Innledning.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Gud har alltid hatt en liten rest her på jorden som holder Hans bud og Hans lov. I vår tid kalles denne lille resten for Guds siste menighet, eller endetidsmenigheten. Denne menigheten består av mennesker som ikke er syndfrie eller ufeilbarlige, ikke er de rene heller sett med Guds øyne, men denne menigheten er full av alle slags syndere som vet at de ikke kan tilfredsstille Gud på noen annen måte enn å søke tilflukt hos Ham.
Opp gjennom historien har det alltid vært noen fanebærere som har fulgt Gud i ett og alt, men de har heller ikke vært syndfrie, ufeilbarlige eller rene, allikevel har de fått de beste skussmål fra Herren. Disse fanebærerne har holdt Guds ord høyt i hevd og forsvart det med sine liv, og i middelalderen ble et sted mellom 50 millioner og 100 millioner* mennesker drept for sin tro, allikevel fortsatte de å bringe det rene evangeliet ut til mennesker som hungret etter den rene sannheten. Utallige reformatorer døde på sin post, etter Luther startet reformasjonen mens de forsvarte Guds verk. Slik har det vært siden tidenes morgen, og slik er det fortsatt. De som står opp for Guds sak risikerer å bli drept for sin tro.
* Dette taller er under revisjon, og det vil ikke forundre meg det minste om de kommer fram til et tall som kun er en brøkdel av det egentlige tallet som er oppgitt.
I vår tid, fra starten av det 19 århundret, har Gud reist opp et folk som holder Hans ord høyt i hevd. Det hele begynte med William Miller som etter den britisk-amerikanske krigen (1812-1814) begynte å granske Bibelen. Han oppdaget noe som alle andre kristne hadde oversett, Jesu snare gjenkomst. Selv om han tok feil av en ting, hva helligdommen var, så hadde han rett i sin forståelse av tidsprofetiene og at Jesu gjenkomst ikke var langt unna i tid.
Dette førte til en tverrkirkelig vekkelse og mennesker fra alle kirkesamfunn forlot sine menigheter og fylket seg rundt William Miller, og adventbevegelsen vokste, og den 21. mai 1863 ble syvende dags adventistkirken formelt dannet. Under den prosessen som førte til at adventbevegelsen ble et kirkesamfunn ble de ledet av Gud til ikke å lage seg en trosbekjennelse, men de begynte å skrive ned noen trospunkter. Forskjellen på trosbekjennelser og trospunkter er at trosbekjennelser er statiske og uforanderlige, mens trosbekjennelser er dynamiske og kan forandres etter hvert som kirken får nytt eller mere lys over skriften.
Alle de 28 trospunktene er fundamentert på Bibelen, og Bibelen alene, og til hvert av trospunktene er det referanser til flere bibelvers, fra fire – fem til langt over 20. Selv om det er lett å studere disse trospunktene og se at de alle bygger på bibelske prinsipper, er dette noe som vekker sterk motstand fra andre kirkesamfunn. Grunnen til dette er at de blant annet tror på et evig brennende helvete eller at Gud har flyttet sabbatsdagen fra lørdag til søndag, men dette finnes det ingen hold for i Bibelen for å påstå.
Det er imidlertid et bibelsk grunnlag for å hevde at SDA er Guds endetidskirke, og det finner vi belegg for i Åpenbaringen kapittel 10.
Her følger et lite utdrag fra «Guds kirke i endetiden, del 1», som tidligere er publisert under overskriften «Gud reiste opp en bevegelse ved inngangen til endetiden».
### Dette sier Bibelen at Gud skal gjøre.
Bibelen selv sier at Gud ikke gjør noe for sitt folk uten at han forteller dem det gjennom sine profeter.
For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene. Amos 3,7
Vi kan derfor forvente at vi skal kunne finne en tekst som forteller oss at Gud virkelig vil reise opp en bevegelse når vi kommer til overgangstiden mellom profetisk tid og endetid, hvis ikke vil jo verset i Amos 3,7 være meningsløst.
Det verset vi er på jakt etter finner vi i Åpenbaringen 10,11: Da ble det sagt til meg: Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, (DNB 2005).
Vi ser at Gud bruker samme framgangsmåte i Åpenbaringen 10,11 som Han bruker i Esekiel 2,7; Jeremia 17; Jeremia 36,2; Daniel 12,4 og i Åpenbaringen 1,19, som vi så på rett foran her. Det Han, Jesus, sier til Johannes, som er et bilde på Guds endetidsmenighet, at han, Johannes – som et bilde på endetidsmenigheten – igjen skal profetere. Dette bør vi legge oss på hjertet sammen med det faktum at dette å profetere er noe som skal gjøres mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, dette er altså en verdensomspennende hendelse. At Gud vil reise opp en bevegelse eller en kirke i endetiden er å forvente ut fra historien, og ikke minst etter hva Gud selv sier i Åpenbaringen kapittel 10 vers 11. At Gud forteller oss dette lang tid i forveien er også i harmoni med den måten Gud arbeider på. Se bare hva Jesus selv sier til oss gjennom Johannes. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for en tjener vet ikke hva hans herre gjør. Dere har Jeg kalt venner, for alt det Jeg har hørt av Min Far, har Jeg gjort kjent for dere, Johannes 15,15. I Åpenbaringen 1,1 sier Johannes dette: Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Han sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for Sin tjener Johannes,
Men er det nok å vise til bare et vers i Bibelen for å kunne slå fast at ‘slik er det’? I Joels bok finner vi følgende passasje: Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Også over trellene og trellkvinnene skal Jeg utøse Min Ånd i de dager. Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod, ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller, Joel 3,1-5.
Hele kapittel 3 i hos Joel handler om endetiden og om Guds dom over folkeslagene (de ugudelige) og Guds velsignelse over sitt trofaste folk. Det kommer tydelig fram at det skal komme til en profetisk bevegelse i endetiden.
Har det skjedd?
Nå er det mange kirkesamfunn som vil påberope seg å være profetiske bevegelser. Jeg skal imidlertid være forsiktig med å dømme andre mennesker og kirkesamfunn, men det er visse kriterier som må oppfylles før man kan ta etiketten Guds kirke i endetiden, eller oppfylle betingelsene for å være en profetisk bevegelse. En spesiell karakteristikk av disse folkene er at de holder Guds bud, alle Guds ti bud, se Åpenbaringen 12,17 og 14,12. Når vi har kommet til denne tiden hvor Guds kirke i endetiden igjen skal profetere, har vi to sett med ti bud. Vi har Guds ti bud, og vi har pavens ti bud. De som holder pavens ti bud kan umulig være Guds kirke i endetiden, for pavens ti bud er en forandret utgave av budene. Det opprinnelige 2. bud er fjernet, det opprinnelige tredje bud har blitt det andre bud osv. Det fjerde bidet (pavens tredje) har blitt endret og gjelder søndagen som hviledag ikke lørdagen som Gud har velsignet og lyst hellig. Det opprinnelige 10. budet har blitt delt i to slik at den katolske kirke også har ti bud, men dette er de falske budene, for de er vesentlig forandret.
Det finnes imidlertid en bevegelse, adventbevegelsen, som oppstod som et resultat av forkynnelsen av de tre englers budskap på 1840-tallet, og var en tverrkirkelig vekkelse som besto av mennesker fra alle datidens kirkesamfunn. Disse kirkesamfunnene var Christian Brethren, Syvendedags Baptister, Anabaptister, Baptister, Metodister, Christian Connection, Presbyterianere, Episkopale, Lutheranere, Hollandsk reformerte, Kvekere og Kongregasjonalister.
Som vi ser så var adventbevegelsen i begynnelsen i sannhet en tverrkirkelig bevegelse. SDA ble etablert som et eget kirkesamfunn i 1863, og fortsatte forkynnelsen av de tre englers budskap. Dette har pågått siden den gang med vekslende styrke, men vil tilta i styrke og kraft når vi nærmer oss den absolutte endetid, når det høye rop lyder sammen med de tre englers budskap.
Denne bevegelsen eller dette kirkesamfunnet holder Guds ti bud så høyt i hevd at de blir kalt legalister av de som holder søndagen som Guds hviledag. Han som startet denne bevegelsen var deisten William Miller, som i tidene etter den amerikansk-engelske krigen 1812-1815 begynte å studere Bibelen etter at han på en uforklarlig måte hadde overlevd et granatnedslag bare en meter fra der han stod. Ette inngående studier av Bibelen kom Miller i 1818 fram til at Jesus skulle komme tilbake i 1843 (se Daniel 8,14), som senere ble justert til 1844. Miller, som var et barn av sin samtid, trodde som alle andre på den tiden at jorden var den helligdommen som skulle renses, og at dette skulle skje ved Jesu gjenkomst. Miller tok feil av begivenheten, men alle hans utregninger var riktig. Det ble også vist Hasen Foss i et syn like etter den store skuffelsen i 1844 at helligdommen ikke var jorden som alle kristne trodde på den tiden, men at det var en helligdom i himmelen, og det var denne helligdommen som skulle renses fra denne dagen i oktober 1844.
Profetiens ånd gitt til adventbevegelsen.
Etter skuffelsen begynte de som var trofaste mot Gud å søke etter svar på hvor de hadde gått feil, og hva de ikke hadde forstått riktig. Kort tid etter skuffelsen, antakeligvis dagen etter, samlet noen av brødrene seg for å be til Gud om lys over hva de hadde misforstått. Blant disse var Hasen Foss. Etter bønnen skulle Hasen Foss og en av brødrene besøke en annen bror, og de tar veien gjennom en maisåker. Der i åkeren fikk Hasen Foss en åpenbaring fra Gud, som viste ham hva de hadde gjort feil. Også William Miller og William Fay fikk syner og åpenbaringer fra Gud. Og kort tid etter så reiste Gud opp en ung kvinne, den 17. år gamle Ellen G. Harmon (senere White), som Sin profet. Adventbevegelsen hadde blitt gitt profetiens ånd, og var blitt en profetisk bevegelse. Alt dette er i henhold til Amos 3,7 og Åpenbaringen 10,11. I 1863 tok bevegelsen navnet syvendedags adventister, og dannet et eget kirkesamfunn. ###
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 om ikke annet er angitt.
Guds kjærlighet til sin menighet.
Det kan være lett til å bli forledet til å tro at Gud ikke elsker ale mennesker, fordi vi har fortellinger, som den om 1) syndefloden hvor alle mennesker, unntatt åtte, døde. 2) Vi har også utgangen fra Egypt friskt i minne i så måte. Da farao tok igjen Israel ved Rødehavet ledet Gud sitt folk over, mens Han lot farao og alle hans soldater drukne i vannmassene. 3) Da Israel inntok det lovede land, Kanaan var det med ordre fra Gud å utrydde alle hedningene som bodde der.
Det kan virke ganske uforståelig på mange det som har skjedd, men vi må se bak historien, ikke bare lese den, men vi må prøve å forstå Guds handlemåte. La oss se litt på disse tre fortellingene, og se om vi kan finne en fellesnevner for Guds handlemåte. Kanskje vi kan forstå Gud litt bedre etter vi har gjort dette.
1) Den første gangen vi leser om at tusenvis av mennesker omkom er i fortellingen om Noah og den store vannflommen.
I følge tradisjonen brukte Noah 120 år på å bygge arken. Samtidig som han bygde denne arken forkynte han både frelse og dom, det vil si den straffen som skulle ramme alle dem som ikke ville vende seg til Herren. Frelsen ville blitt oppnådd ved å gå om bord i arken da tiden var inne. Men det var kun Noah, hans kone, hans tre sønner og hans tre svigerdøtre som gikk om bord. Det var med andre ord ikke Gud som dømte menneskene på Noas tid, de dømte seg selv da de ikke vendte seg til Gud og ikke vendte seg vekk fra sine ugudelige liv. Dette gjorde de helt klart da de ikke gikk om bord i arken til tross for Noas forkynnelse.
Det må ha smertet Gud voldsomt at det kun var en familie som tok sin tilflukt i sin Gud. I 1 Mosebok 6,7 leser vi om hvorledes Gud reagerte på det kollektive avslaget på Hans tilbud om frelse. Det står at Gud «angret» på at Han hadde skapt mennesker, dyr, krypet og fuglene, og at Han ville utslette dem fra jordens overflate. Det er det hebraiske ordet nacham som er oversatt til «angret». Dette ordet har en helt annen betydning enn den vi legger i ordet «angre».
Definisjonen av nacham er: å trøste, å omvende seg, å angre, å beklage, og brukes i betydningen av å sukke, puste kraftig, å beklage, å trøste, å hevne, å ha medlidenhet, å angre, å synes synd på. I følge biblehub.com så defineres bruken av nacham slik: Det hebraiske verbet «nacham» formidler først og fremst ideen om trøst og trøst, ofte i sammenheng med sorg eller nød. Det bærer også betydningen av omvendelse eller en endring i sinnet, spesielt i forhold til Guds handlinger eller avgjørelser. Begrepet kan innebære en følelse av anger eller sorg, som fører til en endring i atferd eller intensjon.
Går vi til neste vers, 1 Mosebok 6,8 står det at Noah fant nåde for Guds øyne. Nå nærmer vi oss påstanden om at Guds menighet er gjenstand for Hans største oppmerksomhet og omsorg. Det var ingen som ble nektet å gå ombord i arken sammen med Noah og hans familie, men det var kun de åtte personene som utgjorde Noahs kjernefamilie som gikk om bord. Da Noah og hans familie hadde gått om bord ble døren til verden stengt, og de som var på utsiden hadde i virkeligheten dømt seg selv til fortapelse. Alle som ikke gikk inn i arken var i opposisjon til Gud, og måtte betale den ultimate pris for sitt opprør. Vi må huske på at alle ble tilbudt frelsen helt på samme måte som Noa og hans familie, men de vendte Guds ryggen og ville ikke ha noe med universets Skaper å gjøre. På denne måten dømte de seg selv, som jeg allerede har sagt.
2) Den andre gangen vi leser om at tusenvis av mennesker omkom er i fortellingen om ungangen av Egypt da Israel ble tatt igjen ved Rødehavet.
Etter at farao hadde gitt tillatelse til Moses å føre Israel ut av Egypt angret han ganske snart. Han satte etter dem med sine soldater for å fjerne Israel fra jordens overflate. Farao tar igjen Israel ved Rødehavet og Guds folk er sperret inne. Foran dem, mot øst, ligger Rødehavet, mot nord og sør er det store og uoverkommelige fjell, og bak dem kommer Farao og hans hær med blanke våpen klare til å slakte ned Guds folk.
Gjennom de årene Josef levde var Israels Gud godt kjent i Egypt, men kort tid etter at Josef døde ble Israel gjort til slaver. Da Abraham levde lovet Gud at Han skulle føre Abrahams etterkommere – Guds folk – tilbake til der Abraham bodde, og i en profeti sier Gud til Abraham følgende: … … Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal trelle for folket der, og de kommer til å plage dem med undertrykkelse i fire hundre år, (1 Mosebok 15,13) … // … og i 2 Mosebok 12,40 står det: Og Israels barns oppholdstid som fremmede i Egypts land og Kanaans land var fire hundre og tretti år, (oversatt fra Brenton Septuagint Translation).
Da tiden var inne for å føre Israel tilbake til Kanaans land satte Egypts farao seg opp imot Gud og nektet å a Israel å forlate Egypt. Først gir Gud Farao muligheten til å angre, vende seg til Gud og la Israel dra ut, og dette følges av ti plager. Til slutt ga farao etter, bare for å forherde seg på nytt. Vi ser at Gud gjorde det Han kunne gjøre uten å ta fra farao hans frie vilje. Av egen fri vilje gjorde farao opprør mot Skaperen, og da Gud på en mirakuløs måte fører Israel over Akababukten til frihet på den andre siden i Saudi-Arabia, følger farao og hans solder etter Israel og vanne sluker dem og alle omkommer, og vi leser i 2 Mosebok 14,28 følgende: Så rant vannet tilbake og dekket vognene, krigerne på vognene og hele Faraos hær, som hadde satt etter dem ut i havet. Ikke én av dem kom seg unna. Hadde farao valgt å bli hjemme i Egypt og latt Israel fare ville både han og hans soldater vært trygge, men fordi han forfulgte Israel til Rødehavet for å slå dem i hjel kalte farao dødsdommen over seg selv og sine soldater.
3) Den tredje gangen vi leser dette er i fortellingen om da Israel skulle ta i besittelse det lovede land.
Dette er kanskje den mest vanskelige fortellingen å ta inn over seg som et tegn på Guds kjærlighet. Da Israel erobret Jeriko, eser vi følgende i Josvas bok kapittel 6 vers 21: Alt som var i byen lyste de i bann, både mann og kvinne, ung og gammel, storfe og småfe og esel, de slo alt med sverdets egg. Uten å dykke ned i verset og betydningen av handlingen som utføres er ikke dette et vers som viser oss Guds kjærlighet. Alle mennesker og dyr skulle slås i hjel.
Slik skulle det også ha gått med alle de folkeslagene som bodde i Kanaan, men noen ble spart av ulike grunner. Men nå er det grunn til å spørre hvorfor det skulle være slik. I 1 Mosebok 15,16 sier Gud til Abraham følgende: Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig.
Dette verset dreier seg om tiden etter det egyptiske fangenskapet, og vi ser at Amorittene blir spesielt nevnt. Disse bodde i Kanaan da Abraham kom dit første gang, og de hadde samkvem med Abraham og de lærte nok om Abrahams Gud og evangeliet. Men som vi forstår ut av i Mosebok 15,16, så ville ikke Amorittene vende seg til universets Skaper. Allikevel gir Gud dem all den tiden Israel bodde sammen med dem og den tiden de var i Egypt, til sammen 430 år på å vende om til Ham. Men de ville ikke. Så trist det var for de folkeslagene som bodde i Kanaan, de ville ikke vite av Gud. Med andre ord så dømte de seg selv ved ikke å vende seg vekk fra sine avguder.
Hva er så fellesnevneren i disse tre historiene? Det er opposisjonen mot Gud, det er uviljen mot Gud og Guds folk, og de dømmer seg selv med sine handlinger. Men, Gud elsker alle mennesker, også de som vi ser på som tyranner og despoter. Gud har bare et ønske for alle mennesker og det er at vi tar imot den dyrekjøpte gaven som Han gir oss gjennom Jesu blod, det blodet Frelseren utgjøt på korset for å frelse en fortapt menneskehet. I Esekiel 33,11 sier Gud gjennom profeten: Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus? (Israels hus er et bide på Guds folk gjennom alle tider.)
Selv om Gud elsker alle mennesker er det først og fremst Hans menighet som er gjenstand for den største oppmerksomhet og omsorg fra Guds side.
1) Menneskene på Noahs tid hadde 120 år på å vende om til Gud, og ta imot frelsen gjennom å gå inn i arken Noa bygde. De burde ikke hjelpe til å bygge, eneste betingelse for å kunne gå om bord var å ta imot budskapet Noa forkynte.
2) Farao og egypterne fikk også lang tid på å vende om til Gud, og de hadde sikkert historien om Josef friskt i minne da Moses begynte å bearbeide farao. Gjennom ti plager hvorav de fleste kom i form av egypternes guder, viste himmelens Gud at Han er den eneste Gud i universet, og at egypternes guder er maktesløse.
3) innbyggerne i Kanaan hadde fått en nådetid på 430 år på å vende seg til Herren. De kjente til hvem Han var gjennom sitt bekjentskap med Abraham, Isak og Jakob, men de ville ikke velge Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Som vi ser så ender ale tre historiene opp på samme sted. De dømmer seg selv og må derfor bære konsekvensen av dette alene.
Helt siden Adam og Eva syndet mot Gud i Edens Hage har Gud kalt på menneskene, for Han elsker alle mennesker like mye. Likegyldig hva du har gjort så elsker Gud deg, og Hans høyeste ønske er at du tar imot frelsen Han tilbyr den helt gratis. Det eneste du må gjøre er å ta imot denne utrolige gaven, og legge om din livsførsel. Det siste er et eneste stor vinning, noe jeg kan vitne om.
Men Guds problem, om vi kan kalle det et problem, er at Gud også må foreta et valg. Han vil så gjerne at alle skal velge å ta imot frelsen, men Han tvinger ingen. Hver enkelt menneske må velge på egen hånd hvor vi vil tilbringe evigheten. Gud ønsker at vi alle skal tilbringe evigheten sammen med Ham, men det er du og jeg som bestemmer hva vi ender opp med: evig liv eller evig fortapelse.
Det er mange, også innenfor min egen menighet som sier at alle blir frelst fordi Gud er kjærlighet. Men Bibelen er full av bevis på det motsatte. Det er nok å se på de tre historiene over. De omhandler mange millioner mennesker som valgte vekk Gud, og de omkom.
Det store spørsmålet er hvorfor Gud tillater dette. Gud har alltid hatt et spesielt folk. I begynnelsen var det de etterkommerne til Adam og Eva som påkalte Herrens navn, (se 1 Mosebok 4,26). En stund etter den store flommen kalte Gud Abraham til å bli stamfar til et spesielt folk. Dette folket er Guds øyestein, både den gang de var Abrahams kjødelige etterfølgere, og etter korset hvor de kristne er Abrahams åndelige etterfølgere. Det er dette folket som har høyeste prioritet hos Gud.
De som utgjorde Guds folk på Noas tid ble beskyttet mot de ugudelige ved å gå om bord i arken. På Moses tid ble de beskyttet med ugudeligheten gjennom å gå tørrskodd gjennom Rødehavet. Når de inntok Kanaan skulle de beskyttes mot uheldig og skadelig påvirkning fra hedningene. Det smertet nok Gud mer enn noen kan ane at så mange mennesker måtte bøte med livet fordi de var trassige og satte seg opp mot Gud. Men for Gud er Hans folk det viktigste, og Gud har gjort det som har vært nødvendig opp gjennom tiden for å beskytte sitt spesielle folk.
Vi som tilhører Guds endetidsmenighet, syvendedags adventistene, har fått et høytidelig oppdrag, og det er å kalle alle mennesker ut fra det som kalles Babylon og få dem til å søke seg inn i guds endetidsmenighet. Det finnes ingen annen vei til frelse. Det var ingen annen vei til frelse i gammel tid, og det gjør det ikke i vår tid heller. La meg legge til med en gang så ingen skal misforstå hva jeg sier. Jeg sier ikke at det er frelse i en kirke eller en menighet. Frelsen får vi kun gjennom Jesu Kristi blod som rant for oss på Golgata. Men når du først har søkt deg til Gud og blitt frelst vil du automatisk søke deg til Guds siste menighet.
Men som i tiden før vannflommen da Noah forkynte dommen og frelsen, er det et folk i endetiden som også forkynner frelsen og den kommende dom. Gud sender sin nådige invitasjon ut til alle mennesker i hele verden gjennom sin endetidskirke. Enhver som vender seg til Herren, og søker tilflukt hos Ham, og går om bord i Guds endetidsark, som er Guds siste menighet, vil bli frelst fra den kommende dom.
Vi bør legge oss det på hjertet at Gud har et spesielt folk som er Hans menighet i en ond og opprørsk verden. Denne endetidsmenigheten anerkjenner ingen annen autoritet enn Guds egen autoritet, og dette er beskrevet i Bibelen. Vi finner det i Åpenbaringen 12,17 hvor det sies om endetidsmenigheten at det er … … dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd … og i Åpenbaringen 14,12 hvor endetidsmenigheten beskrives slik … … de som holder Guds bud og Jesu tro, og i Åpenbaringen 19,10 forklares Jesu vitnesbyrd, som endetidsmenigheten har på denne måten … … Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd.
Dette er de som er trofaste mot Gud og oppriktige i sin tro. De bryr seg ikke om verdslig ros selv om dette kommer i utmerkelser fra verdens ledere, fordi disse bærer kun himmelens særpreg og kjennetegn.
Menigheten er Guds eiendom.
Guds menighet i endetiden er spesielt utvalgt av Gud. I dag består denne menigheten av både brennende og lunkne kristne, men menigheten er likevel utvalgt av Gud. De brennende har tatt til seg Jesu bønn som vi finner i Johannes kapittel 17 vers 21: Jeg ber at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg.
Dette prøver de mest brennende å oppfylle, og de ser også på hvordan disiplene til Jesus blir beskrevet like før pinsedagen i år 31, og prøver å etterleve dette. Dette finner vi i Apostlenes gjerninger 1,14 og 2,1: Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre, (1,14) … // … Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn, (2,1).
Johannes 17,21 er et vers som har blitt misbrukt av de falne kirkesamfunnene, og de legger føringer for at kirkene skal forenes i et økumenisk samarbeide hvor de samler seg rundt de få punktene de alle er enige om, et minste felles multiplum, og så kan de gjemme alle de punktene de er uenige om under teppet så de kan glemme dem. Dette er i beste fall koldtbordteologi, og i sitt vesen absolutt ubibelsk. I Johannes 17,21 ber Jesus om at Hans kirke skal være ett med Gud Faderen og Gud Sønnen på de prinsippene som Bibelen gir oss: Matteus 19,17: … … Men hvis du vil gå inn til livet, så hold budene! I Ordspråkene 4,4: … … La mine ord få gripe ditt hjerte, hold mine bud, så skal du leve … // … og i Johannes 14,15: Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud.
På den ene siden finner vi størsteparten av de kristne som ikke holder Guds bud, men klynger seg til de budene som har blitt forandret av pavemakten. Disse kan derfor per definisjon ikke elske Jesus. Dette er ikke mine ord, men Jesu egne ord, (se Johannes 14,21). På den andre siden finner vi den lille rest som holder Guds ti bud, alle Guds ti bud, og som utgjør Guds endetidsmenighet. Det er disse som har tatt opp arven etter Jesu disipler, og vår kirkes pionerer. I et brev til kirkens ledere skrev Ellen G. White i desember 1912 følgende: Etter skuffelsen i 1844 søkte vi (Ellen G. White, James White, Joseph Bates, Stephen Pierce, Hiram Edson og en del andre) etter sannhet som etter skjulte skatter. Vi pleide å komme sammen, og vi ba inderlig og alvorlig om at vi måtte fortsette å være ett i tro og lære. Vi visste det ikke kunne være uenighet i Kristus og vi undersøkte det ene trospunkt etter det andre. Bibelen ble åpnet med en følelse av ærefrykt. Vi fastet ofte for å bli bedre skikket til å forstå sannheten. Bibelstudiet ble åpnet med alvorlig bønn, og hvis vi støtte på et eller annet uklart punkt, drøftet vi det sammen. Hver enkelt av oss uttrykte sine meninger. Så bøyde vi igjen våre knær, og vi ba inderlig og alvorlig om at Gud måtte hjelpe oss til å innse at vi kunne være ett liksom Kristus var ett med Faderen … // … Noen ganger kom Guds ånd over meg (E. G. W.), og da ble vanskelige spørsmål klare og tydelige, fordi Guds Ånd viste oss veien. Det hersket fullkommen harmoni og enighet mellom oss. Vi hadde alle sammen ett sinn og en ånd … // … Til tider kom Guds Ånd over oss på en tydelig måte. Og når vi fikk lys over viktige sannhetspunkter kunne vi gråte og juble sammen. Vi elsket Jesus, og vi elsket hverandre.
Det er til dette stedet vi må lede andre mennesker til enhet med hverandre i Gud og Kristus, ikke i en økumenisk samrøre som baserer seg på et minste felles multiplum.
Den siste menighet er ikke Babylon.
For å prøve å ødelegge Guds endetidsmenighet er det mange som hevder at det en vår kirke som er Babylon, og helt siden framveksten av adventbevegelsen har den blitt motarbeidet av alle andre kirkesamfunn. Denne kirken har blitt kalt sekt, og medlemmene sekteriske. Personlig ser jeg det som en ære å bli kalt sekterisk, og at jeg tilhører en sekt. Det beviser at vi har rett. Det alle glemmer er at da William Miller begynte å forkynne Jesu gjenkomst, så strømmet kristne ut fra alle kirkesamfunn og forlot sine gamle kirker for å slå seg sammen med adventbevegelsen. Som nevnt over var disse kirkesamfunnene Christian Brethren, Syvendedags Baptister, Anabaptister, Baptister, Metodister, Christian Connection, Presbyterianere, Episkopale, Lutheranere, Hollandsk reformerte, Kvekere og Kongregasjonalister. Syvendedags adventistene begynte derfor som en tverrkirkelig bevegelse, noe vi fortsatt er. All vår lære er satt sammen av de trospunktene som Gud har vist oss, og det kom deler fra alle eksisterende kirkesamfunn. Men det viktigste er at det ikke finnes ett trospunkt som ikke er fundamentert på Bibelen. Ikke et eneste ett.
Det faktum at det finnes en kirke som ikke vil inngå en allianse med Roma slik alle andre kirkesamfunn har gjort, er et horn i siden på Satan. At denne kirken som har funnet tilbake til de gamle sannhetene som Jesu disipler forkynte i det første århundret, som ble glemt under middelalderen da den katolske kirken gjorde Bibelen utilgjengelig for vanlige folk, er også et horn i siden på pavemakten. I tillegg så framstiller adventistene Satan og pavemakten i det lyset de fortjener. Legg merke til at jeg skriver – og mener – pavemakten ikke den vanlige katolikk. Det er stor forskjell på pavemakten og den enkelte katolikk. Jeg kjenner mange gode, ærlige og oppriktige katolikker som ikke klarer å komme seg ut av forvirringen. Jeg har til og med katolikker i min familie. Det finnes også mange ærlig søkende katolikker verden over som ikke har fått lys over dette, ikke ennå, men det vil de få i tiden som kommer.
For å imøtegå den kritikken som kommer fra Guds endetidsmenighet, har Satans løpegutter tatt til motmæle. Like etter pave Frans ble valgt til pave i 2013, holdt han en tale hvor han tok for seg SDA, og sa mye rart om SDA som ikke henger på greip, som egentlig er feilinformasjon og løgn. Men da han var ferdig med å angripe adventistene fortsatte han umiddelbart med å si at fundamentalister, med veldig tydelige hentydninger til SDA, er terrorister, og la til at det kun er en straff som er passende for dem. Hva denne passende straffen er ble hengende i luften, men man trenger vel ikke å være rakettforsker for å forstå hva paven mente. Vi kan bare se på pavemaktens historie, og legge til deres egen påstand at den katolske kirken aldri endre seg.
Ettersom vår forkynnelse går på å advare mot Babylon er det ikke annet å vente enn at dette blir snudd rundt og brukt mot oss. Kirkeledere fra alle kirkesamfunn hevder at SDA ikke er en kristen kirke. Men det er SDA som er den eneste kirken som forkynner det samme som Jesu disipler forkynte i det første århundre og som holder alle Guds ti bud, noe som er til irritasjon i Roma og hos alle de falne kirkene.
I Åpenbaringen 18,4 finner vi et vers som vi kaller det høye rop. Det lyder slik: Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.
Som nevnt så er det to typer kristne i Guds endetidskirke, og noen av disse bruker dette verset for å få de trofaste medlemmene i Guds endetidskirke til å forlate SDA. Men det er de trofaste i Guds endetidskirke som er Guds vektere i endetiden. I Esekiel 3,1-11 kan vi lese: Så sa Han til meg: Menneskesønn, et det du finner her! Et denne bokrullen og gå av sted og tal til Israels hus. Jeg åpnet munnen, og Han lot meg ete denne bokrullen. Han sa til meg: Menneskesønn, mett din buk og fyll din mage med denne bokrullen som Jeg gir deg. Så åt jeg, og den var søt som honning i min munn. Så sa Han til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal til dem med Mine ord. For du er ikke sendt til et folk med et uforståelig språk og et vanskelig tungemål, men til Israels hus. Du er ikke sendt til mange folk med et uforståelig språk og et vanskelig tungemål, folk som taler ord du ikke kan forstå. Sannelig, hadde Jeg sendt deg til dem, ville de hørt på deg. Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil heller ikke høre på Meg. For hele Israels hus har harde panner og harde hjerter. Se, Jeg gjør ansiktet ditt hardt mot ansiktet deres og pannen din hard mot pannen deres. Som den hardeste stein, hardere enn flint, gjør Jeg pannen din. Frykt ikke for dem og bli ikke redd for dem, for de er et opprørsk hus. Så sa Han til meg: Menneskesønn, alle Mine ord som Jeg taler til deg, ta imot dem i ditt hjerte og hør med dine ører! Gå av sted til de bortførte, til dine landsmenn, og tal til dem og si til dem: Så sier Herren Gud, enten de hører eller lar det være.
Gud har ikke bare gitt sin endetidsmenighet oppdraget om å forkynne sannheten for vår tid for verden. Den har også blitt reist opp for å være en vektere, og i Esekiel finner vi et par vers som gir oss dette oppdraget: Menneskesønn, Jeg har gjort deg til vekter for Israels hus. Du skal høre ord fra Min munn, og så skal du advare dem fra Meg, (Esekiel 3,17) … // … Og du, menneskesønn, Jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn, (Esekiel 33,7).
Den seirende menighet.
Selv om Guds endetidsmenighet ikke er fullkommen på noen måte, er det likevel denne menigheten Gud samarbeider med. Det er jo en vanlig orden i verden at vi samarbeider med dem vi er enige med.
Hvis jeg skulle pusse opp huset mitt, hvem velger jeg da å samarbeide med? Jeg må jo åpenbart velge å samarbeide med mennesker som vil pusse opp huset mitt sammen med meg. Jeg unngår for enhver pris å samarbeide med et rivningsfirma. Det er det samme prinsippet som Gud arbeider etter. Han velger å samarbeide med dem som følger alle Hans bud, lover og forordninger. Gud er den samme, Han forandrer seg ikke, og som det står i Hebreerbrevet 13,8: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Så lenge Gud selv ikke endrer seg, men er den samme hele tiden, må også Guds ord og Guds bud være uforanderlige.
Når Gud sier at de dødes tilstand er som en ubevisst søvn, tror du da Han vil samarbeide med dem som sier det motsatte? Det vil bare bli forvirring og kaos, og det finnes ikke forvirring og kaos i Guds rike. Gud er en ordenens Gud, og når Gud sier en ting, ja da er det slik.
Når Gud sier at ukens sjuende dag, vår lørdag, er Hans sabbat som Han velsignet og helliget i Eden, vil Han da samarbeide med andre enn dem som holder Guds sabbat. Men også blant dem som holder Guds sabbat finnes det menigheter som ikke følger andre av Guds bud, lover eller forordninger.
Til tross for at Guds endetidsmenighet på ingen måte er fullkommen eller perfekt velger Gud allikevel å samarbeide med denne menigheten som Gud selv reiste opp midt i det 19. århundre. Denne menigheten vil ha stor framgang i tiden som kommer. Den vil også gjennomgå en rystelse, det vil si den vil bli renset av Gud ved at de som i dag er nominelle snart blir satt på et valg. Enten forlater de menigheten – ikke fordi den er Babylon – men fordi de ikke tåler å høre det likeframme vitnesbyrd, eller så lar de seg rense av Gud og forblir i Hans endetidsmenighet sammen med de andre trofaste.
Til slutt vil denne menigheten bli til den seirende menigheten Gud ville den skulle bli nettopp fordi det er et tett samarbeide mellom denne menigheten og Gud.