Innledning.
I alle tider har Gud hatt sine vitner på jorden. Dette har vært menn og kvinner som har stått opp for Guds ord, og forkynt det Gud har pålagt dem. Vi kan trygt si at Adam og Eva var de første vitnene Gud hadde. Selv om de hadde forårsaket at synden kom inn i verden på grunn av deres fall så forkynte de Guds kjærlighet ved å fortelle hva Gud hadde gjort for dem. Enok, som var født 622 år etter skapelsen, var også et vitne for Gud, og det står om Enok at Gud tok ham levende til himmelen: Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham, (1 Mosebok 5,24).
Om Enok sier Ellen G. White følgende i Tidens Tegn, 4. oktober 1899, avsnitt 1: Det er vårt privilegium å vandre slik Enok gjorde. Kristus har forsikret oss om at de som vandrer i hans fotspor, er hans disipler, hans sanne representanter. Han sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Er ikke dette tilstrekkelig forsikring? Burde ikke disse ordene fylle oss med hellig fred og glede?
Herren instruerte Enok og gjorde ham til sin vekter. Han var et trofast vitne for Gud og advarte innbyggerne i den gamle verden mot å følge Kain-dyrkernes eksempel, men å tjene den levende Gud. «Enok, den syvende fra Adam, profeterte også om disse og sa: Se, Herren kommer med sine hellige titusenvis for å holde dom over alle og for å overbevise alle ugudelige blant dem om alle de ugudelige gjerninger de har begått, og om alle de harde ordene som ugudelige syndere har talt mot ham», (Letters and Manuscripts vol 14, 1899, avsnitt 17).
I Spiritual Gifts bind 3, side 59.2 sier Ellen G. White dette: Enok instruerte familien sin om flommen. Metusalah, Enoks sønn, lyttet til forkynnelsen til barnebarnet sitt, Noah, som trofast advarte innbyggerne i den gamle verden om at en vannflom ville komme over jorden. Metusalah og sønnene og sønnesønnene hans levde på den tiden arken ble bygget. De, sammen med noen andre, mottok instruksjoner fra Noah og hjalp ham med å bygge arken.
Som vi ser så var også Enoks sønn Metusjalah et Guds vitne på jorden og den som kanskje sto Noa nærmest da arken ble bygd. Ellen G. White sier dette om hvordan arken ble bygd: Midt i den alminnelige fordervelse arbeidet Metusjalah, Noah og mange andre for å holde kunnskapen om den sanne Gud levende, og for å stanse bølgen av umoral. Hundre og tjue år før storflommen kunngjorde Herren sin plan for Noah og påla ham å bygge en ark. Under byggingen skulle han forkynne at Gud ville bringe en storflom over jorden for å utslette de onde og ugudelige. De som trodde budskapet og forberedte seg til det som skulle skje, ved å angre sin synd og vende om, skulle få tilgivelse og bli frelst. Enok hadde fortalt sine barn det Gud hadde vist ham om syndfloden. Metusjalah og hans sønner som levde lenge nok til å høre Noahs forkynnelse, hjalp til med å bygge arken, [Alfa og Omega bind 1; 71.1 (Patriarker og profeter <Noa forkynner frelse og dom> side 71)].
Noa var et Guds vitne både før og etter syndeflommen, og vi kan regne med at Abraham hørte Noas forkynnelse. Abraham ble også et vitne for Gud, og samtidig ble han stamfar til Guds spesielle folk, både de kjødelige etterkommerne og de åndelige etterkommerne.
Alle profetene som Gud reiste opp for å lede sitt folk, og for å refse dem for deres ugudelighet, var også vitner for Gud. Det samme var Jesu disipler og apostler som grunnla kirken, og alle de som tok vare på Guds ord rent og ubesudlet gjennom middelalderen og under reformasjonen, til tross for at de ble hånet av alle.
Felles for alle Guds vitner opp gjennom alle tider er at de har blitt latterliggjort for deres tro, stigmatisert, vært utsatt for forfølgelse, og millioner har blitt drept for deres tros skyld.
Hvordan er det i endetiden? Har Gud fortsatt sine vitner som står opp for Guds ord, og som forkynner det Gud legger på dem? Dette må vi prøve å finne ut av, fordi Gud sier Han ikke forandrer seg, at Han er den samme i går, i dag og til evig tid: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid, (Hebreerbrevet 13,8). Han bør derfor ha noen vitner også i vår tid.
Alle bibeltekster er hentet fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke noe annet er angitt.
Kalt til å være vitner og vektere.
Denne overskriften kan være et problem for mange kristne, men i likhet med de Gud reiste opp og kalte til å være vitner i gammel tid, har Han alltid reist opp og kalt vitner også i nyere tid. Gud forandrer seg ikke, og Han vil at Hans folk skal lyde Hans røst, slik Enok, Noa og Abraham gjorde, bare for å nevne noen. Men i likhet med tiden før syndefloden vil ikke hele Guds folk, som i dag er de som kaller seg kristne, lyde Ham. Størsteparten av den som kaller seg kristne og som tilhører et av de nesten 50 000 forskjellige kirkesamfunnene som finnes, er ikke villige til å høre på Herren. De vil heller leve slik de vil, de tar seg lærere som forteller dem det som klør i øret eller det som de ønsker å høre. Dette førte først til en splittelse i den katolske kirken i 1517, fordi denne kirken var blitt full av vranglære. Denne splittelsen kaller vi reformasjonen. Så gikk det bare rundt 300 år før det var like ille i de reformerte kirkene, og da var det nødvendig med en ny splittelse.
Da ugudeligheten var like stor i de reformerte kirkene, i begynnelsen av det 19. århundre, reiste Gud om en deist* med navn William Miller. Det han gjorde er en oppfyllelse av flere av Bibelens profetier. Vi ser i Daniels bok at denne boken skulle være lukket, eller forseglet, slik at den ikke skulle bli forstått i sin helhet før vi nærmet oss endetiden i utvidet forstand**.
* Deisme er en gudsoppfatning som innebærer at det finnes et transcendent vesen, det vil si et oversanselig vesen som ikke er mulig å oppfatte eller forstå, som også er personlig i seg selv og ikke bare noe diffust, en Gud som har skapt verden, men som har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang.
** Med uttrykket i utvidet forstand mener jeg tiden fra vi gikk inn i endetiden i 1844 og til Jesu gjenkomst.
Vi finner følgende profetier om dette på følgende steder:
Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer*, (Daniel 8,26).
Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke, (Daniel 12,4).
Han sa: Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden, (Daniel 12,9).
* Uttrykket for det viser til mange dager som kommer viser egentlig til endetiden.
Jeg må for ordens skyld legge til at det ikke nødvendigvis er boken i seg selv som er forseglet, men at det er menneskenes sinn som ikke kan forstå det som innholdet i en forseglet bok forteller om. I Jesaja bok finner vi en tekst som forklarer dette fenomenet: Hele dette synet er blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Om noen gir denne til en som kan lese, og sier: Vær snill og les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet. Så blir boken overlatt til en som ikke kan lese, og det blir sagt: Vær snill og les dette! Så sier han: Jeg kan ikke lese, (Jesaja 29,11-12).
Det er altså to måter en bok kan være forseglet på, og den som kan lese, som altså ikke er analfabet i utgangspunktet, sier at boken er forseglet. Dette fordi har ikke han den nødvendige kunnskapen som skal til for å forstå boken, mens den andre som ikke kan lese, ikke kan gjøre det av naturlige årsaker. Begge kan i virkeligheten regnes som analfabeter. Den som ikke kan lese er analfabet i vanlig forstand, mens han som kan lese er en åndelig analfabet.
Under den britisk/amerikanske krigen i 1812-1814, skjedde det noe som fikk W. Miller til å begynne å studere Bibelen da krigen var slutt. Det som skjedde var at en granat falt ned en meter fra der han sto. Denne granaten drepte et par av hans soldater og såret noe flere som sto lenger vekk fra der granaten falt ned enn Miller, men han ble ikke engang skadet. Da W. Miller begynte å studere Bibelen etter krigen for å forstå den, og kanskje finne en personlig Gud, ga Gud ham evnen til å forstå teksten i Daniels bok, og dette førte til at W. Miller oppfylte den profetien som kapittel 10 i Åpenbaringen har gitt oss. Jeg anbefaler dere alle å lese dette kapittelet, det er et kort kapittel på kun 11 vers. Men det er meget viktig. Her er de fem versene jeg vil trekke fram:
Vers 6: og sverget ved Ham som lever i all evighet, Han som skapte himmelen og alt det som er i den, jorden og alt det som er på den, og havet og alt det som er i det, og sa at det ikke lenger skulle være noen tid. Dette verset setter tiden for oss. I Guds husholdning finner vi to tidsperioder som er av forskjellig karakter. Den første perioden kalles profetisk tid, og innenfor denne perioden er tiden en viktig faktor. Det som skjer av det som er profetert kan tidfestes til året det skulle starte og året det skulle stoppe. I mange tilfeller så nøyaktig som til bestemte datoer, selv om de ikke er gitt i Bibelen. Den andre perioden er endetiden som begynte den dagen profetisk tid opphørte. Nå spiller det ikke lenger noen rolle hvor lang tid det vil ta, men Guds plan skal gjennomføres uten å sette datoer for de forskjellige hendelsene. Det er dette den siste setningen i vers 6 forteller oss, hvor det står: at det ikke lenger skulle være noen tid.
Vers 8: Røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg og sa: Gå, ta den lille boken som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på landjorden. I denne profetien er det Johannes som representerer Guds folk i endetiden, og det er han som i profetien gå får beskjed av engelen som står på havet og landjorden. Vers 1 forteller oss at denne engelen er Jesus Kristus. Det vesentlige i dette verset er at engelen, Jesus, sier at den lille boken er åpnet. Da det sies at boken er åpnet må det bety at den tidligere har være lukket, eller forseglet, og den eneste boken i Bibelen som har vært forseglet er Daniels bok.
Vers 9: Så gikk jeg til engelen og sa til ham: Gi meg den lille boken! Og han sa til meg: Ta og et den! Og den skal gi bitter smerte i din mage, men den skal være søt som honning i din munn. Så får Johannes beskjed om å ete boken, og dette betyr at boken skal granskes nøye slik at dens innhold skal forstås. Men det er et par kryptiske utsagn til i dette verset. Boken skal være søt i munnen men gi bitter smerte i magen.
Vers 10: Så tok jeg den lille boken ut av engelens hånd og åt den. Og den var søt som honning i min munn, men da jeg hadde ett den, fikk min mage bitter smerte. Her ser vi at de som gransket boken klarte å forstå dens innhold. Dette ga dem en følelse av at boken var søt som honning i munnen. Alle utregninger av profetiske tider og lignende var 100 % riktig. Men det var en ting de tok feil av, og det var hva som skulle skje på den tiden de hadde kommet fram til.
På denne tiden trodde alle at jorden var Guds helligdom, og derfor trodde W. Miller og Millerittene at det var jorden som skulle renses slik det står i Daniel 8,13-14. Det ble satt en dato for Jesu gjenkomst, for det var det som var resultatet av feiltolkningen av ordet «helligdommen» i Daniel 8,14: Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort. Da Jesus ikke kom tilbake på det tidspunktet de trodde førte dette til en enorm skuffelse. Derfor sier profetien at boken skulle gi en bitter smerte i magen.
Vers 11: Og han sier til meg: Du må igjen profetere om mange folk, folkeslag, tungemål og konger. I siste vers i kapittel ti finner vi selve arbeidsordenen til Guds endetidsmenighet. Gud hadde nå kalt et folk til å bli Hans vitner og vektere i endetiden. Det startet som en bevegelse som ventet på Jesu gjenkomst i 1844, og har blitt til et kirkesamfunn som kaller seg Syvendedags Adventistene.
Om disse, som Åpenbaringen 10,11 viser til, sier Ellen G. White følgende: Gud forventer at de som bærer Kristi navn skal representere Ham i tanke, ord og gjerning. Tankene deres skal være rene, og ordene og gjerningene deres edle og oppløftende, og trekke de rundt dem nærmere Frelseren … I en spesiell forstand er syvendedagsadventister blitt satt i denne verden som vektere og lysbærere. Til dem er det siste budskapet om barmhjertighet for en fortapt verden betrodd. På dem skinner et vidunderlig lys fra Guds Ord. Hva slags personer burde de da være? (In Heavenly Places 332.2).
Finnes det noe i Bibelen som støtter disse påstandene?
La oss først se på et vers hos profeten Amos: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, (Amos 3,7).
Hver gang Gud har grepet inn i historien for å prøve å snu den falne menneskeslekten han Han alltid reist opp mennesker som skulle tale Hans sak. Dette har jeg nevnt innledningsvis. Derfor er det ventet og helt etter Guds orden at Han skulle reise opp en bevegelse med den profetiske gaven da verden gikk inn i endetiden. Noen av de Gud reiste opp i gammel tid, foruten dem som allerede er nevnt, var profeten Elia og døperen Johannes. Disse to hadde et helt spesielt oppdag, og det var å forkynne omvendelse for konger og folk.
Vi er blitt gitt en guddommelig oppgave.
Før jeg begynner å forklare vår guddommelige oppgave vil jeg vise til noe Ellen G. White har skrevet. Dette handler ikke om hvilken oppgave vi er gitt, men om hva som er ondskapens hemmelighet. Det er jo nettopp ondskapen vi skal bekjempe ved å forkynne endetidsbudskapene med både ord og våre liv. Det vi forkynner må reflekteres i hvordan vi lever våre liv. I boken Herren har vist meg finner vi følgende om ondskapens hemmelighet.
Det har alltid vært Satans hensikt å trekke folkets tanker bort fra Jesus og til mennesker og ødelegge den enkeltes personlige forhold til ham. Satans hensikt mislyktes da han fristet Guds Sønn, men han lyktes bedre overfor den falne menneskehet. Kristenheten ble fordervet. Paver og prester inntok en opphøyet stilling og lærte folket opp til å vende seg til dem for å få tilgivelse for sine synder, istedenfor at de selv gikk til Kristus, (188.1)
Folket ble fullstendig bedratt. De ble opplært i at paver og prester var Kristi representanter, mens de i virkeligheten var Satans medarbeidere. De som bøyde kne for dem, tilba Satan. Folket ba om å få bibler, men prestene så det som farlig å la dem få lese selv, fordi de kunne oppdage sannheten og avsløre sine lederes synder. Folket ble lært opp til å ta imot hvert ord fra disse bedragerne som om det kom fra Guds egen munn. De hadde en makt over sinnene som Gud alene skal ha. Hvis noen våget å følge sin egen overbevisning, flammet det samme hatet opp mot dem som Satan og jødene viste mot Jesus. De som styrte, tørstet etter deres blod, (188.2)
Satan besluttet å gå et skritt videre. Han fortalte sine engler at noen ville bli så nidkjære for Guds lov at de ikke ville gå i fellen*. De ti bud var så klare at mange ville forstå at de fortsatt var bindende. Derfor måtte han forfalske et av budene. Han fikk så sine medarbeidere til å endre det fjerde budet, sabbatsbudet. På denne måten forandret de det eneste av de ti bud som åpenbarer den sanne Gud, himmelens og jordens skaper. Satan viste dem Jesu herlige oppstandelse og fortalte dem at fordi han stod opp på den første dagen i uken, hadde Jesus forandret sabbaten fra den syvende til den første dagen i uken, (190.1).
* Dette er syvendedags adventistene. Så vil nok mange spørre hvorfor jeg påstår dette. Som vi ser av taksten i dette avsnittet så handler det om en gruppe mennesker som holde alle Guds ti bud. Dette er det bare adventistene som gjør.
Det finnes riktignok kirkesamfunn som holder Guds sabbat, ukens sjuende dag – vår lørdag, man allikevel så holder de ikke de øvrige Guds ti bud, men pavens ti bud som pavemakten har tilpasset etter sitt eget forgodtbefinnende, ved at Guds andre bud er fjernet i sin helhet og Guds tiende bud er delt i to.
Spesielle vektere og lysbærere i Bibelen.
Profeten Elia og døperen Johannes var ikke bare Guds vitner, de var også vektere og lysbærere. De hadde begge blitt gitt en stor og ærefull oppgave, et spesielt oppdrag; de skulle gjenreise den sanne gudstilbedelsen i en tid da nær sagt alle hadde glemt Gud Skaperen. Disse to, profeten Elia og døperen Johannes, var reist opp for å være vitner, vektere og lysbærere i en verden innhyllet i Satans mørke. Selv om disse to oppdragene ikke var helt identiske så er det likevel mange likheter mellom dem.
Hovedoppgaven til profeten Elia var å påtale hedenskapen som kong Akab og hans dronning Jesabel hadde innført blant Guds folk på den tiden, og han skulle spre lyset fra Guds ord gjennom sin forkynnelse slik at Guds folk kunne finne veien tilbake til Gud. Samtidig hadde Elia også en annen viktig oppgave. Han var helt opplagt en bønnens mann, og han vekket opp sønnen til en enke i Sarepta gjennom en dyp og inntrengende bønn til Den Allmektige, (se 1 Kongebok 17,17-24).
Hovedoppgaven til døperen Johannes var å forberede veien for Jesu første komme, (se Matteus 3,1-3). Samtidig påtalte han den uretten og hedenskapet som både kong Herodes og folket hadde innbefattet seg med. Det at han påtalte kongens utroskap med sin brors kone Herodias, fikk henne til å forlange døperen Johannes’ hode på et fat.
Begge disse to Guds menn utførte den oppgaven Gud la på dem til punkt og prikke. Begge to gjorde det med fare for å miste sitt eget liv, men begge fikk fullføre sitt oppdrag fordi Gud var med dem hele veien.
Alene utfordret Elia kong Akabs 450 Ba’al profeter og satte Guds folk på et valg: Elia kom fram for hele folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er Gud, så følg Ham, men hvis det er Ba’al, så følg ham. Men folket svarte ham ikke et ord, (1 Kongebok 18,21). Egentlig ba Elia folket om å velge hvilken Gud de skulle tilbe. Hvem vil dere tilbe, Herren Gud eller Ba’al?
Alene utfordret døperen Johannes kong Herodes, og han satte Guds folk på et tilsvarende valg som Elia gjorde og han sa: … …Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær! For dette er han det er talt om ved profeten Jesaja: Røsten av en som roper i ødemarken: Forbered Herrens vei. Gjør Hans stier rette, (Matteus 3,2-3). Det døperen Johannes forkynte var omvend dere og la dere døpe.
Det er disse oppgavene som adventistene har blitt gitt av Gud i endetiden. Vi skal forberede Jesu gjenkomst ved å forkynne de tre englers budskap, det høye rop og midnattsropet. Vi må vekke opp menneskene med vår forkynnelse, og da nytter det ikke å dilte etter de falne kirkene som er samlet i det økumeniske samarbeidet. Vi må gå i rette med verdens konger, alle nasjoner, folk, stammer og tungemål, og ikke minst de kristne, de som kaller seg med Jesu Kristi navn, for å påtale deres synder og det hedenskapet som de lever i.
Ellen G. White sier dette om endetidens vektere og lysbærere: I en særskilt forstand har Syvendedags Adventistene blitt satt i verden som vektere og lysbærere. Til dem har det siste advarselbudskapet for en fortapt verden blitt betrodd. På dem skinner et vakkert lys fra Guds Ord. De har blitt gitt et oppdrag av høyeste viktighet – forkynnelsen av den første, den andre og den tredje engels budskap. Det er ikke noen oppdrag som er av så stor betydning. De kan ikke tillate noe annet å trekke til seg deres oppmerksomhet, (9T; 19.1).
Hva er så de forskjellige budskapene og hvorfor skal de forkynnes?
Disse fem budskapene er Guds siste advarsel til en fallen menneskeslekt. De er et symbol på Guds uendelige og grenseløse kjærlighet, og blir gitt fordi Gud ønsker at alle skal vende seg til Ham og ta imot Jesus Kristus som deres Frelser. Gud tvinger ingen, og derfor er det viktig at vi som tror på disse budskapene går ut og forkynner dem. Men de blir ikke bare gitt til en fallen menneskeslekt, de blir også gitt for å vekke opp de av Guds trofaste som har blitt litt sløve og av den grunn har sovnet.
Dette betyr ikke at alle adventister skal gå ut i gatene og snakke med alle og enhver, fordi vi har alle fått spesielle nådegaver av Den Hellige Ånd, og dermed er vi utrustet på forskjellige måter. Noen går ut og forkynner, andre skriver blogger, noen deltar i forskjellige misjonsvirksomheter osv. osv. Uansett hvilken måte vi forkynner på må forkynnelsen inneholde disse fem budskapene.
1) Den første engels budskap:
Og jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder! (Åpenbaringen 14,6-7).
Dette budskapet ble forkynt første gang av adventbevegelsen i tiden før 1844, og det skal lyde igjen og da med sterkere kraft enn første gang det ble forkynt. Den første engels budskap forteller om hvem som er Skaperen og at vi skal frykte Ham. Frykte i denne forbindelsen betyr ikke å være redd for Gud, men å ære Gud ved å tilbe Ham slik Han skal tilbes og gi Ham all ære for det Han har gjort for oss. Dette budskapet forteller også at Guds dom er kommet. Bøyningsformen av verbet å være (er kommet) er presens partisipp aktiv, som impliserer at dette er en stadig pågående handling. Dette er et universelt budskap siden det skal ut til hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk. Den første engels budskap viser også direkte tilbake til skapelsen da Gud velsignet og helliget ukens sjuende dag, (se 1 Mosebok 2,2-3), og til Guds fjerde bud, (se 2 Mosebok 20,8-11).
Grunnen til at vi skal forkynne dette budskapet er for å få de oppriktige søkende til å forstå at de må vende seg til Gud og Ham alene for å bli frelst. Det finnes ingen frelse utenom Jesus Kristus, samme hva paver og prelater sier.
2) Den andre engels budskap:
Og en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin, (Åpenbaringen 14,8).
Den andre engels budskap forteller oss at Babylon, som er et symbol på alle urene kirkesamfunn, er falt. Dette ble også forkynt i tiden før 1844, og dette vil også forkynnes igjen, med større kraft og gjennomslagskraft enn det hadde første gang. Verset forteller også hvorfor Babylon har falt, og det er fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin. Det betyr ganske enkelt at de falne kirkene har forkynt et annet evangelium enn det Bibelen lærer oss, adoptert alle hedenske doktriner fra Babylon, Medo-Persia og Grekenland samt at den katolske kirken har laget og fortsatt lager nye ubibelske doktriner som Babylon forgifter verden med.
Dette budskapet skal forkynnes for å gjøre menneskene oppmerksomme på hva som er rett og galt. Det hele dreier seg om tilbedelse, på samme måte som det gjorde på Elias tid. Hvem ønsker du å tilbe? Jeg er ikke i tvil om hvem jeg vil tilbe, jeg vil tilbe Gud universets Skaper. Selv om det vil koste meg alt jeg har og er vil min lønn, hvis jeg holder ut til enden, være mer verdifull enn alle de eventyrene de falne kirkene forkynner. Skal jeg vende ryggen til Ham som døde for min skyld så jeg kan bli frelst?
3) Den tredje engels budskap:
Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst: Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger. Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og foran Lammet. Og røyken av deres pine stiger opp i all evighet. Og de har ingen hvile verken dag eller natt, de som tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans navns merke, (Åpenbaringen 14,9-11). Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro, [Åpenbaringen 14,12 (DNB 1930)].
Dette budskapet forteller oss hva som venter de falne kirkesamfunnene, Babylon. Det er ikke noe lystig lesning, for den straffen som venter dem som ikke vender om er grufull. Det verste er at de velger dette selv, ved ikke å vende seg til Gud, ære Gud som Skaperen og gjøre Hans vilje. De syndene som ligger i disse versene er de syndene kirken har lagt til seg siden opprettelsen av urkirken i år 31, og også de syndene som Babylon vil påtvinge menneskene generelt og de kristne spesielt i tiden som ligger foran oss. Foreløpig har ingen tatt dyrets merke som nevnes spesielt i vers 11, det kan ikke skje før dyrets bilde er satt opp (også vers 11). Men Guds hellige, som lever i den siste tiden før Jesu gjenkomst vil ikke ta dyrets merke. De vil heller gå i døden enn å oppgi sin tro og forlate Gud, og det er det vers 12 forteller oss. Guds hellige holder alle Guds ti bud, og har Jesu tro.
Vi som regner oss for å være Guds lille rest i endetiden, må forkynne dette budskapet for å fortelle to ting: 1) hvilken straff som venter dem som ikke vender seg til Gud, og 2) at det er fullt mulig å vende seg til Gud og bli med i Guds endetidskirke.
Nå i endetiden vil disse budskapene lyde med enda større kraft enn det de gjorde i det 19. århundre. Nå vil de også ble forsterket med det høye rop.
4) Det høye rop:
Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger, (Åpenbaringen 18,1-5).
I det høye rop fortelles det et den kirken som apostlene grunnla har falt så dypt som det går an for en kirke å falle, hun har rett og slett vendt seg mot Gud. Denne kirken og alle de om lag 50 000 kirkesamfunnene som det etter hvert har blitt, forklares slik av engelen som ga Johannes Åpenbaringen: hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! Det er langt ifra en smigrende beskrivelse. Disse kirkene, med den katolske kirken som moderkirken og alle de andre som er hennes døtre, er beskrevet slik i Åpenbaringen: Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN, (Åpenbaringen 17,5).
Kvinne i Bibelen er et symbol på Guds kirke eller menigheten. Her er det den katolske kirken det er snakk om, og denne kirken kaller seg selv moderkirken, og hun til og med skryter av det, og sier at alle kirkesamfunn som følger henne er hennes døtre, eller som Åpenbaringen 17,5 sier det; skjøgene!
Som vi ser i vers 4 så sier Gud: kom ut fra henne, mitt folk, hvilket betyr at Gud vet at det er oppriktige søkende mennesker i alle de falne kirkesamfunnene. Dette er grunnen til at vi skal forkynne de tre englers budskap og det høye rop. De trenger et puff i riktig retning så de kan komme seg ut av den forvirringen de er fanget i. Om vi unnlater å forkynne endetidsbudskapet må vi bære straffen for at de går fortapt.
Det er stor uenighet om hvem det er som skal forkynne midnattsropet.
Når det gjelder forkynnelsen av de tre englebudskapene og det høye rop er det ingen som hevder at der er andre enn Guds trofaste rest som forkynner og som skal forkynne dette i endetiden. Når det derimot gjelder midnattsropet er det delte meninger om hvem det er som skal forkynne dette budskapet. Mange sier at alle kristne sovnet mens de ventet på brudgommen, men hvem var det da som vekket opp de som ventet og som sov?
I disse fire budskapene ser vi at det er en engel involvert i forkynnelsen, og en engel, på gresk a’nggelos, oversettes med budbærer, sendebud og engel. A’nggelos kan også oversettes med pastor eller menighetens/kirkens leder. Det betyr at de fire budskapene vi har sett på skal forkynnes av mennesker.
Gud har alltid hatt vektere som har gått på Sions murer. Disse har sett etter fiender som har nærmet seg Guds folk, og i tiden etter korset har de speidet spesielt etter Jesu gjenkomst. Det er jo Guds trofaste rest som har fått det ærefulle og viktige oppdraget med å være både vitner for Gud og å være vektere. Derfor må det være den lille rest som består av Guds trofaste menighet som står bak forkynnelsen også av midnattsropet.
5) Midnattsropet:
Da skal himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var kloke, og fem var uforstandige. De som var uforstandige, tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke tok olje i kannene sine sammen med lampene sine. Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet. 6 Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham! (Matteus 25,1-6).
Nå er dette en lignelse, og en lignelse er på mange måter lik en profeti. vi kan derfor ikke tolke en lignelse bokstavelig. Jesus brukte alltid kjente bilder fra dagliglivet i sine lignelser da Han talte til folket, så også i denne lignelsen.
Den vanlige forståelsen av denne lignelsen er at alle kristne sovner, men hvem er det da som forkynner midnatsropet? Da midnattsropet lød første gang i 1830 og 1840-årene var det William Miller og millerittene som forkynte det. Hvorfor skal det være andre som forkynner det i den absolutte endetiden? Det gir ingen mening.
De som forkynner Jesu gjenkomst er de vekterne som går på Sions murer og speider etter Frelserens gjenkomst. Vi må altså forkynne Jesu snarlige gjenkomst med kraft og salvelse hver dag og benytte hver anledning til å fortelle at Kristus snart kommer igjen. Vi fikk fikentreet som modell på hvordan vi skal forstå tidens tegn. Vi ser at alle tegn som Jesus har gitt oss i Matteus, men unntak av to, oppfylles samtidig foran våre øyne. Det var dette Jesus mente med å si at: Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær., (Matteus 24,32). Greinene på vårt fikentre er så absolutt myke, og det har begynt å komme løv, så vi vet at Jesu gjenkomst er nær, veldig nær.
Vi er adventister av flere grunner. Vi er det fordi vi har respondert på Guds kall om å være vektere, og vi, syvendedags adventistene, kalles den tredje Elia fordi vi har fått det ærefulle oppdraget å forkynne Jesu gjenkomst så verden kan bli forberedt på denne hendelsen.
Gud har mange trofaste og søkende mennesker som fortsatt befinner seg i Babylon. Disse må vi forsøke å nå med vår forkynnelse så de kan bli frigjort i Kristus. I gammeltestamentlig tid ble det gitt et kall om å komme seg ut av det bokstavelige Babylon, og vi finner blant annet dette i Jesaja og Jeremias: Dra ut fra Babylon! Flykt fra kaldeerne! Forkynn dette med jublende røst, la det høres helt til jordens ender! Si: «Herren har forløst Sin tjener Jakob, (Jesaja 48,20) … // … Flytt ut av Babylons midte, dra ut fra kaldeernes land! Vær som bukkene foran flokken! (Jeremia 50,8) … // … Flykt ut fra Babylons midte, hver og en må redde sitt liv. La dere ikke bli brakt til taushet ved hennes misgjerning, for dette er tiden da Herren skal ta hevn. Han skal gi henne gjengjeld, (Jeremia 51.6) … // … Mitt folk, dra ut fra henne! (Babylon) Må enhver redde sin sjel fra Herrens brennende vrede, (Jeremia 51,45).
På samme måten som Guds folk ble kalt til å dra ut fra det bokstavelige Babylon, må vi forkynne det samme budskapet i vår tid til alle dem som fortsatt befinner seg i vår tids mystiske Babylon, slik at de kan vende tilbake til Herren.
Vi vet fra historien at ikke alle jødene som bodde i Babylon brydde seg om å dra ut fra henne. Dette vil også skje i endetiden, for ikke alle som hører kallet om å forlate det mystiske Babylon i endetiden vil gjøre noen forsøk på å komme seg ut. Heldigvis er det mange som er oppriktige i sin søken etter Gud høre Guds røst gjennom den forkynnelsen av endetidsbudskapene som Guds vitner, vektere og lysbærere forkynner.
Guds endetidsbudskap vil lyde uavhengig om du er med oss eller ikke, for Gud har en liten men trofast rest som er villige til å følge sin Frelser dit Han ber dem om å gå, om det så er til et kors.