ukene av år, som er lik 470 år, og de 2300 årene har samme starttidspunkt slutter profetien om de 490 årene på høsten år 34, da Stefanus ble steinet, men det viktigste for oss i denne sammenhengen er når de 2300 årene slutter. Denne profetien har stor betydning for hvordan vi skal forstå profetiene om de 1290 og 1335 årene. Profetien om de 2300 årene sluttet på høsten, nærmere bestemt den 22. oktober, i år 1844.
Hvordan skal vi forstå profetiene om de 1290 og 1335 dagene etter år/dag-prinsippet.
Om de 1290 og 1335 årene sier profetien at disse to profetiene skal begynne å løpe fra det tidspunktet det daglige offeret blir avskaffet og ødeleggelsens styggedom blir satt opp. Dette må ligge innenfor tidsrommet til de 2300 årene i Daniel 8,13. Da hele kapittel 12 i Daniels bok handler om endetiden i utvidet forstand, må disse to profetiene befinne seg mot slutten av de 2300 årene.
Da adventbevegelsen som ble reist opp av Gud i første halvdel av det 19. århundre hadde sin første storhetstid var vi kommet til 1843. Det var dette åren og det følgende året som bevegelsen vokste mest. Så står det i Daniel 12,12 at de som når fram til de 1335 dagene, nevnt i bestemt form, skulle være salige. Hvor salige tror du de var da de fant ut at Jesus skulle komme tilbake på den tiden? At de trodde Jesu gjenkomst kunne tidfestes til først 1843 så til 1844 skyltes det faktum at alle kristne trodde jorden var helligdommen som skulle renses med ild ved Jesu gjenkomst. Da det står at helligdommen skulle renses ved utløpet av de 2300 årene var grunnen til feiltakelsen. Skuffelsen som oppstod er også profetert i Åpenbaringen kapittel 10 som nettopp handler om adventbevegelsens framkomst.
Tar vi år 1843 og trekker fra 1335 år kommer vi til år 508. Det var i dette året, 508, som den romerske biskopen var vel etablert i Roma. Kirken hadde overtatt keiserens trone da Romulus Augustus ble avsatt, og biskopen benyttet anledningen til å ta full kontroll over det politiske vakuumet som oppsto da keiseren ble styrtet ned fra maktens tinde. Pavemakten satte nå opp den ødeleggende styggedom, for på den måten å ta vekk det daglige offer.
I de neste 30 årene tilintetgjorde han, biskopen/paven, med hjelp fra den øst-romerske keiseren Justinian I den store, de to siste av de tre stammene som profetien forteller oss om; Vandalene 534, Østgoterne 538. Herulerne ble utryddet allerede i 493.
Hva var, og hva er det daglige offer?
A) I gammeltestamentlig tid var dette blodet fra sauer, bukker og kalver. Mange velger å tolke det slik at da Antiokus IV Epifanes herjet med jødene 165 år f.Kr. så satte han opp den ødeleggende styggedom ved at han ofret gris i tempelet i Jerusalem. De som hevder at dette er oppfyllelsen av Daniel 12,11, er ikke i harmoni med profetiene samlet sett.
Når de tolker Daniel 12,11 på denne måten lar de ganske enkelt være å ta hensyn til de profetiene Jesus selv kommer med i Matteus 24,15, som kalles Den store trengsel: Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det. Som vi ser av Matteus 24,15 så viser Jesus til en hendelse som ligger i framtiden sett fra Jesu samtid. Antiokus IV Epifanes døde i år 163 f.Kr. nesten 200 år før Jesus kom med denne profetien.
B) I nytestamentlig tid har dyreofringene blitt avskaffet gjennom Jesu stedfortredende offerdød på korset. Vårt daglige offer i dag er våre daglige bønner som skal rettes til Gud Faderen i Jesu navn. Videre skal vi også be Gud om tilgivelse for våre synder, da det bare Gud som kan tilgi våre synder. Det faktum at våre bønner er vårt daglige offer kan vi lese ut av Åpenbaringen 8,3-4: En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen. Og røyken av røkelsen, sammen med de helliges bønner, steg opp foran Gud fra engelens hånd.
I gammeltestamentlig tid ble offerdyrene lagt på brennofferalteret, og to ganger hver dag ble det ofret et lytefritt lam, et om morgenen og et om ettermiddagen, (se 2 Mosebok 29,38 ff). I nytestamentlig tid leser vi at røkelse, sammen med de helliges bønner skulle legges på gullalteret.
Som alltid er det strid om hvordan man skal tolke ord og uttrykk, så også her. Ordet som det daglige offeret i Daniel 8,11; 8,12; 8,13; 11,31; 12,11, er oversatt fra, er det hebraiske tamid (taw-meed’). Det finnes mange fortolkninger av hva tamid er, men det er tre fortolkninger som har fått større oppslutning enn de andre. Disse er: 1) Tamid viser til det daglige offer i tempelet i Jerusalem. 2) Tamid viser til hedenskapen (Daniel 11,31; 12,11; Matteus 24,15; Markus 13,14) den ødeleggende styggedom. 3) Tamid viser til Jesu yppersteprestelige tjeneste i den himmelske helligdom, og at avskaffelsen av «det daglige offer» (tamid) svarer til pavemaktens stedfortredende system påtvunget, kirkens medlemmer, på bekostning av Jesu Kristi midlertjeneste. Det er forholdsvis klart at det er det tredje alternativet som harmonerer med historien.
Vi vet jo også at denne makten, som oppfyller alle tegn på Antikrist, verken vil at vi daglig skal be til Gud, eller at vi skal be Gud om tilgivelse for våre synder, eller ha Jesus Kristus som vår eneste mellommann. Derfor har denne makten opprettet et system av underguder som vi kan kalle dem, de såkalte hellige menn og kvinner. Selv om man i utgangspunktet tror, og sier at man ber til den eneste sanne Gud så ber man gjennom (les: til) en av disse mediatorene, eller helgenene – det være seg St. Olav, St. Markus eller denne maktens himmeldronning og mediator Maria, Jesu mor.
Uansett hvilken av disse helgenene man ber til, så kommer ikke bønnene fram dit de skal. Det er en illusjon å tro at de gjør det, for Jesus sa følgende da Thomas ikke visste veien å gå: Ingen kommer til Faderen uten ved meg, Johannes 14,6.
Forløperen til denne makten var Babel eller Babylon, og Babylon hadde mange guder. Disse var delt inn i seks grupper: 1) primordiale vesener eller ur-vesener, som har vært fra evighet av, 2) sju hovedguder, 3) andre viktige guder, 4) mindre guder, 5) semiguder og helter, og til slutt 6) ånder og monstre.
Disse var:
1)Abzu og Tiamat, Lahmu og Lahamu, Anshar og Kishar, Mummu
2) Anu, Enlil, Enki, Ninhursag, Inanna / Ishtar, Nanna / Sin, Utu / Shamash
3) Adad, Dumuzid, Enkimdu, Ereshkigal, Kingu, Geshtinanna, Lahar, Marduk, Nergal, Ninurta
4) Anunnaki, Asaruludu, Ashnan, Bel, Enbilulu, Isimud, Lahar, Mami/Nintu, Mamitu, Nabu, Namtar, Nanshe, Nidaba, Ningal, Ninkasi, Ninlil, Ninshubur, Ninsun, Nuska, Sarpanit, Uttu, Yahweh
5) Adapa, Enkidu, Enmerkar, Gilgamesh, Lugalbanda, Shamhat, Siduri, Atra-Hasis, Apkallu
6) Utukku, Lamassu/Shedu, Asakku, Edimmu, Siris, Anzû, Humbaba, Asag, Hanbi, Kur, Lamashtu, Pazuzu, Rabisu
I tillegg til disse ble guder som Baal, Astarte og Dagon dyrket i Babylon. Det som er spesielt interessant er at Yahweh er oppført under 4) mindre babylonske guder!
Om vi følger historien fra Babylon og fram til i dag så vet vi at de følgende rikene som erobret forgjengerne også tok med seg det okkuperte rikets guder og på den måten akkumulerte de hedenske gudene og de forskjellige filosofiske systemene seg opp etter hvert som rikene kom og gikk, fra Babylon gjennom Medo-Persia og Grekenland og ned til Romerriket. I dag finner vi alle de hedenske gudene som Romerriket tok opp i seg da de erobret Grekenland, i tillegg til at det stadig vekk kommer til nye mindre guder, semiguder og helter i form av helgener. Nå er det over 11 600 i denne klassen.
Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/biografier/historisk/helgener
Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken, at det vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av februar 2011) i underkant av 7.500 biografier i oversikten, for drøyt 11.600 personer og martyrgrupper. Disse er sortert alfabetisk og etter minnedag.
Jeg nevner dette for å vise hvordan dagens Babylon fortsetter å forføre Guds folk, for dette har direkte med det daglige offeret som har blitt tatt vekk og ødeleggelsens styggedom å gjøre. Den katolske kirken har utnevnt, og fortsetter å utnevne, helgener for ditt og datt.
Alle yrker har sin skytshelgen, og den hellige Sebastian er skytshelgen for idrettsmenn, bueskyttere, korsriddere, soldater og politi, leger, krigsinvalider, jernhandlere, pottemakere, tinnstøpere, steinhoggere, tøymakere, gartnere, garvere; for svake og sykelige barn og de døende; for brønner; mot pest og dyresykdommer; mot fiender av religionen. Denne skytshelgenen feires sammen med den hellige pave Fabian. Den hellige Arnulf av Soissons er en av mange skytshelgener for ølbryggere. Det er også skytshelgener for helt trivielle saker så som forelskelse, og den hellige Valentin av Roma er de forelskedes skytshelgen. Det er ingen forskjell på disse helgener og Babylons mange guder.
Babylonernes guder skulle beskytte folk mot forskjellige saker og ting, nøyaktig som dagens romersk-katolske guder, eller helgener, gjør. Så når vi feirer Valentinsdagen, eller den hellige Valentins dag, så tilber vi egentlig en av den katolske kirkes mange helgener, og med det driver vi hor og er utro mot Gud. Dersom man ønsker å få en god avling, bli forelsket, brygge godt øl eller hva det måtte være så er det bare å be til en av de mange tusen mindre guder eller semiguder, de såkalte helgener man har til disposisjon.
Det høres sikkert forlokkende ut for en idrettsmann å be til den hellige Sebastian før en idrettskonkurranse for å oppnå en seier … … noe vi oftere og oftere ser idrettsutøvere verden over gjør. Når de kommer inn på idrettsbanen ser vi at mange av dem korser seg, kysser sine fingre, tar på gresset og ser opp mot himmelen og ber en bønn – sikkert til den hellige Sebastian. Men uansett om de taper eller vinner, disse menneskene er forført av vår tids Babylons berusende vin.
Hvorfor er styggedommen og overtredelsen ødeleggende? Styggedommen; Daniel 11,31 og 12,11-12.
Men hvorfor år 508? Det har ganske enkelt med skriftemålet å gjøre. Skriftemålet, eller Sakramentet for botsøvelse og forsoning er en av de syv sakramentene den katolske kirken har og som er helt nødvendig å delta i for frelsen. Gjennom skriftemålet oppnår den troende absolusjon for synder begått mot Gud og sin neste … // … og hvor de blir gjenforent med kirken etter bekjennelsen. Det er dette som er selve styggedommen. Den katolske kirke regner med en tredelt utvikling av dette sakramentet.
1) fra aposteltiden og til tidlig i det 6. århundre – det tidlige skriftemålet.
2)fra tidlig i det 6. århundre, år 508,til det 12. århundre – tvunget skriftemål (tariff penance)
3) fra det 12. århundre og framover – individuelt skriftemål
Det var på denne måten at det daglige offer avskaffet da den ødeleggende styggedom ble stilt opp. Fra tidlig i det 6. århundre, nærmere bestemt 508, ble det obligatorisk å gå til skriftemål for kirkens medlemmer. De som ikke gikk regelmessig og bekjente sine synder til presten ble ekskommunisert fra kirkens samfunn (det hellige samfunn som DKK selv kaller det). Det er det tvungne skriftemålet som er den ødeleggende styggedom og som avskaffer det daglige offer.
Det finnes en liste over synder fra tidlig på 500 tallet som viser hvilke synder som synderne måtte bekjenne til presten, og dette var/er: mord, avgudsdyrkelse, trolldom, magi, grådighet, tyveri, misunnelse, sjalusi, forfengelighet, hat, løgner, falske vitnemål, mened, hykleri, bakvaskelse, trass, vrede, opprør, dårlig humør, sladder, fornærmelser, urent språk, urettferdighet, svik, stolthet, selvskryt, arroganse, vankelmodighet, galskap, drukkenskap, mangel på måtehold, urenhet, perversitet, utroskap, utøvelse av homoseksualitet, pedofili, seksuelt begjær med mye, mye mer. Fra den tiden biskopen i Roma var i ferd med å etablere seg for fullt i år 508 og innfører tvungent/obligatorisk skriftemål, til denne makten mister sin makt da paven ble kastet i fengsel i år 1798 er det 1290 år.
De 1335 dagene.
Salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene, Daniel 12,12.
Tidlig på 1800-tallet begynte W. Miller å forkynne Jesu gjenkomst, fordi Miller hadde forstått det slik at Jesus skulle komme tilbake på høsten i 1843. Da tiden nærmet seg for Jesu antatte gjenkomst ble det virkelig tyngde og fylde i forkynnelsen, og det er dette tidspunktet som profetien om de 1335 dagene peker fram mot, og sier at den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene skal være salige. Det ligger implisitt i Daniel 12,12 at starttidspunktet for disse dagene er samme som for de 1290 dagene,
Fra 508 da det daglige offer ble avskaffet og fram til forkynnelsen av endetidsbudskapet, de tre englers budskap og Jesu snare gjenkomst i 1843 skjedde med full tyngde, er det 1335 år. At de som når fram til 1335 dager er salige henger sammen med det som står i Åpenbaringen kapittel 10, som er en profeti om framveksten av adventbevegelsen, og oppdraget som ble gitt til Guds endetidsmenighet gjennom Johannes. Da Miller oppdaget denne profetien gikk det opp for ham at det var kun kort tid igjen, og han gikk ut og forkynte Herrens gjenkomst med salvelse og iver, og dette beskrives slik at boken var søt som honning i munnen, men Jesus ikke kom til den tiden de først trodde i 1843. De kontrollregnet på profetiene og fant en feil. De hadde regnet med år null. År null eksisterer ikke, og Jesu gjenkomst ble etter hvert satt til høsten 1844, nærmere bestemt den 22. oktober.
Men Kristus kom ikke denne dagen heller, og dette utløste en stor sorg som har blitt kalt «den store skuffelsen». Den ga en bitter smerte i magen. Men adventbevegelsen overlevde den store skuffelsen, og våre pionerer fant tilbake til de gamle bibelske sannhetene som vi må forkynne for hele verden – som ligger i uttrykket … Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, [Åpenbaringen 10,11; (DNB GT78)].
Det er verd å mekre seg at de ett tusen tre hundre og trettifem dagene er nevnt i bestemt form. Jeg tror som sagt at det ikke er tilfeldigheter i Bibelen, og at dette er en indikasjon på at noe spesielt skal skje 1335 år etter at biskopen i Roma har satt opp den ødeleggende styggedom, som er tvungent skriftemål, fordi de som venter og når fram til at denne tiden er omme er salige.
Vi har to spesifikke tidsprofetier som overlapper hverandre i Daniel 12:
1290 dager: Fra den tiden biskopen i Roma satte opp den ødeleggende styggedom og det daglige offer ble avskaffet i år 508 og til paven ble kastet i fengsel, og forfølgelsene av kristne i regi av pavemakten midlertidig stoppet opp i år 1798 er det 1290 år.
1335 dager: Fra den tiden biskopen i Roma satte opp den ødeleggende styggedom og det daglige offer ble avskaffet i år 508 og fram til midten av framveksten av adventbevegelsen og den første forkynnelse av endetidsbudskapet og de tre englers budskap er det 1335 år.
Da reiser det seg et berettiget spørsmål. Hvorfor gjør Gud forskjell på disse to tidshenvisningene, og hvorfor er de salige som når fram til 1335 dager, mens det ikke nevnes noe i den forbindelse med de 1290 dagene?
Jeg tror svaret på dette ligger i hvordan vi forstår disse to profetiene. Det er nok mange som har studert Daniel 12,11-12, og kommet fram til noenlunde samme konklusjon. Noe skal skje både i forkant og etterkant av de 1290 dagene, men de vil ikke ta inn over seg at Gud skal reise opp en profetisk bevegelse ved utgangen av de 1335 dagene. Derfor er de som var med på å grunnlegge adventbevegelsen salige, fordi de gjenoppdaget de gamle sannhetene som moderkirken har forsøkt å ødelegge. Det er først når de får denne forståelsen av profetiene, og samtidig deltar i dette arbeidet som blir pålagt dem av Gud – tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger [Åpenbaringen 10,11; (DNB GT78)] – som fører dem fram til denne saligheten. De som ikke har denne forståelsen, kan umulig oppleve den samme glede og lykke (salighet) som de som faktisk finner denne forståelsen.
Oppsummering; den ødeleggende styggedom.
Da Jesus var på jorden første gang, sa Han følgende om hvordan vi skal kunne oppnå frelsen: Jeg er døren. Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne beite, (Johannes 10,9) … // … Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg, (Johannes 14,6).
Gud har ordnet alt for oss, så vi trenger ikke bekymre oss for hvor vi skal gå eller til hvem vi skal henvende oss med tanke på frelsespørsmålet. Men det vil ikke den katolske kirken være med på. Slik sett bringer den katolske kirken videre de samme tankene som Nimrod gjorde like etter den store vannflommen. Da vannet hadde trukket seg tilbake sa Gud at Han aldri mer skulle ødelegge jorden med en vannflom, (1 Mosebok 9,15), men Nimrod sa la oss bygge oss en by med et tårn som rekker helt opp til himmelen. Det var åpenbart at de ville finne en måte å frelse seg selv på ved neste store vannflom. Vi må også huske på at Gud ba menneskene bosette seg over hele jorden, og ikke bosette seg i byer. Også mot dette opponerte Nimrod og han grunnla ikke mindre enn 7 byer, og vi leser i 1 Mosebok 10,10-11: Hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. Fra dette landet drog han til Assyria og bygde Ninive, Rehobot-Ir, Kalah.
Nimrod førte med andre ord opposisjonen mot Gud videre etter den store vannflommen. Denne motstanden mot Gud har siden vært å finne blant de hedenske religionene siden den dang, og da vi kom til tiden etter korsfestelsen og opprettelsen av den kristne kirke, klarte Satan å innfiltrere kirken ved å bruke keiser Konstantin som gjorde kristendommen til en av mange statsreligioner i det romerske riket. Det førte til at døren ble åpnet for de hedenske religionene, og i løpet av mindre enn to hundre år var kirken blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! (se Åpenbaringen 18,2).
Den katolske kirken bringer som sagt disse tankene videre sin opposisjon mot Gud, og som vi har sett så satt den katolske kirken opp den ødeleggende styggedom og på den måten tok den vekk det daglige offer. På samme måte som Nimrod viser den katolske kirken (IKKE enkeltmedlemmene og dette er viktig å understreke) forakt mot Gud, Guds ord, Guds lov og Guds bud. De har videreført en metode for å frelse seg selv. Den første som prøvde på dette, var Kain. Som syndoffer brakte han fram et offer av det han selv hadde dyrket. Det gjorde han til tross for at han visste at Gud hadde vist hans foreldre Adam og Eva et det skulle være et lam uten flekk og lyte. Dette videreførte Adam og Eva til alle sine barn, og forklarte tydelig hva som skulle være syndofferet de skulle ofre, da det offeret de skulle ofre var et bilde som pekte fram mot Guds Lam, Jesus Kristus, som skulle gi sitt liv for menneskenes frelse.
Vi skal gi vårt daglige offer til Gud. Det betyr ikke at vi skal ofre dyreoffer i vår tid, for denne offertjenesten opphørte da Guds Lam ble slaktet, som er det samme som at Jesus døde på korset. Våre daglige offer etter korset er de bønnene vi ber direkte til Gud i Jesu navn, fordi det er kun en mellommann mellom Gud og menneskene, eller som Paulus sier det i 1 Timoteus 2,5: For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus.
Det er derfor en styggedom i Guds øyne at en kirke forlanger at medlemmene går til sin lokale prest, og gjør ham til en mellommann, for å bekjenne sine synder til ham for å få tilgivelse for sine synder gjennom de pålegg presten gir vedkommende, om det er å be visse bønner et visst antall ganger eller om det er å begi seg ut på en pilegrimsreise. Det er en illusjon å tro at dette bringer frelse til mennesket. For som sagt, det er Jesus som er døren inn til livet – evig liv – og ingen kommer til Gud Faderen uten ved Jesus Kristus og Hans stedfortredende død på korset.