Loven og nåden:
Som nevnt så er det mange som hevder vi ikke behøver å forholde oss til loven, det vil si Guds ti bud, fordi vi lever i nådens tidsalder. I Johannes 8,1-11 finner vi fortellingen om kvinnen som var tatt i hor, som de skriftlærde og fariseerne stilte fram for Jesus, fordi de ville finne noe som kunne felle Ham så de kunne få dømt Ham.
Loven sier at en kvinne som blir grepet i hor skal steines til døde. Jesus visste godt hva de skriftlærde og fariseerne var ute etter, så han svarte ikke på spørsmålet om kvinnen skulle steines eller ikke, men sa at den som var syndfri – med tydelig referanse til loven – skulle kaste den første steinen. Ingen av dem som anklaget kvinnen kastet stein på henne, men de gikk derfra alle sammen.
I versene 10 og 11 finner vi hva det hele dreier seg om. I vers 10 stiller Jesus kvinnen disse spørsmålene: Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg? I vers 11 svarer hun: Ikke én, Herre.
Ut i fra Bibelen så forstår jeg det slik at Gud ikke tilgir dem som ikke angrer sine synder. Vi kan derfor gå ut fra at Jesus kunne se at kvinnen hadde angret alle sine synder, og Jesus sa til henne i vers 11: Heller ikke Jeg fordømmer deg, og på denne måten plasserer Han kvinnen trygt under Guds tilgivende nåde, … … … … før Han fortsetter med å si: Gå bort og synd ikke mer! med hvilket Jesus plasserer henne inn under loven.
For meg så er denne fortellingen et godt bilde på hvordan vi skal oppfatte loven og nåden, og hvordan vi må se sammenhengen mellom disse. Det som kommer først er en oppriktig anger over de syndene vi har begått, dette utløser Guds nåde, som dekker over de misgjerninger vi har gjort.
Et annet bilde på hvordan loven og nåden forholder seg til hverandre er dette: Du er ute og kjører på motorveien. Da du har det travelt fordi du må rekke et viktig møte kjører du alt for fort. Du blir stoppet av politiet som vil gi deg en stor bot, som er din velfortjente straff for å ha brutt loven. Du innrømmer din skyld, og forklarer hvorfor du kjørte for fort. Politimannen ser på deg og sier: «Jeg skal la nåde gå for rett denne gangen», river i stykker boten og lar deg kjøre videre.
Da du ble stoppet av politimannen plasserte han deg under loven, og ifølge loven så skal enhver som bryter den straffes. Da politimannen sier du slipper å betale boten men kan kjøre videre, så plasserer han deg under nåden, noe du så absolutt ikke hadde gjort deg fortjent til. Men hva gjør du nå? Fortsetter du å kjøre for fort for å rekke fram i tide til dette møtet fordi politimannen har plassert deg under nåden, eller kjører du etter det loven sier du kan gjøre?
Selv om politiet viste deg nåde ved ikke å gi deg denne boten, så er ikke fartsgrensene på den veien du kjører opphevet. Loven eksisterer fortsatt. Nåden opphever ikke loven.
Men fordi loven krever at lovbryteren må ta sin straff, som i flg. Paulus er døden, og fordi jeg ikke er i stand til å betale den straffen loven krever, kommer Jesus til meg når jeg omvender meg og angrer mine synder og Han plasserer meg trygt under sin nåde, med beskjed om å «… gå bort, men synd ikke mer!»
Vi mottar Guds nåde ufortjent fordi vi er syndere, og at vi er syndere er noe loven forteller oss. Dersom Jesus har opphevet loven finnes den ikke lenger, og vi kan per definisjon ikke synde, og kan vi ikke synde er vi syndfrie og trenger følgelig ikke Guds nåde.
Å anta at det å være under nåde betyr at den troende står fri til å bryte Guds ti bud uten å bli straffet, er å misforstå hele Guds hensikt med frelsesplanen. Det var menneskets brudd på Guds lov i utgangspunktet som fikk Gud i sin kjærlighet til å tilby synderen nåde. Ved Guds nåde er mennesket fri fra syndens fangenskap. Hvordan kan noen da tenke seg at det er rett eller rimelig med vilje å sette seg tilbake i det gamle fangenskapet? Å være ulydig mot Guds lov er å bli syndens tjener, for ulydighet mot Guds lov er synd (1 Johannes 3,4), og den som fortsetter å synde, er syndens trell (Johannes 8,34). Å fortsette å nyte synden etter å ha akseptert Guds tilgivende og forvandlende nåde, er å fornekte selve hensikten med denne nåden. Den som nekter å la Guds nåde bringe ham mer og mer harmoni mot Guds lov, avviser nåden selv og vender dermed ryggen til frihet og frelse.
Loven og frelsen:
Det er mange som tror at man må holde loven for å bli frelst. Jesus plasserte jo kvinnen som var grepet i hor under loven, men Han plasserte henne også under nåden.
På mange måter var jeg en gang i samme situasjon som kvinnen i Johannes 8. Jeg var en ateist, og levde et liv som ikke var forenlig med Guds lov, og jeg brydde meg overhodet ikke om at jeg overtrådte Guds lov. Jeg var er stor synder som hele tiden brøt Guds lov, helt til jeg fikk et møte med Jesus, som tok tak i meg, og sakte men sikkert formet han meg, slik pottemakeren former leiren.
Da jeg steg opp av vannet den dagen jeg døpte meg, fikk jeg full visshet om at Gud hadde tilgitt meg alle mine mange synder, og det helt uten at jeg hadde gjort annet enn å ha tatt imot Jesus som min frelser og angret mine synder.
Det var ikke på grunn av at jeg hadde holdt Guds bud at Jesus frelste meg, snarere tvert imot. Han frelste meg fordi jeg var en synder.
Paulus sier i Romerbrevet 6,23 at «syndens lønn er døden». Dette uttrykket at «syndens lønn er døden» må vi forstå riktig. De som overtrer Guds lov er syndere, og pr. definisjon er de døde – i åndelig forstand. På den tiden jeg var ateist, var jeg død … … åndelig død.
I Galaterbrevet 3,13 sier Paulus at Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Men, hva er lovens forbannelse? Lovens forbannelse er det samme som syndens lønn; døden. Selv om vi skulle klare å holde loven til punkt og prikke så vil den allikevel ikke kunne frelse oss. Det er kun frelse i Jesu navn, fordi Jesus Kristus overvant døden da han sto opp fra de døde den tredje dag.
Kristus kjøpte oss fri fra døden, og fra lovens forbannelse da han døde i vårt sted på korset. Det kostet Jesus Kristus absolutt alt å kjøpe oss fri. Hans død var betalingen for at jeg skal slippe å bli rammet av lovens forbannelse.
Gud tilbyr oss en gave, og den er helt gratis. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til den, vi kan bare velge om vi vil ta imot gaven eller ikke. Frelsen i Jesu Kristi blod, som ble utgytt for oss på Golgata, er denne gaven som Gud tilbyr, og det er den største gave jeg kan ønske meg, og den inneholder et håp for framtiden, og et løfte om en arv: evig liv. Selv om vi dør før Jesus kommer tilbake, vil vi allikevel leve evig sammen med Herren etter oppstandelsen. Det er dette som loven ikke er i stand til å gjøre for oss. Den kan ikke frelse oss eller gi oss evig liv. Det er det bare Jesus som kan gjøre, (Apostlenes gjerninger 4,10-12).
Men hvordan er det loven virker når den ikke kan frelse oss? Loven kan sammenlignes med et speil. Speilet gir kun et speilbilde av virkeligheten, men kan ikke gjøre noe for å forandre dette bildet.
En liten lignelse: Om jeg er møkkete i ansiktet så kan jeg ikke se det uten å se i et speil. Når jeg ser i speilet ser jeg at jeg er møkkete. Jeg kan godt prøve å gjøre meg ren med speilet, men det går ikke. Det eneste jeg oppnår med dette er at jeg blir mer møkkete. Jeg trenger noe annet, og det er dette speilet viser meg. Jeg er møkkete og må gjøre noe med utseende mitt, jeg må med andre ord finne noe eller noen som kan gjøre meg ren. For å fjerne møkka trenger jeg rent vann så jeg kan bli vasket ren.
Dette betyr: Jeg har syndet, som er det samme som å være møkkete i ansiktet, men jeg ser ikke det uten å se hva speilet viser meg, som er hva loven sier om meg. Loven kan ikke gjøre meg ren, men viser meg at jeg trenger vann til å vaske vekk møkka, som er det samme som en frelser som kan rense meg fra mine synder.
Det er som sagt mange som tror at man må holde loven for å bli frelst, men det er umulig. Selv vil jeg si at jeg ønsker av hele mitt hjerte å holde Guds lov, ikke fordi at loven kan frelse meg, men fordi jeg til tross for lovens krav er frelst av bare nåde i Jesu navn. At jeg ønsker å holde loven er en frukt av frelsen.
Nåden og frelsen:
Guds nåde er et av uttrykkene som viser oss Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Johannes sier i 1 Johannes 4,9-10 «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt Sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder».
Bibelen er, som nevnt tidligere, klar på at den straffen som loven krever av synderne er døden. Gud ønsker ikke at noen skal gå fortapt, Han ønsker at alle skal påkalle Hans navn og bli frelst. Gud sier i Esekiel 33,11: Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus? … // … og i Jeremia 29,11 sier Han: For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp.
Da jeg ba om tilgivelse for mine synder, valgte Kristus i sin store kjærlighet å ta min straff på Seg selv, slik at jeg kan bli frelst og bli tilregnet Hans rettferdighet.
Som far til fire har jeg flere ganger kommet i situasjoner hvor jeg har blitt sint fordi barna mine har gjort noe de visste var feil. Min eldste sønn kjøpte seg en bil før han fikk førerkortet. Jeg tok vare på nøklene slik at han ikke skulle bli fristet til å «lånte» den. Men en dag mens jeg var på jobb ble fristelsen for stor, og han tok nøklene og kjørte en tur sammen med kameraten sin.
Dette gikk galt … …
… … fryktelig galt. De kjørte av veien og havnet mellom to trær like ved en elv. Bilen ble totalvrak, men de to guttene slapp heldigvis fra det med skrekken. Da jeg kom hjem visste jeg ingen ting om dette, men så at bilen var borte, og da jeg oppdaget det ble jeg både sint og redd, og tenkte på hvilke reaksjoner jeg skulle innta ovenfor synderen, og hvilken straff han skulle få.
Da sønnen min kom hjem var jeg fortsatt sint, men det første han sa var: «pappa jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort, jeg håper du kan tilgi meg». Så fortalte han meg hele historien, og jeg satt igjen med en følelse at jeg burde være glad og ikke sint, til tross for at han hadde gjort noe ulovlig. Begge guttene kunne jo mistet livet, eller blitt sittende i rullestol resten av livet. Gleden over at min sønn var like hel etter denne ulykken overskygget mitt sinne over hans ulydighet, og jeg innså at han hadde fått straff nok for sin ulydighet. Fordi jeg er glad i ham kunne jeg ikke straffe han etter at han hadde bedt om tilgivelse.
Jeg tror det er slik Jesus også ser det når vi kommer til ham og ber om tilgivelse for våre synder. Vi vet vi ikke burde ha begått disse syndene, allikevel synder vi, og slik sett fortjener vi all den straff som loven krever. Men fordi Jesus elsker oss tar han den straffen vi skulle ha, han døde for oss, og har gjort opp vår gjeld, og frelsen han gir oss er av nåde … …
… … og av nåde alene.
Når jeg sto fordømt, tok Han min plass.
Bibelen forteller oss gjennom loven at vi er syndere, men loven ikke kan hjelpe oss. Loven er kun et speil som forteller oss at vi trenger hjelp, og sender oss til Jesus – som er den eneste som kan hjelpe oss. Jesus er nådens kilde. Når vi omvender oss angrer vår synd vil Jesus tilgi oss og frelse oss fra lovens forbannelse … ufortjent … … … av bare nåde.
Hva Bibelen sier om budene.
La oss begynne i det nye testamentet, fordi disse bøkene er skrevet etter at Jesus skulle ha opphevet loven, som er Guds ti bud.
En dag var Jesus i en samtale med en rik, ung mann, og vi leser i Matteus 19,16 hva denne unge mannen var opptatt av, og han stiller Jesus følgende spørsmål: Gode Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv? Til dette svarer Jesus i neste vers: Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene! Hvorfor ber Jesus den rike, unge mannen om å holde budene dersom Han hadde til hensikt å oppheve dem?
På skjærtorsdag i påskeuken like før Jesus ble forrådt snakket Han med sine disipler. Nok en gang må jeg stille spørsmålet om hvorfor Jesus sier som Han gjør når det gjelder budene. I Johannes 14,15 leser vi dette: Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud. Om det var slik at Jesu død skulle oppheve budene, hvorfor ber Han da sine disipler om å holde budene dagen før Han døde på korset?
Så følger Jesus opp med følgende i neste vers: Og Jeg vil be Faderen, og Han skal gi dere en annen Talsmann, for at Han skal bli hos dere til evig tid. Som vi ser så vil Faderen gi disiplene en annen Talsmann, og denne Talsmannen er ingen ringere enn Den Hellige Ånd, som ble gitt disiplene på pinsedagen samme år. Men betingelsen for å få Den Hellige Ånd er at vi holder Guds ti bud slik de kom fra Herrens hånd.
I Johannes 14,21 fortsetter Jesus med å si dette: Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg. Og den som elsker Meg, skal bli elsket av Min Far, og Jeg skal elske ham og åpenbare Meg for ham. Dette betyr i klartekst at alle de som vet at Guds sabbat er ukens sjuende dag – vår lørdag, men likevel velger å oppløfte søndagen – ukens første dag, de bryter Guds bud med vilje. Og holder du ikke Guds ti bud som klart og tydelig peker på lørdagen som Guds hellige dag – sabbaten, sier Gud selv at du ikke elsker Ham, og elsker du ikke Jesus, hvorfor skal du da ha et av de største privilegiene som Gud kan gi oss her på jorden, Den Hellige Ånd.
Nå vil alle pinsevenner riste på hodet og si at alle pinsevenner er døpt med den hellige ånd, i hvert fall de som taler i tunger. Å bable i vei på kaudervelsk har imidlertid ingen ting med Guds nådegaver å gjøre. Dette er ikke å tale i tunger i Bibelsk forstand. Bibelen er veldig klar på at det å tale i tunger er å få gaven til å snakke et språk som er kjent, men som vedkommende ikke kunne før vedkommende ble gitt denne nådegaven fra Gud, se Apostlenes gjerninger 2,1-11. (Se også Å tale i tunger, tungetale under Diverse emner.) Det er hevet over enhver tvil at det er en ånd som står bak den kaudervelske «tungetalen» som pinsevenner, karismatikere og mange katolikker bedriver, men det er åpenbart ikke fra Guds Hellige Ånd.
I Johannes 15,10 fortsetter Jesus på samme måten og sier: Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet. Nok en gang så poengterer Jesus at det å holde Guds bud er en vesentlig ting av det å være kristen.
Går vi til 1 Johannes brev 2,3, sier Johannes det på denne måten På dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Hvis vi ikke holde Guds ti bud har vi ikke lært Gud å kjenne, sier Johannes. Og i Åpenbaringen skriver Johannes følgende: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, (Åpenbaringen 12,17) … // … Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus, (Åpenbaringen 14,12).
Johannes ble gitt Åpenbaringen av Gud Faderen, (se Åpenbaringen 1,1), så det bør ikke herske tvil om at dette er en guddommelig åpenbaring. Matteus skrev sitt evangelium rundt årene 50 – 70 e.Kr. Johannes skrev sitt evangelium rundt år 85 e.Kr. sine tre brev mellom 85 og 95 e.Kr. og Åpenbaringen mens han var fange på Patmos år 95-96 e.Kr.
Det er da veldig rart at disse to fokuserer så mye på å holde budene dersom de ble spikret til korset sammen med Jesus i år 31.
Mer om hva Bibelen selv sier om Guds ti bud.
Som vi allerede har sett så ble sabbaten innstiftet i Edens Hage før synden kom inn i verden, og den sjuende dagen ble velsignet og helliget av Skaperen. La oss nå se på noen andre vers som tar for seg Guds ti bud.
Like før Israel skulle innta det lovede land gjentok Moses de ti bud som Gud hadde gitt dem, (5 Mosebok 5,7-21), og i 5 Mosebok 28,1-14 lister Moses opp de velsignelsene som følger dersom folket er lydige mot Gud og holder alle Hans ti bud. Er de derimot ulydige vil forbannelsene ramme folket, noe Moses lister opp i versene 15-68. Som alltid vil sikkert de fleste av dere være uenig med meg, derfor oppfordrer jeg dere å lese dette kapittelet nøye og se hva Gud egentlig sier til sitt folk. Selv om dette ble sagt eksplisitt til Israel like før de gikk inn i Kanaan, gjelder dette for Guds folk gjennom alle tider, og spesielt for oss i endetiden.
5 Mosebok 28,1 indikerer at hele boken består av den avskjedstalen Moses holdt før han skulle dø, bortsett fra kapittel 34 som handler om at Moses dør, noe han umulig kunne ha skrevet selv. Det er imidlertid mange som mener dette er en samling at taler Moses holdt. Uansett det viktigste er ikke om det er en eller flere taler, men innholdet. I kapittel 5 blir Guds ti bud framhevet som normen å leve etter, og i kapittel 28 blir alle velsignelsene og forbannelsene oppsummert for folket.
Så lenge Josva var i live og ledet folket gikk det bra med Israel, men da han døde begynte hedenskapen å trenge inn blant Guds folk, og mot slutten av dommertiden leser vi følgende i Dommernes bok: I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne, (Dommerne 17,6) … // … I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne, (Dommerne 21,25). Siden denne tiden har Guds folk levd et liv som har svinget opp og ned i forhold til Gud. I perioder holdt de alle Guds ti bud, og ble velsignet, i andre perioder brøt de alle Guds ti bud, og mottok noe av den forbannelsen som 5 Mosebok kapittel 28 skisserer.
Går vi til tiden Jesaja levde og virket mellom 736 og 700 f.Kr. finner vi denne teksten. I Jesaja 48,18 sier Gud gjennom profeten: Om du bare hadde lyttet til Mine bud! Da skulle du hatt fred som floden, og din rettferdighet skulle bli som bølgene på havet. Her ser vi hvorfor vi skal lytte til Guds bud, gjør vi det vi vår rettferdighet vare for evig, noe bølgene på havet indikerer.
Foranledningen til dette hjertesukket fra Gud finner vi i versene foran, som handler om at Gud forløser sitt folk fra fangenskapet i Babylon: Hør på Meg, Jakob, og du Israel, den Jeg har kalt: Jeg er Han, Jeg er den Første, Jeg er også den Siste. Sannelig, Min hånd grunnla jorden, Min høyre hånd strakk ut himmelen. Jeg kalte på dem, og der stod de begge. Alle dere, samle dere, og hør! Hvem blant dem har kunngjort alt dette? Herren elsker ham. Han skal gjøre etter Hans velbehag mot Babylon, Hans arm skal komme over kaldeerne. Jeg, ja, Jeg har talt. Ja, Jeg har også kalt ham, Jeg har ført ham hit, og han skal ha framgang på sin vei. Kom nær til Meg og hør dette: Fra begynnelsen har Jeg ikke talt i det skjulte. Den gang det skjedde, var også Jeg der. Nå har Herren Gud sendt Meg sammen med Sin Ånd. Så sier Herren, din Forløser, Israels Hellige: Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg det som er til gagn, som leder deg på veien du skal gå, (Jesaja 48, 12-17).
Når det gjelder Jesaja kapittel 48 så kan dette kapittelet oppsummeres slik: For å overbevise folket om deres velkjente opprør og gjenstridighet, åpenbarte Gud sin vilje gjennom sine profeter, men Han vil frelse dem for Sin egen skyld, og Han formaner dem nok en gang til lydighet. Gud påtaler deres tilbakefall, og sier at dersom de vender tilbake til Ham vil Han forløse sitt folk og føre dem tilbake til det lovede land.
Det er utvilsomt jødene som var bortført i fangenskap profeten henvender seg til, men som vi vet så ønsker Gud også å forløse sitt folk gjennom alle tider, så dette er en evigvarende profeti fra Jesajas side. Gud ønsker like sterkt å forløse sitt folk fra endetidens fangenskap i endetiden Babylon. Vi er ikke mindre avhengige av Guds inngripen i vår tid enn det jødene var på Jesajas tid.
Her i Jakob 1,25 sier Jesu bror følgende om Guds lov, det vil si Guds ti bud: Men den som ser inn i den fullkomne lov, frihetens lov, og fortsetter med det og ikke blir en glemsom hører, men en gjerningens gjører, han skal være salig i alt han gjør.
At det er Guds ti bud Jakob har i tankene i dette verset kommer tydelig fram i kapittel 2 og versene 10 og11. En annen inspirert uttalelse om at loven, som er Guds ti bud, er fullkommen finner vi i Salme 19,8. Vi kan også se på hva Jakob sier i vers 18 i kapittel 1, der kaller han Guds ti bud for sannhetens ord, og i vers 21 kaller han det for ordet som er innplantet i dere.
Loven, Guds ti bud, er en beskrivelse av Guds karakter – den sanne standarden for rettferdighet – og de fire første budene skisserer det forholdet menneskene skal ha til sin Gud og Skaper, og de seks siste budene skisserer det forholdet menneskene skal ha til hverandre. Guds ti bud, eller loven, blir derfor et speil som et menneske kan bruke til å vurdere sine motiver og handlinger, for å se om mennesket er i harmoni med Guds gode vilje.
Men hvorfor denne bastante motstanden mot Guds ti bud?
Jesus sier i Johannes 14,21: Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg … … Kan dette være så vanskelig å forstå? Jeg må igjen legge til igjen at dette gjelder alle Guds ti bud slik de står i 2 Mosebok 20:3-17, og det inkluderer sabbatsbudet, som er Guds fjerde bud. Det er dette budet som er problemet for de fleste kristne, og de går med på hva det skal være for å slippe å forholde seg til dette budet.
De har gått så langt så de sier at budene er opphevet og spikret til korset sammen med Jesus. Dette er tull og tøv. Jesus sier selv at Han kom ikke for å oppheve loven (Guds ti bud) men gjøre dem større ved å fylle dem opp med den riktige betydningen, (Matteus 5).
Men det hele koker som sagt ned til Guds fjerde bud, som de feilaktig hevder Jesus har endret. Problemet med en slik påstand er at det ikke finnes et eneste vers som støtter en slik påstand i Bibelen, ikke engang et lite hint om at dette skulle skje finner vi i Bibelen.
Dersom man ikke holder alle Guds ti bud, hvor sabbaten er det fjerde budet som peker på ukens sjuende dag, som er vår lørdag som Guds hellige dag – sabbaten, som ble innstiftet i Edens Hage før synden kom inn i verden da vil det få dramatiske konsekvenser for dem som med viten og vilje bryter Guds fjerde bud.
Se bare hva Jakob sier: For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i hele loven, (Jakob 2,10).
Jeg må legge til at vi alle bryter budene uten å ville gjøre det eller av ubetenksomhet. Dette er en ting, og dersom vi daglig ber om tilgivelse for de syndene vi har begått ubevisst så vil Gud tilgi oss våre synder. Også bevisste synder vil Gud tilgi dersom vi ber Ham om det og omvender oss. Men dersom vi bryter et av Guds bud med viten og vilje uten å be om tilgivelse for det, ja da sliter vi …
Da hjelper det ikke å ha gjort både mange og kraftige gjerninger for Gud, ikke hjelper det om vi har forkynt Guds ord i hele verden, eller drevet ut demoner, for på den ytterste dag vil Jesus si til dem, dersom de ikke omvender seg og ber om tilgivelse, følgende: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! (Matteus 7,21-23). Å drive med lovløshet er det samme som å bryte Guds ti bud, uten å be om tilgivelse.