Innledning.
Det er mange som sier det er umulig å holde Guds bud, og begrunner dette med at bare man ser på en kvinne med begjær, så bryter man det sjuende budet: Du skal ikke drive hor, (2 Mosebok 20,14), eller at man kunne tenke seg å ha hytta, bilen eller noe annet som eies av naboen, og som omfattes av det tiende budet: Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til, (2 Mosebok 20,17).
Jeg er helt enig med dem som sier det er vanskelig å holde budene, for det er vanskelig – i hvert fall hvis vi prøver det på egen hånd. Men Gud er ikke rettferdig når Han ber oss om å holde budene dersom det er umulig. Du bør tenke over dette argumentet før du går videre.
I samtaler med de mest ihuga motstanderne av budene må de etter hvert innrømme at Guds bud fortsatt gjelder – i hvert fall ni av de ti budene. Selve lakmustesten som avgjør om budene er gyldige eller ei, er å stille så banale spørsmål som for eksempel: A) er det greit å ha andre guder enn Gud Skaperen? … … eller B) er det greit å slå i hjel naboen, begjære din nabos kone, eiendom eller hva det måtte være?
Selv de mest innbitte motstandere av budene, de som hevder at loven, som er Guds ti bud, ble spikret til korset, vil svare at dette kan vi ikke gjøre. Spør du hvorfor, vil de svare at budene, som de så bastant hevder ble spikret til korset sammen med Jesus og derfor ikke gjelder lenger, sier vi ikke skal ha andre guder, og at vi ikke skal slå i hjel eller begjære noen verdens ting vår nabo har eller eier. Forstå det den som kan.
Under slike diskusjoner om budene blir det fort veldig klart at ni av de ti budene Gud ga menneskene fortsatt er gyldige. Videre kommer det enda tydeligere fram at det en sterk uvilje til å holde Guds fjerde bud, sabbatsbudet. Det budet som den katolske kirken har endret, ja regelrett radbrekket, fordi dette budet viser oss hvem Skaperen er.
Det er som vi alle vet mange forskjellige måte å tilnærme seg Guds ti bud på. Noen sier Guds ti bud ikke gjelder lenger fordi vi lever under den nye pakt, og noen sier at alle Guds ti bud ble spikret til korset sammen med Jesus. Andre igjen hevder at Jesus endret sabbaten og flyttet den fra ukens siste dag, vår lørdag, til ukens første dag, søndag. Ytterligere andre påstår hardnakket at sabbaten er en jødisk oppfinnelse, og at de ikke hadde begrep om sabbaten før de hadde mottatt Guds ti bud da de var ved Sinai. Så er det noen som holder Guds sabbat slik det er foreskrevet i Bibelen, både i det gamle testamentet og i det nye testamentet.
Går vi til skapelsesfortellingen i 1 Mosebok 2,2-3 finner vi denne teksten: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.
Så kan vi se på hvordan Guds fjerde bud ser ut i 2 Mosebok 20,8-11: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Er det noen som ikke klarer å se sammenhengen mellom disse to utsnittene? Da skyldes det i så fall forutinntatthet, og at de som ikke ser sammenhengen mellom 1 Mosebok 2,2-3 og 2 Mosebok 20,8-11 ikke bryr seg om å studere Bibelen på egen hånd, men godtar det som blir forkynt i sine kirker uten å undersøke saken.
For min egen del kam jeg bare si at som tidligere ateist kunne jeg lett ha latt meg påvirke av min kirkes pastorer og det de forkynner fra talerstolene og lignende, men jeg har alltid tatt notiser under prekenene og undersøkt saken ved å studere Bibelen i etterkant. En liten historie i den forbindelsen.
Da jeg var nydøpt brukte jeg å stille spørsmål til en av våre pastorer om det jeg anså som problemer i Bibelen. Han svarte villig på mine spørsmål uten å gi meg et konkret svar, men han ledet meg inn på rett spor slik at jeg kunne finne det rette svaret på egen hånd. Jeg har alltid vært glad i å studere og skrive, og jeg begynte snart å skrive ned det jeg fant av forklaringer i Bibelen ut fra den hjelpen jeg fikk av min pastor.
Etter en stund tok jeg for meg spørsmålet Harmageddon, og spurte min pastor om hva dette kunne bety. Denne gangen kom han med et mer konkret svar, og da jeg la dette svaret til grunn for videre studier begynte jeg sakte men sikkert å få problemer, til tross for at jeg fulgte de rådene min pastor ga meg. Studiene mine stoppet etter hvert helt opp, og jeg kom ingen vei. Uansett hva jeg gjorde sto jeg fast. Om jeg prøvde å gå tilbake til det jeg startet med sto jeg fast.
Så en natt fikk jeg en drøm. Vi drømmer alle sammen hver eneste natt, men jeg husker aldri hva jeg har drømt når jeg våkner, med to unntak. Det ene unntaket kom den nevnte natten. Jeg var ute og gikk på en lang slette, og foran meg gikk den en mann, han var så langt foran at jeg ikke kunne se hvem det var. Jeg var i ukjent terreng og da det så ut til at vedkommende som gikk foran meg var kjent i området ville jeg spørre vedkommende om hvilken vei jeg burde velge. Men jo fortere jeg gikk, jo fortere gikk vedkommende. Til slutt kom vi til en nedoverbakke, og jeg fulgte etter ham som gikk foran. Nederst var det en diger stein, og når denne mannen kom dit måtte han hoppe ned fra steinen. Jeg fulgte etter ned til steinen og så at hvis jeg hoppet ned så ville jeg aldri klare å komme meg opp igjen. Jeg var i villrede om hva jeg skulle gjøre, og ble stående på steinen.
Mannen jeg hadde fulgt fortsatte å gå nedover og nedover, og da han forsto at jeg ikke hadde hoppet ned snudde han seg, og da så jeg ansiktet hans. Det var min pastor som jeg hadde brukt som støttespiller i mine studier. Jeg ble lamslått.
Da jeg våknet husket jeg drømmen og det sto klart for meg at dersom jeg hadde fulgt denne pastoren videre, og hoppet ned fra den steinen jeg sto på ville jeg gått meg vill. Jeg bestemte meg for ikke å konsultere ham igjen, og fra samme dag løsnet studiene mine.
Hvorfor forteller jeg denne historien? Det er for å vise at vi ikke skal stole blindt på det andre sier fra talerstoler, i andre sammenhenger eller stole blindt på den enkeltes kirkes forskjellige doktriner. Alt må undersøkes med Bibelen for den er den eneste rettesnor vi skal forholde oss til i vår søken etter sannheten.
Dette er det nok mange som stusser over at jeg sier. Jeg bruker jo å sitere Ellen G. White og hennes skrifter ganske ofte, men disse skriftene er ikke i stedet for Bibelen, men for å hjelpe oss å forstå Bibelen på en bedre måte. Ellen G. White sa selv at alle måtte sjekke hennes skrifter opp mot Bibelen.
De av dere som har lest det jeg har skrevet om sabbaten tidligere vil sikkert huske mye av det som står skrevet her. Denne innlegget er ikke helt likt det jeg har skrevet før for det er lagt til nye og andre opplysninger.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 hvis ikke annet er angitt.
Guds ti bud.
Tilbake til budene, og forordens skyld, dette er Guds ti bud, som vi finner i 2 Mosebok 20,3-17:
1. bud: Du skal ikke ha andre guder enn Meg.
2. bud: Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud.
3. bud: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn.
4. bud: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
5. bud: Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.
6. bud: Du skal ikke slå i hjel.
7. bud: Du skal ikke drive hor.
8. bud: Du skal ikke stjele.
9. bud: Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd mot din neste.
10. bud: Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.
Til sammenligning limer jeg inn den katolske kirkes ti bud hentet fra: https://www.katolsk.no/tro/tema/praksis/en-liten-katolsk-bonnebok/budene
1. bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
2. bud: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
3. bud: Du skal komme hviledagen i hu, så du holder den hellig.
4. bud: Du skal hedre din far og din mor.
5. bud: Du skal ikke slå ihjel.
6. bud: Du skal ikke bryte ekteskapet.
7. bud: Du skal ikke stjele.
8. bud: Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
9. bud: Du skal ikke begjære din nestes hustru.
10. bud: Du skal ikke begjære noe av det som hører din neste til.
Som dere ser av teksten så har den katolske kirken fjernet Guds andre bud i sin helhet. Dette er det budet som forbyr tilbedelse av bilder, relikvier, statuer og mennesker. Grunnen til at den katolske kirken har fjernet dette budet er åpenbar, fordi det er en del av kirkens hedenske tradisjon å tilbe slike ting. Guds tredje bud har blitt det andre budet i katekismen. Videre er Guds fjerde bud radbrekket til det ugjenkjennelige og gjort til det tredje budet. Og Guds tiende bud er delt i to slik at pavens ti bud også består av ti bud.
Går vi tilbake til Guds fjerde bud så ser vi at sabbaten som institusjon ble innstiftet allerede ved skapelsen, på den sjuende dagen i skapelsesuken da Gud velsignet ukens sjuende dag og helliget den. Her må jeg presisere at ukens sjuende dag, sabbaten, er den dagen vi kaller lørdag på norsk. 1 januar 1973 ble kalenderen i store deler av den vestlige verden endret slik at mandagen står oppført som ukens første dag i stedet for søndagen, og søndagen som den sjuende dagen i stedet for lørdagen.
At sabbaten ble innstiftet under skapelsen bør alene slå beina under slike vikarierende argumenter som at sabbaten er en jødisk oppfinnelse. Jøde eller jødisk er uttrykk som skriver seg fra navnet til Juda, og dette uttrykket ble ikke brukt før etter at Juda ble født. Juda var Abrahams oldebarn, og Jakobs fjerde sønn.
Det står i 1 Mosebok 2,3 følgende: Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.
Spørsmålet som reiser seg er hvorfor det er spesifisert så klart i dette verset at Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. La oss først se på det siste leddet i dette verset som sier at for på den dagen hvilte Han … … Nå er det ikke slik at Gud blir sliten eller trett som oss mennesker, men Han var ferdig med skaperverket og ønsket å tilbringe tiden sin sammen med menneskene Han hadde skapt. Gud ønsket etter skapelsen et intimt og kjærlig forhold til menneskene Han hadde skapt, og det ønsker Han fortsatt den dag i dag.
Så må vi se på ordet helliget: Det er ikke hvem som helst som kan hellige noe eller noen. Det er kun Gud som kan gjøre det, ikke jeg, ikke du, ikke engang paven kan gjøre noen eller noe hellig. Det hjelper fint lite hva den enkelte pave sier om saken, er det i konflikt med Guds ord er det løgn. I 3 Mosebok 20,26 sier Herren følgende: Dere skal være hellige for Meg, for Jeg, Herren, er hellig, og Jeg har skilt dere ut fra folkeslagene, for å være Mine. Her står det at Guds folk skal være hellige nettopp fordi Gud som er hellig har skilt dem ut fra verden, og med dette har Han helliggjort dem. Det er bare Guds nærvær som kan hellige en gjenstand, en dag eller et menneske. Dette er en evig ordning, og gjelder like mye i vår tid som da sabbaten ble innstiftet under skapelsen, og vil gjelde så lenge som jorden består slik den er i dag.
Men motstanden mot budene, i hvert fall Guds fjerde bud er utrolig stor blant kristne generelt. I mange av samtalene mine med andre kristne om budene, og spesielt sabbatsbudet, blir jeg ofte spurt om det er så viktig hvilken ukedag vi holder hellig, så lenge vi helligholder én dag hver uke. Egentlig et dumt spørsmål, for når jeg svarer at dersom det ikke er viktig for deg hvilken ukedag du holder hellig kan du like gjerne holde Guds sabbat, ukens sjuende dag – vår lørdag – hellig, ja da får jeg ingen tydelige svar, bare noen gutturale lyder i et forsøk på å redde seg fra en uutholdelig situasjon vedkommende selv har satt seg i.
Jeg trekker derfor den konklusjonen at kristne generelt mener det er uvesentlig hvilken dag du holder hellig dersom du helligholder sabbaten, men om du holder søndagen hellig, ja, da er dette en så vesentlig dag for den falne kirkefamilien at den bare må holdes. Dette til tross for at Gud selv da Han skapte velsignet og helliget den sjuende dagen, noe Han aldri har gjort med noen av de andre seks ukedagene.
Innledningsvis nevnte jeg en påstand som ofte er brukt av dem som tviholder på søndagen som sabbatsdag, at den er en hviledag gitt til jødene, og at sabbaten ble gitt til Israel først da de kom til Sinai, faller på sin egen urimelighet. Historien forteller at før Israel kom til Sinai ble de gitt manna å spise, og med mannaen fulgte det en lov. Dere skal sanke dobbel porsjon på ukens sjette dag, fredagen, fordi Gud ikke ville gi dem manna på ukens sjuende dag, lørdagen. Allikevel var det mange som gitt ut for å finne manna på lørdagen, og Gud stiller følgende spørsmål til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og Mine lover? (2 Mosebok 16,28) Et betimelig spørsmål, for i løpet av den tiden Israel befant seg i Egypt hadde de glemt Guds lover, og sabbatsbudet ble misligholdt. Når de da bryter sabbatsbudet for å finne manna så er det ikke rart at Gud spør «hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og lover».
Men, hva er det egentlig Guds ønsker å gjøre for oss og med oss dersom vi holder Guds sabbat?
Ønsker Gud å gi oss en dag som skal være til byrde for oss, eller ønsker Gud å gi oss en dag fylt av glede og velsignelser?
Med denne velsignelsen og helligelsen av sabbaten forteller Gud at Han ønsker å møte sitt trofaste folk på en spesiell måte på denne dagen for å velsigne dem og hellige dem. Og hvordan er det Bibelen karakteriserer Guds trofaste folk? I Åpenbaringen 12,17 sies det om dem at de: holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd … // … og i Åpenbaringen 14,12 sies det at de: holder Guds bud og Jesu tro, (DNB 1930).
For all del, vi både kan og ikke minst bør tilbe Gud alle dager, men det er bare en dag og kun denne ene dagen som Gud har velsignet og helliget. Det bør jo fortelle oss hvor viktig dette er for Gud. Mer enn 400 ganger er uttrykk og ord som beskriver sabbaten brukt i Bibelen, dette er sabbat i alle former og bøyninger, hviledagen, Herrens dag, Herrens hellige dag og andre ord og uttrykk som gjenspeiler sabbaten, hviledagen eller Herrens [hellige] dag. Sabbaten er med andre ord så viktig for Gud at Han har nevnt den mer enn 400 ganger i Bibelen. Den var og er fortsatt så viktig for Gud at Han velsignet den sjuende dagen og helliget den, noe Han ikke har gjort med noen annen dag.
Andre argumenter de kommer med for å unngå å holde et av Guds ti bud er det Paulus sier i Kolosserne 2,16: La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater.
Om ingen andre bud er opphevet så viser i hvert fall dette verset at sabbatsbudet opphevet hevder mange kristne, enten er det Jesus selv som har opphevet sabbaten, eller så er det en av Hans disipler som har gjort det. Her er argumentet like vikarierende som det vi så på tidligere, når de sier at ingen skal dømme noen i spørsmål om sabbater. Det greske ordet for sabbat er sa’bbaton, og i Kolosserne 2,16 er det bøyd i flertall – sabba’tôn.
Sabba’tôn kan vise til enten en ekte flertallsform av det greske sa’bbaton, eller en translitterasjon av det arameiske shabbata’, en entallsform. Derfor kan sa’bbaton, selv om ordet viser til et grammatisk flertall, ofte brukes i entall. Begge former kan brukes her, for tolkningen av avsnittet avhenger ikke av om lesningen er «sabbater» eller «sabbat». Typen sabbat som sabba’tôn viser til kommer fram av uttrykket som er en skygge av det som skal komme, (Kolosserne 2,17). Den ukentlige sabbaten er også et minnesmerke over skapelsen som skjedde i begynnelsen av jordens historie (1 Mosebok 2,2-3; 2 Mosebok 20,8-11).
Derfor kan ikke de sabbater som Paulus snakker om i Kolosserne 2,16 være bilder* eller skygger av det som skulle komme i Kristus, og som peker fram mot Ham og Hans offerdød på korset, referere til den ukentlige sabbaten som er utpekt av det fjerde bud, men ordet sabbater peker på de seremonielle festdagene, som også ble kalt sabbater fordi folket hadde fri fra sine jobber disse dagene. Alle disse seremonielle sabbatsdagene ble oppfylt i Kristi liv og død på korset.
* Vi må huske på at Bibelen er en typologisk bok hvor en hendelse som vi kaller bilde peker fram mot en tilsvarende hendelse eller motbilde på et senere tidspunkt. Bilde og motbilde var noe som ble innført først etter at synden hadde kommet inn i verden ved Adam og Evas ulydighet. Alle dyreofringer i det gamle testamentet var alle bilder på Jesu død på korset, og Jesu død på korset er derfor motbildet til dyreofringene.
Disse som tolker Kolosserne 2,16 til å være den ukentlige sabbaten overser helt hva dette verset dreier seg om, og dette kommer som sagt fram i neste vers: som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus, (Kolosserne 2,17). Dette verset, Kolosserne 2,17, er derfor selve nøkkelen til forståelsen av vers 16. Alle elementene Paulus lister opp i vers 16 er skygger, eller bilder, som symboliserte den virkeligheten som kom i Kristus. En skygge har ingen substans eller verdi i seg selv; den er bilde av noe substansielt. De gammeltestamentlige seremoniene eller festdagene var bare skygger av de himmelske realitetene. Kristi liv, tjeneste og rike er virkeligheten. Det Paulus refererer til i Kolosserne kapittel 2 var bare skyggebilder.
Andre hevder at det fjerde budet ikke er nevnt i det nye testamentet. Vel, et slik argument er vel også et påtatt argument all den tid Jakob sier følgende: For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i hele loven, (Jakob 2,10). Den loven det her er snakk om er Guds tibudslov, og den inneholder som kjent sabbatsbudet. Så selv om ikke sabbatsbudet er spesielt nevnt med ord omfattes den av dette verset. I det nye testamentet er det minst 57 vers som relateres direkte til sabbatsbudet og hva som er lov og ikke lov å gjøre på denne dagen blant annet i forbindelse med Jesu død. I tillegg er det slike vers som Jakob 2,10 og lignende vers.
At sabbatsbudet ikke er nevnt direkte i det nye testamentet henger nok sammen med det faktum at det ikke var et diskusjonsspørsmål hvorvidt sabbaten var en gyldig lov for jødene, ikke det at sabbaten var opphevet av Jesus.
På Jesu tid hadde de religiøse lederne i Jerusalem laget mer enn 600 forskjellige tilleggslover til sabbatsbudet for å «hjelpe» folket å holde sabbaten på riktig måte. En av disse tilleggslovene gjelder hvor langt man kunne gå på sabbaten. Følgende er hentet fra https://www.chabad.org/library/article_cdo/aid/484235/jewish/How-far-am-I-allowed-to-walk-on-Shabbat.htm «Jødisk lov setter den maksimale gangavstanden fra ens by til 2000 alen (960 meter). [Denne målingen starter imidlertid 70 2/3 alen (112,24 fot) fra bygrensen.] Rent praktisk betyr dette at du ikke kan gå mer enn 0,598 miles (3161,74 fot) i en rett linje i noen retning utenfor bygrensen».
Man kunne, som vi ser, ikke gå mer enn en viss distanse på sabbaten etter hva denne tilleggsloven bestemte. Men de religiøse lederne laget også en tilleggslov til denne tilleggsloven! som sa at hvis du plasserte en gjenstand du eide, for eksempel en stol, på det stedet hvor de 960 meterne stoppet kunne du gå 960 meter lenger, for stolen ble ansett som en del av ditt hjem.
En rettroende jøde kan ikke i ta heisen alene på sabbaten, da det er ansett som arbeid å trykke på knappen for å hente heisen, eller for å angi etasje man skal til. Men han kan godt stå og vente til det kommer en annen person som kan trykke på knappen! En annen håpløs tilleggslov er at de må bruke to kniver når de spiser på sabbaten, en til smør, og en til all annen mat, fordi man ikke på noen måte kan vite om den melken som er brukt til smøret ble produsert på en sabbat, derfor kan man ikke bruke samme kniv på smør som på for eksempel kjøtt.
De tilleggslovene som ble lagt til sabbatsbudet fikk sabbaten til å fremstå som en byrde i stedet for en glede. I stedet for å feire sabbaten med glede gjorde de religiøse lederne dagen til en byrde ved alle disse rare forordningene. Dette tok Jesus et kraftig oppgjør med mange ganger, blant annet i Matteus kapittel 23 hvor Han går i rette med de religiøse lederne.
Jesus sier til dem følgende:
De binder sammen tunge byrder som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskers skuldre. Men selv vil de ikke røre dem med en eneste finger, (Matteus 23,4). Med henvisning til alle de underlige tilleggslovene generelt.
Men ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere stenger himlenes rike for menneskene. For ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn, (Matteus 23,13). Dette er resultatet av de legalistiske lovene de skriftlærde og fariseerne belemret Guds ti bud med.
Så uansett hvordan vi snur og vender rundt på dette vil sabbaten alltid være gyldig. Det har vi Jesu eget ord på. Se bare hva Han sier i Matteus 5,17-18: Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt.
Hva er det Jesus sier? Han sier at Han ikke skal oppheve loven, men oppfylle den, og da i betydningen av å gjøre loven tydeligere for menneskene, gjøre innholdet av loven klarere. Det er en vanlig misforståelse av loven s oppfyllelse betyr slutten for loven.
Og i vers 21 og 22 utdyper Han hva Han mener med å oppfylle loven.
Vers 21: Dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, og den som slår i hjel, blir skyldig for dommen.
Vers 22: Men Jeg sier dere at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal bli skyldig for rådet. Og den som sier: Din dåre! skal bli skyldig til helvetes ild.
Her ser vi at Guds 6. bud sier Du skal ikke slå i hjel, og hvis noen dreper blir vedkommende skyldig for dommen. Dette er loven og budet. Det Jesus gjør nå er å oppfylle, eller fylle opp loven og budet ved å legge til at den som blir vred på sin bror uten grunn, eller sier til en annen Raka, som betyr at vedkommende er verdiløs, eller kaller noen for en dåre skal vedkommende straffes etter loven, og vil være skyldig til helvetes ild. Hvordan kan dette leses som om loven er opphevet? Det sjette budet fylles altså opp med det vers 22 sier. Å bli sint på sin bror uten grunn, kalle sin bror Raka (verdiløs) eller kalle ham en dåre er like alvorlig som å drepe et menneske.
Jesus oppfyller, det vil si, fyller opp det sjuende budet på samme måte: Det sjuende budet i 2 Mosebok 20,14 sier: Du skal ikke drive hor. Om dette budet sier Jesus i Matteus 5,27-28: Dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke drive hor. Men Jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Nok en gang så utvides betydningen av budet og Jesus klargjør dette ved å si at om man ser på en kvinne med begjær har man allerede begått hor.
Og som om dette ikke var nok legger han til i versene Matteus 5,31-32 en annen side av dette å begå hor: Videre er det sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne et skilsmissebrev. Men Jeg sier dere at den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, bryter ekteskapet. Jesus innrømmer at det er lov å skille seg, og Moses forlangte at alle som skilte seg fra sin kone, uansett grunn, skulle gi henne et skilsmissebrev. Men Jesus skjerper inn dette, og fyller opp loven betydning ved å si at eneste grunn til skilsmisse er hor, og legger til at den mann som gifter seg med en fraskilt kvinne bryter ekteskapet, det vil si driver hor.
Grunnen til at så mange kristne tror at Jesus i Matteus 5,17 sier at loven er opphevet henger sammen med den måten de greske ordene er oversatt til norsk og til alle andre språk. Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Det greske ordet som er oversatt til oppfylle på norsk er plêro’ô (bøyd i aorist, aktiv, infinitiv og skrives plêrô’sai) oversettes med fylle, oppfylle, fullføre, gjøre fullkommen. Det Jesus gjorde Med loven var å gjøre den fullkommen, ikke oppheve den som mange tror.
Jeg har to engelske versjoner som uttrykker dette bedre enn de fleste andre oversettelsene: Gods Word Translation sier: Tro aldri at jeg er kommet for å oppheve Moses’ lære eller profetenes lære. Jeg er ikke kommet for å oppheve dem, men for å virkeliggjøre dem … // … og Gods News Translation som sier: Tro ikke at jeg er kommet for å avskaffe Moseloven og profetenes lære. Jeg er ikke kommet for å avskaffe dem, men for å virkeliggjøre deres lære.
Andre igjen sier at vi ikke lenger lever under loven, men at vi lever under nåden. Dette er et merkelig argument – rett og slett et merkelig argument, og vi skal se på dette straks. Først vil jeg si at nåde er noe vi alle trenger, og at det er et visst forhold mellom loven og nåden; loven og frelsen; og nåden og frelsen. Disse tre, loven, nåden og frelsen, henger nøye sammen, og jeg vil prøve å vise hvordan.