Innledning.
I Ordspråkene 6,20 – 7,27 finner vi et avsnitt som har fått overskriften «Lev ikke i hor.» Det er forklart på mange steder hva som skjer med dem som lever i hor, og det er ikke akkurat noe lystig lesning. Men det er mulig å vende seg til Gud, be om tilgivelse og legge om sitt levesett. Det er kvinnen i Johannes 8,1-11 et godt eksempel på.
Å leve i hor har to forskjellige betydninger. Man kan 1) gjøre som kvinnen i Johannes 8 å ha utenomekteskapelige relasjoner til en annen mann / andre menn, eller man kan 2) være utro mot Gud.
I det sjuende budet i 2 Mosebok 20,14 står det: Du skal ikke drive hor. Det er med andre ord nedfelt i Guds evige lov at vi ikke skal drive hor, og de som gjorde det brøt Guds bud. Å bryte loven, eller Guds ti bud, var en alvorlig forbrytelse i det gamle Israel, og det er ikke mindre alvorlig å bryte Guds ti bud i vår tid. Den som drev hor, det vil si hadde seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet, og vi vet fra Johannes 8 at denne kvinnen som var tatt i hor skulle bli steinet til døde.
Det som er verd å merke seg er at det hebraiske ordet H5003 na’aph (uttales naw-af’) som er oversatt til <å> drive hor, begå utroskap, ekteskapsbryter i betydningen av en kvinne som bryter ekteskapet også kan oversettes med apostasi som betyr frafall. Typiske grunner til frafall er når troen hos personen blir til vantro eller ikke-tro, altså en avvisning av Gud og religionen, eller at det fører til en konversjon. Dette bør vi ha i tankene når vi går videre med dette temaet, og ser på hovedpersonene i fortellingen.
Uttrykket hor blir brukt i 110 vers i Bibelen, 67 ganger i det gamle testamentet og 43 ganger i det nye testamentet. I de fleste tilfellene ligger det implisitt i teksten at det dreier seg om å drive hor med fremmede guder. Demonbukkene, Molok, åndemanerne og spiritistene er nevnt. I et lite mindretall av de 110 versene er det hor i den forstand de fleste vil legge i ordet, utenomekteskapelige seksuelle relasjoner.
Det er ikke så underlig at Gud sammenligner det å tilbe andre guder med hor i vanlig forstand, fordi Han sammenligner sitt folk, eller menigheten, med en kvinne. Da Gud skapte menneskene var det for at menneskene og Gud skulle leve i et nært forhold til hverandre. Men da menneskene begynte å vende seg vekk fra Gud, starte et opprør mot Gud og tilbe andre guder ble de utro mot Gud. Dette er apostasi som førte til konversjon. Med andre ord så drev de hor med andre guder.
Det er dette den vise kong Salomo legger ut i den delen av Ordspråkene vi skal se på nå. Som alltid er det store uenigheter om Bibelens tekster, så også her. Nå vil mange påpeke at Salomo skriver min sønn i det første verset vi skal se på, og legger dermed føringer for at dette dreier seg om forholdet mellom Salomo og hans sønn Rehabeam, og avfeier at dette gjelder for oss i endetiden. Det er imidlertid mange ting som tyder på at dette er mer rettet mot vår tid enn mot Salomos sønn Rehabeam og det gamle Israel.
Vi har med andre ord en typologisk historie også i dette avsnittet. Det gjaldt bokstavelig for Rehabeam som da blir bildet på Guds rest i endetiden, som motbildet.
Jeg mener at denne sekvensen er interessant i forhold til vår tid, og jeg vil dele den opp i tre deler:
1) Advarselen; Lev ikke i hor: 6,20 – 6,35.
2) En bønn og en oppfordring til en «rastløs sønn»: 7,1-5.
3) Følg ikke skjøgen: 7,6-27.
Del 1 og 2 er et gode råd fra Gud til Hans barn, og kalles som sagt Lev ikke i hor og En bønn og en oppfordring til en rastløs sønn. Del 3 beskriver for oss skjøgens måter for å lokke til seg unge rastløse menn. Denne delen kalles Følg ikke skjøgen.
Vi vil se at vi har med to grupper å gjøre, de som følger Guds råd (sin fars råd) og de som ikke gjør det. Denne sekvensen er en advarsel til alle om ikke å følge skjøgen. Vi bør lese dette avsnittet i lys av den kosmiske konflikt, og kampen mellom det gode og det onde. Det er også et annet aspekt i denne historien, og det er bruken av ordene kvinne og mann (ung mann). Vi må også huske på det som ble nevnt like over her at det skjer et frafall, men frafallet drar ikke med seg hele kirken. Selv om kirken og Guds folk vanligvis blir kalt for kvinne, så blir også mann brukt for å beskrive en del av kirken i denne sekvensen. Etter hvert vil vi tydelig se hvem denne kvinnen er og hvem denne mannen er, og denne distinksjonen er gjort for å sette et klart skille mellom de to formene for kirke vi finner her.
Jeg må også legge til at det dreier seg om både enkeltmennesker og hele kirkesamfunn. Det må vi huske på når vi går gjennom dette avsnittet.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988, hvis ikke annet er oppgitt.
Advarselen: Lev ikke i hor; 6,20-35.
Kapittel 6:
Vers 20 Min sønn, bevar din fars bud, og forlat ikke din mors lov! Vers 21 Ha dem alltid bundet til ditt hjerte, knytt dem fast rundt din hals! Vers 22 Når du vandrer omkring, skal dette lede deg, når du sover, skal de bevare deg, og når du er våken, skal de tale med deg.
Oppfordringen her er at vi alltid skal tenke på fars bud og mors lov. Dette må vi imidlertid forstå i overført betydning. Det var nærmest utenkelig at barna satte seg opp mot de råd som foreldrene ga på Salomos tid. Dersom de gjorde det brakte det vanære over familien, og det brakte vanære og straff over den som opponerte mot sine foreldre. Vanære og straff blir også tildel til den som bryter Guds bud og lov i endetiden, derfor er det viktig for Gud å advare mot denne synden vi nå skal diskutere.
Uttrykket ha dem alltid bundet til ditt hjerte betyr at den enkelte må ha budene og loven som en stadig påminnelse i sitt hjerte slik at budene og loven alltid må tale advarende ord i den enkeltes hjerte. I uttrykket knytt dem fast rundt din hals ligger det implisitt at budene og loven skal være som et smykke vi pynter oss med for å vise vår neste at vi er barn av den levende Gud. Gjør vi det, vil Guds bud og Guds lov lede oss gjennom livet, og ikke minst de skal bevare oss mot alt ondt.
Vår oppgave som Guds rest i endetiden er å overbevise andre mennesker om å holde Guds bud og lov. Vi må aldri vike vekk fra Guds bud, lover og forskrifter, og dersom vi følger rådet i vers 20 og 21 vil Guds ord bevare oss og hjelpe oss gjennom enhver situasjon i livet.
Vi vil se at Salomo advarer mot en ond, fremmed kvinne i vers 24, (se også kapittel 5 vers 3). For å unngå å gi etter for hennes fristelser må vi være på vakt dag og natt, og da må vi ha Guds bud og lov i våre hjerter.
Vers 23 For budet er en lampe, og loven er et lys. Formaninger med rettledning er livets vei,
Det er mange som betrakter budene som et vilkårlig forbud mot mange ting som appellerer til begjærlige nytelser. Budene sier jo hav vi skal og hva vi ikke skal gjøre. Dette er en klamp rundt foten på mange mennesker, og derfor hevder de at budene gir oss restriksjoner for hva vi kan gjøre, og mange hevder at Jesus spikret budene til korset da Han ble korsfestet. De som ser slik på budene har et fullstendig forvrengt og forkvaklet syn på Guds bud.
Hvorfor brukes disse uttrykkene at budet er en lampe og loven er et lys? Dette verset viser tilbake til Salme 119,105 hvor salmisten sier: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Dette verset henspiller på det faktum at man brukte en lampe da man gikk ute etter mørket hadde senket seg. Det gjorde man blant annet for å skremme vekk slanger som kunne befinne seg der man gikk. Kong David sier i Salme 19,8 at: Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis.
Budene er ikke vilkårlige eller en klamp rundt foten, ei heller er de opphevet. De er som en lampe som opplyser sinnet og viser veien til lykke, fred og evig liv. Holder vi oss til Guds ord, vil Gud gi oss lys slik at vi kan følge den rette vei.
Når Salomo sier at budet er en lampe, og loven er et lys, kan vi tolke det slik at vi trenger Guds ord til å hjelpe oss siden vi lever i en verden innhyllet i Satans mørke. Guds Ord i form av Guds bud og lov er det eneste som kan hjelpe oss mot den gamle slangen, djevelen eller Satan, og de makter og myndigheter han bruker for å få has på Guds trofaste rest. Disse maktene og myndighetene ligger også på lur i mørket for å hugge til når vi går forbi uten den beskyttelsen Guds bud og lov gir oss i form av åndelig lys.
Vers 24 så de skal bevare deg fra den onde kvinne, fra den smigrende tungen til en fremmed kvinne. Vers 25 Du skal ikke begjære hennes skjønnhet i ditt hjerte, og la henne ikke fange deg med sine blinkende øyne!
Vers 24 viser direkte tilbake til Ordspråkene 5,3 hvor Salomo sier: For en løsaktig kvinne har lepper som drypper av honning, og hennes gane er glattere enn olje. Løsaktig kvinne er her det samme som en troløs eller fremmed kvinne. Det hebraiske ordet som er oversatt løsaktig <kvinne> er za·rah, og oversettes med løsaktig, ekteskapsbryter, fremmed, ukjent, en annen, fiender, fremmedgjort, utenlandsk, uekte, merkelig, fremmed, uvanlig.
Salomo forteller oss i versene 20-23 at hvis vi holder Guds Ord høyt i hevd vil det beskytte oss mot den onde kvinnen, og de smigrende og smiskende ordene hun bruker. Uttrykket fremmed kvinne må sees i lys av at kvinnen representerer hele Guds menighet, både den delen som har falt og den delen som ikke har falt fra Guds rene lære. Fremmed kvinne betyr da at hun representerer alle de falne kirkene, og i særdeleshet den katolske kirken.
Dersom vi ser på den katolske kirken, og hvordan den fremstår, så er det mye pomp og prakt i selve kirkerommet og i forbindelse med den liturgiske delen av messen. Hvordan harmonerer Salomos advarsel med dette? Hun har en smigrende tunge, som er de falske læresetningene som er lette å etterfølge, kirkerommet kan virkelig ta pusten fra oss om vi går inn i en av de store katolske kirkene som er fylt til randen med vakker kunst, dekorert med gull og andre kostbarheter og en sakral bakgrunnsmusikk som virker forførende. All denne påvirkningen kan tilsammen føre den som ikke er godt nok forankret i Guds Ord vil falle fra den sanne troen. Dette er dem som Salomo omtaler som unge menn uten forstand, som er det samme som å være uten Den Hellige Ånd.
Går vi til Åpenbaringen 17,4 ser vi hvordan skjøgen (den fremmede kvinnen) blir beskrevet. Der står det at hun er kledd i purpurrødt og skarlagen, smykket med gull og kostbare steiner og perler med et gullbeger i hånden. Dette viser den skjønnheten den fremmede kvinnen har som vi ikke på noen måte må begjære. At vi ikke skal la oss fange av hennes blinkende øyne betyr at hun smigrer og lokker oss på alle mulige måter. Vi ser det i vår tid at stadige flere prester, pastorer og legfolk fra reformerte kirkesamfunn konverterer til katolisismen, fordi de er så betatt av det sakrale i den katolske gudstjenesten. Det er pomp og prakt som lokker dem til den fremmede kvinnen sammen med en forkynnelse som klør dem i øret. Men med hjelp av Guds ord vil ikke Guds rest i endetiden la seg forføre av falske kirkers overfladiske glans, pomp og prakt.
Vers 26 For en kvinne som er en skjøge, tyner en mann til bare en brødleiv er igjen. En annen manns hustru jakter på en dyrebar sjel.
Dette betyr at falne kirker vil føre oss til fall. Det som er skremmende i dette verset er uttrykket en annen manns hustru.
Hva ligger det egentlig i uttrykket en annen manns hustru? Denne fremmede kvinnen har ikke Gud Skaperen til ektemann. Det betyr ganske enkelt at hun har en annen gud i stedet for Skaperen, og da er det bare en det kan være og det er Satan som er hennes ektemann. Når denne kvinnen som er en annen manns hustru jakter på det Gud kaller en dyrebar sjel, må være den kampen den falne kirken fører mot alle som ikke underkaster seg hennes diktat.
Vers 27 Kan en mann hente ild opp i fanget uten at hans klær blir brent? Vers 28 Eller kan en mann gå på glødende kull uten at hans føtter blir svidd?
Disse to versene forteller det samme. For det første forteller de oss at vi må bære konsekvensen av våre handlinger. Fordi vi vet at ild som legges på tøyet vi har på oss vil sette fyr på tøyet, og dersom vi går på glødende kulle vil vi bli brent under føttene. Er vi allikevel så tankeløse at vi gjør slike ting må vi som sagt bære konsekvensene av våre handlinger.
Dernest viser begge versene til 5 Mosebok 11,18 hvor Moses sier til folket: Derfor skal dere legge dere disse ordene mine på hjerte og sjel. Bind dem som et tegn på hånden, og la dem være som minnesedler mellom deres øyne! Gud oppfordrer altså Israels barn gjennom Moses å binde budene som et tegn på hånden og som en minneseddel mellom øynene. Men, dette gjaldt ikke bare for Israel i gammel tid, det er minst like gyldig for oss i endetiden. Det Gud ønsker å formidle til oss gjennom disse versene er at dersom vi viker av fra Guds bud, lover og forskrifter og går i kompaniskap med falne kirkesamfunn, vil vi ta til oss av deres lære.
Videre så peker begge disse versene til følgende vers: 2 Mosebok 20,14; Ordspråkene 2,18; 5,4; 5,8; 1 Korinterbrev 6,18, som alle viser til konsekvensene av å drive hor, det være seg mot sin ektefelle eller mot Gud.
Vers 29 Slik skjer det med den som går inn til sin nestes hustru. Ingen som rører henne, forblir uten skyld.
Å gå inn til sin nestes hustru betyr å drive hor. Jeg mener vi må tolke dette i overført betydning. Hor er utroskap i både bokstavelig og overført betydning, og her i overført betydning betyr det da å være utro mot Gud, og går vi inn i et økumenisk samarbeid med de falne kirkene, selv om det ‘bare’ er for å observere, kan vi bli fanget i den fremmede kvinnens garn. Ingen som er utro mot Gud forblir uten skyld. Det er ganske så synlig i våre kirker at vi er fanget i garnet til den onde og fremmede kvinnen.
Vår forkynnelse har blitt dramatisk forandret etter at SDA sentralt ble observatør i det økumeniske samarbeidet. Sannheten for vår tid, endetidsbudskapet, de tre englers budskap blir ikke lenger forkynt fra talerstolene i våre kirker. Det finnes hederlige unntak der dette budskapet forkynnes, men regelen er at dette ikke forkynnes. Om endetidsforkynnelsen sier Ellen G. White følgende i Veiledning for menigheten, bind 3: I en særskilt forstand er syvendedags adventistene satt i verden til å være vektere og lysbærere. Til dem er blitt betrodd den siste advarsel til en fortapt verden. Vidunderlig lys fra Guds Ord skinner på dem. Et arbeid av største betydning er gitt dem, nemlig å forkynne den første, den annen og den tredje engels budskap. Ikke noen annen gjerning har sa stor betydning. De må ikke tillate noe annet å oppta deres oppmerksomhet, (227.1). Men den sørgelige sannheten er at SDA sentralt mener det er viktigere å være med i et økumenisk samarbeide enn å gjøre Guds vilje.
Vers 30 Blir ikke også tyven foraktet når han stjeler for å mette seg selv i sin sult. Vers 31 Hvis han blir funnet, må han erstatte det sju ganger, helt til han har gitt fra seg alt han eier i sitt hus.
Tyven må erstatte det han har stjålet sju ganger står det, det venter altså en dom. Dommen venter også for den som driver hor. Det hjelper ikke om det gjøres i beste mening, slik som tyven som stjeler for å mette seg selv. Det samme blir det også med å gå inn til sin nestes hustru. Uansett motiv for å begi seg inn i et økumenisk samarbeide, den som gjør dette vil bli skyldig.
I vers 30 finner vi på nytt et oversettelsesproblem. Mange av de nyeste oversettelsene, om ikke alle, sier at tyven ikke blir foraktet om han stjeler for å mette seg selv. I en slik oversettelse ligger det implisitt at det er greit å stjele så lenge man ikke blir funnet, (som det står i vers 31).
Rundt denne oversettelsen har tidligere pave Frans skrevet en encyklika som bærer navnet Fratelli Tutti, hvor han behandler det pavemakten kalles sosial rettferdighet, men som er av den suspekte sorten rettferdighet. Dette betyr at det er greit å konfiskere godene som mange har opparbeidet seg over lang tid, kanskje gjennom generasjoner, og dele dette ut til de som ikke har.
I mange land er det nå mulig for hvem som helst å ta seg inn i et hus hvor eierne for eksempel er borte noen få dager. Alt inntrengerne trenger å gjøre er å bli værende der i to døgn. Etter dette kan ikke engang politiet kaste dem ut av det huset eller boligen de har okkupert. Dette er den moderne Robin Hood utgaven, man tar det man trenger fra de rike uten at de rike kan forhindre det. Dette kaller altså pave Franz for sosial rettferdighet. Forstå det den som kan. Gud kaller slike ting å stjele, og dette bryter med det åttende budet: Du skal ikke stjele. Dette finner vi spesielt i Afrika og Sør-Amerika, og vi skal ikke se bort fra at dette blir gjeldende i flere land rundt om i verden i tiden som kommer. Vi har jo sett for noen få år siden opptøyer i USA hvor demonstrantene i flere byer tok seg inn i supermarkeder og butikker og plyndret dem uten at politiet, som patruljerte på gatene utenfor, grep inn.
Jo da, selvfølgelig skal vi dele med hverandre, det sier Jesus også, som her i Lukas 3,11 hvor Han sier at den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måte. Men han gir verken enkeltpersoner eller myndigheter rett til å gå inn noe sted å stjele det de har behov for.
Vers 32 Hver den som begår ekteskapsbrudd med en kvinne, er uten forstand. Den som gjør det, ødelegger også sin egen sjel. Vers 33 Sår og skam får han, og hans vanære blir ikke slettet ut.
Det forholdet et ektepar seg imellom skal være hellig. Det skal også vårt forhold til Gud være. Vi skal være rense oss og hellige oss for vår Skaper. Det betyr at vi ikke kan ha et forhold til de falne kirkene. Dersom vi gir etter for fristelser og press som kommer til oss gjennom smigrende og flatterende ord, har vi innledet et forhold til en annen kvinne, og er per definisjon utro mot Gud. Ved å gå inn i et samarbeid med en annen kvinne/kirke, vil vi ødelegge vår sjel, som kan sies å være det samme som å miste frelsen og det evige liv.
Vers 34 For sjalusi vekker ektemannens harme, han viser ingen skånsel på hevnens dag. Vers 35 Han godtar ingen forsoningsgave, og han vil ikke gi etter om du lar bestikkelsene bli mange.
Det gamle testamentet er fullt av historier om hvordan Gud har dømt de ugudelige i gammel tid. Det vil være tåpelig av oss å tro at Gud ikke vil dømme de ugudelige igjen. Gud er tålmodig med oss falne mennesker, og Hans høyeste ønske er at alle mennesker skal velge Ham av hele sitt hjerte og bli frelst. Men ingen som går inn til en fremmed kvinne vil oppnå frelse. Det kommer tydelig fram av det vers 34 sier.
På dommens dag vil Gud, som her er benevnt som ektemann, dømme alle som har vært utro mot ham. Vi kan ikke komme med forsoningsgaver, for vi kan ikke kjøpe oss adgang til himmelen, og prøve og bortforklare våre handlinger med slike ting, bare ekte anger og bønner om tilgivelse kan redde de som har vært utro.