Introduksjon.
La meg slå fast før vi begynner på dette temaet at musikk er en himmelgitt gave. I 2 LtMs, Ms 5, 1874 avsnitt 9, skriver Ellen G. White dette: Musikk er av himmelsk opprinnelse. Det er stor kraft i musikk. Det var musikk fra engleskaren som begeistret gjeternes hjerter på Betlehems sletter og feide verden rundt. Det er i musikken at vår lovprisning stiger til Ham som er legemliggjørelsen av renhet og harmoni. Det er med musikk og seierssanger at de forløste endelig skal inngå den udødelige belønningen.
Kan en himmelgitt gave bli til en snare og føre oss til fall? Ellen G. White skrev en mengde artikler om den forførende kraften musikken kan ha på mennesker som overgir seg til verdslig musikk, eller musikk som er beregnet på suggesjon. Hennes barnebarn Arthur L. White satt sammen en bok av hennes skrifter over dette temaet i 1972 som ble utgitt på Ellen G. White Estate, Inc.
Sitater tatt fra Bibelen og Ellen G. White er tydelig merket. Sitater hentet fra Arthur L. Whites bok Music—Its Role, Qualities, and Influence, er IKKE merket. Disse sitatene er hentet fra kapittel 5: Religious Music Made Satan’s Snare, kapittel 6: The Lure of Worldly Music og kapittel 7: Secular Music. Kvaliteter ved akseptabel sekulær musikk.
I Bibelen har vi en sterk advarsel fra Gud at musikk vil spille en viktig rolle i endetiden, nettopp for å få Guds trofaste rest til å falle fra den rette troen og overgi seg til hedenske rytmer og sanger. Men Bibelen viser oss også at musikk blir brukt når himmelens Gud tilbes og æres.
Etter at Gud hadde reddet Israel mirakuløst fra Egypts farao og hans hær ved å føre dem over Rødehavet, begynte Mirjam, Moses’ og Arons søster å synge til Guds ære: Da tok profetinnen Mirjam, Arons søster, en tamburin i hånden. Alle kvinnene gikk ut etter henne med tamburiner, og de danset, (2 Mosebok 15,20). I Dommernes bok leser vi at Debora og Barak sang en sang til Guds pris: Hør, dere konger! Legg øret til, dere fyrster! Jeg, jeg vil synge til Herren. Jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud, (Dommerne 5,3).
Også om de 144 000 som vil bli tatt levende opp til himmelen ved Jesu gjenkomst står det at de vil synge en sang: De synger en ny sang* foran tronen, foran de fire livsvesener og de eldste. Og ingen kunne lære den sangen, uten de ett hundre og førtifire tusen som var frikjøpt fra jorden, (Åpenbaringen 14,3).
* Når det gjelder uttrykket en ny sang henspiller dette på den spesielle opplevelsen disse menneskene gjorde seg da de opplevde Guds frelsende makt på en underfull måte mens de var på jorden. Som med Israel ved Rødehavet da Gud frelste sitt folk fra den visse død, som da Debora og Barak hadde opplevd Guds inngripen da de overvant Kanaaneer-kongen Jabin, eller som de 144 000 som vil bli tatt opp til himmelen i live da de er truet med død og fordervelse av de ugudelige kreftene som regjere verden de siste dagene av jorden historie.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 om ikke annet er angitt.
Daniel 3, og Guds advarsel vedrørende musikk.
Det virker slik ut fra konteksten i Daniel at Nebukadnesar ikke nøyde seg med kun å være hodet av gull i den drømmen han hadde. Det var nok et ønske om at hans Babylon skulle vare for evig, og derfor fikk han laget en statue av rent gull fra topp til tå som var 60 alen høy, som tilsvarer ca. 30 meter. Denne statuen skulle alle i hele Babylon falle ned på kne og tilbe på signal fra musikerne som skulle begynne å spille på et angitt tegn. Det var også et dødsdekret forbundet med denne tilbedelsen, alle som ikke falt ned på kne og tilba statuen skulle kastes i en brennende ovn.
Vi leser i Daniel kapittel 3, versene 1 til 7 følgende: Kong Nebukadnesar laget en billedstøtte av gull. Den var seksti alen høy og seks alen bred. Han satte den opp i Duradalen, i provinsen Babylon. Kong Nebukadnesar sendte ut en befaling om å samle satrapene, stattholderne, landshøvdingene, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene. De skulle komme til innvielsen av billedstøtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp. Satrapene, stattholderne, landshøvdingene, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene samlet seg så til innvielsen av billedstøtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp. De stilte seg foran billedstøtten som Nebukadnesar hadde satt opp. Det var en herold som ropte høyt: Dere befales, dere folk, folkestammer og enhver med sitt tungemål, på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, skal dere falle ned og tilbe gullbilledstøtten som kong Nebukadnesar har satt opp. Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en ovn med brennende ild. På grunn av dette falt alle folkene ned på den tiden de hørte lyden av horn, fløyte, lyre, harpe og lutt sammen med all slags musikk. Da falt alle folkene, folkestammene og enhver med sitt tungemål ned og tilbad gull-billedstøtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp.
Som vi ser så ble det utstedt et dødsdekret mot alle som ikke ville knele ned og tilbe statuen til Nebukadnesar. Dette betyr med andre ord at de som knelte ned og tilba statuen anerkjente at Nebukadnesar var mer opphøyet enn vedkommendes guder. Dødsdekretet er slik: Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en ovn med brennende ild. I Bibelsk forstand er det å tilbe en statue det samme som avgudsdyrkelse. Vi kommer tilbake til resten av denne historien senere.
Men, hva har dette med oss å gjøre vil du kanskje spørre. Dette er et viktig spørsmål, og svaret er at Bibelen generelt er en typologisk bok. Det vil si at noen av de hendelsene som skjedde en gang i fortiden vil skje igjen i framtiden. Denne historien fra Babylon er et bilde på en hendelse som vil skje i de siste dagene før Jesu gjenkomst, som vil bli motbildet.
Vår tids statue.
I Åpenbaringen 13 finner vi denne profetien: Deretter så jeg et annet dyr som kom opp av jorden, og han hadde to horn som et lam og talte som en drage. Og i det første dyrets nærvær utøver han all den makt det første dyret hadde, og han får jorden og de som bor på den, til å tilbe det første dyret, han som fikk det dødelige såret sitt legt. Han utfører store tegn, slik at han til og med får ild til å falle fra himmelen ned på jorden i menneskers påsyn. Og han forfører dem som bor på jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret, og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept. Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn, (Åpenbaringen 13,11-17).
Vi ser her i Åpenbaringen 13 det samme mønsteret som i Daniel 3. På samme måte som det i Daniel 3 ble satt opp et bilde (statue) som reflekterte Nebukadnesar, som var sin tids mektigste hersker, vil det, som vi ser i Åpenbaringen 13, bli satt opp et bilde som vil reflektere endetidens mektigste hersker. I likhet med den tvangen som ble brukt mot alle mennesker i Babylon for å få dem til å tilbe Nebukadnesars statue, vil det også tilbedelse av bildet av det første dyret i Åpenbaringen 13 bli påtvunget alle mennesker, og i likhet med dødsdekretet i Daniel vil det bli utstedt et dødsdekret mot alle som ikke tilber bildet av det første dyret. Her lyder dødsdekretet slik: … og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn.
Nå er det nok mange som savner musikken som var så prominent i Daniel 3. La oss derfor gå rett til hendelser som er beskrevet i A. L. Whites bok. Dette er ikke noe som kun skjedde da vi gikk inn i det 20. århundret, det skjer også i vår tid, og da i en enda større grad.
Det er ikke bare verdslig musikk som vil bli brukt for å lede Guds trofaste rest på avveier. Det er ikke uten grunn at dagens musikk antar former som mer og mer viser det sataniske vesen som ligger bak denne type musikk. Utøverne blir megastjerner nærmest over natten. Et godt eksempel på dette er The Beatles. I 1962 var det nesten ingen som hadde hørt om dem, og de spilte på små klubber og lugubre restauranter i Liverpool i Engeland og i Hamburg i Tyskland. Etter en opptreden i Hamburg, høsten 1962, fikk John Lennon spørsmålet: «Tror du The Beatles vil bli berømte?» Til dette svarte han: «Jeg vet vi vil bli berømte, for jeg har solgt min sjel til djevelen». Mindre enn et halvt år senere var berømmelsen et faktum.
Stadig oftere hører vi også at gode gamle salmer blir piffet opp og gitt et nytt musikalsk uttrykk ved at man endrer på rolig og sakral musikk og gir salmene et preg av rockerytmer, salsarytmer og andre rytmer som fører mange til å tenke mer på alle andre ting enn på Gud. Valg av sanger som synges til gudstjenestene er også i ferd med å forandre seg. Det har plutselig blitt stuerent, også i mitt eget kirkesamfunn og i min egen menighet, å velge sanger som ikke burde vært sunget under en gudstjeneste, bare fordi noen liker sangene veldig godt. Dette er sanger som like gjerne kunne vært spilt på nattklubber og lignende steder.
Livlige sanger og selvfremkalt hysteri.
Jeg deltok på leirmøtet i september 1900, som ble holdt i Muncie, hvor jeg var vitne til den fanatiske begeistringen og aktivitetene til disse menneskene. Det var mange grupper av mennesker spredt over hele campingplassen som kranglet, og når disse fanatikerne ledet gudstjenestene i den store paviljongen, arbeidet de seg opp til et høyt spenningsnivå ved bruk av musikkinstrumenter, som trompeter, fløyter, strengeinstrumenter, tamburiner, et orgel og en stor basstromme. De ropte og sang sine livlige sanger til akkompagnement av musikkinstrumenter til de ble skikkelig hysteriske. Mange ganger så jeg dem, etter disse morgenmøtene, da de kom til spiseteltet ganske skjelvene som om de hadde en lammelser. Burton Wade fortalt til A. L. White, 12. januar 1962.
Som vi ser av beskrivelsen så passer dette på de vulgære scenene som utspiller seg i mange karismatiske menigheter verden over i vår tid. Alle som har vært til stede under slike «gudstjenester» kan bevitne at dette er tilfellet. Dette har ingen ting med ekte gudstjeneste å gjøre. De hevder selvsikkert at det er åndens påvirkning at de oppfører seg som gale. De hyler og skriker, har spastiske rystelser, de faller om og de ligger skjelvende på gulvet. Alt dette er et resultat av den musikken de spiller under sine møter, og den musikken de spiller er ikke høytidelige salmer, men musikk som ligner mer og mer på heavy metal og death metal. Å ja, musikken spiller fortsatt en meget stor rolle i vår tid for å forføre mennesker, og det er helt sikkert en ånd som er til stede, men det er ikke Den Hellige Ånd.
Musikken på Indiana Camp Meeting i år 1900 beskrevet av øyenvitner.
Det er en stor kraft som følger med bevegelsen [Hellig kjød] og som utvikler seg der. Den ville bringe nesten hvem som helst innenfor sin rekkevidde, hvis de i det hele tatt er samvittighetsfulle, og sitter og lytter med den minste grad av oppmerksomhet, på grunn av musikken som spilles under gudstjenesten. De har et orgel, en kontrabass, tre fioliner, to fløyter, tre tamburiner, tre horn og en stor basstromme, og andre instrumenter som jeg ikke har nevnt. De er like mye trent i sin musikalske sjanger som et hvilket som helst Frelsesarmeens kor du noen gang har hørt. Faktisk er innsatsen deres rett og slett en fullstendig kopi av Frelsesarmeens metode, og når de kommer opp på de høye tonene, kan du ikke høre et ord fra menigheten i sangen deres, man hører ikke noen ting, med mindre det er skrik fra de som er halvt gale. Etter en appell om å komme frem til bønn, ville noen få av de ledende alltid komme frem for å lede andre til å komme; og så begynte de å spille på musikkinstrumentene, til du ikke kunne høre deg selv tenke; og under begeistringen av denne belastningen får de en stor andel av menigheten frem igjen og igjen. S. N. Haskell rapporterer til E. G. White, 25. september 1900.
I Last Days Events sier Ellen G. White følgende om dette temaet i avsnittet Musikk blir gjort til en snare: De tingene du har beskrevet som foregår i Indiana, [Disse kommentarene ble gitt i forbindelse med «Hellig Kjød»-bevegelsen på Indiana leirmøte i 1900. For ytterligere detaljer, se Selected Messages 2:31-39.] har Herren vist meg at vil finne sted like før prøvetidens slutt. Hver vederstyggelig ting vil bli gjort. Det blir roping og skriking sammen med trommer, musikk og dans. Sansene til rasjonelle vesener vil bli så forvirret at de ikke langer kan ta riktige avgjørelser, (159.1) … // … En sinnsyk larm vil sjokkere sansene og forvrenger det som kan være en velsignelse hvis de blir utført riktig. Kreftene til sataniske organer blander seg med larm og forvirring, det vil bli som et karneval – og dette kalles Den Hellige Ånds verk. De tingene som skjedde i fortiden, vil gjenta seg i fremtiden. Satan vil gjøre musikk til en snare ved måten den ledes på, (159.2) … // … La oss ikke gi noen plass til merkelige øvelser som i virkeligheten gjør sinnet uimottakelig for Den Hellige Ånds dypt bevegende gjerning. Guds verk er alltid preget av ro og verdighet, (159.3).
Intet nytt under solen.
Den vise kong Salomo skrev i Forkynneren følgende: Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen, (Forkynneren 1,9). Ser vi på hva som har skjedd i den kristne kirken opp gjennom tiden så ser vi at det som en gang skjedde skjer på nytt, og det er akkurat det Salomo forteller oss gjennom dette verset.
Går vi drøye 120 år tilbake i tid ser vi at de samme problemene vi ser i kirken generelt i dag også skjedde den gangen. I vår tid ser vi stadig oftere at verdslig musikk blir spilt i kirkene under gudstjenester. Noen ganger er det vakre ballader som har fått en religiøs tekst, andre ganger er det nok at den opprinnelige teksten inneholde ordet gud på en eller annen måte. Da er plutselig teksten stueren. Til og med i mitt eget kirkesamfunn, og i min egen menighet forekommer dette, og musikk fra komponister som er alt annet enn kristne får innpass i våre kirker.
Musikkens nesten overveldende innvirkning.
Dansemelodier og hellige ord: Vi har en stor tromme, to tamburiner, en stor bassfele, to små feler, en fløyte og to kornetter, og et orgel og noen få stemmer. De har «Garden of Spices» som sangbok og spiller dansetoner til hellige ord. De har aldri brukt våre egne salmebøker, bortsett fra når Elders Breed eller Haskell snakker, da åpner og lukker de med en salme fra boken vår, men alle de andre sangene er fra den andre boka. De roper Amen og «Pris Herren», «Ære være Gud», akkurat som en tjeneste i Frelsesarmeen. Det er plagsomt for ens sjel. De forkynte læresetningene samsvarer med resten. «De stakkars sauene er virkelig forvirret». Fru S. N. Haskell rapporterte til Sara McEnterfer, 12. september 1900
Sara McEnterfer var blant annet Ellen G. Whites reiseledsager og privatsekretær, hun var administrerende sekretær og hadde mange oppgaver i SDA.
Støy er ingen bevis på helliggjørelse.
Skal vi ha noen sjanse for å kunne høre Guds stemme, og hva Han ønsker å si oss, må vi være rolige, og spiller vi musikk må det være av den riktige typen, med andre ord: gode og oppbyggende salmer. Et av målene vi har som kristne er å bli helliggjort, og helliggjørelse kommer gjennom et nært forhold til Gud, eller som Paulus sier det i 2 Korinterbrev 7,1: Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud. Hvis vi derimot deltar i slike støyende og uhellige møter og aktiviteter vil ikke Den Hellige Ånd være hos oss, men overlate oss til vår egen vilje.
I 1901 da Ellen G. White var i Australia, skrev hun et brev til Generalkonferansen hvor hun tar opp dette problemet på nytt. Hun skrev: Jeg har blitt instruert av Herren om at denne bevegelsen i Indiana er av samme karakter som bevegelsene har vært tidligere. I deres religiøse møter har det vært øvelser som ligner på de jeg har vært vitne til i forbindelse med disse bevegelsene tidligere … … Det var mye spenning, med støy og forvirring. Man kunne ikke høre hva som ble spillt på fløyter eller hva som ble spillt på harper. Noen så ut til å være i transe og falt på gulvet. Andre hoppet, danset og ropte. Måten møtene i Indiana har blitt videreført på, med støy og forvirring, leder dem ikke til gjennomtenkte, intelligente sinn. Det er ingenting i disse framføringene som vil overbevise verden om at vi har sannheten. Støy og rop er ingen bevis på helliggjørelse, eller på Den Hellige Ånds nærvær. Deres ville demonstrasjoner skaper bare avsky i hodet til vantro. Jo færre slike demonstrasjoner det er, jo bedre vil det være for de som utfører det og for folket generelt. Mange slike bevegelser vil oppstå på denne tiden, når Herrens verk skal stå opphøyet, rent, uforfalsket med overtro og fabler. Vi må være på vakt, for å opprettholde en nær forbindelse med Kristus, så vi ikke blir bedratt av Satans bedrag. Herren ønsker å ha orden og disiplin i sin tjeneste, ikke hysteri og forvirring. Ennå er vi ikke i stand til å beskrive med nøyaktighet scenene som vil utspilles i vår verden i fremtiden; men dette vet vi at det kommer en tid da vi må våke og be; for Herrens store dag er nær. Satan samler sine styrker. Vi trenger å være tankefulle og stille, og tenke på åpenbaringens sannheter. Hysteri er ikke gunstig for vekst i nåde, for sann renhet og helliggjørelse av ånden … … Gud kaller sitt folk til å vandre med nøkternhet og hellig samhold. De bør være svært forsiktige med å feilrepresentere og vanære de hellige sannhetslærene ved merkelige forestillinger, ved forvirringer og tumulter. General Conference Bulletin, 23. april 1901. (Publisert i Selected Messages 2:33-36).
Før jeg går videre vil jeg stille et retorisk spørsmål. Hvordan vil du oppføre deg foran ditt lands president, konge eller statsminister? Ville du ankomme hylende og skrikende, med spastiske rystelser og falle om og ligge skjelvende på gulvet? Eller ville du ankommet med respekt for den du skal møte? Ikke engang foran din sjef på arbeidsplassen ville du oppført deg som en tosk, og langt mindre foran en statsminister, konge eller president. Men når du går for å møte Gud, himmelens og jordens Skaper, ja se da er det ikke så nøye lenger. Om du oppfører deg slik, eier du i så fall ikke skam, og Bibelen sier noe om denne type mennesker. I Judas 1,12-13 leser vi om de frafalne som er fordervet og fordømt, og Judas skriver: Disse(viser tilbake til vers 11) er skamflekker ved kjærlighetsfestene deres. Mens de fryktløst fester sammen med dere, tjener de bare seg selv. De er skyer uten vann, som blir drevet omkring av vindene, sene høst-trær uten frukt, to ganger døde, revet opp med røttene. De er som brusende bølger på havet, som skummer av sin egen skam, de er som flakkende stjerner, som til evig tid bare har det dypeste mørke i vente.
Men glem hva jeg sier, og også hva andre mennesker sier. Hvis du kaller deg selv kristen bør du vel lytte til hva Herren Gud sier gjennom sitt skrevne ord. Dette burde være av høyeste viktighet for oss som kaller oss kristne, og ikke minst for de av oss som er kristne. Vi bør granske hva Gud selv sier til oss gjennom Bibelen om hvordan vi skal oppføre oss.
I Sefanja 1,7-8 leser vi følgende: Vær stille for Herren Guds åsyn … … …
Kong David sier i Salme 37,7: Vær stille for Herren, og vent med lengsel på Ham! … … …
Gjennom profeten Jesaja sier Herren: Vær stille for Meg … … …(Jesaja 41,1).
Sakarja 2,17 forteller oss følgende: Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn … … …
Karismatiske menigheter med sin musikk, sine «mirakler» og alle andre «under».
Jeg har vært vitne til gudstjenester i karismatiske menigheter. Til tider er det umulig å snakke med sidemannen. Det hjelper ikke engang å rope, for alt blir overdøvet av en musikk som er ute av alle proporsjoner og sangere som hyler og skriker i sine mikrofoner. Kanskje de må oppføre slik seg for å påkalle sine guders oppmerksomhet. Tilstanden i slike menigheter ligner mer og mer på musikkfestivaler enn på gudstjenester, og er mer nedbrytende enn oppbyggelig. Det er nok ikke tilfeldig at vi kan lese dette i Nehemja 8,11: … … Vær stille, for dagen er hellig. Det betyr ikke at vi skal være hengehoder eller triste til sinns, for resten av verset er slik: Vær ikke sørgmodige!
Det er lang, lang vei fra å oppføre seg ærbødig under en gudstjeneste til å frike ut slik det gjøre i karismatiske kirker.
Ellen G. White kommenterer musikken på Indiana Camp Meeting i 1900. Et støynivå som forvirrer sansene.
De tingene du har beskrevet som finner sted i Indiana, har Herren vist meg ville finne sted like før prøvetidens slutt. Hver uhyggelig ting vil bli demonstrert. Det blir roping, trommer, musikk og dans. Sansene til rasjonelle vesener vil bli så forvirret at de ikke kan stole på å ta riktige avgjørelser. Og dette kalles Den Hellige Ånds bevegelse. Den Hellige Ånd åpenbarer seg aldri i slike metoder, i slikt støyende bråk. Dette er en oppfinnelse av Satan for å dekke over hans geniale metoder for å gjøre den rene, oppriktige, oppløftende, foredlende, helliggjørende sannhet for denne tiden uten virkning. Det er bedre at tilbedelsen av Gud aldri blir blandet med musikk enn å bruke musikkinstrumenter for å gjøre det arbeidet, som i januar i fjor ble vist meg ville bli tatt med til våre leirmøter. Sannheten for denne tiden trenger ingenting av denne typen i sitt arbeid med å omvende sjeler. Et støyende bråk sjokkerer sansene og forvrenger det som kan være en velsignelse hvis det blir utført riktig. Kreftene til sataniske agenter blander seg med larm og støy, for å ha et karneval, og dette kalles Den Hellige Ånds virke. Ingen oppmuntring bør gis til denne typen tilbedelse. Den samme typen innflytelse kom etter tidens utløp i 1844. Den samme typen fremstillinger ble gjort. Menn ble begeistret og ble bearbeidet av en kraft som ble antatt å være Guds kraft. Brev 132, 1900, til S. N. Haskell. (Publisert i Selected Messages 2:36, 37.)
Det bør ikke herske tvil om hvilken påvirkning musikk har på oss mennesker. Om vi ser på hvor stor effekt den verdslige musikken har hatt på unge mennesker opp gjennom det siste århundret ser vi at musikken de lytter til bestemmer det livet de lever. Nå vil mange si: «Slutt å tull, det er bare musikk de unge hører på». La oss se på en spesiell type musikk som stadig vinner nytt terreng, og som også har blitt akseptert i karismatiske menigheter – rapping. Rapping, eller bare rap beskriver en musikkform hvor tekstene rimer og framføres på en bestemt rytmisk måte.
En av sjangrene innenfor rap er «freestyling», hvor utøveren disser, det vil si krenker, vanærer, ydmyker eller sårer en annen person, som også kalles «freestyle battles». De fleste tekstene er av en slik art at de egentlig glorifiserer alkohol, narkotika, fri sex, voldsbruk og drap. Det er rett og slett forkastelig. Unge synes derimot at dette er helt i orden. Men er det? Se bare på hvordan mange ungdommer oppfører seg i dag. Barn helt ned i 12- 13-årsalderen raver gatelangs nattestid fulle av alkohol eller narkotika, gjør hærverk, raner folk, og sloss med stikkvåpen og noen ganger er de bevæpnet med skarpladde pistoler. Dette er bare et av resultatene denne bedervede musikken fører med seg.
Musikk som er akseptabel hvis «riktig utført», blir gjort til Satans snare.
Den Hellige Ånd har ingenting å gjøre med en slik forvirring av støy og mangfold av lyder som ble vist meg i januar i fjor. Satan arbeider midt i larmen og forvirringen av slik musikk, som, riktig utført, ville være en pris og ære til Gud. Han [Stan] gjør at musikkens virkning blir som slangens giftige bitt. De tingene som har vært i fortiden vil komme tilbake i fremtiden. Satan vil gjøre musikk til en snare ved måten den ledes på. Gud kaller på sitt folk, som har lyset foran seg i Ordet og i vitnesbyrdene, til å lese og vurdere og ta hensyn. Klare og fullstendige instruksjoner er gitt for at alle skal forstå. Men det inderlige ønske om å skape noe nytt resulterer i merkelige doktriner, og ødelegger i stor grad innflytelsen til dem som ville vært en kraft for det gode hvis de holdt fast ved begynnelsen av den tilliten til sannheten som Herren hadde gitt dem. Brev 132, 1900 til S. N. Haskell. (Publisert i Selected Messages 2:37, 38.) Disse [i Indiana] ble revet med av en spiritistisk vrangforestilling. Evangelism, 595.
Den verdslige musikkens snare. Ingen useriøs vals eller frekk sang i profetenes skoler. Den hellige melodikunsten ble flittig dyrket. [I profetskolene.] Ingen lettsindig vals ble hørt, heller ikke frekke sanger som skulle prise mennesket og avlede oppmerksomheten fra Gud; men hellige, høytidelige lovsalmer til Skaperen, som opphøyer hans navn og forteller om hans underfulle gjerninger. Fundamentals of Christian Education, 97.
Den type musikk som er beskrevet over, og lignende musikk, har ingen ting i kirken å gjøre. I stedet for å fremme fred og harmoni bringer denne type musikk støy, bråk, forvirring og uorden inn i menigheten. Jeg vil minne dere på at Gud er en ordens Gud. Det samme gjelder for musikk, som Ellen G. White kaller akseptabel, det vil si gode og åndelig oppbyggende salmer. Hvis man begynner å endre rytmer, bruke slagverk og gjøre salmene mer lik verdslig musikk, bli de gjort til en Satans felle.
Vi vet fra Bibelen at i gammeltestamentlig tid var det profetskoler. Det var ikke slik at man kunne «lære» hvordan man skal få visjoner og syner fra Gud, for ekte visjoner og syner er ikke noe som kan tillæres, men det blir gitt som en av Guds nådegaver til spesielle personer som Han reiser opp for å lede Hans kirke på veien videre. På disse profetskolene studerte man skriftene, lærte hele skriften eller deler av den utenat. På slike skoler sang man ikke verdslige sanger men åndelige og oppbyggende sanger.
Nå er det mange som hevder de kan lære både profetere og å kommunisere med «engler». Som en kuriositet kan det nevnes at det norske kongehuset har en prinsesse som hadde en skole hvor hun lærte bort hvordan man kan kommunisere med engler. Det var nok ikke Guds engler hun fikk kontakt med. Det er jo kjent fra spiritistiske og satanistiske kretser at man kan komme i kontakt med sine guder gjennom seanser hvor man setter seg selv i en form for transe. Uansett hvordan du snur og vender på det så plasserer du deg under Satans kontroll når du lefler med slik type musikk og flørter med det okkulte.
Når Satan tar ansvar, og musikk blir brukt på feil måte.
Det har vært en gruppe med sosiale sammenkomster av en helt annen karakter, fester av glede som har vært en skam for våre institusjoner og for kirken. De oppmuntrer til stolthet over påkledning, stolthet over utseende, selvtilfredsstillelse, morsomheter og det uviktige. Satan blir underholdt som en æret gjest og tar kontroll over de som beskytter disse samlingene. Et syn på et slikt selskap ble presentert for meg, hvor de var samlet de som bekjenner seg til å tro sannheten. Man satte seg ved musikkinstrumentet, og slike sanger ble tryllet frem som fikk de seende englene til å gråte. Det var glede, det var grov latter, det var overflod av entusiasme og en slags inspirasjon; men gleden var slik som bare Satan er i stand til å skape. Dette er en entusiasme og forelskelse som alle som elsker Gud vil skamme seg over. Det forbereder deltakerne på vanhellig tanke og handling. Jeg har grunn til å tro at noen som var engasjert i den scenen angret voldsomt på den skammelige forestillingen. Råd til foreldre, lærere og elever, 339.
Jeg blir skremt når jeg overalt er vitne til lettsindigheten til unge menn og unge kvinner som bekjenner seg til å tro sannheten. Gud ser ikke ut til å være i deres tanker. Deres sinn er fylt med tull. Samtalen deres er bare tomt og forgjeves snakk. De har et godt øre for musikk, og Satan vet hvilke han skal trykke på for å begeistre, oppsluke og sjarmere sinnet slik at Kristus ikke er ønsket. Sjelens åndelige lengsler etter guddommelig kunnskap, etter vekst i nåde, mangler. Jeg ble vist at ungdommene må ta et mer opphøyet standpunkt og gjøre Guds ord til deres råd og deres veileder. Høytidelige ansvar, som de ser lett på, hviler på de unge. Innføringen av musikk i hjemmene deres, i stedet for å oppfordre til hellighet og åndelighet, har vært et middel til å avlede tankene deres fra sannheten. Lettsindige sanger og dagens populære noteark virker hyggelige etter deres smak. Musikkinstrumentene har tatt tid som burde vært viet til bønn. Når musikk ikke blir misbrukt, er det en stor velsignelse; men når det brukes feil, er det en forferdelig forbannelse. Den begeistrer, men gir ikke den styrke og mot som den kristne bare kan finne ved nådens trone mens han ydmykt gjør kjent sine ønsker og med sterke rop og tårer ber om himmelsk styrke for å bli befestet mot den ondes mektige fristelser. Satan leder de unge til fange. Å, hva kan jeg si for å få dem til å bryte hans trolldomskraft! Han er en dyktig sjarmør som lokker dem til fortapelsen. Testimonies for the Church1:496-497.
Sosiale sammenkomster i kirken er et annet felt hvor man spiller uegnet musikk. Stadig oftere hører jeg om en aktivitet som kaller «kirkemoro», som blir arrangert i beste kirketid for barna, men som kun er en form for uorden i kirken. Det kan se ut til at dette kun er uskyldig moro, men om vi dykker inne i problemet vil vi snart se at det er nærmest et karneval som bli arrangert i kirken. Begrunnelsen er at det gjøres for de yngste barna i kirken, for at de skal føle seg hjemme der og at de blir værende i menigheten. Dette er et ikke-argument. Hvis vi spør dem som tillater og som organiserer denne formen for «kirkeaktiviteter» om det er greit å innføre hedenske skikker og tradisjoner og begrunne det med at det er for å få verdslige mennesker inn i kirken, vil vi uten tvil få til svar at det kan vi ikke gjøre.
En annen ting er at ungdomsgrupper møtes i kirken på kveldstid i løpet av uka til forskjellige aktiviteter. En ting ar at de kommer sammen for å lage god og sunn mat og spise sammen, en annen tig ar at de har en kveld til sosialt samvær. Nå er ikke sosialisering ukristelig i seg selv, men formen sosialiseringen antar kan være det. Når det ikke blir spilt oppbyggelig musikk, men dansemusikk og det danses til langt ut på kvelden så er dette en snare til fall. Slike samlinger passer ikke å ha i en kirke da dans vekker sanselige lyster hos de unge, og dette kan føre til situasjoner som deltakerne kan ha problemer med å takle. Grunnen til at slike samlinger tillates er den samme som for kirkemoro: kirkens ledere anser det som viktig at de unge blir værende i kirken, men argumentet er ikke bedre i dette tilfellet.
Satan bruker den for å få tilgang.
Evige ting har liten vekt hos ungdommen. Guds engler er i tårer når de skriver ordene og handlingene til bekjennende kristne på rullebladet. Engler svever rundt i boligen der borte. De unge er samlet der, det er lyden av vokal og instrumental musikk. Kristne er samlet der, men hva er det du hører? Det er en sang, en lettsindig ting, som passer for dansesalen. Se, de rene englene samler sitt lys nærmere rundt seg, og mørket omslutter dem i den boligen. Englene beveger seg fra åstedet. Tristhet er over deres ansikter. Se, de gråter. Dette så jeg gjentatt et antall ganger gjennom sabbatsholdernes rekker. Musikken har tatt de timene som burde vært viet til bønn. Musikken er avguden som mange kristne som bekjenner seg til sabbaten tilber. Satan har ingen innvendinger mot musikk hvis han kan gjøre det til en kanal for å få tilgang til ungdommens sinn. Alt vil passe hans hensikt som vil avlede sinnet fra Gud og engasjere tiden som bør vies til hans tjeneste. Han arbeider med midlene som vil utøve den sterkeste innflytelsen for å holde det store flertallet i en behagelig forelskelse, mens de er lammet av hans makt. Når det vendes til det gode, er musikk en velsignelse; men det blir ofte gjort til en av Satans mest attraktive hjelpemidler for å fange sjeler. Når det blir misbrukt, fører det de som ikke er helliget til stolthet, forfengelighet og dårskap. Når dette får lov til å ta plassen til andakt og bønn, er det en forferdelig forbannelse. Unge mennesker samles for å synge, og selv om de bekjenner seg som kristne, vanærer de ofte Gud og deres tro ved sin useriøse samtale og valg av musikk. Hellig musikk er ikke behagelig for deres smak. Jeg ble henvist til den enkle læren i Guds ord, som har gått forbi ubemerket. I dommen vil alle disse inspirerte ordene fordømme dem som ikke har fulgt dem. Vitnesbyrd for kirken 1:585-586.
Musikk har blitt en avgud for mennesker og særlig unge mennesker. De kan ikke bevege seg utendørs uten å ha med en mobiltelefon som spiller favorittmusikken deres. Det er utenkelig for dem å ha en stille stund hvor de kan la tankene fly til de evige ting. Å tenke på Jesus Kristus har de rett og slett ikke tid til, langt mindre ha en stille stund. Tenk om de hadde brukt bare en brøkdel av den tiden de bruker på verdslig musikk til å høre på kristen oppbyggende musikk og å tenke på Jesus, ja da vill vi hatt en vekkelse så stor som ingen kan forestille seg.
Men vi vet også at det er en som fryder seg over ungdommens valg av musikk, og det er Satan. For på denne måten klarer han å holde de unge vekk fra de hellige ting, og ingen ting er viktigere for djevelen enn å hindre kristne mennesker i alle aldre å tilbringe tid med Gud og Jesus. Den eneste måte å tilbringe tid med Gud og Jesus Kristus er å studere Bibelen og be. Satan setter også alt inn på å hindre ufrelste mennesker i alle aldre å søke Gud og frelsen i Jesus Kristus. Fordi djevelen får dem til å hold seg opptatt med verdslig, destruktiv musikk så får de ikke tid til å tenke på det som er viktig i livet. Satan lykkes alt for godt med sin list.
Umoralske sanger og utuktige gester.
Blant de farligste fornøyelsesstedene er teatret. I stedet for å være en skole for moral og dyd, som det så ofte hevdes, er det selve arnestedet for umoral. Onde vaner og syndige tilbøyeligheter blir styrket og bekreftet av disse underholdningene. Grunne sanger, utuktige gester, uttrykk og holdninger forderver fantasien og forringer moralen. Hver ungdom som til vanlig går på slike forestillinger vil i prinsippet bli korrumpert. Det er ingen innflytelse i vårt land som er sterkere til å forgifte fantasien, til å ødelegge religiøse inntrykk og for å sløve gleden over livets rolige gleder og nøkterne realiteter enn teatralske fornøyelser. Kjærligheten til disse scenene øker med hver overbærenhet, ettersom ønsket om en berusende drink forsterkes med bruken. Testimonies for the Church 4:652-653.
Menneskene bruker også mye tid på å se på TV, eller de kan også bruke mobilen sin til dette. Noen går også i teatret. Det de fleste ser på er filmer og teaterstykker som fremmer alkohol, narkotika, vold, sex og andre ting som stenger veien for Den Hellige Ånds påvirkning. De sitter rett og slett og koser seg når helten i et stykke beseirer de onde kreftene ved å slakte dem ned på alle mulige bestialske måter. Musikken som følger slik vederstyggelige filmer er heller en destruktiv musikk enn en oppbyggende musikk.
Det de ser og lærer gjennom slike filmer og teaterstykker tar de med seg inn i hverdagen, og livene deres blir mer og mer styrt av den onde. I de fleste kirkesamfunnene er det helt i orden å se slike filmer og teaterstykker, ja, man rett og slett oppfordrer hverandre til å se slike ting, for de påstår om seg selv at de er frelst, av Guds nåde. Men er de virkelig det? Sier ikke Jesus at vi skal skille oss fra verden, og ikke ta del i verdens synd?
Israel forført av hedensk musikk.
Bileam visste at Israels velstand var avhengig at de overholdt Guds lov, og at det ikke var noen annen måte å bringe en forbannelse over dem enn ved å lede dem til overtredelse. Han bestemte seg for å sikre seg Balaks belønning og forfremmelsen han ønsket ved å gi moabittene råd om hvilken vei de skulle følge for å bringe forbannelsen over Israel. Han rådet Balak til å proklamere en avgudsfest til ære for deres avgudsguder, og han ville overtale israelittene til å delta, så de kunne glede seg over musikken, og da skulle de vakreste midjanittiske kvinner lokke israelittene til å overtre Guds lov, og korrumpere seg selv, og å påvirke dem til å ofre til avguder. Dette sataniske rådet lyktes for godt. Spiritual Gifts 4a:49. Forvirret av musikk og dans, og forlokket av skjønnheten til hedenske vestalinner*, forkastet de sin troskap mot Jehova. Patriarker og profeter, 454.
* Vestalinner var det kvinnelige presteskapet som tjente gudinnen Vesta for hjemmets ildsted i det gamle Roma. Vesta-kulten var del av Romerrikets statsreligion, og vestalinnene ble behandlet med stor respekt.
Som vi ser så var det ikke bare i Duradalen musikken var en avgjørende faktor i tilbedelsen av falske guder. Også moabittene brukte musikk for å føre Guds folk til fall, de hentet også midjanittiske kvinner for å lokke israelittene til å overtre Guds lov. Det vil derfor være direkte uansvarlig av oss å tro at musikk ikke vil bli brukt mot Guds trofaste rest i endetiden for å få dem til å falle. Vi ser at denne musikken har fått fotfeste i de fleste kirkesamfunnene i hele verden, og vi ser allerede tegnene på at denne type musikk er på full fart inn også i Guds endetidskirke.
Vi kan ikke bare stå der som passive og likegyldige tilskuere, vi må tørre stå opp å si ifra. Om vi skulle bli latterliggjort må vi bare fortsette, for hvis vi ikke advarer mot denne type musikk godtar vi stilltiende den fordervende musikkformen.
Musikalsk underholdning for å ha en religiøs atmosfære.
Det har blitt åpenbart for meg at ikke alle familiene som har kunnskap om sannheten har brakt sannheten inn i sin praksis. Ethvert talent for innflytelse skal verdsettes hellig med det formål å samle sjeler til Kristi side. En ånd som er av en annen orden, har kommet inn i dem. Vi møtte den samme ånden for tretti år siden, og vi bar bestemt vitnesbyrd mot den i Battle Creek. Et bestemt religiøst innslag bør oppmuntres i alle våre samlinger. Lys har blitt klart gitt meg igjen og igjen. For 30 år siden, da enkelte kom sammen til en kveld med sangøvelser, fikk frieriets ånd komme inn, og det ble gjort store skader på sjeler, noen av dem ble aldri friske. Manuskript 57, 1906.
Denne type musikk kan, som vi ser, skade mennesker så de aldri blir de samme igjen. Det er derfor veldig viktig å ta avstand fra denne type musikk. Det er ingen lek, men en kamp på liv og død vi kjemper mot mørkets fyrste. Men pris Herren, vår seier er sikret i Jesus Kristus.
I sin bok «Se opp for engler» skriver Roger Morneau om et ungt ektepar, Jennifer og Kevin. Som bryllupsgave til Jennifer hadde Kevin kjøpt billetter til en rockekonsert. Etter de hadde vært på konserten begynte ting å skje med Jennifer. Hver gang hun så navnet «Harley-Davidson», eller ordet «grønn» på et skilt, bygning eller andre steder gikk hun inn i en dyp depresjon. Hun ble bedre når hun lyttet til yndlingsmusikken sin – rock. Her ser vi hvordan den onde bruker alle midler for å ødelegge mennesker. Hadde de ikke søkt hjelp ville Jennifer mest sannsynlig gått en tidlig død i møte.
Faren med verdslig underholdning.
Det er ikke trygt for Herrens arbeidere å ta del i verdslig underholdning. Tilknytning til verdslighet i musikalsk sammenheng blir sett på som ufarlig av noen sabbatsholdere. Men slike befinner seg på farlig grunn. På den måten søker Satan å føre menn og kvinner på villspor, og dermed vil han få kontroll over sjeler. Så smidig, så troverdig er fiendens arbeid at hans list ikke blir gjennomskuet, og mange kirkemedlemmer blir elskere av nytelse mer enn elskere av Gud. Manuskript 82, 1900.
Det burde ikke være en overraskelse for dem av oss som er klar over hva Bibelen sier om hvordan vi skal forholde oss til verden. Vi lever i verden, men vi skal ikke være som verden. I Johannes 17 ber Jesus sin yppersteprestelige bønn for sine disipler, og i versene 14 og 15 står det: Jeg har gitt dem Ditt ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik som Jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. Disiplene hadde et vesen og en ånd som ikke var av denne verden. De var i verden, men tok ikke del i verdens ånd. De ble sendt ut i verden for å få andre til å fornekte verden. Når Jesus ber om at de ikke skal tas ut av verden betyr det at de har en oppgave å fullføre, på samme måte som Jesus selv kom til denne jorden for å fullføre sitt verk.
I vers 20 ber Jesus for alle troende opp gjennom historien, så det Jesus sa til disiplene gjelder i høyeste grad også for oss i endetiden: Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som kommer til å tro på Meg ved deres ord. Men, slik som Jesu disipler møtte motstand, forfølgelse og død, slik vil mange i endetiden som tilhører Guds trofaste rest også møte motstand, forfølgelse og død. Det har vi Jesu egne ord på. I Johannes 15,19-20 sier Jesus til sine disipler opp gjennom alle tider: Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet Jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt Meg, skal de også forfølge dere. Har de holdt Mitt ord, skal de også holde deres.
Hvordan skal vi svare på utfordringene som kommer over oss om kort tid? Som ellers er det kun to valg, og det hele dreier seg om tilbedelse. Hvem skal få din tilbedelse? Jesus eller Satan? Hvor er det du har samlet deg skatter? Hvor er det ditt hjerte befinner seg? Er det i himmelen eller på jorden? Det vil du vise hele verden med det valget du foretar når søndagsloven kommer.
Søndagsloven er, som kjent, et bilde av det første dyret satt opp av det andre dyret i Åpenbaringen 13. Søndagsloven er motbildet til statuen Nebukadnesar reiste opp i Duradalen, som er bildet.
Men kom ikke her og si at dette ikke vedrører deg. Alle mennesker må foreta et valg den dagen søndagsloven blir innført over hele verden. Alle må ta stilling til denne loven, enten du vil eller ikke så må du velge side. Ingen kan komme å si at de er likegyldige til denne loven, for i likhet med det som skjedde i Duradalen i Babylon, vil det også i endetiden bli utstedt et dødsdekret mot dem som ikke underkaster seg loven som følger med dyrets bilde. De som ikke vil underkaste seg denne loven vil bli forfulgt, men de vil heller gjøre som Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, de valgte himmelens og jorden Skaper, de valgte å følge Guds Lam selv om det ville koste dem livet.
La oss se på hva Daniel 3 og Åpenbaringen 13 sier om dette. I Daniel 3,4-6 står det: Det var en herold som ropte høyt: Dere befales, dere folk, folkestammer og enhver med sitt tungemål, på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, skal dere falle ned og tilbe gullbilledstøtten som kong Nebukadnesar har satt opp. Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en ovn med brennende ild.
I Åpenbaringen 13, 14-17 står det: Og han forfører dem som bor på jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret, og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept. Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn.
Her ser vi to identiske lover. Tvungen tilbedelse av andre guder enn Gud Skaperen, med en passende straff for de som ikke underkaster seg loven – en dødsstraff.
Hvordan svarte våre tre venner i Babylon på dette? Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte og sa til kongen: Nebukadnesar, vi trenger ikke svare deg i denne saken. Hvis vår Gud som vi tjener, vil utfri oss fra ovnen med brennende ild og fra din hånd, konge, skal Han frelse oss. Men hvis ikke, så skal det være kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine. Vi vil heller ikke tilbe gull-billedstøtten som du har satt opp, (Daniel 3,16-18).
Her sto tre hebraiske slaver ansikt til ansikt med sin tids mektigste mann, og forteller ham at de ikke bryr seg noen ting om hans guder og hans påbud om å tilbe en statue til tross for at det var gitt et dødsdekret mot dem som ikke innordnet seg Nebukadnesars vilje. Det er til det samme åndelige stedet som disse tre guttene var på i forhold til sin Gud vi trenger å komme, for å være sikre at vi ikke blir passive avgudsdyrkere. Hvilken tro de hadde på Gud.
Dette er den samme troen som vi finner i Åpenbaringen 14,12: Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro. Så det vil åpenbart være noen i endetiden som tør å gjøre som våre tre venner. De står trygt på Klippen. Spørsmålet er om du og jeg er blant de som tør å opponere mot herskeren av denne verden, mørkets fyrste som er opphavsmannen til all elendighet i verden, og som også har fått sine håndlangere til å lage og implementere en lov som går mot Gud. Har vi denne troen, den samme tro som Jesus hadde som disse tre guttene viser i handling? Har vi ikke denne troen ennå må vi be Gud om å hjelpe oss og styrke vår tro. For å kunne tilegne oss en slik tro må vi ha et intimt forhold til vår Herre og Hans Kristus gjennom daglige bønner og bibelstudier. Faren med verdslig underholdning er at den vil forsøke å dra oss vekk fra det som betyr noe, et sunt og godt forhold til Gud. Men har vi den samme troen som Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego hadde, vil vi klare å motstå den uheldige påvirkningen som all verdslig underholdning vil prøve å påvirke oss med i