Innledning.
Det hele begynte med noe som i utgangspunktet var noe så uskyldig som en frukt.
Da Gud skapte menneskene ga Han dem fri vilje, fordi Gud er ikke Gud hvis Han ikke gir menneskene rett til å velge hva de vil gjøre. Gud visste at det kunne gå galt, fryktelig galt, men Gud vil ha mennesker som tilber Ham fordi de elsker Ham, ikke fordi de er redde for Ham.
Da menneskene var skapt sa Gud dette til dem: … … Se, Jeg har gitt dere hver plante som setter frø og som finnes på jordens overflate, og hvert tre som gir frukt med frø i. De skal være til mat for dere, (1 Mosebok 1,29).
I kapittel 2 leser vi følgende i den komplementerende skapelsesberetningen: Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø, (1 Mosebok 2,16-17).
Når vi kommer til kapittel 3 i 1 Mosebok finner vi følgende samtale mellom en slange (Satan) og kvinnen (Eva): … … Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Men kvinnen svarte slangen: Vi kan ete frukten av trærne i hagen, men om frukten på treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den*, ellers skal dere dø. Da sa slangen til kvinnen: Dere skal slett ikke dø. For Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Da kvinnen så at treet var godt å ete av, at det var en lyst for øynene og et tre til begjær siden det kunne gi forstand, tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var hos henne, og han åt, (1 Mosebok 3,1-6).
* Gud sa ikke at de ikke skulle røre den, det er noe Eva legger til, og dermed fordreier hun det Gud hadde sagt. Dette fikk dramatiske konsekvenser. Nå kommer Satan med den verste løgnen som er framsatt: Dere skal slett ikke dø, og Satan legger til at de ville bli som Gud om de spiste av frukten på dette treet. Før Eva ga seg i kast med å snakke med Satan var hun ikke fristet av dette treet. For henne var det likt alle andre trær i hagen, og det var først da Satan framsetter sine løgner at hun ser at treet var godt å ete av, en lyst for øynene og et tre til begjær.
Det var med andre ord kvinnens lyst og appetitt som førte henne til fall. Det bør vi ta til oss og legge oss på hjertet. Samme dag som Adam og Eva spiste av det forbudte treet begynte synden å utvikle seg, og når synden får fotfeste utvikler den seg med nærmest supersonisk hastighet.
La oss se på hva som skjedde i Edens Hage etter de hadde spist den forbudte frukten.
Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte stemmen Din i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken, så jeg gjemte meg. Da sa Han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av det treet som Jeg forbød deg å ete av? Da sa Adam: Kvinnen som Du gav meg til å være sammen med meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. Herren Gud sa til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen sa: Slangen forførte meg, og jeg åt, (1 Mosebok 3,9-13).
Vi ser at det første Gud gjør etter menneskene hadde syndet mot Ham var å rope på dem: Hvor er du? Adam svarer at de var redde for Gud, som skyldes det at de hadde gjort det Gud sa de ikke skulle gjøre. Vi ser av teksten at de ikke er villige til å innrømme sin skyld, men legger indirekte skylden på Gud. Adam sier jo kvinnen som Du ga meg, og i dette ligger det implisitt kvinnen som Du skapte. Eva svarer tilsvarende og sier at slangen førførte henne, men egentlig sier hun slangen som Du skapte.
Noe år senere da deres to sønner Kain og Abel skulle ofre på egen hånd ser vi at synden har tatt kontroll over enkelte mennesker. Kain slo i hjel sin bror Abel. Og alt startet med en frukt og ett menneskes begjær og appetitt. Etter dette fortsatte synde å utvikle seg, og alt som er hellig for Gud har blitt vanæret av syndige mennesker.
Selv om Gud satte en stopper for syndens utvikling med syndefloden, tok det likevel kun to generasjoner etter flommen før det var like ille som før flommen. Selv om de åtte menneskene som gikk om bord i arken var rettferdige i Guds øyne hadde de med seg en usynlig passasjer, minnene om tiden før flommen. Det ble åpenbart fortalt til de nye generasjonene hva som hadde skjedd for å advare dem mot å gå egne veier, men Nimrod gikk sine egne veier og så var karusellen i gang igjen.
I vår tid er det ikke lenger noe som setter stopper for synden og syndige handlinger. Ikke engang menneskenes fantasi kan sette grenser for hva man kan tillate seg å gjøre. Paulus advarer mot det om skulle komme i endetiden i det andre brevet han skrev til Timoteus: Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivende, baktalere, slike som er uten selvtukt, brutale, slike som er uten kjærlighet til det gode, forrædere, framfusende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Og slike skal du vende deg bort fra! For blant disse er de som sniker seg inn i husene og får makt over godtroende kvinner som er tynget av synder, og som er ført på avveier av mange forskjellige lyster. De lærer bestandig og er likevel aldri i stand til å komme til sannhets erkjennelse, (2 Timoteus 3,1-7).
Hva er det egentlig Paulus prøver å fortelle oss gjennom disse versene? Det Paulus sier gjelder både for hans samtid, og for vår samtid. Han advarer Timoteus om at det vil bli verre og verre i tiden som kommer, og at det vil fortsette slik helt til Jesu gjenkomst. Hvis vi tør å kikke ut av vårt stuevindu så ser vi en verden som er nøyaktig slik Paulus beskrev at den ville bli.
Jeg har understreket slike som er, uten naturlig kjærlighet, uten selvtukt og slike som elsker lystenbare for å vise at det er på samme måte i vår tid som det har vært helt siden den skjebnesvangre dagen i Edens hage. Det en snart ingen som har noen form for kontroll over sine mer eller mindre dyriske lyster, og appetitten har gjort menneskeheten til fråtsere. De kaller seg selv livsnytere, men det er feil. Å nyte livet kan vi bare gjøre sammen med vår Gud og Skaper.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 hvis ikke annet er angitt.
1) Fra skapelsen til syndefloden.
Hva er det menneskene gjør?
Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen, (1 Mosebok 6,5).
La oss fortsette med begynnelsen. Etter at Kain slo i hjel sin bror var han tvunget til å flytte fra sin familie, og han tok med seg sin hustru, og levde med henne, (1 Mosebok 4,17). Det er nok mange som lurer på hvor Kains hustru kom fra, men svaret er ganske enkelt at Adam og Eva hadde flere barn enn Kain, Abel og Set som er nevnt i Bibelen, de må også ha hatt døtre. Da Kain fikk barn bygde han den første byen på jorden, og den kalte han opp etter sin første sønn, Hanok.
Da Gud skapte mennesket sa han at de skulle fylle jorden, det vil si bosette seg slik at de spredte seg utover og ikke bodde i klynger eller i byer. Kain gjorde opprør mot Guds ord også på dette området da han bygde den første byen. Da Lamek ble født i Kains linje som femte generasjon etter Kain står det at han tok seg to koner. Flerkoneri er også et brudd på Guds bud og lover. Ekteskapet ble innstiftet i Edens hage før synden kom inn i verden og er derfor en hellig institusjon.
Guds svar.
Gud sa til Noah: Jeg har satt Meg fore å gjøre slutt på alt kjød, for ved dem er jorden blitt fylt av vold. Og se, Jeg skal ødelegge dem sammen med jorden, (1 Mosebok 6,13).
Dette var ingen impulshandling fra Guds side. Han ga Noa oppdraget med å bygge en ark, og å forkynne den kommende dommen. I forkynnelsen pekte Noa på anger og omvendelse, og fortalte at alle som vendte om til Gud kunne være med i arken når den store vannflommen kom. På den måten ville de i tro berge livet. Men det var ingen som hørte på Noa. Han fortalte at det ville komme vann ned fra himmelen, det ville regne som han kalte det, og det var noe som aldri hadde forekommet. Kanskje ikke så rart at de ikke trodde på ham. 120 år holdt Noa på med å bygge arken, og hele tiden forkynte han anger og omvendelse og den ventende dommen over alle som ikke kom om bord i arken.
Så kom dagen da regnet begynte å strømme ned fra himmelen, og Noa, hans familie og sju par av alle de rene dyrene og et par av alle de urene dyrene gikk om bord i arken. Så stengte Gud døren til arken. Nådedøren var stengt og alle som var utenfor omkom i de voldsomme vannmassene som skjulte alt land og alle fjell.
Mange vil nok si at dette er helt umulig, for i vår tid har vi fjell som er neste 9000 meter høye. Svaret på den innsigelsen er at før vannflommen var at det var kun ett kontinent, som i dag er kalt Pangea. Dette kontinentet bestod av bølgende åser og med fjell som ikke på langt nær var så høye som de er i dag. Det skjedde mye med denne planeten under flommen, og i tiden etter, som førte til de store omveltningene hvor det ble dannet høye fjellkjeder og dype daler. Havet som omga dette superkontinentet var heller ikke så dypt som det er i dag, det var temmelig grunt, kanskje 50 meter dypt. I dag finnes det et havdyp som går helt ned til 11034 meters dybde. Dette havdypet finner vi i Marianegropa, som ligger et stykke utenfor Japan og Filippinene.
Alt vannet som dekket jorden under syndeflommen måtte jo ta veien et sted, og det er her vi ser at Pangea sprekker opp og fjellkjeder og havdyp dannes for at vannet skal trekke seg tilbake slik at det på nytt kunne bli tørt land.
2) Etter syndefloden og før korset.
Hva var det menneskene gjorde etter syndefloden?
Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriften og aktet den evige pakten for intet, (Jesaja 24,5).
Etter at vannet hadde trukket seg tilbake etter syndefloden inngikk Gud en pakt med menneskene da Han kjente den velbehagelige duften av Noas ofringer, og vi leser følgende: Så bygde Noah et alter for Herren, og tok av hvert rent dyr og hver ren fugl og bar fram brennoffer på alteret. Herren kjente den velbehagelige duften. Da sa Herren i Sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om hver tanke i menneskets hjerte er ond fra ungdommen av. Jeg vil heller aldri mer ødelegge hver levende skapning, slik Jeg nå har gjort. Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, vinter og sommer og dag og natt aldri opphøre, (1 Mosebok 8,20-22) … // … Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden, (1 Mosebok 9,11).
Vi ser også i 1 Mosebok 9,1 at Gud velsignet Noa og hans familie og sa til dem det samme som Han sa til Adam og Eva: Vær fruktbare og bli mange, og fyll opp jorden!
Men, som vi vet, så tok det dessverre ikke mange år før synden igjen hadde fått fotfeste blant menneskene. Etter at Nimrod ble voksen videreførte han det opprøret som Kain startet like etter skapelsen. Om Nimrod står det dette: Kusj fikk sønnen Nimrod, som var den første mektige mann på jorden. Han ble en stor jeger for Herren. Derfor blir det sagt: Som Nimrod, den store jegeren for Herren.Hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. Fra dette landet drog han til Assyria og bygde Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah. Resen er den største byen, (1 Mosebok 10,8-12).
Som vi så like foran her, så ga Gud Noa og hans familie den samme befalingen som Han ga til Adam og Eva – fyll opp jorden. Gud sa også at Han aldri mer skulle utslette menneskene med en ny vannflom.
Men som vi ser, Nimrod opponerer mot Gud. Han begynner å bygge byer og den første byen han bygde var Babel, som etter hvert fikk navnet Babylon. Nimrod grunnla som vi ser minst 8 byer.
I Babel begynte menneskene å bygge et tårn som skulle rekke helt opp til himmelen slik at de kunne frelse (redde) seg selv fra den neste vannflommen, og for å skape seg et navn! Dette var stikk motsatt av det Gud ville menneskene skulle gjøre. Gud hadde til og med sagt at Han aldri mer skulle utslette alt kjød med en ny vannflom.
Om vi ser på de byene som Nimrod grunnla, finner jeg det mest interessant å se på hva Babel og Ninive har betydd for Guds folk opp gjennom tiden. Den ugudeligheten som kom til syne i Kains liv, og den opposisjonen han viste mot Gud var i den første tiden kun rettet mot Gud. Men etter hvert som menneskene ble mange på jorden ser vi at de begynte å vende ugudeligheten sin også mot de menneskene som var trofaste mot Gud.
Da Nimrod grunnla Babel, og begynte å bygge et tårn der, så var det i første rekke for å vise sin forakt mot Gud og at Gud sa menneskene skulle bo spredt ut over hele jorden og ikke bo i byer, og at Gud sa at Han aldri mer skulle ødelegge hele jorden med en vannflom. Men etter hvert så ble denne ugudeligheten vendt mot Guds trofaste folk av to grunner. 1) for å ødelegge Guds folk, og 2) for å påføre Gud sorg ved å skade Han trofaste folk.
Omtrent på denne tiden gikk Skaperen i glemmeboken for de fleste menneskene på jorden, og soltilbedelsen overtok. Noa levde 350 år etter den store vannflommen, og han var fortsatt trofast mot Gud og forkynte Guds nåde, og fortalte til alle han møtte hva Gud hadde gjort for ham og hans familie før, under og etter flommen. Men som allerede sagt, flesteparten falt fra troen på den sanne Gud, Skaperen.
Abraham ble født om lag 50 år før Noa døde, og vi kan gå ut fra at Abraham fikk gleden av å høre Noas forkynnelse. Det kommer fram av fortellingen om Abraham at han ikke fikk tilfredsstillende svar fra de hedenske gudene som hans familie dyrket, så etter han hadde hørt Noas forkynnelse ble det tent en flamme i hans hjerte og et ønske om å bli kjent med den virkelige Guden, vår store Skaper, ble født.
Abraham møtte etterhvert Gud og det forandret livet hans. Han begynte å følge Gud, og så lenge Abraham, hans sønn Isak, hans sønnesønn Jakob og hans oldebarn Josef levde hadde Abraham og hans etterkommere i det store og hele et godt forhold til Gud. Så havnet Israel i Egypt på grunn av tørke i Kanaan. Der ble de etter hvert gjort til slaver en kort tid etter at Josef døde. Da startet frafallet, og siden da har Guds folk i gammeltestamentlig tid hatt et ambivalent forhold til Gud. Det har vært som en berg- og dalbane-reise, hvor Israel til tider har holdt seg nær til Gud mens de i andre perioder har vært langt, svært langt vekk fra Ham.
Det ble så ille at til og med kongene i Israel og Judea bygde alter til de hedenske gudene. Dette startet allerede mens Salomon, den viseste av alle mennesker, fortsatt var konge. Han bygde altere til gudene til mange av sine koner og konkubiner.
På profeten Elias’ tid hadde Israels forhold til Gud nådd et bunnmål, og ugudeligheten hadde gått så langt at kong Akab, som lot seg dominere av sin dronning Jesabel som var en fønikisk prinsesse og prestinne for Ba’al, bygde altere til Ba’al og reiste Asjera pæler for å tekkes sin dronning.
La oss nå se litt på to av de byene som Nimrod grunnla.
Ninive. Denne byen vokste seg meget stor, og på Jonas tid må dette ha vært den største byen i sin samtid. Den var så stor at som tre dagsreiser i utstrekning, og profeten Jona gikk en hel dagsreise inn i byen da han skulle forkynne den kommende dommen over byen: Så stod Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens ord. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser i utstrekning. Jona begynte å gå én dagsreise inn i byen. Så ropte han ut og sa: Om førti dager skal Ninive ødelegges, (Jona 3,3-4).
På 700-tallet f.Kr. var Assyria, med Ninive som hovedstad, den ledende makten i verden, det vil si det området som Bibelen befatter seg med, og i årene 722-721 gikk Assyria til krig mot Israel, Nordriket eller tistammeriket. Flesteparten av dem som ikke ble drept, ble ført i fangenskap til et sted bortenfor elven Eufrat. Siden har de egentlig forsvunnet i historiens glemsel. Ingen vet hvor etterkommerne av de ti stammene befinner seg i dag.
Babel vokste også, og etter hvert fikk den navnet Babylon. Babylon ble den andre stormakten i regionen, og etter hvert så erobret Babylon Assyria, og i år 605 beleiret kong Nebukadnesar Jerusalem, og Judea lider samme skjebne som Israel. To ganger til er de babylonske soldatene i Judea på grunn av «ulydighet» mot Babylon, og i årene 597 og 586 ble flesteparten av de gjenlevende jødene ført i fangenskap til Babylon.
Selv om det var med guddommelig hjelp at Babylon erobret Judea, så var allikevel babylonerne i opposisjon mot Gud og hadde lagt Guds folk for hat. Dette var ikke så veldig synlig under Nebukadnesars styre, men under de følgende to kongene, Nabonidus og Belsasar som en periode regjerte samtidig, ble dette mer tydelig. Senere har jo som vi vet Babylon blitt brukt som et symbol på all ugudelighet, motstand mot Gud og undertrykkelse av Guds trofaste folk.
I Babylon ble det gitt en profeti til jødene som gikk ut på at de hadde fått en nådetid på 490 år. Denne profetien finner vi i Daniel 9,24-27, og er omtalt som 70 uker. Når det er en profeti kan ikke tiden tolkes bokstavelig, og i dette tilfellet er det 70 uker av år. En uke er sju dager, og 70 uker er 490 dager, og etter år/dag-prinsippet blir det 490 år. Jødene klarte ikke å bringe hedenskapen til opphør, og mot slutten av profetien forlangte de sin Frelser og Skaper, Jesus Kristus, korsfestet. Så langt gikk Guds utvalgte folk i sin ugudelighet. Ugudeligheten tok fullstendig kontroll over Guds utvalgte på Jesu tid. Dette var selve kulminasjonen av jødene som Guds utvalgte folk, fordi de sa at de ikke hadde annen konge enn keiseren.
Og slik bølget Israels og Judeas gudsforhold fram og tilbake, også etter de kom hjem fra det babylonske fangenskapet vaklet de fram og tilbake. Vi ser tydelig at ugudeligheten hadde tatt overhånd over Guds utvalgte folk.
Hva var Guds svar på den ugudeligheten som vokste fram like etter syndefloden?
Herren hadde sagt til Abram: Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg, (1 Mosebok 12,1).
Da menneskene kun kort tid etter syndefloden igjen gjorde opprør mot Gud reiser Gud opp et menneske som skal være stamfar til Guds folk gjennom alle tider. De første århundrene fram til Jesu død på korset var dette Abrams (Abrahams) kjødelige etterkommere, og etter korset Abrahams åndelige etterkommere – de kristne.
Spørsmålene vi må stile oss er hvordan Abraham svarte Gud da Gud sa til ham at han skulle forlate sin fars hus og hele sin slekt? Ba han om tid til å ta farvel med hele slekten? Vegret han seg for å lyde Guds bud? Nei, så langt ifra. Det er i det hele tatt imponerende hva Abraham gjorde. Han pakket ned alt han eide, tok med seg sin kone og sin nevø Lot, tjenestefolket han hadde og hele buskapen sin og la ut på en reise uten å vite hvor han ville ende opp. Snakk om å stole på Gud! Dette bør være et eksempel til etterfølgelse for alle mennesker til alle tider.
Et annet spørsmål vi bør tenke gjennom er hvorfor Gud ba Abraham om å forlate sin familie. Var det for å prøve Abrahams lydighet, eller var det en annen grunn?
Jeg tror det samme prinsippet gjelder i dag også. Abraham var ikke fornøyd med tilværelsen, han hadde ingen barn til tross for at han sikkert hadde ofret til mange av de avgudene familien hans og hans naboer tilba. Etter at Abraham hadde hørt Noah forkynne Guds nåde begynte han å søke Skaperen av hele sitt hjerte. Vi kan si han ble omvendt.
Da jeg ble omvendt og tok imot Jesus som min Frelser hadde jeg bare å ting å gjøre. Jeg måtte brenne alle broer til det gamle livet, hvis ikke så ville det gamle livet jeg levde snart ha innhentet meg og revet meg ut av Guds hender. Det var nok dette Gud hadde i tankene da Han ba Abraham å om å forlate sitt hjem. Han måtte skille seg fra dem som kunne påvirke ham på en negativ måte. Abraham kunne ikke blitt stamfar til Guds folk om han hadde blitt boende sammen med sin nærmeste familie i Karan.
Gud reiser opp Abraham.
Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Og du skal bli en velsignelse. Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet, (1 Mosebok 12,2-3).
Fordi Abraham svarte Gud slik han gjorde forteller Gud ham at han skal bli velsignet, og at Abrahams navn skal bli stort. I motsetning til Nimrod som ville gjøre seg et navn på egen hånd, så er det Gud Skaperen som gjør Abrahams navn stort på jorden. Nimrod gikk fortapt på grunn av sin egenkjærlighet, mens Abraham, som elsket Gud og tilba Ham, han vil være med i den første oppstandelsen og arve både evig liv og det riket Gud lovet ham.
Vi bør også ta lærdom av en annen ting Abraham gjorde regelmessig. Hver gang de slo leir under sin vandring, reiste Abraham et alter til Gud og ofret takkoffer til Ham. Det bør vi også gjøre i overført betydning. Vi slipper jo å ofre dyreoffer i vår tid, men vi trenger å bringe fram våre daglige offer som består av vår bønner til Gud Faderen, bedt i Jesu navn. Hver dag når vi våkner, og hver gang vi har tid til det, og hver kveld når vi går til sengs bør vi takke Faderen for alle Hans rike gaver, beskyttelse og alle de velsignelsene Han overøser oss med hver eneste dag.
Etter fangenskapet i Egypt.
Etter at Israel var løst fra slaveriet i Egypt og de hadde inntatt det lovede landet gikk det religiøse livet deres i bølger. Det var perioder hvor de var tett på Gud, og det var perioder hvor de var langt fra Ham. Gud reiste opp dommere som skulle lede Hans folk, og Han reiste opp profeter for å refse folket sitt og føre dem tilbake på den rette veien. Så forlangte de å få en konge over seg, slik som nabofolkene, og selv om Gud ønsket å være deres Konge lot Han dem få en konge. Og hele tiden fjernet de seg lenger og lenger vekk fra Herren-
Like før Israel skulle innta Kanaan holdt Moses en av sine siste taler til folket hvor han minnet dem om at lydighet og velsignelser henger sammen, og at ulydighet og forbannelser henger sammen, (se 5 Mosebok kapittel 28) De 14 første versene handler om å være lydige og viser hvilke velsignelser Gud ønsker å gi sitt folk, men resten, hele 54 vers, handler om ulydighetens straff (forbannelse). Dette ble ikke sagt for at Gud ønsker å straffe sitt folk, men ulydighet mot Gud og Guds bud vil alltid medføre konsekvenser for dem som er ulydige.
Så kom tiden da Israels og Judeas syndeskyld var full. Tistammeriket, Israel, ble hvisket ut av historien av Assyria, og Judea ble ført i fangenskap til Babylon. Nå begynte det babylonske fangenskapet som varte fra 605 f.Kr. til 457 f.Kr. I år 457 fikk jødene tillatelse av den medo-persiske kongen Artaxerxes å reise hjem for å bygge opp igjen Jerusalem og tempelet, og de ble utstyret med alle nødvendige fullmakter, både religiøse, politiske, økonomiske og militære fullmakter.
Nå startet en 490 år lang prøvetid for den jødiske nasjonen. Ville de vende seg vekk fra all ugudelighet og søke Herren, eller ville de fortsette frafallet? Daniel 9,24-27 er en profeti som forteller om dette. Dessverre for jødenes del så klarte de ikke å oppfylle Guds ønske om full overgivelse til Ham. I stedet forlangte de Guds Sønn, Jesus Kristus, korsfestet, og på den måten oppfylte de denne profetien.
Etter Jesus døde på korset og evangeliet ble gitt til hedningene skulle man tro at de kristne, Guds folk, ville ha lært av historien. La oss se på hva som har skjedd etter korset.