Innledning.
Da Gud skapte Adam og Eva var det meningen at de skulle leve evig sammen med sin Skaper og Gud, og vandre sammen med Ham. For å gi dem et tegn på sin kjærlighet ga Han dem fri vilje slik at de kunne velge selv hva de ville gjøre. Dette til tross for at det kunne gå galt. Gud er kjærlighetens Gud, og kjærligheten krever frihet. Den som ikke har frihet, lever under tvang.
En liten lignelse. Det er to personer som begge har hver sin hund. Den ene hunden er oppdratt i frihet, mens den andre er oppdratt under tvang. Når eierne har vært borte fra sine hunder en tid og kommer hjem til dem, vil begge hundene komme sine eiere i møte. Men de kommer på forskjellige måter. Den hunden som er oppdratt i frihet vil komme løpende og hilse sin eier med glede og vise sin kjærlighet, mens den andre som er oppdratt under tvang vil komme i frykt og med halen mellom beina i frykt og vise sin underdanighet.
Dette betyr ikke at den hunden som er oppdratt i frihet ikke har regler for hvordan den skal oppføre seg, men oppdragelsen av hunden har vært i frihet og med kjærlighet fra eierens side. Den andre hunden har kanskje blitt slått til lydighet, eller straffet på andre måte, og eieren har ikke vist noe kjærlighet til sin hund.
Til den friheten menneskene fikk av Gud ble gitt med kjærlighet, men det fulgte et sett med bud med denne friheten. Et av dem var at de ikke skulle spise av treet som ga kunnskap om godt og ond. Vi vet hvordan det gikk, til tross for at Gud sa de ville dø dersom de spiste denne frukten, gjorde de det. Resultatet var at synden kom inn i verden, og menneskene ble adskilt fra sin Gud.
Menneskene ble som sagt skapt for å leve evig i harmoni og kjærlighet sammen med sin Skaper, men da de spiste av den forbudte frukten kunne de ikke lenger være sammen med Skaperen. De hadde syndet mot sin Gud. Det var da Gud satte i verk «Operasjon Frelse» for å føre menneskene tilbake til seg selv. Da Gud hadde skapt menneskene uttalte Han en dødsdom over dem dersom de spiste av det forbudte treet, det vil si syndet, og Paulus sier i Romerbrevet 6,23 dette: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Heldigvis har Gud i sin visdom lagt alle ting til rette for oss ved frelsesplanen som innebærer at en uskyldig en soner for våre synder, og som blir beskrevet slik i Hebreerbrevet 9,22: Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse.
Dette er den bakgrunnen vi skal forholde oss til. Menneskene syndet og vi fortsetter å synde, og Gud vil frelse oss. Men problemet er at det hevdes så mange forskjellige ting om frelsen. I løpet av denne artikkelen skal vi se på noen av disse påstandene og se hva Bibelen selv sier om saken. Bibelen, Guds ord gitt til menneskene, bør jo være den kristnes eneste autoritet i religiøse spørsmål, ikke hva forskjellige synsere suger ut av eget bryst, selv om de har flotte titler som pave, kardinal eller pastor.
Alle kristne jeg kjenner er stort sett enige om at frelsen er avgjørende for vår framtid, selv om de er medlemmer i forskjellige kirkesamfunn. Men der stopper også enigheten. Noen tror og hevder hardnakket at man blir frelst i sine syder. Andre ser ut til å tro at en gang frelst, alltid frelst, og andre igjen hevder skråsikkert at når man er frelst av nåde, så er man ikke lenger under loven.
Spørsmålet er hvorfor Gud vil frelse menneskene, hva Han vil frelse oss fra, og ikke minst hva frelsen betyr for oss. Her er noen av de bibelversene vi skal se på. Matteus 1,21; 1 Timoteus 1,15; 2 Korinterbrev 6,2; Johannes 1,29 og Apostlenes gjerninger 4,12. Men vi begynner med løftet om en Frelser.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke annet er angitt.
Løftet om en Frelser.
Etter at Adam og Eva hadde syndet i Edens Hage, kommer gir Gud dem den første kristusprofetien. Denne finner vi i 1 Mosebok 3,15 hvor det står: Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes Ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl.
Det er vel ingen som er i tvil om hvem denne profetien dreier seg om. Det er Gud som taler, og Han henvender seg til Satan som benevnes som slangen og som i denne historien omtales som deg. Kvinnen er vanligvis Guds folk, men her i 1 Mosebok kapittel 3 er kvinnen Eva mens hennes Ætt et bilde på Jesus som skulle komme for å frelse menneskene. Det står at Han, som er Jesus skal en gang knuse Satan og hans makt, men Satan og hans bedrag fører Frelseren til å dø på korset for de syndene Satan har fått menneskeheten til å begå.
Den første kristusprofetien ble altså gitt i Edens Hage like etter skapelsen, og går vi ca. 3300 år fram i tid finner vi denne profetien i Jesaja 7,14: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel. Denne kristusprofetien ble oppfylt da Jesus ble født. Det er om lag 300 profetier om Jesus i det gamle testamentet, hvorav ca. 30 om Jesu siste 24 timer, og alle er oppfylt til punkt og prikke.
Immanuel har en betydning som de fleste kristne kjenner til, men det er likevel mange som er ukjent med navnets betydning. I dette navnet, Immanuel, ligger et av de største løftene Gud har gitt til oss mennesker. Immanuel betyr: Gud med oss! Så dersom vi legger oss helt i Frelserens hender, i Immanuels hender, og gjør Guds vilje vil Immanuel, som er Jesus, være med oss alle dager inntil verdens ende. Dette er et løfte fra Gud, og Gud holder sine løfter, og de slår aldri feil.
I 1 Mosebok leser vi om Abrahams ætt, og vi finner to tekster som er relevante for oss. Den første teksten finner vi i 1 Mosebok 12,3. Dette utspiller seg da Abraham hadde blitt utvalgt av Gud til å være stamfar for Guds folk på jorden: Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet. Det at alle slekter skulle bli velsignet i Abraham er fordi fra Abrahams ætt skulle Frelseren utgå.
Den andre teksten finner vi i 1 Mosebok 18,18. denne teksten forteller oss det samme. Denne historien fant sted da Gud skulle dømme Sodoma og Gomorra, og Jesus sammen med to engler besøkte Abraham: siden Abraham sannelig skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham?
Hvem er Jesus Kristus, og hva betyr Han for oss?
Dette er sikkert et veldig dumt spørsmål for de fleste, men det er av avgjørende betydning for oss å være sikre på hvem Jesus er, og ikke minst hva Han betyr for oss. Det finnes flere titalls karakteristikker i Bibelen som forteller oss hvem Jesus er og hva Han gjør for oss. Dette er viktig informasjon å ta med oss når vi går videre. Jeg vi trekke fram fire av disse karakteristikkene.
For det første: Jesus er Den gode Hyrde. I Johannes 10,11-21 finner vi fortellingen om den gode hyrde. I denne fortellingen sier Jesus at fordi Han er Skaperen så eier Han sauene og derfor er Han også den gode hyrde fordi Han gir sitt liv for sauene. Det gjør ikke de hyrdene som er innleid, de flykter når ulven kommer. De hyrdene som er innleid henspiller på de skriftlærde og fariseerne som var mest opptatt av seg selv og brydde seg fint lite om folket de skulle lede, og deres behov. Den gode hyrden har ikke bare en flokk, men to flokker, og Han behandler dem alle på samme måte. Den første flokken var Abrahams kjødelige etterkommere, det gamle Israel, mens den andre flokken er Abrahams åndelige etterkommere, alle kristne uansett etnisitet.
For det andre: Jesus er Gjenløser. I Jobs bok 19,25 leser vi at Job vet at hans gjenløser lever. Job hadde en livsreise som bød på begge ytterlighetene. Ifølge Bibelen var han en av sin samtids rikeste menn, men en dag fikk Satan lov til å herje med Job, og han kunne gjøre alt han ville uten å drepe ham. I løpet av en dag mistet Job alt han eide og alle sine ti barn, og han ble rammet av mange sykdommer. Men fra den fortvilelsen han kjente steg Job til høydene av tillit til Guds barmhjertighet og frelsende kraft. Det som er spesielt interessant er at det hebraiske ordet som er oversatt med forløser, go’el, også kan oversettes hevner, slektning, eller nær slektning. Gud blir ofte kalt go’el i den forstand at han forsvarer menneskers rettigheter og frikjøper dem som har kommet under en annens herredømme.
Job har allerede uttrykt sitt ønske om å ha en dommer mellom seg og Gud, (Job 9,32–35). I kapittel 16 vers 19 er han overbevist om at hans vitne er i himmelen. I vers 21 i samme kapittel lengter han etter å ha en talsmann som kan føre hans sak overfor Gud. I kapittel 17 vers 3 påkaller han Gud som garant for ham. Etter å ha anerkjent Gud som dommer, vitne, talsmann og garantist, er det helt logisk at han skulle komme frem til anerkjennelsen av Gud som sin forløser.
For det tredje: Jesus er Mellommannen. I sitt første brev til Timoteus sier Paulus ar det er én Gud og én Mellommann. I Johannes 14,6 sier Jesus: … … Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. Dette burde være en enkel tekst å forstå. Uten Jesus kan vi ikke bli frelst, det vil si komme til himmelen.
Som mellommann bærer Jesus våre synder slik Johannes sier: Dagen etter ser Johannes Jesus komme imot seg, og han sier: Se der!Guds Lam, som bærer verdens synd! (Johannes 1,29). Han taler også vår sak foran Faderen og ber Gud Fader tilregne oss Hans rettferdighet, og dette er ufortjent av bare nåde.
For det fjerde: Jesus er Herre og Frelser. I sitt andre brev kapittel 2 vers 20 skriver Peter følgende: … … ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus som Herre og Frelser. Dette verset trenger vel heller ingen forklaring da det burde være enkelt å forstå hva en Herre og en Frelser er.
1 Timoteus 1,15 sier Paulus: Dette er et troverdig ord og verd full mottakelse, at Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Dette forteller oss klart og tydelig at Jesus Kristus kom for å frelse verden. Og uansett hva vi har gjort, vil Jesus frelse oss dersom vi er oppriktige i vår søken etter Ham.
Summen av disse versene forteller oss at Jesus Kristus er vår Herre og vår Frelser, og at Han, og Han alene, har makt til å frelse oss, fordi Han er vår eneste Gjenløser og Mellommann som står mellom oss og Gud Faderen. Dette oppnådde Jesus Kristus da Han ga sitt liv for sine sauer på korset.
I Apostlenes gjerninger 4,12 skriver Lukas: Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. I dette avsnittet er det snakk om hovedhjørnesteinen som er Jesus, og han konkluderer med at det ikke er frelse i noen annen.
Som vi ser så er Bibelen klar på det at det kun er frelse å få i Jesus Kristus. Grunnen til det er like klar, Kristus er vår Herre og Frelser, Han er den eneste Gjenløseren og den eneste Mellommannen mellom Gud og mennesker, og dette gjorde Han seg fortjent til da Han døde på korset for min skyld, og for din skyld.
Allikevel, eller kanskje heller til tross for at Bibelen er klinkende klar på dette så påstår den katolske kirken følgende: a) det er ikke frelse utenfor den katolske kirke, b) kirkens mange tusen helgener sammen med Maria er veien å gå for å komme til Faderen, det vil si de er den katolske kirkes mellommenn og -kvinner (mediatorer). De sier riktignok at Jesus døde på korset, men det var ikke for å frelse menneskene, det gjør imidlertid Hans gode gjerninger som er lagt sammen med Marias og alle helgenenes gode gjerninger.
Men hvordan var det Frelseren frelste oss?
Frelst i sine syder.
Er vi frelst i våre synder eller er vi frelst fra våre synder?
Som alltid er det minst to forskjellige syn på viktige teologiske spørsmål. Grunnen til dette er at det finnes kirker som tilbyr de søkende menneskene en alternativ og lettere vei til frelsen enn den Bibelen selv gir oss. I Bergprekenen forteller Jesus akkurat det at det finnes to veier å gå: Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den, (Matteus 7,13-14).
Her forteller Jesus at den veien som fører til frelsen er vanskelig å gå, fordi denne veien er smal, og i enden venter det en trang, trang port som gjør det enda vanskeligere å komme inn til frelsen. Det er mange som gjerne går den brede veien fordi den er lettere å gå. Dette er den veien som de falne kirkene tilbyr mennesker som søker Guds rike.
Hva betyr det at de to veiene er henholdsvis smal og bred? På den brede veien kan du gjøre slik du finner for godt. Det er ikke så nøye å holde Guds bud, og alle de urene vanene vi har tillagt oss er det ikke nødvendig å kvitte seg med. På den smale veien derimot må vi legge bort det gamle livet, og det kan være vanskelig for mange. Før Gud frelser oss har vi alle synder, i flertall, som vi kjæler for og dyrker. Disse kan være problematisk å bli kvitt. Som forhenværende ateist hadde jeg et langt, langt register av synder jeg daglig kjælte med og dyrket. Den dagen Gud grep tak i meg begynte det å skje ting i mitt liv. Den ene synden etter den andre forsvant, og i dag har jeg ingen synder jeg kjæler med eller dyrker. Men, djevelen kjenner med bedre enn jeg kjenner meg selv, så han setter daglig inn sine listige angrep mot meg på de syndene jeg tidligere dyrket. Dette gjør den smale veien til en vei som er vanskelig å gå, men det er verdt prisen. Kan jeg stå imot fristelsene og holde ut vil jeg seire over meg selv i kraft av Jesus Kristus.
Profetien i Jesaja 7,14 er oppfylt i Matteus 1,21-23, og her står det noe som bør være til interesse for alle som tror de ikke behøver å forandre livsstil etter de har blitt kristne. De som er av spesiell interesse i denne forbindelsen finner vi i dette verset: Hun skal føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse Sitt folk fra deres synder, (Matteus 1,21).
Dette verset burde være så klart og enkelt å forstå at selv små barn kan forstå sammenhengen. Det står klart og tydelig at Han (Jesus Kristus) skal frelse Sitt folk fra deres synder. Når frelsen er et faktum må vi legge av oss det gamle livet, vi må dø fra det gamle selvet, og oppstå i Kristus som et nytt menneske.
En gang frelst, alltid frelst.
Det er mange som feilaktig hevder at har man blitt frelst så er man frelst for alltid. Til og med i min menighet er det personer som mener dette, og vi har brukt mange timer på å studere Bibelen uten at de det gjelder endrer syn på saken. De henger seg opp i ett eneste uttrykk, og overser hva Bibelen ellers sier om saken. Det de klynger seg til er dette: For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, (Romerne 10,13). Dette er et sitat fra Joels bok, og dette sitatet er brukt i flere sammenhenger. De hevder derfor at det er et ufravikelig prinsipp. Men er det virkelig det? Er det så lett å bli frelst som å påkalle Herrens navn?
Svaret på det første spørsmålet er et klart og tydelig NEI! Svaret på det andre spørsmålet er i virkeligheten todelt. For det første, så er det så enkelt å bli frelst som å påkalle Herrens navn. For det andre så er frelse en ferskvare, for å si det slik. Vi må jobbe for frelsen hver eneste dag, for om vi tar frelsen for gitt er den plutselig borte.
Det er mange som tror om seg selv at de er frelst, men som på den ytterste dag vil høre Jesu ord fra Matteus 7,21-23: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!
La oss analysere disse tre versene:
Vers 21: Her ser vi noen som påkaller Herrens navn, ved å si Herre, Herre, mens Jesus sier at ikke alle som påkaller Ham vil komme inn i himmelens rike. Det må derfor være noe mer enn bare å påkalle Herrens navn som gjelder for å bli frelst. Så følger Jesus opp dette med å si at dersom de påkaller Hans navn og gjør Gud Faders vilje – da skal de få komme inn i Himmelens rike.
Vers 22: I tillegg til å ha påkalt Herrens navn har disse profetert, det vil si, forkynt i Jesu navn, de har til og med drevet ut demoner i Jesu navn, og gjort mange kraftige gjerninger. Det er åpenbart at disse menneskene regner seg som frelst, hvorfor skulle de ellers ha forkynt i Jesu navn og gjort det de har gjort i Jesu navn. Vi kan gå ut fra at de en gang var frelst, og at de har levd et liv som har vært delvis hos Gud og delvis i verden. Et slikt liv er ikke i overensstemmelse med det livet Gud ønsker oss å leve.
I Lukas 11,23 sier Jesus: Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer. Dette er et relevant vers i denne sammenhengen. I Guds rike er det kun to alternativer. Enten er vi med Gud, og det må vi velge aktivt, eller så er vi imot Gud, og det kan vi velge aktivt ved å ta avstand fra Gud og kristendommen, eller passivt ved å stille oss likegyldig.
Vers 23: I dette verset feller Jesus dommen over alle som tror de har vært med Jesus og samlet med Ham, men som i virkeligheten har vært imot Jesus. Det er en knusende dom over mennesker som har trodd de har gjort så godt de kunne, og Jesus sier til dem at Han ikke kjenner dem! … … og sier at det de har gjort er lovløshet! Hvordan er dette mulig dersom teorien om en gang frelst alltid frelst er riktig?
Matteus 25,31-46 er relevant å lese i denne forbindelsen. Her snakker Jesus om summen av alle kristne, men som under dommen blir delt i to grupper – sauer og geiter, hvorav sauene blir frelst mens geitene går fortapt. Alle regnet seg som kristne og frelste, men vi leser av de gjerningene de to gruppene gjorde at sauene gjorde det som var til Guds velbehag, men geitene gjorde til sitt eget velbehag.
Som jeg sa like over, så er frelsen en ferskvare. Hvis vi ikke jobber med frelsen hver dag, hvis vi ikke vender oss til Gud hver dag og ber om tilgivelse for våre feil, hvis vi ikke søker Herrens ansikt hver dag og ber om Hans ledelse i våre liv, vil vi fort havne i en slags «twilight zone», eller i en dualistisk tilstand hvor vi tror vi er frelst, mens vi i virkeligheten lever et verdslig liv allikevel.
Er du frelst av nåde, så er du ikke lenger under loven.
Hva trenger vi å gjøre når vi er frelst av nåde, og hva trenger vi ikke å gjøre? Det er det store spørsmålet mange sliter med.
Når kristne blir konfrontert med Guds ti bud, alle Guds ti bud, så hører jeg hele tiden at vi ikke trenger å holde Guds ti bud fordi vi lever under nåden, og at budene ble spikret til korset sammen med Jesus da han ble korsfestet. Er dette virkelig sant? Jesus selv sa at Han ikke kom for å oppheve loven, men tydeliggjøre dens innhold. I Bergprekenen tar Jesus et oppgjør med den lemfeldige holdningen menneskene hadde til Guds ti bud da Han var her første gang. Hele seks gange i løpet av 22 vers i Matteus kapittel 5 bruker Jesus uttrykket, men Jeg sier dere, i forbindelse med folkets holdning til budene.
La oss først se på fire eksempler som griper direkte inn i Guds ti bud.
1) I Matteus 5,21 sier Jesus følgende: Dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, og den som slår i hjel, blir skyldig for dommen. Dette dreier seg om det sjette budet. Så følger Jesus opp i vers 22 med å si: Men Jeg sier dere at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal bli skyldig for rådet. Og den som sier: Din dåre! skal bli skyldig til helvetes ild. Man kunne ikke en gang bli sint på sin bror, eller neste, uten grunn for det blir sett på som det samme som å slå i hjel. Dette er å tydeliggjøre lovens innhold.
2) I Matteus 5,27 sier Jesus dette: Dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke drive hor*.
Her refereres det til det sjuende budet. Nå følger Jesus opp i vers 28 med å si: Men Jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Vi ser her hvor alvorlig det er å begjære en kvinne, selv om det bare skjer i tankene. Bare å tenke slik er det samme som å utføre utroskap sier Jesus. Nok en gang tydeliggjør Han lovens bokstav for oss.
* hor er det samme som samliv med en som er ugift, også seksuelt samliv utenom ekteskapet og all seksuell urenhet i gjerning, ord, tanke, sinn og hjerte.
3) I Matteus 5,31 finner vi denne teksten: Videre er det sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne et skilsmissebrev. Det var Moses som innførte ordningen med skillsmessebrev. Denne ordningen bekrefter Jesus. Nok en gang er det det sjuende budet det dreier seg om, sannsynligvis fordi dette er budet som er lettest å omgå, og ordningen som Moses innførte ble tilpasset situasjonen. Hver den som ønsket å skille seg fra sin kone kunne bare gi konen et skillsmissebrev, og så var saken i orden. Nå følger Jesus opp med dette i vers 32 men å si: Men Jeg sier dere at den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, bryter ekteskapet. Også her strammer Jesus inn på betydningen av loven. Han sier det er fortsatt lov å skille seg, men det er kun en grunn som er akseptabel i så måte, og det er utroskap.
4) I Matteus 5,33 finner vi det fjerde eksemplet: Igjen har dere hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde dine eder for Herren. Dette går ikke direkte på noen av budene, men det ligger implisitt at det dreier seg om det niende budet. Å sverge falskt, eller å avlegge falskt vitnesbyrd er det samme som å lyve. Her følger Jesus opp med følgende anmodning i vers 34: Men Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone. Det er bedre å la være å sverge i det hele tatt, enn å bli fristet til å sverge falskt. Vi skal alltid være redelige og når vi sier ja, skal det bli slik og sier vi nei skal det bli slik (se vers 37). Nok en gang så tydeliggjøres meningen med et av budene.
Nå følger to eksempler på hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.
5) I Matteus 5,38 finner vi dette: Dere har hørt at det er sagt: Øye for øye, tann for tann. Dette var også en ordning som Moses innførte. Dersom noen led et hvilket som helst tap, fysisk eller økonomisk skulle det hevnes eller erstattes med noe tilsvarende. Nå forandrer Jesus på det Moses innførte og sier i vers 39: Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. Dette kan være vanskelig å etterleve for noen og enhver, men dette budet fra Jesus gjelder den dag i dag.
6) I Matteus 5,43 leser vi følgende: Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men Jesus korrigerer denne oppfatningen i vers 44 ved å si: … … Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere. Å elske sin neste var almen praksis blant Israels barn, men det er vel noe alle mennesker er i stand til å gjøre. Jesus vil derimot at vi, som kaller oss med Hans navn, skal være annerledes enn verdens mennesker, derfor sier Han at vi skal elske våre fiender … …
Til alle dere som sier at budene ikke lenger er gyldige: Hvorfor er Jesus så opptatt av å understreke betydningen av budene dersom Han tre år senere skulle oppheve dem?
Det hele koker ned til en misforståelse. Mange tror at Guds nåde erstatter Guds lov, men gjør den det? Hva er hensikten med Guds nåde?
La oss først se litt på lovens betydning.
Paulus sier i Romerbrevet 7,12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt. Jeg vil bare nevne at Paulus skrev Romerbrevet 26 år etter at Jesus døde på korset.
Da Adam og Eva spiste av treet som gir kunnskap om godt og ondt, står det at de syndet. Synd er lovbrudd, de overtrådte med andre ord Guds lov. Paulus forklarer dette i Romerne 5,12 hvor han sier at … … synden kom inn i verden ved ett menneske,(Adam) … …
Loven gjenspeiler Guds karakter og er like uforanderlig og evig som Gud selv. Den har vært til fra evighet av, og i tillegg til å være like uforanderlig og evig som Gud, er loven hellig, rettferdig og god.
Loven uttrykker med andre ord Guds gode vilje og kjærlighet, og er en rettesnor som forteller oss …
… hvordan vi skal leve våre liv i forhold til Gud …
… hvordan vi skal leve våre liv i forhold til våre medmennesker …
… slik at vi kan leve et best mulig liv på jorden …
Men loven kan ikke frelse meg, og jeg kan heller ikke oppå å frelse meg selv om jeg så holdt hele Guds lov, til punkt og prikke, hele livet. Foruten å gjenspeile Guds karakter så er loven for meg en rettesnor, eller som et veikart, en GPS, som viser meg hvilken vei jeg må gå for å komme fram til det endelige målet. Frelsen.
La oss nå se på nådens betydning.
I Efeserbrevet 2,8 finner vi følgende: For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave.
Forståelsen av ordet nåde, slik det brukes i Bibelen, har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. Når en konge, for eksempel kong David, viste nåde, eller barmhjertighet, til en av sine undersåtter betød det alltid at han personlig grep inn i denne personens liv og gjorde noe for vedkommende, for eksempel tilgav ham all gjeld. Når vi snakker om Guds nåde, eller Jesu nåde betyr det for meg at Gud eller Jesus gir meg noe som jeg aldri er i stand til å oppnå ved egne gjerninger, noe jeg aldri kan gjøre meg fortjent til. Nåden er en av Guds gaver. Gud gir meg noe – frelsen, og Gud tilgir alle mine synder. Jeg kan ikke gjøre noe ting, bortsett fra å ta imot denne gaven.
I Johannes 8,1-11 finner vi fortellingen om kvinnen som var tatt i hor, som de skriftlærde og fariseerne stilte fram for Jesus fordi de ville finne noe så de kunne sette ham fast. Loven sier at en kvinne som blir grepet i ekteskapsbrudd skal steines til døde. Jesus visste hva de skriftlærde og fariseerne var ute etter, så han svarte ikke på spørsmålet om kvinne skulle steines eller ikke, men Jesus sa at den som var syndfri – med referanse til loven – skulle kaste den første steinen. Ingen av de som anklaget kvinnen kastet stein på henne, men de gikk derfra alle sammen.
I versene 10 og 11 finner vi hva det hele dreier seg om. 10 … … Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg?11 Hun sa: Ikke én, Herre. Ut ifra Bibelen så forstår jeg det slik at Gud ikke tilgir noen som ikke angrer sin synd. Vi kan derfor gå ut fra at Jesus kunne se at kvinnen hadde angret alle sine synder, og Jesus svarte kvinnen, og sa: … Heller ikke Jeg fordømmer deg, og på denne måten plasserer Han kvinnen trygt under Guds tilgivende nåde, … … … … før Han fortsetter med å si: Gå bort og synd ikke mer! med hvilket Jesus plasserer henne inn under loven.
For meg så er denne fortellingen et godt bilde på hvordan vi skal oppfatte loven og nåden, og hvordan vi må se sammenhengen mellom disse. Det som kommer først er en oppriktig anger over de syndene vi har begått, dette utløser Guds nåde, som dekker over de misgjerninger vi har gjort. Men for at vi skal kunne vite at vi har syndet mot Gud og mot vår neste, er vi nødt til å ha et regelverk – som i dette tilfellet er Guds ti bud – å forholde oss til. Har vi ingen lov kan vi ikke bryte noen lov, da er alt tillatt.
Men fordi loven krever at lovbryteren må ta sin straff, som ifølge. Paulus er døden, og fordi jeg ikke er i stand til å betale den straffen loven krever, kommer Jesus til meg når jeg omvender meg og angrer mine synder og plasserer meg trygt under hans nåde, med beskjed om å … gå bort, men synd ikke mer!Det vil si bryt ikke Guds ti bud igjen.
Guds ti bud, eller loven, er fortsatt gyldig selv om mange sikkert kan tenke seg at den var opphevet. De kan jo leve slik de ønsker dersom Guds ti bud ikke gjelder. Det er også en ting til som man kanskje ikke vil tenke på når man tror Guds ti bus er opphevet, og det er at da døde Jesus forgjeves på korset. Har dere tenkt på det dere som ivrer for at loven er opphevet?
Han døde jo nettopp for at vi ikke er i stand til å betale prisen når vi synder, og det er dette som er nåde over nåde. Guds Sønn døde for deg og for meg på et kors så vi kan få del i Hans rettferdighet. Jesu død på korset opphevet ikke Guds lov, men stadfestet den for evig og alltid.
En annen side av nåden er den som Paulus viser oss i Titus 2,11-12 hvor han sier: For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder. Paulus sier altså at nåde oppdrar oss, og det er på den måten at vi innretter våre liv etter Guds gode vilje når vi har blitt vist nåde slik at vi leveredruelig, rettferdig og gudfryktig.
Edruelig: Den betydningen som ligger i dette ordet, er at vi skal ha et sunt sinn. Den som ikke er edruelig i ordets egentlige forstand er drukken, og da er sansene sløvet. Slik skal ikke vi være, vi skal, fordi vi har blitt vist nåde av Gud bruke denne edrueligheten til å vise selvkontroll så vi ikke bryter Guds bud og lov.
Rettferdig: Dette betyr noe av det samme. Fordi Gud har vist oss nåde, skal vi gjøre rett i alle livets faser. Guds nåde i Kristus er åpenbart for å skulle kunne bli alle mennesker til del. Når Guds nåde er en virksom kraft i våre liv, blir vi med våre liv en levende forkynnelse for de menneskene vi møter.
Gudfryktig: Vi skal frykte Gud, det vil si ha ærefrykt for Ham. Dette er noe vi mø øve på hver dag. Hver dag må vi nærme oss Gud med ærefrykt og i ydmykhet. Vi må respektere Guds ti bud, og Guds lover og holde dem høyt i hevd. Dette, sammen med å avvise gudløshet, og å gi Gud æren, lever vi gudfryktig, og da vil Herren være med oss alle dager
La oss derfor være edruelige i all vårferd, utvise rettferdighet i alle sammenhenger og ovenfor alle mennesker og leve et gudfryktig liv, ved å holde alle Guds ti bud og respektere Hans lov.