Innledning.
Sefanja virket mellom 640 og 609 f.Kr. så boken er uten tvil rettet mot Jødefolkets forfall, men den har også en klar endetidsprofil noe vi ser allerede i versene 2 og 3. Sefanja, eller Tsephanyah, betyr «Herren skjuler seg», eller «Herren har skjult seg». Så kan vi tenke litt på hvorfor Herren skjuler seg. Grunnen til at Herren skjuler seg for sitt folk, er fordi de har gjort alt det onde som Gud har advart dem mot å gjøre. I Mika 3,4 sier profeten: Da skal de rope til Herren, men Han skal ikke svare dem. Han skal bare skjule Sitt åsyn for dem på den tiden, fordi de har gjort onde gjerninger.
På grunn av alle profetene som Gud reiste opp i tiden før Juda ble erobret av Babylon ble det riktignok flere vekkelser i Juda. Men dette var ikke en ekte vekkelser som virket en indre forandring, en åndelig forandring. Disse vekkelsene var kun vekkelser som skapte en ytre forandring, kun en kosmetisk forandring, ved at jødene framstilte seg som gudfryktige og fromme, mens de i virkeligheten var like urene innvendig som før de falske vekkelsene.
Det jødene trengte på Sefanjas tid var en ekte vekkelse, og dette er minst like aktuelt i vår tid. Dagens kristne har generelt inntatt en dekadent holdning til Gud og Guds Ord, og har fjernet seg like lang fra sin Skaper som jødene på Sefanjas tid – om ikke lenger. Alle kristne trenger derfor å fornye sitt forhold til Gud daglig, en daglig vekkelse som har sitt utspring i et ekte ønske om å komme Ham nærmere. Ellen G. White sier dette: I budskapet som den første engelen i Åpenbaringen 14 forkynner, blir det forutsagt en stor religiøs vekkelse i forbindelse med kunngjøringen av Kristi snare gjenkomst. Profeten så en engel som fløy under himmelhvelvet. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder! (Mot Historiens Klimaks 277.1).
Dette er noe vi ser også i vår tid. Helt siden Gud reiste opp Martin Luther og alle de andre reformatorene i det 16. århundre, og opp gjennom adventbevegelsen og inn i det 21. århundre har vi sett vekkelse etter vekkelse hvorav de fleste kun har vært av den type vekkelse som jødene opplevde som beskrevet over. Dette fordi Satan vet at det vil bli en stor vekkelse i endetiden som vil rive tusenvis, for ikke å si millioner av oppriktige, men forførte mennesker ut av hans hånd. Derfor lanserer han falske vekkelser gjennom sine agenter slik at vi ikke skal ta til oss den ekte vekkelsen når den kommer.
Jeg har sagt det mange ganger tidligere at Bibelen er en typologisk bok, og det som har vært, er det som vil komme. Den vise kong Salomo uttrykker dette slik i Forkynneren 1,9 følgende: Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen. Sefanjas bok er ikke noe unntak i så måte. Hele boken viser oss hva som skjedde med jødene, og forteller oss at dette vil skje igjen i endetiden.
10 ganger bruker profeten uttrykk som er spesielt knyttet til endetiden, og det er Herrens dag, Herrens slaktofferdag, på den dagen, på den tiden, Herrens dag den store, en vredens dag, og Herrens vredes dag. Ut over dette snakker profeten om ødeleggelse og tilintetgjørelse av de ugudelige.
Til tross for at Sefanja taler direkte til sitt folk i sin samtid er altså boken relevant for endetiden. Det gikk ikke mange årene etter at Sefanja hadde profetert Judes undergang før denne profetien ble virkeliggjort. For oss som lever i endetiden ser det ut til at vi har fått en mye lengere nådetid, det vil si tiden fra budskapet om anger, omvendelse og frelse går ut og til dommen iverksettes over de ugudelige. Men det er bare tilsynelatende.
Etter at Israel tok Kanaan i eie i år 1404 f.Kr. til Juda ble erobret i 605 f.Kr. gikk det hele 799 år. I hele denne perioden sendte Gud dommere, konger og profeter til sitt folk for å få dem til å gå den veien Gud ville de skulle gå, men som Jeremia sier: Fordi dere har sagt: Herren har oppreist profeter for oss i Babylon, derfor sier Herren dette om kongen som sitter på Davids trone, om hele det folket som bor i denne staden, og om deres brødre som ikke har dratt bort i fangenskap med dere, så sier hærskarenes Herre: Se, Jeg sender over dem både sverd, hungersnød og pest, og Jeg skal gjøre med dem som en gjør med råtne fikener som ikke er spiselige, fordi de er så dårlige. Jeg skal jage dem med sverd, hungersnød og pest. Jeg skal overgi dem til mishandling blant alle kongerikene på jorden. De skal bli til en forbannelse, et skremsel, til spott og hån blant alle folkeslagene Jeg har drevet dem bort til, fordi de ikke hørte på Mine ord, sier Herren, dem Jeg sendte dem ved Mine tjenere profetene, fra tidlig morgen sendte Jeg dem. Men dere ville ikke høre, sier Herren, (Jeremia 29,15-19).
Det er vel verd å merke seg at jødene utgjorde Guds folk på den tiden Sefanja virket. Israel, eller Nordriket var allerede erobret av Assyria mer enn 100 år tidligere, i år 721 f.Kr. Fra Martin Luther startet reformasjonen i 1517 har det til nå 2025, gått 508 år, og det er en mye kortere nådetid enn det jødene fikk.
Alle bibeltekster er hentet fra Bibelen Guds Ord 1988 om ikke annet er angitt.
Herrens store dag, Sefanja kapittel 1.
Vers 1: Dette er Herrens ord som kom til Sefanja, sønn av Kusji, sønn av Gedalja, sønn av Amarja, sønn av Hiskia, i de dager da Josjias, Amons sønn, var konge av Juda.
Det første verset i Sefanjas bok setter tiden for når profeten levde og virket. Sefanja virket mellom 640 og 609 f.Kr.
Hva er Herrens store dag? Dette er noe vi må finne ut av før vi går løs på teksten i Sefanjas bok. Innledningsvis så vi at det i kapittel 1 er sju forskjellige benevnelser som alle viser til en bestemt tid, og disse er Herrens dag, Herrens slaktofferdag, på den dagen, på den tiden, Herrens dag den store, en vredens dag, og Herrens vredes dag. Det er utvilsomt en dag som ingen mennesker skulle glede seg til, i hvert fall ikke de som bodde i Juda og Jerusalem. Det var jo som allerede sagt jødene som var den fremste målgruppen til Sefanja.
Men som jeg også har nevnt tidligere så er denne boken også en eskatologisk bok. Når Nebukadnesar inntok Jerusalem i år 605 f.Kr. gikk denne profetien i oppfyllelse for første gang. I løpet av 19 år ble Jerusalem beleiret tre ganger (605, 597 og 586), og alle menneskene ble ført i fangenskap til Babylon, bortsett fra de fattigste som ble værende i Juda. Vi kan forklare Herrens store dag med å si at det var den dagen Gud lot straffen falle over Juda og Jerusalem.
Det som skjedde på Herrens store dag i Juda er et bilde på det som vil skje igjen i når framtid, som er motbildet i den typologiske fortellingen. Herrens store dag er synonymt med den dagen Jesus kommer tilbake. Når Jesus kommer tilbake kommer Han som dommer, og skal iverksette dommen over alle mennesker etter deres handlinger. Ja, Jesus skal iverksette dommen som har blitt avsagt i den undersøkende dommen som har foregått i himmelen siden profetisk tid opphørte og endetiden begynte. Jesus sier da vitterlig at når Han kommer så har Han sin lønn med seg: Og se, Jeg kommer snart, og Min lønner med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning, (Åpenbaringen 22,12). I dette ligger det at Gud har undersøkt alle mennesker og avgjort deres skjebne alt etter som den enkelte har valgt. De som har valgt å følge alle Guds ti bud slik de står i 2 Mosebok 20, vil få sin lønn, eller belønning, og det er evig liv, mens de som har valgt bort Guds ti bud, uansett hvor mye de hevder de er kristne og har gjort gode gjerninger vil få sin endelige straff.
Vers 2: Jeg skal fullstendig rydde bort alt fra jordoverflaten*, sier Herren.
Her sier Gud gjennom profeten Sefanja at alt som finnes på jorden skal «ryddes» bort. Å oversette med «rydde» er en forferdelig oversettelse. Det hebraiske ordet som er brukt er suph, og oversettes med å rive vekk eller avslutte. Norsk Bibel 1988 bruker river bort. Vi bør legge merke til at Gud fullstendig vil rive vekk alt fra jordens overflate. Ikke engang da Herren sendte den store vannflommen over jorden ble alt revet vekk. Den gang var det en liten rest av alt levende som gikk om bord i arken og som ble frelst gjennom vannflommen.
* Noen oversettelser, blant andre de engelske King James Version, bruker landet i stedet for jordoverflaten. Dette er problematisk fordi da tar man vekk endetidsperspektivet, (versene 3 og 4).
Vers 3: Jeg skal rydde bort mennesker og dyr. Jeg skal rydde bort fuglene under himmelen, fisken i havet og alle anstøtssteiner sammen med de ugudelige. Jeg skal utrydde menneskene fra jordoverflaten, sier Herren.
Vers 4: Jeg skal rekke ut Min hånd mot Juda og mot alle dem som bor i Jerusalem. Den resten som er igjen av Ba’al, skal Jeg utrydde fra dette stedet. Jeg skal utslette avgudsprestene og prestenes navn.
Vers 5: Jeg utrydder dem som tilber himmelens hærskare på hustakene, dem som tilber og sverger ved Herren, men som også sverger ved Milkom**.
Vers 6: De som har vendt seg bort så de ikke følger Herren, og som verken har søkt Herren eller spurt etter Ham.
Her gjentar Gud sitt budskap om at Han vil utrydde alt levende på denne planeten. Når denne dommen kommer så vil Herren dømme alle mennesker, noe vi kan lese ut av vers 4 og 5. Til denne påstanden må jeg legge til at de som tilhører Guds rest ikke vil bli utryddet. Guds rest vi få evig liv, mens alle de andre går bort til evig død, (se også Daniel 12,2). Det står i vers 4 at Gud vil rekke ut sin hånd mot Juda og Jerusalem, hvilket betyr at de som er kristne, men ikke er regnet med til Guds rest vil møte den endelige dommen, mens de som virkelig er Guds rest blir skånet for dette.
Vi har sett at dette er Guds handlemåte med menneskene gang etter gang opp gjennom tiden. Vi så det på Noahs tid. Alle som ville søke Herren hadde fått plass i arken. Vi så det på Abrahams tid da Sodoma og Gomorra og deres søsterbyer ble tilintetgjort. Alle som var rettferdige i Guds øyne ble skånet, og de ble ledet ut av byene, men det var kun Lot, hans kone og deres to døtre som berget livet.
Gud ønsket ikke å utslette menneskene da vannflommen kom, men menneskene på Noahs tid var kun opptatt av selvnytelse og hadde ikke tid til å tenke på sin Skaper. Det var menneskenes valg som førte tok livet av dem. Det samme var også situasjonen i Sodoma hvor Lot bodde. Menneskene levde et liv i nytelse og valgte ikke å vende seg til sin Gud og Skaper, det var derfor de ble utslettet. Sefanja, som resten av Bibelen, forteller oss at det samme vil skje i endetiden
** Milkom, eller Malkam, var en av amorittenes guder, også kalt Molok, (se 3 Mosebok 18,21). Molok krevde at barn ble ofret som brennoffer.
Vers 7: Vær stille for Herren Guds åsyn, for Herrens dag er nær, for Herren har gjort i stand et slaktoffer, Han har innviet* Sine gjester.
Vers 8: På Herrens slaktofferdag skal det skje: Jeg skal straffe fyrstene og kongens barn og alle dem som er kledd i utenlandske klær.
Vers 9: På den dagen skal Jeg straffe alle dem som hopper over dørterskelen, dem som fyller sin Herres hus med vold og svik.
Nok en gang gjentas budskapet om ødeleggelse for Juda og Jerusalem. Dette budskapet gjelder også for endetidens mennesker, og for endetiden så pekes det på en spesifikk dag. Dette er dagen for Jesu gjenkomst.
* Innviet er her «satt til side» eller «helliget»
Det er mer enn interessant at Gud skal straffe de som er kledd i utenlandske klær. Hva betyr egentlig det? Kan det være alle som ikke er kledd som jødene, eller er det en annen forklaring? Går vi til andre skriftsteder i Bibelen så brukes klær om Jesu rettferdighet, som i lignelsen om bryllupsfesten, (se Matteus 22,11-13), eller i brevet til menigheten i Laodikea (se Åpenbaringen 3,18). De som skal straffes for å ha utenlandske klær må derfor være de som ikke er frelst, og følgelig ikke er kledd i Jesu rettferdighet.
Når uttrykket slaktoffer brukes så viser dette til den skyldige nasjonen Juda som er som et slaktet dyr.
At profeten ber folket være stille for Herren Guds åsyn er fordi Guds fryktelige dommer snart vil falle over forskjellige grupper av mennesker, og det er den ventende invasjonen av Nebukadnesars soldater profeten viser til. Selv om Sefanja taler spesielt til jødene så må vi huske på at den ventende dommen over Juda gjelder like mye den ugudelige verdenen ved Jesu gjenkomst.
Å hoppe over dørterskelen er forbundet med avgudsdyrkelsen (se 1 Samuels bok 5,1-5). Det kommer fram av teksten at det var avgudsdyrkelsen som Gud ville komme til livs gjennom Nebukadnesars erobring, og det er det samme målet Gud har i endetiden. Men så snart jødene hadde reist tilbake til Juda og Jerusalem blomstret avgudsdyrkelsen opp igjen. I endetiden derimot vil Gud utslette avgudsdyrkelsen for evig og alltid.
Vers 10: På den dagen skal det skje, sier Herren, at det lyder et klagerop fra Fiskeporten, klage fra Den* andre bydelen, og et kraftig brak fra haugene.
Vers 11: Klag, dere som bor i Morteren, for alt handelsfolket blir ødelagt. Alle de som handler med penger, blir utryddet.
Vers 12: På den tiden skal det skje: Jeg skal gjennomsøke Jerusalem med lamper og straffe de selvtilfredse mennene, de som sier i sitt hjerte: Herren gjør verken godt heller ondt.
Vers 13: Derfor skal deres rikdom bli til bytte og husene deres bli lagt øde. De skal bygge hus, men ikke bo i dem. De skal plante vingårder, men ikke drikke vin fra dem.
Uttrykket på den dagen viser både til den nære dommen over Jerusalem og Juda, og til den absolutte endetiden. Som vi ser av teksten er det denne dagen Herren holder dom over alle som er i opposisjon til Gud og Hans vilje.
Hvordan Herrens dag, eller dommedagen vil bli leser vi i dette avsnittet. Den er som en stor offerdag hvor Guds folk selv er slaktofferet (se vers 7). Som jeg har sagt så mange ganger tidligere så kan ingen stille seg likegyldig til Gud. Alle må foreta et valg, og bare de som aktivt velger Gud og følger Ham i ett og alt vil unnslippe de grusomme straffene som vil ramme alle dem som ikke velger Gud.
Uttrykket Herren gjør verken godt heller ondt, og lignende uttrykk brukes ofte i Bibelen for å forklare likegyldigheten til de menneskene som er i opposisjon til Gud. I Esekiel 9,9 leser vi følgende: Da sa Han til meg: Misgjerningen til Israels og Judas hus er overmåte stor, landet er fullt av blodsutgytelse, og staden er full av urettferdighet. For de sier: Herren har forlatt landet, og Herren ser det ikke.
Når vi vet at Herrens Dag står for døren kan vi ikke være likegyldige og sløve. Vi må være forsiktige med å si at Herren verken gjør godt eller ondt, eller at Han har forlatt oss (landet) og derfor ikke ser hva vi gjør.
Det vi må gjøre er å vende oss til Gud i stillhet og søke Hans ansikt og be om tilgivelse for våre synder og innrette våre liv etter Guds velbehag. Legg merke til hva profeten Jesaja sier: Så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og hviler, skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke, (Jesaja 30,15). Dette gjelder alle mennesker som ikke tar imot frelsen. Gud søker på dem, og kaller på dem, men det triste er at de vil ikke komme til Gud.
Vers 14: Herrens dag er nær, den store, den er nær og framskyndes raskt. Hør lyden av Herrens dag! Der roper den mektige bittert.
Vers 15: Den dagen er en vredens dag, en dag med trengsel og nød, en dag med ruin og ødeleggelse, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke,
Vers 16: en dag med basun og krigsrop mot de befestede byene og mot de høye tårnene.
Vers 17: Jeg skal føre trengsel over menneskene, og de skal gå som blinde, fordi de har syndet mot Herren. Deres blod skal bli utøst som støv og deres kjøtt som avfall.
For å understreke alvoret i situasjonen som jødene hadde satt seg selv i, gjennom utstrakt avgudsdyrkelse, gjentar profeten gang etter gang at Herrens dag er nær, og fortsatt gjelder det både jødene på Sefanjas tid og folkene i endetiden. Det er bare for oss som lever i endetiden å stålsette oss for de hendelsene som ligger like foran oss. La oss gjøre opp med Gud og vår neste alle våre feil og mangler så vi slipper å gå som blinde fordi vi har syndet mot Herren. Jødene tok ikke på alvor Sefanjas profetier, og spørsmålet er om vi gjør det.
Vers 18: Verken deres sølv eller deres gull skal kunne utfri dem på Herrens vredes dag. Men hele jorden skal bli fortært av Hans nidkjærhets ild. For Han skal la en brå ende komme over alle dem som bor på jorden.
Ordet jorden i dette verset kommer fra det hebraiske rotordet ‘erets, og definisjonen av ordet er jorden, land, territorium, og brukes i betydningen jorden. Mange oversettelser bruker imidlertid landet (som DNB GT78 + NT05), og dette er riktig så lenge det kun er snakk om jødenes skjebne, men i endetidskonteksten blir det feil. Da må det oversettes med (hele) jorden.
Dette verset forteller oss at ingen kan ikke redde seg selv. Det er absolutt umulig for menneskene å frelse seg selv. Vi kan ikke gjøre gjerninger så vi fortjener å bli frelst, heller ikke kan vi kjøpe frelsen. Selv om vi hadde all rikdom i hele verden, vil det ikke være nok.
Det er et skremmende scenario profeten tegner opp i dette verset. Ingen ting kan utfri syndige mennesker fra den ventende dom på Herrens vredes dag, og til alt overmål så skal det hele skje brått og uventet for dem som bor på jorden. Det høres utvilsomt ut som en skremmende dag, en dag som er mørk og ikke lys, (Amos 5,18). Det er den dagen Herren Gud skal ta et endelig oppgjør med all ondskap, og det kan umulig være en dag å lengte etter. Både Esekiel og Johannes viser til denne dagen hvor villdyrene og himmelens fugler blir invitert til Den store Guds offermåltid.
Legg bare merke til hva offermåltidet består av: Og du, menneskesønn, så sier Herren Gud: Tal til alle slags fugler og villdyr på marken: Samle dere og kom! Kom sammen fra alle kanter til Mitt offermåltid! Jeg ofrer det for dere, til et stort offermåltid på Israels fjell. Dere skal ete kjøtt og drikke blod. Dere skal ete kjøttet av de mektige og drikke blodet av fyrstene på jorden, av værer og lam, av bukker og okser. Alle sammen er gjøfe fra Basan. Dere skal ete fett til dere er mette og drikke blod til dere er drukne, ved Mitt offermåltid. Jeg ofrer det for dere. Dere skal bli mettet ved Mitt bord med hester og ryttere, med mektige menn og med alle stridsmennene, sier Herren Gud, (Esekiel 39,17-20) … // … Da så jeg en engel som stod i solen. Og han ropte med høy røst og sa til alle fuglene som flyr midt på himmelen: Kom og samle dere til Den store Guds måltid, så dere kan ete kjøttet av konger, av hærførere, av mektige menn, av hester og av dem som sitter på dem, og av alle, frie og treller, både små og store, (Åpenbaringen 19,17-18).
Finnes det da ikke noe håp for menneskeheten?
Omvendelse og dom, Sefanja kapittel 2.
Helt siden menneskene brøt Guds bud i Edens Hage har Gud gjort alt for å føre menneskene tilbake til Ham. Guds folk gjennom alle tider har hatt et religiøst liv som ligner mer på en berg- og dalbane, med tider hvor de var tett på sin Gud og tider hvor de hadde falt langt vekk for Gud. Guds måte å snu menneskene på har vært gjennom patriarkene i gammel tid, deretter gjennom dommere, konger og profeter. Alle disse Guds menn har forkynt evangeliet og kalt menneskene til omvendelse.
Den første som kalte menneskene til omvendelse, var faktisk Skaperen da Han i Edens Hage ropte på Adam. Dette finner vi i 1 Mosebok 3,9: Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Det var ikke fordi Herren ikke visste hvor Adam og Eva hadde gjemt seg, men for å vekke dem opp å få dem til å innse at de hadde brutt Guds bud. Vi kan anta, uten å lese noe som helst inn i teksten at både Adam og Eva til slutt angret det de hadde gjort og omvendte seg. Slik har Gud jobbet med menneskene hele tiden siden denne dagen i Edens Hage. Også her i Sefanja finner vi Guds stemme som roper på en fortapt menneskeslekt.
Et kall til omvendelse, versene 1-4.
Vers 1: Samle dere, ja kom, du skamløse folkeslag,
Vers 2: før rådslutningen blir fullbyrdet, – den dagen kommer farende som agner -, før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere!
Her sier Sefanja at de ugudelige bør tenke seg om, (det er det som ligger i uttrykker «samle dere»), og gå i seg selv for å se hvor de står i forhold til Guds ord. Den som lever et uomvendt liv, lever et overfladisk liv hvor selvet står i sentrum for alle handlinger. Det er disse Gud ønsker å nå med dette budskapet, men deres omvendelse må skje raskt. Jødefolket hadde kun kort tid igjen før Guds plan ville iverksettes, og da Guds plan er iverksatt vil det være for sent å angre og omvende seg.
Vi som lever i endetiden har på en måte fasiten i hånden, og denne historien som Sefanja forteller oss bør være til lærdom for alle mennesker på hele jorden. Vi må studere denne profetien og ta til oss det disse to versene sier til oss. Vi lever i tiden for den undersøkende dom, når den er ferdig vites ikke, men når den undersøkende dom er ferdig vil dette utløse Jesu gjenkomst, og vi har så mange profetier om hvordan verden vil være i tiden like før Jesu gjenkomst et vi kan se den er nær forestående. Ja, Jesus står for døren og banker.
Vers 3: Søk Herren, alle dere ydmyke på jorden, dere som holder oppe Hans rette dom. Søk rettferdighet, søk ydmykhet. Kanskje dere kan bli skjult på Herrens vredes dag.
Vers 4: For Gasa skal bli forlatt og Asjkalon lagt øde. Ved høylys dag skal folket i Asjdod fordrives, og Ekron skal rykkes opp.
I disse versene taler Gud spesielt til sitt eget folk. Det er de som har blitt skamløse (vers 1), og som har blitt likegyldige og lever et liv med stadig frekkere synder. Ettersom dommen over folket ikke ligger så langt inn i framtiden så bønnfaller Gud sitt folk om å tenke etter hvor de befinner seg i forhold til Ham, og at de må gå i seg selv så de kan se hvor de står, og så vende tilbake til Gud. Det er alltid forbundet med en stor risiko å leve uomvendt og lettsindig, for ingen vet når det er for sent å vende om. Det haster med andre ord for de av Guds folk som har fjernet seg fra Ham, både på Sefanjas tid og i vår tid, å vende om og søke seg tilbake til Herren.
Oppfordringen som profeten gir oss fortsetter med uforminsket styrke, og forteller at alle må søke Herren, og at alle må ydmyke seg for Herren Gud før det er for sent. Det eneste som kan redde menneskene er å søke Gud med et ydmykt hjerte, da, og først da har menneskene en mulighet til å bli skjult i Gud på Herrens vredes dag.
Som vi ser av vers 4 så sier profetien at hele nasjonen Juda skal bli forlatt, lagt øde, fordrives og rykkes opp. Det vil si at de vil straffes på Herrens vredes dag. Det var akkurat dette som skjedde da Nebukadnesar erobret Juda, og førte jødene bort i fangenskap i tre omganger i årene 605 f.Kr. 597. f.Kr. og 586 f.Kr. De hadde imidlertid muligheten til å unnslippe denne dommen, men da måtte de ha vendt seg til sin Gud og Skaper.
Men, selv om Guds folk generelt sett er frafalne og degenerert, finnes det noen som er lojale mot Gud. Det kommer fram av det hebraiske ordet ‘ulay, som best oversettes i denne sammenhengen med kanskje, som et uttrykk for håp. Det er ingen som har fått en garanti på at de blir frelst, det hele ligger i hvorvidt den enkelte forholder seg til Guds ti bud, Guds lov og Guds ord. Også Johannes stilte følgende spørsmål i Åpenbaringen 6,17 da han så alt som skulle skje med Guds trofaste folk opp gjennom kirkehistorien: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?
Svaret på Johannes’ spørsmål kom i kapittel 7 versene 1-4, hvor det fortelles at det er et antall på 144 000, som er et symbolsk antall og består av alle som oppfyller det som står i Åpenbaringen 12,17: dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd; 14,12: de som holder Guds bud og Jesu tro (DNB 1930), og 19,10: Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd. Det er disse som vil bli stående på Hans (Guds) vredes store dag.
Dom over folkeslagene, versene 5-15.
Vers 5: Ve dem som bor ved kysten, kreternes folkeslag! Herrens ord er imot dere, Kanaan, filisternes land: Jeg skal utrydde deg, så det ikke skal bo noen der.
Vers 6: Kysten skal bli til beitemarker med huler for gjeterne og innhegninger for småfeet.
Vers 7: Kysten skal være for resten av Judas hus. Der skal de røkte flokkene. I Askalons hus skal de legge seg til hvile om kvelden. For Herren deres Gud skal se til dem og føre deres bortførte fanger tilbake.
Vers 8: Jeg har hørt spotten fra Moab og hånsord fra Ammons barn, hvordan de har spottet Mitt folk og hvordan de skrøt ved deres grense.
Vers 9: Derfor, så sant Jeg lever, sier hærskarenes Herre, Israels Gud, skal det sannelig gå Moab som med Sodoma, og med Ammons barn som med Gomorra. De skal dekkes med ugress og saltdammer og bli en ødemark for evig. Resten av Mitt folk skal plyndre dem, og de som blir igjen av Mitt folk, skal få dem som arv.
Vers 10: Dette skal de få som gjengjeld for sin stolthet, fordi de hånte og skrøt overfor hærskarenes Herres folk.
Vers 11: Herren skal vise Seg fryktinngytende for dem, for Han skal gjøre alle gudene på jorden til intet. De skal tilbe Ham, hver enkelt fra sitt sted, ja fra alle folkeslagenes fjerne kyster.
Vers 12: Dere kusjitter også, dere skal drepes av Mitt sverd.
Vers 13: Han skal rekke ut Sin hånd mot Nord, utrydde Assyria og gjøre Ninive til et øde sted, like tørt som ørkenen.
Vers 14: Flokkene av buskap skal legge seg til hvile midt i henne, alle dyrene i landet. Både pelikanen og pinnsvinet skal holde til på hennes søylehoder. En syngende røst høres gjennom vinduet. Ødeleggelse ligger over dørterskelen, for sederverket er revet av.
Vers 15: Dette er den jublende byen, den som bodde trygt, som sa i sitt hjerte: Her er jeg, og det er ingen ved siden av meg. Se, hvor hun er blitt lagt øde, til et sted hvor de ville dyrene legger seg til hvile. Hver den som går forbi henne, skal fnyse hånlig og vifte med hånden.
Dette avsnittet har blitt dratt fram av ekstreme jøder for å forsvare det som dagens Israel gjør på Gasa. Etter et angrep fra Hamas hvor de drepte noen Israelitter og tok andre til gisler den 7. oktober 2023, har Israel gått til fullskala krig mot Hamas og i skrivende stund, mai 2025, har de drept mer enn 50 000 palestinere, og nekter å slippe inn nødhjelp til en befolkning som er flyktninger i sitt eget land.
Men er det egentlig dette disse versene profeterer om? Er dagens Israel en oppfyllelse av Bibelens profetier? Svaret på begge spørsmålene er et rungende NEI! Dagens Israel ble opprettet 14. mai 1948 etter et politisk vedtak av FN. Guds folk fikk gjennom profeten Daniel en nådetid, om vi kan kalle det for en nådetid, på 490 år til å vende tilbake til Herren, ta et oppgjør med sine synder. I Daniel 9,24 leser vi følgende: Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad… … Vi ser at det står DITT folk og DIN hellige stad. Daniel var jøde, og hans folk var jødefolket, og hans hellige by var Jerusalem.
Fra et gitt starttidspunkt skulle det gå 70 uker av år eller 490 år som var spesielt gitt jødene for å vende tilbake til Gud. Hovedpoenget med profetien er å sette et starttidspunkt for en annen profeti, og vi blir gitt et nøyaktig år for Jesu første komme, det vil si det året Jesus stod fram som Messias og ble døpt og når Jesus skulle dø på korset, slik at vi med sikkerhet skal kunne regne oss ut til riktig år for flere profetier. Vers 25 forteller at det fra starten av profetien skal gå 69 uker av år (sju uker og sekstito ukeruker) før Jesus står fram som Messias, etter 483 år. I vers 27 fortelles det av Messias skal ryddes av veien midt i den 70. uken, det vil si etter 486 og et halvt år.
Da jødenes ledere forlangte Jesus korsfestet sa de vi har ingen annen konge enn keiseren, (se Johannes 19,15). Med dette frasa den jødiske nasjonen seg det privilegiet å være Guds spesielle folk. Tre og et halvt år senere ble evangeliet gitt til de kristne og alle som tar imot Jesus Kristus som sin frelse tilhører Guds folk, uansett etnisitet. Dagens Israel er derfor på ingen måte en profetisk oppfyllelse av det gamle testamentets profetier.
Jesus forklarer at Daniel er en profet, (se Matteus 24,15), men problemet til Israel i dag er at de ikke anerkjenner ham som er Guds profet. Gjør de det vil grunnlaget for jødedommen og staten Israel falle bort av seg selv.
I profetens samtidskontekst dreier det seg først og fremst om jødenes hjemkomst etter det babylonske fangenskapet, som skjedde i år 457 f.Kr. Da tok de etter hvert i besittelse kysten der filisterne og kreternes folkeslag hadde bodd, og drev dem bort. Når det gjelder Moab og Ammon så er dette nære slektninger av jødene. De var etterkommere av Lot, Abrahams nevø, og Gud vil straffe dem for at de hånet og spottet Guds folk. Men så er det dette med endetidskontaksten da. Oppe i det hele er endetiden vevd inn i historien, og samtidskonteksten og endetidskonteksten går hånd i hånd gjennom hele boken.
I endetidskonteksten så er dette en dom over alle fiendene Guds trofaste rest har i endetiden. Moab og Ammon er etterkommere av Abraham, og dermed i «slekt» med Guds trofaste rest i endetiden. Disse burde gjøre felles sak med Guds trofaste rest, men i stedet for å hjelpe sine slektninger har de blitt deres fiender. Andre folkeslag og nasjoner som blir nevnt er Kretere, Filistere, Kusjitter og Assyria med hovedstaden Ninive, som alle er symboler på hedningene, som også er Guds trofaste rests fiender.
I profetens samtid ble Assyria og Ninive erobret av Babylon etter en tre måneder lang beleiring av Ninive fra mai til august 620 f.Kr. Assyria og kong Sankerib erobret som vi vet Israel, ti-stamme riket, i år 721 f.Kr. Profetien her kan derfor sees som en oppfyllelse av Guds straff over Ninive i samtiden, og et bilde på hva som vil skje med Guds folks fiender i endetiden. Hensikten med dommen er at Gud vil tilintetgjøre alle jordens avguder, det vil si de falske gudene som menneskene har laget seg, (se vers 11), det være seg guder av gull, sølv, tre eller stein som tar Gud Skaperens plass.
Summen av disse versene forteller oss at Gud skal holde dom over alle mennesker og nasjoner som er fiender av Guds trofaste rest. Her finer vi både de som er av samme ætt som Guds folk, Abrahams kjødelige etterkommere, og alle andre mennesker som er Guds trofaste rests fiender. Guds folk skal også dømmes, både de som tilhører Guds trofaste rest, og de som bare kaller seg kristne i navnet – de nominelle kristne.
Ve over Jerusalem, Sefanja kapittel 3.
Jerusalems ondskap, versene 1-7.
Vers 1: Ve henne som er så opprørsk og uren, undertrykkelsens stad!
Vers 2: Hun har ikke hørt på Røsten, hun tok ikke imot rettledning. Hun har ikke stolt på Herren, hun har ikke holdt seg nær til sin Gud.
Vers 3: Hennes ledere i hennes midte er som brølende løver. Hennes dommere er som ulver om kvelden. De lar ikke et bein bli igjen til morgenen.
Vers 4: Hennes profeter er tøylesløse, menn som går fram med forræderi. Hennes prester har vanhelliget helligdommen, de har øvd vold mot loven.
Vers 5: Herren er Den rettferdige i hennes midte, Han gjør ikke urett. Hver morgen fører Han Sin rette dom fram i lyset. Den skal aldri svikte, men den urettferdige kjenner ingen skam.
Vers 6: Jeg har utryddet folkeslag, deres festninger er lagt i ruiner. Jeg har gjort deres gater folketomme, så ingen går i dem. Deres byer er lagt øde. Det er ingen der, ingen som bor der.
Vers 7: Jeg sa: Om du bare vil frykte Meg, om du vil ta imot rettledning, så hennes bosted ikke må utryddes, slik Jeg hadde fastsatt for henne. Men de stod tidlig opp og var fordervet i alle sine gjerninger.
Jerusalem er både den fysiske byen Jerusalem, og et bilde på endetidens kirke. Som vi vet så gjorde Jerusalem, ved sine innbyggere, opprør mot Gud, og vi vet hva som skjedde med Jerusalem og Juda kort tid etter denne profetien ble gitt. Vi som har fasiten i hånd, vet at det gammeltestamentlige Israel ikke hørte på noen av de profetene Gud reiste opp blant dem, men slo dem i hjel. Herren reiste opp disse profetene for å lede sitt folk tilbake Ham, med de hørte heller på falske profeter som forkynte et slags herlighetsbudskap om fred og ingen fare.
Dette er i harmoni med hva andre profeter har sagt om Guds folk. I Jeremia 7,30 sier Gud til profeten: For Judas barn har gjort det som er ondt i Mine øyne, sier Herren. De har satt sine avskyelige avguder i det huset som er kalt ved Mitt navn, så det er blitt urent.
Like før Israel skulle ta Kanaan i besittelse etter å ha vandret 40 år i ørkenen, sier Gud til dem gjennom Moses dette: Når du løfter blikket mot himmelen og ser solen, månen og stjernene, ja hele himmelens hær, da ta deg i vare så du ikke blir drevet til å tilbe dem og tjene dem, dem Herren din Gud har fordelt til alle mennesker overalt under himmelen, (5 Mosebok 4,19).
Resultatet ser vi i Esekiel 8,16 hvor profeten skriver: Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilbad solen mot øst. Det gammeltestamentlige Israel drev med soltilbedelse fra Guds helligdom på jorden.
Til tross for Guds advarsel der Han sier at Han har utryddet folkeslag, lagt riker og byer i ruiner ville ikke jødenes ledere høre på Herren. Plutselig en dag stod Nebukadnesars soldater utenfor Jerusalem, og Babylon erobret Juda, førte de overlevede bort til Babylon i løpet av tre beleiringer, 605, 597 og 586 f.Kr.
Ser vi på kirkens historie så finner vi nøyaktig det samme. Store deler av endetidens kirke falt fra den rene troen, og hedenskapen har igjen strømmet inn i Guds kirke. Ser vi på det Gud sier gjennom de sju brevene til de sju menighetene i Åpenbaringen kapittel 2 og 3 så finner vi ut at frafallet startet ganske tidlig i kirken historie. Til Efesos sier Gud: … … du har forlatt din første kjærlighet, (Åpenbaringen 2,4). Til Smyrna gis det ingen irettesettelse. Til Pergamon sier Gud: … … du har noen der som holder fast på Bileams lære, han som lærte Balak å legge en snublestein for Israels barn, å spise kjøtt som var ofret til avguder, og til å leve i hor, (Åpenbaringen 2,14). Til Tyatira sier Gud: … … du tillater kvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og forføre tjenerne Mine til å leve i hor og spise av kjøtt som er ofret til avguder, (Åpenbaringen 2,20). Til Sardes sier Gud: Våkn opp og styrk det som ennå er igjen, det som er i ferd med å dø, for Jeg har ikke funnet gjerningene dine fullkomne for Gud, (Åpenbaringen 3,2). Til Filadelfia gis det heller ingen irettesettelse. Til Laodikea sier Gud: … … du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe, og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken, (Åpenbaringen 3,15-17)
Dette er grunnen til at kommer Herren med en oppramsing av den ondskapen kirken har gjort i disse versene. Det er langt fra en rosende omtale Guds kirke får, og Gud kaller henne, kirken, for opprørsk, uren og undertrykkende. Ser vi på Europas historie fra tidlig i urkirkens tid og fram til nå ser vi en kirke som raskt tok til seg hedenskap, og som har utviklet dette og lansert nærmest talløse dogmer som ikke har forankring i Bibelens tekster. I middelalderen ble mellom 50 millioner og 100 millioner mennesker drept fordi de ikke ville underkaste seg alle de raritetene som kom fra Roma, og de ble drept for sin tro, og fordi de ville ha en Bibel på et lesbart språk. Se bare hvordan Sefanja 3,3-4 beskriver hennes, altså kirkens, ledere og talspersoner.
Er vi som Guds endetidskirke i stand til å ta inn over oss det israelitter og jøder ikke tok inn over seg? Klarer vi å se hva Gud ønsker å fortelle oss gjennom denne reprimanden? Eller er vi så tilbakelente og fornøyde med det lyset vi har fått at vi tror vi er garantert å bli frelst den dagen vår Frelser Jesus Kristus vender tilbake?
Heldigvis så forteller de siste versene av Sefanjas bok om et folk som vil klare å vente på Herren og være trofaste mot Guds ord.
Frelse for en rest, versene 8-13.
Vers 8: Derfor, vent på Meg, sier Herren, til den dagen Jeg reiser Meg for å ta bytte. Min dom er å samle folkeslag, å kalle sammen kongeriker, for å utøse Min harme over dem, all Min brennende vrede. For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild.
Vers 9: For da skal Jeg gjøre folkenes lepper nye, så de blir rene, så alle påkaller Herrens navn og tjener Ham som én mann.
Vers 10: Fra områdene bortenfor Kusjs elver skal Mine tilbedere, Mine atspredte, komme med offergave til Meg.
Vers 11: På den dag skal du ikke mer skamme deg over alle de gjerninger som du forbrøt deg med mot meg. For da vil jeg rydde bort hos deg dem som jubler så stolt, og du skal ikke mer opphøye deg selv på mitt hellige berg, (Vers 11 er hentet fra Norsk Bibel 1988).
Vers 12: Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og saktmodig folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.
Vers 13: Israels rest skal ikke gjøre noen urett, og de skal ikke tale løgn. Det skal ikke finnes noen svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og legge seg til hvile, og ingen skal skremme dem.
I disse versene skinner endetidskonteksten tydelig gjennom når Herren sier Han vil holde dom over folkeslag og kongeriker, Men det er også en stor oppmuntring til Guds trofaste rest. I vers 11 finner vi et par uttrykk som er spesielle, og som betyr noe for alle verdens folk. Det første uttrykket er; på den dag. Her peker profeten frem mot en tid da Herrens trofaste lille rest vil tjene Ham oppriktig og helhjertet, ved å holde alle Guds ti bud, og ha Jesu tro og Jesu Kristi vitnesbyrd. Det andre uttrykket er; rydde bort. På den dag vil de som har levd i egenkjærlighet og stolthet, de som bare har hatt egen vinning i tankene, de som har gått sine egne veier og stolt på det materielle og det sekulære i stedet for å stole på Gud, bli ødelagt i den kommende dommen, (se Jesaja 2,12–22).
Den lille rest som det refereres til i vers 13, er gruppen som er nevnt i vers 12, er de som kun vil ta sin tilflukt til Herrens navn. Det er de som ville bli igjen etter at landets syndere var blitt utryddet. Det profeten formidler her er gjenopprettelsen og gleden over Guds frelse. Dette er noe vi bør se fram til og glede oss over hver eneste dag vi lever. Denne dagen kommer, og den kommer snart.
Ordet «rest» kan også trenge en forklaring. Det hebraiske ordet for rest er H7611 she’eriyth, [(sheh-ay-reeth’); fra sha’ar (H7604)]; en rest eller gjenværende (overlevendelevende, siste) del: – som hadde unnsluppet, være igjen, etterkommere, gjenværende, rest, en del til overs, resten.
Det ligger implisitt i ordet at denne resten er en liten del av noe som en gang var større – mye større. På Noahs tid hadde verdens befolkning nådd mange, mange millioner. Da var det også en liten rest som var trofaste mot Gud, og det var de 8 – åtte – menneskene som gikk om bord i arken. På Abrahams tid var det sannsynligvis kun Abrahams familie som utgjorde Guds trofaste rest. På Jesu tid var det disiplene og noe få mennesker til som utgjorde den lille rest. I vår tid er det et kirkesamfunn som oppfyller alle Guds krav, og det er dem som holder Guds bud og har Jesu Krist vitnesbyrd, (Åpenbaringen 12,17); og de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus, (Åpenbaringen 14,12; og Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd, (Åpenbaringen 19,10).
Vers 11 kan virke litt underlig, men vi må sette det inn i rett kontekst. Hvem er det profeten snakker om i denne boken, er det en enkelt person eller er det til Guds folk generelt? Det står da vitterlig «DU» og «DEG» i dette verset, og da vil mange tolke dette som én person. Spørsmålet er om det er riktig. Vi finner svaret på dette spørsmålet i Sefanja 1,4 hvor Gud sier Han skal rekke ut Sin hånd mot Juda, og alle som bor i Jerusalem. Juda, og spesielt Jerusalem er et bilde på Guds folk gjennom alle tider. Sefanja henvendte seg først og fremst til jødene i sin samtid. Som vi vet så var frafallet så stort at Gud grep inn og reiste opp babylonerkongen Nebukadnesar for å straffe sitt ulydige folk. På den tiden var det kun et lite mindretall som ble regnet som Guds trofaste rest, og blant dem var Daniel, Hananja, Misjael og Asarja.
I vår tid er det alle kristne som blir plassert under etiketten «Jerusalem» eller Guds folk. Men som vi vet så er også vår tids Jerusalem befengt med falske læresetninger og hedenskap, bortsett fra en liten gruppe som ikke vil gjøre seg urene med falsk lære. Det er disse som holder seg til alle Guds ti bud, har Jesu tro og Jesu Kristi vitnesbyrd, som er profetiens ånd, (se Åpenbaringen 12,17; 14,12; 19,10).
Glede over Guds frelse, versene 14-20.
Vers 14: Bryt ut i jubel, Sions datter! Rop av fryd, Israel! Vær glad og fryd deg av et helt hjerte, Jerusalems datter!
Vers 15: Herren har tatt bort dine straffedommer, Han har drevet ut din fiende. Israels Konge, Herren, er i din midte. Du skal ikke se noen ond ulykke igjen.
Vers 16: På den dagen skal det sies til Jerusalem: Frykt ikke! Sion, la ikke dine hender synke i avmakt!
Vers 17: Herren din Gud er i din midte, Han er Den Mektige som frelser. Han skal fryde Seg over deg med glede. I Sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder Seg over deg med jubel.
Vers 18: Jeg skal samle dem som sørger over de fastsatte høytidene, de som er fra deg. For dem er vanæren over henne en byrde.
Vers 19: Se, på den tiden skal Jeg ramme alle dem som undertrykte deg. Jeg skal frelse henne som var halt og samle henne som ble fordrevet. Jeg skal la dem få ære og et navn over hele jorden, der de ble gjort til skamme.
Vers 20: På den tiden skal Jeg føre dere tilbake, på den tiden samler Jeg dere. For Jeg skal gi dere både navn og ære blant alle folkene på jorden når Jeg fører deres bortførte fanger tilbake framfor øynene på dere, sier Herren.
Dette lille avsnittet er fullt av gullkorn. La oss se på noen av dem og hva de betyr.
Herren har tatt bort dine straffedommer. Det er dette som foregår i det himmelske tempelet nå, før Jesu gjenkomst, og er det som vi kaller den undersøkende dom. Vår fiende er beseiret av Frelseren, og djevelen kan ikke lenger gjøre oss noe ondt. At Guds folk ikke skal se noen ulykke igjen må leses i lys av at beseglingen av Guds rest har blitt gjort.
Det er mange som helt avviser tanken om en undersøkende dom, men dette er et bibelsk prinsipp, og vi ser at Gud har benyttet seg av dette flere ganger opp gjennom historien. Det er ikke for Guds skyld at det blir foretatt en undersøkende dom, men for alle de andre levende vesenene som Gud har skapt skal se at Guds dom og påfølgende straff er rettferdig.
Da Gud hadde skapt menneskene fikk de et forbud. De fikk ikke lov til å spise av treet som ga kunnskap om godt og ondt. Satan klarte å lure menneskene og de brøt Guds bud. I stedet for å avslutte «prosjekt menneske» og utslettet synden og synderne med en gang, foretar Gud en undersøkelse av de faktiske forholdene. Dette var nødvendig for alle englene og livsvesenene som Gud hadde skapt, slik at de kunne se at Gud var og handlet rettferdig. I stedet for å utslette synden kommer Gud på sin vanlige tur i hagen. Han visste hva som hadde skjedd, men roper på Adam og spør «hvor er du?», (1 Mosebok 3,9). Versene i 1 Mosebok 3,9-13 er en undersøkende dom. Gud forhører seg om hva som har skjedd. Så følger en domsavsigelse og straff, versene 14 til 19. Slik agerer Gud hver gang.
Da Gud hadde skapt menneskene sa Han til dem: Vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden … (1 Mosebok 1,28). Det vil si at de skulle bosette seg ut over hele jorden, ikke bo sammen i byer. Når vi kommer så langt i historien som til tiden etter syndefloden, leser vi om Noahs oldebarn, Nimrod, at han var den første mektige mann på jorden, det vil si han var den første som hersket over andre mennesker som en konge. I 1 Mosebok 10,10-11 leser vi at hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. Fra dette landet drog han til Assyria og bygde Ninive, Rehobot-Ir, Kalah. Nimrod grunnla i hvert fall sju byer, og i Babel som var den første byen han grunnla begynte han å bygge et tårn.
Nimrod satte seg selv opp imot Gud ved å bygge byer. Gud var fullstendig klar over hva som foregikk i Sinear-landet, men i stedet for å ødelegge Nimrods byer valgte Gud nok en gang å undersøke saken nærmere, og vi leser følgende i 1 Mosebok 11,5-6: Men Herren kom ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Herren sa: Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk. Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt de vil sette seg fore å gjøre. Fortsatt var det ikke for Guds skyld at Han gjorde dette, men for alle de andre levende vesenene Gud hadde skapt skulle kunne se Guds rettferdighet.
I historien om Nimrod finner vi også en undersøkende dom (versene i 1 Mosebok 3,5-6), og deretter finner vi en domsavsigelse, (vers 7) og straff (vers 8).
Også da Sodoma og Gomorra og deres søsterbyer ble tilintetgjort finner vi dette mønsteret, (se 1 Mosebok kapittel 18). Det bør derfor ikke være noen overraskelse at Gud vil avholde en undersøkende dom over alle mennesker som har levd, og som lever i den siste tid. Det er for å vise alle levende vesener at Guds dommer er rettferdige.
Hva menes med de fastsatte høytidene? Det er uten tvil Guds hviledag det er snakk om for Guds rest i endetiden. Den vil bli gjenstand for fullstendig tilsidesettelse gjennom en universell søndagslov, som også vil påby arbeid på Herrens dag, sabbaten, vår lørdag. Det er jo fullstendig uenighet om hvilken dag som er Herrens hviledag, eller sabbat. I følge Bibelen er sabbaten ukens sjuende dag, vår lørdag. For mer om sabbaten, se «Sabbaten» og det som ligger under denne fanen.
Mange stiller seg tvilende til påstanden at vi skal feire sabbaten også i himmelen og på den nye jord, og forsvarer denne feilaktige påstanden med å sette opp en ny feil – en regelrett løgn – da de hevder at Guds lov ble spikret til korset sammen med Jesus. Dersom vi legger Bibelen til grunn, og det bør vi gjøre, så finner vi disse to versene i Jesaja 66,22-23: For som den nye himmel og den nye jord som Jeg skal gjøre, skal bli stående for Mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra den ene nymåne til den andre og fra den ene sabbat til den andre, skal alt kjød komme for å tilbe for Mitt åsyn, sier Herren.
Det står jo vitterlig at Gud vil samle alle dem som sørger over denne tilsidesettelsen av Guds sabbat, og det er dem som her kalles de som er fra deg. Nok en gang vil jeg vise hvilke egenskaper Kristus selv tillegger denne gruppen: Det er dem som … holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, (Åpenbaringen 12,17) … holder Guds bud og Jesus tro, [Åpenbaringen 14,12; (DNB 1930)] … og Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd, (Åpenbaringen 19,10).
Denne gruppen beskrives også slik av Gud gjennom sine profeter i det gamle testamentet. I Jesaja 62,6 sier Han: På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!I Esekiel 33, 7 sier Han det slik: Og du, menneskesønn, Jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn.
Dette gjelder også i vår tid, og Gud har satt et helt kirkesamfunn til vektere, selv om ikke alle sammen er like ivrige og brennende, og Ellen G. White sa engang om vekterne: Herren kommer snart. Vekterne på Sions murer blir bedt om å våkne til sitt gudgitte ansvar. Mange av dem er i døsig ufølsomhet. Gud kaller på vektere som i Åndens kraft vil gi verden et advarende budskap, – vektere som vil forkynne hvor langt på natt det er. Han etterlyser vektere som vil vekke menn og kvinner fra deres sløvhet, for at de ikke skal sove dødens søvn, (Review and Herald, 22 oktober 1903).
Når den dagen, eller den tiden kommer vil Herren oppfylle alle sine løfter til sitt trofaste folk, den lille rest, som venter tålmodig på Herrens gjenkomst. Det er store ting i vente for Guds folk, men det skjer ikke før tiden er inne. Da vil alle frelste bryte ut i jubel, fryde seg og ikke minst lovprise og takke sin Gud, for nå har Han tatt bort deres syndeskyld og fjernet den straffen de egentlig skulle blitt tildelt. Men på grunn av Jesu Kristi stedfortredende død for alle syndere blir synden til alle dem som tar imot Frelseren strøket ut av himmelens bøker, og Gud vil ikke huske dem lenger.