Lignelsen om uvillige barn, Matteus 11,16-19.
(Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord, dersom ikke noe annet er oppgitt.)
Dette er nok en lignelse som er plassert etter en forklaring på hvorfor døperen Johannes virket slik han gjorde (versene 7-15), og et ve over byene som ikke vil omvende seg (versene 20-24). Her begynner Jesus med å si: hva skal Jeg sammenligne … med. Dette er en vanlig jødisk form for å introdusere en lignelse. I de foregående versene, 7-15, ledet Jesus folkets tanker til naturen og hensikten med døperen Johannes’ misjon. I versene 16-24 så vender Jesus fokuset på den mottakelsen Hans misjon fikk og sammenligner den med den mottakelsen som døperen Johannes fikk.
Vers 16: Men hva skal Jeg sammenligne denne slekten med? Den er lik barna som sitter på torgene og roper til vennene sine,
Vers 17: og sier: Vi spilte fløyte for dere, men dere danset ikke. Vi sørget for dere, men dere klaget ikke.
Med uttrykket denne slekten refererer Jesus til jødene som levde på den tiden Han talte, spesielt til alle som hadde hørt døperen Johannes og senere Jesus selv forkynne, og som hadde vært vitne til de mektige gjerningene som Jesus gjorde. Flesteparten av dem som hørte døperen Johannes forkynne forsto ikke budskapet hans riktig. Og for første gang siden Edens Hage var Guds folk velsignet av Skaperens nærvær, men flesteparten hadde en feilforståelse av den forkynnelsen som ble gitt av Ham. Det var kun et fåtall som omvende seg og tok imot Jesus som sin Frelser. Disse så på døperen Johannes som en profet, og de hørte på Jesu forkynnelse med stor glede.
Det Jesus refser er de religiøse lederne som burde ha hatt kunnskapen til å forstå hva døperen Johannes forkynte slik at de kunne glede seg over Frelserens komme og nærhet. Men de ikke viste noen form for glede da døperen Johannes forkynte Jesu første komme, snarere tvert imot. De viste med sine ord og handlinger at de hatet Jesus.
Jesus brukte alltid kjente bilder fra dagliglivet i sine lignelser og her er det grupper av barn som leker. Den gruppen som spilte fløyte ønsket tydeligvis å etterligne en gledelig hendelse som for eksempel et bryllup, men den andre gruppen ville ikke være med å glede seg sammen med den første gruppen
Du har ikke danset. De andre barna nektet å leke, og svarte ikke på forslaget fra den første gruppen.
Da den andre gruppen ikke ville være med på leken hvor de gledet og frydet seg, snudde den første gruppen det hele på hodet og begynte å sørge som i en begravelse. Men heller ikke dette ville den andre gruppen være med på. Den måten Jesus bruker lignelsen her er åpenbar. Barna som ikke ville være fornøyd med noe, representerte de skriftlærde og fariseerne, som kritiserte både Johannes og Jesus, som vi vil se i versene 18 og 19.
Vers 18: For Johannes kom, uten å spise eller drikke, og de sier: Han har en demon.
Vers 19: Menneskesønnen kom, og både spiste og drakk, og de sier: Se, en storeter og en vindrikker, tolleres og synderes venn! Og visdommen er rettferdiggjort av sine barn.
Her kommer Jesus til poenget i lignelsen, og sier til de religiøse lederne at fordi døperen Johannes ikke deltok i fester, uten å spise eller drikke, sa de at han var besatt av en demon. For hvilket menneske velger å leve slik døperen Johannes gjorde uten at vedkommende er besatt av en demon? Så sier Jesus videre at Han som levde slik som «normale» mennesker ble anklaget av de skriftlærde for å gjøre nettopp det døperen Johannes ble anklaget for ikke å gjøre, for de kalte Ham en som både spiste og drakk, og de sier: Se, en storeter og en vindrikker, tolleres og synderes venn!
Men hva betyr det at visdommen er rettferdiggjort av sine barn? Når jødenes ledere kritisert døperen Johannes for én ting og Jesus for det motsatte (se versene 18 og 19) viste de med dette en fullstendig mangel på visdom. Den måten de utførte sine oppgaver som folkets ledere var fullstendig uten Guds ledelse. Derimot hadde både døperen Johannes og Jesus blitt ledet av guddommelig visdom, noe som kommer tydelig fram av fruktene av deres arbeid. Det var mange som omvendte seg på grunn av døperen Johannes’ forkynnelse, og enda flere tok imot Jesus som sin Frelser med glede da de hørte Hans forkynnelse.
Lignelsen om en venn som kommer ved midnatt, Lukas 11,5-8.
Det Jesus vil lære oss gjennom denne lignelsen er tålmodighet og utholdenhet i bønn, og at det nytter å be. Selv om vi ikke får svaret på våre bønner med en gang, gir denne lignelsen oss forvissning om at svaret på våre bønner vil komme. Det er likevel en liten heftelse ved det å be og det å få, og det er at våre bønner må være etter Guds vilje. Se Matteus 6,10 hvor det står: … … Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden. Det hjelper oss fint lite å be om å be om ting til oss selv som vi har lyst på og fordi vår nabo har denne tingen.
Vers 5: Og Han sa til dem: Tenk dere at en av dere har en venn og går til ham ved midnatt og sier til ham: Venn, lån meg tre brød!
Vers 6: For en venn av meg er kommet til meg på reisen sin. Og jeg har ingenting å sette fram for ham.
Her er historien slik at en mann får besøk av en venn midt på natten, og han har ingen ting å tilby ham. Hvordan skal vi forstå dette? Denne historien handler ikke om den bokstavelige forståelsen av lignelsen, for lignelser må alltid leses og forstås på samme måte som profetier.
Det faktum at mannen ikke hadde så mye som et brød å tilby sin venn som kom på besøk forklarer hvorfor har gikk til sin nabo og ba om hjelp. Det må derfor være livets brød det er snakk om, og vissheten om at vi ikke kan gjøre noen ting på egen hånd og at vi er avhengige av Gud i alle henseender, bør lede oss til kilden for åndelig mat. De som virkelig lever ut evangeliet vil allikevel føle at de ikke har det som er nødvendig for å stille sulten til den som kommer på besøk om natten. Det er derfor denne mannen ber sin venn, som er alle menneskers store Venn om å gi den trengende livets brød.
Som vi ser ut fra historien så ber ikke denne mannen for seg selv, men for en venn i behov for det viktigste vi kan hjelpe andre med, å finne veien til Jesus som er livets brød. Denne mannen viser utholdenhet i bønn, og hans bønn er etter Guds vilje og velbehag da han ber for et annet menneske.
Vers 7: Skulle han da svare der innefra og si: Ikke plag meg! Døren er stengt, og mine barn er gått til ro med meg. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.
Vers 8: Jeg sier dere: Selv om han ikke vil stå opp og gi ham noe fordi han er hans venn, vil han likevel stå opp på grunn av hans utholdenhet og gi ham så mye han trenger.
Til alle som er oppriktige og ydmyke og som ber i tro vil Gud svare, men det kan hende svaret blir nei, fordi Gud ser framtiden, og vet hva som vil skje, Noen ganger kommer det svaret vi ønsker med en gang, mens andre ganger kan det ta tid før svaret kommer. Grunnen til forsinkelser kan være at den som ber kanskje har en skjult synd som ikke er gjort opp med Gud, eller det kan ligge hos den vi ber for, fordi vedkommende ikke helhjertet søker Gud.
Den viktigste lærdommer er som allerede nevnt ydmykhet og utholdenhet i bønn, og be etter Guds vilje og velbehag. Den som ikke er utholdende vil egentlig ikke ha et «ja» som svar på sine bønner.
Lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne, Matteus 21,33-46.
I denne lignelsen finner vi mange nøkkelord, og vi vil se på dem etter hvert som de dukker opp i fortellingen.
Vers 33: Hør en annen lignelse: Det var en landeier som plantet en vingård og satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygde et tårn. Og han leide den ut til vingårdsarbeidere og drog til et land langt borte.
Landeieren i denne lignelsen er Gud Faderen. Vingården er et bilde på ett av Israels nasjonalsymbol, vintreet, og følgelig er det et symbol på Israel. Ved inngangen til tempelet sto det et slikt vintre av gull og sølv, (se Jesaja 5,1-7).
Når det står at landeieren satte et gjerde rundt vingården som er Israel var dette i form av de ti bud, og tårnet symboliserer at Gud våket over sitt folk. Det betyr også at Gud velsignet sitt folk på alle måter og utrustet dem slik at de skulle bære evangeliet om frelsen ut til alle nasjoner, folk og tungemål på en slik måte at de kunne åpenbare Guds kjærlighet.
Da Gud hadde ført Israel ut av fangenskapet i Egypt satte han religiøse ledere over folket sitt. Dette er de vingårdsarbeiderne som vingården ble leid ut til. At landeieren, Gud, dro til et land langt borte betyr at Han ikke var fysisk nærværende i sin vingård.
Vers 34: Da tiden for vinhøsten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vingårdsarbeiderne, så de kunne ta imot frukten hans.
Vers 35: Men vingårdsarbeiderne tok tjenerne hans, en slo de, en drepte de, og en annen steinet de.
Vers 36: Igjen sendte han andre tjenere, flere enn den første gangen, men de gjorde det samme med dem.
Etter hvert sendte Gud sine tjenere, det vil si profeter til sitt folk for å føre dem på rett spor så de kunne gi frukt. Flere av profetene har sine bøker i Bibelen, mens det er mange som ikke har etterlatt seg noe skriftlig. At Gud reiste opp profeter var noe Han gjorde om igjen og om igjen, men folket ville ikke høre på dem. De slo dem i hjel i stedet.
Vers 37: Men til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
Vers 38: Men da vingårdsarbeiderne så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans!
Vers 39: Så grep de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.
Disse tre versene oppsummerer den tristeste delen av Israels og jødenes historie. Landeieren sendte så sin sønn, Jesus, for å høste inn den frukten som Hans folk skulle ha båret, med da de religiøse lederne så Jesus forsto de at Han var Guds Sønn, og de drepte Ham også. Da jødenes religiøse ledere sa de ikke hadde annen konge enn keiseren frasa de seg sin fødselsrett til å være Guds eiendomsfolk, og understreket det da de steinet Stefanus tre og et halvt år etter Jesus ble korsfestet.
Vers 40: Når da eieren av vingården kommer, hva skal han gjøre med disse vingårds-arbeiderne?
Vers 41: De sier til Ham: Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.
Både lignelser og profetier kan hoppe fram og tilbake på tidslinjen, og vi har her et vers som tydeligvis gjør dette. Det var en ganske så grusom straff som ventet vingårdsarbeiderne da de drepte landeierens sønn. Her er historien listet opp i motsatt rekkefølge, for vingården ble leid ut til andre vingårdsarbeidere i år 34 da Stefanus ble steinet, og evangeliet ble gitt til de hedningkristne sammen med ansvaret for å forkynne evangeliet. Disse gjorde dette på en meget tilfredsstillende måte, og i løpet av et par tre ti-år hadde evangeliet blitt forkynt i nesten hele Europa, i deler av Afrika, i Asia og så langt øst som til India.
Etter korset er det ikke etnisitet som avgjør om man tilhører Guds folk. Selv om det fantes konvertitter i Israel var disse i et lite mindretall. Nå etter korset er det troen på Jesus Kristus som frelser som avgjør hvem som er Guds folk, og alle er invitert uansett etnisitet. Det er kun vårt forhold til vår Frelser Jesus Kristus som avgjør dette.
Vers 42: Jesus sier til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Dette var Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne?
Vers 43: Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukter.
Vers 44: Og den som faller på denne Steinen, skal bli knust. Men den Steinen faller på, skal Den knuse til støv.
Vers 45: Da yppersteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om.
Vers 46: De ville gripe Ham, men de fryktet for folkemengden, som holdt Ham for å være en profet.
Her forteller Jesus uten omsvøp at jødene vil miste sin privilegerte posisjon som Guds utvalgte folk fordi de 1) ikke brydde seg om å høre på profetene, men slo dem i hjel i stedet, og 2) at de forkastet Gud da de forlangte Jesus korsfestet.
Versene 43 og 44 ser i utgangspunktet ut til å fortelle det samme, men de forteller i virkeligheten to forskjellige ting. Vers 43 viser til de som underkaster seg Jesus og tar imot frelsen Han tilbyr og innordner sine liv etter Hans ord. Det betyr at de dør fra det gamle livet, blir knust, og lar Jesus leve i dem. Det var nettopp dette de religiøse lederne i Judea ikke ville gjøre. Vers 44 viser at de som ikke underkaster seg Jesus Kristus skal bli knust i den ventende dommen, de som steinen faller på, og den falt først over de jødiske lederne og hele nasjonen da Jerusalem og ble lagt i ruiner i år 70. Senere, etter Bar Kokhba-opprøret i årene 132-135 ble jødene fordrevet fra Judea, og dommen over den jødiske nasjonen var fullbyrdet.
Lignelsen om såkornet som vokser, Markus 4,26-29.
Vers 26: Og Han sa: Guds rike er som når en mann skal så såkornet i jorden.
Vers 27: Han sover om natten og er oppe om dagen. Såkornet spirer og vokser, men han selv vet ikke hvordan det går til.
Vers 28: For jorden gir avling av seg selv: først strå, så aks, og deretter modent korn i akset.
Vers 29: Men når kornet blir modent, svinger han straks sigden, for høsten er kommet.
Dette er en lignelse som ikke bare gir oss en lærdom, men den gir oss også trøst. Lærdommen er at vi må være tålmodige når vi forkynner Guds ord. Dette er hva det hele dreier seg om. Når vi går ut og evangeliserer, som er det samme som å så, så ønsker vi å se resultatet av den jobben vi gjør med en gang. Noen ganger kan det hende at det frøet vi sår slår ut i full blomst mens vi holder på, men det er ikke alltid slik. Det er snarere slik at tålmodigheten vår blir satt på prøve fordi vi må vente kanskje hele livet uten å se resultatene.
Det er et lite mysterium den måten Guds rike vokser på. Vi har sett i flere av lignelsene vi har gått gjennom nettopp den forunderlige måten det hele skjer. Vi forkynner ordet, som er det samme som å plante et frø i jorden. Når vi har gjort det kan vi bare vanne frøet og overlate til Gud å la planten spire. Når vi har forkynt ordet er det ikke sikkert vi ser vedkommende igjen, men Gud vil sørge for at frøet blir vannet og planten spirer fram.
Det er da slik at Guds rike spirer og vokser rundt oss og i oss, og det vi sår vil en dag gi en god avling. Når kornet er modent er tiden inne for å høste inn fruktene av det arbeidet som er gjort opp gjennom tiden, og på Herrens store dag, som er Jesu gjenkomst, vil alt vi har gjort bli synlig.
Det er bare Markus som forteller lignelsen om såkornet som vokser. Denne lignelsen forteller oss den samme sannheten som Jesus fortalte til Nikodemus angående Den hellige ånds virke (se Johannes 3,1-12). I denne lignelsen sier Kristus at hvis det frøet vi sår bare får en sjanse i livet, vil det gi god frukt. Det er nå en gang slik at vi mennesker ikke er i stand til å forklare hvordan prosessen med kristen vekst og karakterforvandling finner sted, men den går likevel fremover med hjelp av den Hellige Ånd.
Lignelsen om de to skyldnerne, Lukas 7,41-47.
Vers 41: Det var en pengeutlåner som hadde to skyldnere. Den ene skyldte fem hundre denarer og den andre femti.
Vers 42: Og da de ikke hadde noe å betale tilbake med, ettergav han begge to gjelden. Si Meg da, hvem av dem vil elske ham mest?
Vers 43: Simon svarte og sa: Jeg vil tro det må være den som han ettergav mest. Og Han sa til ham: Du har dømt rett.
Vers 44: Så snudde Han seg til kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt. Du gav Meg ikke vann til føttene Mine, men hun har vasket føttene Mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt.
Vers 45: Du gav Meg ikke noe kyss, men denne kvinnen har ikke holdt opp med å kysse føttene Mine siden Jeg kom inn.
Vers 46: Du salvet ikke hodet Mitt med olje, men denne kvinnen har salvet føttene Mine med velduftende olje.
Vers 47: Jeg sier deg: Hennes synder, de som er så mange, er henne tilgitt, derfor elsker hun så mye. Men den som har fått lite tilgitt, den elsker lite.
I denne lignelsen forklarer Jesus frelsens velsignelser, og hvordan dette påvirker de menneskene som har blitt frelst. For å kunne bli frelst må jeg innse min fullstendige hjelpeløshet ovenfor Gud, og innrømme at jeg ikke klarer meg uten Guds nåde og hjelp gjennom livet.
Vi møter to forskjellige personer i denne lignelsen, Simon og en kvinne som mest sannsynlig er Maria Magdalena. I følge Matteus 26,6 var Simon blitt helbredet for spedalskhet av Jesus og for å vise sin takknemlighet til Jesus inviterte Simon Jesus til sitt hus for å spise sammen med ham. Det var imidlertid ikke bare på grunn av fysisk spedalskhet at Jesus ønsket å helbrede Simon, Jesus ville også helbrede ham for hans åndelige spedalskhet.
Denne kvinnen, en prostituert, ja hun var åndelig spedalsk, gikk også til Simons hus, og vi leser i versene 37 og 38 følgende: Og se, det var en kvinne i byen, en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabastkrukke med velduftende olje, og hun stilte seg bak Ham ved føttene Hans og gråt. Og hun begynte å vaske føttene Hans med tårene sine, og tørket dem med håret sitt. Og hun kysset føttene Hans og salvet dem med den velduftende oljen. Disse to versene er egentlig bakgrunnen for lignelsen.
Til tross for at Jesus fysisk hadde helbredet Simon, hadde ikke Simon tatt imot Jesus som sin frelser. Dette er noe som kommer klart fram av vers 39 hvor Simon sier til seg selv: Denne Mannen, hvis Han hadde vært en profet, ville Han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ved Ham, at hun er en synderinne. Men Jesus leser tankene til Simon og kommer med følgende knusende dom over ham i versene 44, 45 og 46: Så snudde Han seg til kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt. Du gav Meg ikke vann til føttene Mine, men hun har vasket føttene Mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du gav Meg ikke noe kyss, men denne kvinnen har ikke holdt opp med å kysse føttene Mine siden Jeg kom inn. Du salvet ikke hodet Mitt med olje, men denne kvinnen har salvet føttene Mine med velduftende olje. Vi forstår at det var på grunn av vanlig høflighet at Simon inviterte Jesus, ikke fordi Simon hadde blitt frelst. Kvinnen derimot var blitt tilgitt alle sine synder.
I Johannes 8,3-11 leser vi om denne kvinnen som nå salvet Jesus. Det var kvinnen som ble tatt i hor, og som de skriftlærde og fariseerne tok med til Jesus for at Han skulle dømme henne. Alle som har lest denne historien i Johannes 8 vet hvordan det gikk. Alle som anklagde kvinnen gikk skamfulle vekk, en etter en, og til slutt var det bare Jesus og kvinnen igjen, og de har følgende lille samtale: Da Jesus hadde reist Seg og ikke så andre enn kvinnen, sa Han til henne: Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ikke én, Herre. Jesus sa til henne: Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! (Johannes 8,10-11).
Kvinnen hadde åpenbart bedt om tilgivelse og angret sine synder, for Jesus ville ikke ha tilgitt kvinnen hennes synder dersom hun ikke hadde angret og bedt om tilgivelse, (se vers 47). Hun var blitt helbredet for sin åndelige spedalskhet, og det er denne kvinnen som står bak Jesus og gråter av takknemlighet for frelsen Han hadde gitt henne.
Det er slik vi som har blitt frelst av Kristus bør reagere på den uendelige store gaven frelsen egentlig er. Jesus renser oss for all synd vi har begått og gir oss et løfte om et evig liv sammen mad Ham. Ikke la oss bli som Simon, som kun inviterte Jesus av høflighetsgrunner. La oss invitere Jesus inn i våre liv av kjærlighet fordi Han elsket oss så høyt da vi var syndere at Han ga sitt liv for oss for at vi skal kunne ta del i Hans liv i oppstandelsen.
Lignelsen om rikmannen som var dum, Lukas 12,16-21.
Vers 16: Så fortalte Han dem en lignelse og sa: Et rikt menneske hadde en eiendom som gav stor avling.
Vers 17: Han tenkte med seg selv og sa: Hva skal jeg gjøre siden jeg ikke har plass til å lagre hele avlingen min?
Vers 18: Så sa han: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvene mine og bygge større, og der vil jeg lagre hele avlingen min og alt jeg eier.
Vers 19: Jeg vil si til min sjel: Sjel, du har mye godt lagret for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad!
Vers 20: Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt blir din sjel krevd av deg. Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg?
Vers 21: Slik er det med den som legger seg opp skatter for seg selv, men som ikke er rik i Gud.
Det ligger implisitt i denne lignelsen som Jesus forteller at mannen det er snakk om opp gjennom tiden hadde lagt seg opp store rikdommer, som mannen tok æren for å ha drevet fram. Dette ligner på det som skjedde med Nebukadnesar i Daniel 4, (les gjerne hele kapitlet). Nebukadnesar tok også æren for å ha bygd opp Babylon til å bli den prektigste og rikeste byen i verden, og den ble regnet som et av verdens største underverk. Vi leser i Daniel 4,30-31: Kongen tok til orde og sa: Er ikke dette det store Babylon som jeg har bygd til en kongebolig ved min veldige makt og til ære for min herlige kongemakt? Mens ordene ennå var i kongens munn, kom det en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar, til deg blir dette talt: Kongeriket er tatt fra deg!
Fordi Nebukadnesar tok æren for Babylons storhet, og ikke ga Gud æren som han burde ha gjort, ble riket tatt fra ham i sju år til han forsto at det var Guds verk at Babylon ble den byen den ble.
I denne lignelsen er det denne mannen som gjør det samme som Nebukadnesar og tok æren for sin rikdom, og glemte helt at alt han hadde gjort var å så. Deretter var en gavmild Gud som vannet og sørget for at frøene spirte, vokste opp og ga rik avling. Lignelsen viser også hvor denne mannen hadde sitt hjerte. I Matteus 6,19-20 sier Jesus følgende: Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler.
Denne mannen hadde samlet så store skatter her på jorden at han måtte bygge større låver for å kunne ta vare på skatten sin. Det er derfor denne mannen kalles dum av Jesus, og i vers 19 sier han til seg selv: Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Dette er ikke bare en advarsel til de som levde på Jesu tid, det er en direkte advarsel til oss i endetiden. Hvis du tør å åpne vinduet til verden vil du se nøyaktig den samme tilstanden i vår tid. Folk flest har det så godt økonomisk at de ikke har en tanke for Gud, til tross for at det er Han som har velsignet dem med den rikdommen de har fått.
Både denne mannen, og menneskene generelt gjennom alle tider har blitt velsignet med store gaver fra Gud, gaver som er ment å deles med andre raust og uten å måle opp hva vi gir til andre, men på samme måte som mannen i lignelsen så lever også vi et sorgløst liv i sus og dus, og vi sier til oss selv, slå deg til ro, spis, drikk og vær glad!
Men hva er den rikdommen vi akkumulerer i dette livet verd den dagen vi dør? Dersom vi lever som mannen i lignelsen er den ikke verdt noen ting, for vi kan ikke ta rikdommen vår med oss i graven. Vi må også huske på at alt det vi samler oss opp i dette livet er et resultat av Guds velsignelser, og Gud forventer at vi skal øse ut av vår overflod og dele med mennesker som ikke har noen ting. Fordi, dersom vi deler rikdommen vår med andre som er i behov for hjelp vil vi, i tillegg til å ha et veldig godt liv her på jorden, samle vi oss en skatt i himmelen.
Lignelsen om den tapte mynten, Lukas 15,8-10.
Vers 8: Eller hvilken kvinne som har ti sølvmynter og mister én mynt, tenner ikke en lampe, feier huset og leter nøye til hun finner den?
Vers 9: Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen mynten som jeg mistet!
Vers 10: På samme måte, sier Jeg dere, er det glede hos Guds engler over én synder som omvender seg.
Denne lignelsen har mange likhetstrekk med et par andre lignelser, blant andre den om den bortkomne sauen og også den om den fortapte sønnen. Denne sølvmynten hadde samme verdi som en denar, eller en vanlig dagslønn for en arbeider. Av en eller annen grunn mister kvinnen den ene mynten sin, og hun gir seg ikke før hun finner den.
Denne lignelsen understreker den iboende verdien av en synder, og det faktum at en fortapt synder har så stor verdi i Guds øyne. Dette er slik Gud leter etter mennesker som lever i synd og som ikke vil høre om Guds kjærlighet. Men den dagen de som har kommet bort fra Gud blir funnet igjen, da vil det bli stor glede i himmelen. Ikke helt lik den gleden som kvinnen følte da hun fant igjen mynten hun hadde mistet, men det vil være en mye sterkere glede, en himmelsk glede. Dette er en glede som den som blir funnet igjen kan dele, og ikke minst kjenne dypt inne i sitt hjerte. Dette er et av frelsens mysterier.
Lignelsen om den uærlige forvalteren, Lukas 16,1-13.
Vers 1: Han sa også til disiplene Sine: Det var et menneske som hadde stor rikdom, og han hadde en forvalter over eiendommen. Denne forvalteren ble anklaget for å sløse bort eiendommen hans.
Vers 2: Så kalte han forvalteren til seg og sa til ham: Hva er det jeg hører om deg? Avlegg regnskap for forvaltningen din, for du kan ikke lenger være forvalter.
Vers 3: Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre? For min herre tar forvaltningen fra meg. Jeg orker ikke å grave. Jeg skammer meg over å tigge.
Vers 4: Nå vet jeg hva jeg skal gjøre for at folk skal ta imot meg i husene sine, også når jeg er fratatt forvaltningen.
Vers 5: Så kalte han til seg hver enkelt av dem som stod i gjeld til hans herre og sa til den første: Hvor mye skylder du min herre?
Vers 6: Han sa: Hundre bat olje. Og han sa til ham: Ta regningen din og skynd deg og skriv femti.
Vers 7: Så sa han til en annen: Hvor mye skylder du? Og han sa: Hundre kor hvete. Og han sa til ham: Ta regningen din og skriv åtti.
Vers 8: Så roste hans herre den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn er klokere overfor slekten sin enn lysets barn.
Vers 9: Jeg sier dere: Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon, slik at de kan ta imot dere i de evige boliger når dere mislykkes.
Vers 10: Den som er trofast i smått, er også trofast i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.
Vers 11: Hvis dere ikke har vært trofaste i den urettferdige mammon, hvem vil da overlate dere den sanne skatten?
Vers 12: Hvis dere ikke har vært trofaste i det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere noe som skal være deres eget?
Vers 13: Ingen tjener kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han være trofast overfor den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.
Dette er en lignelse som ikke er helt lik de andre lignelsene som Jesus fortalte. I denne lignelsen ser det ut som om Jesus roser denne uærlig forvalteren for hans oppfinnsomhet. Samtidig inneholder denne historien både en irettesettelse og advarsel, ikke bare til tilhørerne, men også til oss.
En forvalter på denne tiden hadde nærmest uinnskrenket myndighet over det han forvaltet. Det var ikke nødvendig for ham å rådføre seg med eieren av det han forvaltet for å foreta transaksjoner på sin herres vegne. Men denne forvalteren var i bunn og grunn uærlig, noe vi kan forstå av vers 1 hvor vi leser at forvalteren ble anklaget for å sløse bort eiendommen til sin herre.
Han vet da at han vil miste jobben sin, og at ingen andre heller ville ansette ham på grunn av hans uærlighet. Han inngår derfor avtaler med noen av de som sto i gjeld til hans herre, og sier de skal endre på gjelden de har, (versene 5 og 6). Baktanken til forvalteren var at den dagen han mistet jobben ville de som han hadde redusert gjelden til stå i gjeld til ham, og på den måten ville han klare å overleve uten å måtte behøve å tigge.
Det var en ganske snedig plan, og det er denne snedige planen Jesus roser, ikke det at han var uærlig. Denne forvalteren vet hvordan han skal sikre sin egen framtid, og det er nok det Jesus vil trekke fram i denne lignelsen.
Uttrykket ingen tjener kan tjene to herrer i vers 13 kan trenge en nærmere forklaring. Dette uttrykket viser til to forskjellige karakterer og interesser. Det er like umulig å «tjene to herrer» som det er å fokusere blikket intenst på to ting samtidig eller å konsentrere tanken på mer enn én idé i et gitt øyeblikk. Å forsøke å tjene Gud med et delt hjerte er å være ustabil i alle sine veier (se Jakob 1,8). Den kristne kan ikke la seg påvirke eller følge to motstridende retninger. Den innflytelsen disse to retningene har på livet til en person som sliter med en slik dobbel påvirkning vil alltid føre til at vedkommende vil oppleve å være i konflikt med seg selv. En som hevder å være kristen og som samtidig er sykelig besatt av penger vil alltid havne i en skvis, og som mennesker har vi alle den tilbøyeligheten at vi alltid velger minste motstands vei ut av denne type problemer dersom vi ikke er fullt og helt rotfestet i Guds ord. Derfor vil vedkommende tillate at den ene retningen blir overlegen og ‘får lov til’ å kontrollere alle andre påvirkninger, og bringe livet i harmoni med dens prinsipper.
Som alltid handler det om hvilke valg vi gjør i livet. Det kommer egentlig fram av det Jesus sier dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Den som ikke aktivt velger å følge Gud, velger enten aktivt eller passivt å følge Satan (mammon i denne lignelsen). Ingen kan si at man stiller seg likegyldig til dette valget. Uansett om man ikke liker å høre det så må alle velge side, og de finnes bare to valg. Enten velger vi Gud eller så velger vi bort Gud. Det er umulig å tjene (velge) både Gud og mammon fordi deres krav er uforsonlige.
Moralen i lignelsen er at man ikke kan tilhøre både Gud og være en del av verden samtidig. Alle må velge hvem hvilken vei de vil følge i livet.
Lignelsen om den utholdende enken, Lukas 18,1-8.
Vers 1: Så fortalte Han dem en lignelse om å alltid være utholdende i bønn, og ikke bli trette.
Vers 2: Han sa: I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske.
Vers 3: Det var en enke i den byen. Hun kom til ham og sa: Hjelp meg å få rett mot den jeg er i strid med.
Vers 4: Til å begynne med ville han ikke. Men til slutt sa han til seg selv: Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske,
Vers 5: vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken plager meg. Ellers vil hun slite meg ut ved stadig å komme hit.
Vers 6: Så sa Herren: Hør hva den urettferdige dommeren sier!
Vers 7: Skal ikke Gud skaffe Sine utvalgte deres rett, de som roper til Ham dag og natt? Er Han ikke langmodig med dem?
Vers 8: Jeg sier dere at Han skal skynde seg å gi dem deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, vil Han da finne troen på jorden?
Nok en gang så bruker Jesus en hendelse som var kjent av de fleste på den tiden, men vi må huske på at dette er fortalt i en lignelse. Som alltid må bør vi være forsiktige med å lese inn i teksten noe som ikke står der, men Jesus brukte alltid kjente hendelser eller uttrykk i sine lignelser for å gjøre dem lettere å forstå for dem som søkte Gud med et ærlig hjerte.
Vers 1 slår fast at dette er en lignelse om alltid å være utholdende i bønn. Det er utgangspunktet for lignelsen. Når vi ber til Gud for oss selv eller for andre ønsker vi gjerne å få bønnesvar mens vi ber, men det er heller sjeldent at vi får svar der og da mens vi ber. Det kan hende noen ganger at bønnesvar kommer umiddelbart, og jeg har blitt velsignet med bønnesvar mens jeg ba for en person som legene hadde oppgitt, og som legene ville la dø i fred og ro. Denne personen, Antonio, hadde falt og slått hodet og havnet i koma. Da han hadde lagt i koma en god stund og ikke responderte på noen form for behandling bestemte legene seg for å avslutte behandlingene. Hans familie hadde et sterkt ønske om at vi skulle be for Antonio, og vi ble enige om at vi skulle be neste dag kl. 09.00. Dette bønnebegjæret gikk ut til den internasjonale bønnegruppen min.
Kl. 09.00 neste morgen begynte vi å be. 20 minutter ringte telefonen, og det var Antonios svigermor som ringte. Da jeg svarte på anropet spurte hun meg; Torgeir, vet du hva? Nei, svarte jeg, og hun fortsatte med å si at Antonio hadde våknet. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Så spurte hun om jeg visste hvilket klokkeslett han våknet, og jeg måtte igjen svare nei, hvordan kunne jeg vite det. Antonio våknet 09.05 svarte hun meg, altså kun fem minutter etter vi begynte å be. Tilfeldigheter? Neppe. Det var en gudommelig inngripen som tok ham ut av koma. Han som legene sa ikke ville våkne, og som de avsluttet behandlingene for, han er i dag 100 % frisk takket være Gud. Slike raske svar er imidlertid en sjeldenhet. Noen ganger tar det tid, mange ganger tar det lang tid, og i enkelte tilfeller vil vi ikke se resultatene av våre bønner før vi er hjemme i himmelen.
Når vi opplever å vente en tid før vi får bønnesvar er det ikke oss det er noe feil med, eller den eller de vi ber for som det er noe feil med. Gud vet alltid hva det enkelte mennesket trenger og er i behov av, og det før vi selv blir klar over det. At svaret fra Gud drøyer, kan det være for å prøve vår utholdenhet.
I denne lignelsen sier dommeren at enken plaget ham, og derfor vil han la henne få sin rett. Når da denne menneskelige dommeren gir etter for enkens mas, hvor mye mer vil ikke da kjærlighetens Gud svare sine barn på en positiv måte når de er utholdende i bønn. Men, det er viktig å legge til at det er ikke alltid våre bønner blir besvart slik vi håper og tror. Gud har den egenskapen at Han ser slutten fra begynnelsen, mens vi ser knapt nok vår egen nesetipp. Gud vet hva som er best for hvert eneste menneske vi ber for. Det er noe som vi ikke er i stand til å vite. For min egen del så legger jeg alltid til «skje Din vilje Gud, og må mine bønner være det samme som Din vilje».
En annen ting vi må huske på å gjøre hver gang vi får bønnesvar er å takke vår Gud for de svarene Han gir oss, og bruke bønnesvarene som vitnesbyrd i møte med andre mennesker. Men det viktigste Gud vil lære oss gjennom denne lignelsen er det å være utholdende i bønn, og i alt som har med vårt kristenliv å gjøre. Se bare hva Gud sier gjennom Johannes i Åpenbaringen14,12: Her er de helliges tålmodighet … … …
Lignelsen om fariseeren og tolleren, Lukas 18,9-14.
Vers 9: Han fortalte også denne lignelsen til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige, og som foraktet de andre:
Vers 10: To mennesker gikk opp til templet for å be, den ene var en fariseer og den andre en toller.
Vers 11: Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker Deg for at jeg ikke er som andre mennesker, tyver, urettferdige, ekteskapsbrytere eller som denne tolleren.
Vers 12: Jeg faster to ganger i uken. Jeg gir tiende av alt jeg eier.
Vers 13: Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene sine mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!
Vers 14: Jeg sier dere: Denne mannen gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, den andre ikke. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret. Og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.
Med denne lignelsen avsluttes denne delen om Jesu lignelser. Det er gjort med hensikt fordi denne lignelsen prøver å lære oss et viktig prinsipp. Som det står i vers 9, så ble lignelsen fortalt til de som anså seg selv som rettferdige og som stolte av seg selv od den posisjonen de hadde i samfunnet. Dette gjeler i minst like stor grad i vår tid, for aldri har vel menneskeheten vært mer stolt og selvrettferdig.
Her har vi to personer som befinner seg i hver ende av den sosiale rangstigen. På den ene siden har vi en fariseer – som var vel ansett av folket, en person som innbød til respekt og ble æret av nesten hele folket. På den andre siden et toller som jobber for Romerne, og som for dette ble foraktet av alle og ble ansett som en tyv.
Hva var det som var feil med fariseerens bønn? Det er nok utvilsomt riktig at fariseeren framstilte seg på en riktig måt, for han var sikkert ikke tyv, urettferdig, ekteskapsbryter eller en toller som jobbet for den undertrykkende romerske makten, han fastet sikkert også regelmessig og betalte sin tiende. Allikevel så blir fariseeren forkastet av Jesus. Hvorfor? Han blir forkastet av Jesus fordi han framstiller seg selv i et lys av utvendig egenrettferdighet samtidig som han ser ned på og stigmatiserer andre mennesker for det disse er og gjør.
Ut av teksten kan vi lese at fariseeren verken var beskjeden eller ydmyk, og han plasserte seg slik at alle som besøkte tempelet sammen med ham skulle se og høre hvor prektig han var. Tolleren derimot, var fariseerens rake motsetning, Han torde knapt nok gå inn i tempelet og sto der med bøyd hode, knust under sin synd, og ydmyket seg for sin Gud og alle som var i tempelet, slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!
Hvordan er det med oss? Gjør vi som tolleren og trer ydmykt fram for Gud når vi ber, eller har vi en fariseeres frimodighet, en frimodighet som grenser til frekkhet når vi søker vår Skaper og Gud? Opphøyer vi oss selv fordi vi er medlemmer i en spesiell kirke?
Uansett hvordan det er med oss, så bør vi alltid ydmyke oss foran vår Skaper. Se bare hva Jesus sier i
Matteus 11,29: Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres.
Se også hva noen av Bibelens forfattere skriver. Den vise kong Salomo skriver i Ordspråkene følgende: Lønnen for ydmykhet og frykt for Herren, er rikdom, ære og liv, (Ordspråkene 22,4). Et menneskes hovmod fører ham til fall, men den som er ydmyk i ånden, vinner ære, (Ordspråkene 29,23).
Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, (Kolosserne 3,12). Men Han gir enda mer nåde. Derfor sier Han: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde, (Jakob 4,6). La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne, (1 Peters brev 5,6).
Er vi villige til å ydmyke oss for Herren, eller er vi stolte og stivnakkede. La oss alle søke Gud med ydmykhet som den foraktede tolleren, la oss bøye oss under den vår store Gud, og daglig søke Ham med et sønderknust hjerte og be om tilgivelse for alle de synder vi begår.