Innledning.
Det er mange profetier som har to oppfyllelser, og profetien her i Amos 8 har en samtidsoppfyllelse, og en endetidsoppfyllelse. Amos hadde sitt virke mellom 760 og 750 f.Kr. og han virket i Judea. Han var samtidig med Hosea som profeterte til Israel, og Mika og Jesaja som profeterte til Judea. Amos betyr en som bærer byrder.
Han var ikke en utdannet mann i henhold til vår forståelse av begrepet, og han ble heller ikke opplært til sitt oppdrag i profetskolene. Når de relativt ulærte, som i tilfellet med Amos, blir valgt til å gjøre et stort arbeid for Gud, da er det Guds kraft som virker gjennom mennesker og ikke menneskers kraft som virker, (se 2 Korinterbrev 4,7). Det er i første rekke hva et menneske er, og ikke hva et menneske har, som gjør ham skikket til Guds tjeneste.
Amos ble kalt til profet på en tid da både Israel og Juda var velstående. Under Jeroboam II var Israel på høydepunktet av sin makt. Jeroboam hadde beseiret syrerne og hadde utvidet det nordlige rikets territorium til den nordlige grensen av det opprinnelige forente riket. Det strakte seg fra Hamat, i det ytterste nord, til Dødehavet (2 Kong 14,25.28). Når det gjelder Juda, hadde kong Ussias underkuet edomittene og filisterne, satt ammonittene under kontroll, oppmuntret til jordbruk og fredelig hushold og etablert en stor og mektig hær som befestet Jerusalem, (se 2 Krønikerbok 26:1–15).
Det var i denne perioden hvor det var materiell velstand at Gud reiste opp Amos for å vise dem at ikke alt var bra i Israel og Judea. Men dette er like viktig for oss i vår tid at vi tar inn over oss budskapet til Amos. Vi lever også i en tid med velstand. Som folk er vi rike på materielle ting, men det store spørsmålet er om vi har åndelig rikdom. Det er dette vi skal dømmes etter, og som vi vet fra historien så gikk Israel, tistammeriket, til grunne ca. 30 år etter denne profetien ble uttalt. De som ikke ble drept under krigen mot Assyrerne ble ført i fangenskap bortenfor elven, som er Eufrat. Ingen vet i dag hvor restene av de ti stammene befinner seg. De forsvant ganske enkelt inn i glemselen og ble absorbert av folkeslagene de ble bortført til.
Ca. 120 år senere ble Judea bortført til Babylon, men de skulle ifølge en profeti av Jeremias få vende tilbake til Judea etter et visst antall år. Dette skjedde for at profetiene om Jesus Kristus skulle bli oppfylt slik de er skrevet ned.
At dette kapittelet forteller om en kommende dom er ikke så rart. Forspillet til kapittel 8 er kapittel 7 som inneholder synet om gresshoppene; synet om ilden; synet om loddlinen og Amasjas anklage. Når det gjelder gresshoppene og ilden som er i stand til å ødelegge fullstendig så gikk Amos i forbønn for Guds folk, og Gud svarer Amos at Han ikke skal ødelegge sitt folk fullstendig. Men, når vi kommer til loddlinen ser vi at Gud sier nok er nok!
Når presten Amasja før høre den profetien Gud har gitt Amos, anklager han profeten for sammensvergelse mot kongen og Israels hus. Og han ber Amos om å forlate landet. Men Amos svarer på anklagen ved å si følgende: Da svarte Amos med å si til Amasja: Jeg var ingen profet, og jeg var heller ikke disippel av noen profet, men jeg var en som passet kveg og en som stakk hull på morbærfiken. Herren tok meg mens jeg fulgte småfeet, og Herren sa til meg: Gå av sted og profeter for Mitt folk Israel. Derfor, hør nå Herrens ord: Du sier: Profeter ikke mot Israel og prek ikke mot Isaks hus! Derfor sier Herren: Din hustru skal bli en skjøge i byen. Dine sønner og døtre skal falle for sverdet. Ditt land skal fordeles med målesnoren. Du skal dø i et urent land. Israel skal sannelig bli bortført som fanger fra sitt eget land, (Amos 7,14-17).
Svaret som Amos gir presten er en klar oppfordring til alle om å la være å legge hindringer i veien for forkynnelsen av Guds ord. Vi skal imidlertid avvise falske profeter og lærere, men det kan vi kun gjøre dersom vi lever tett på Kristus hver eneste dag og prøver deres lære med til loven og vitnesbyrdet (Jesaja 8,20), for taler de ikke i henhold til loven og vitnesbyrdet er de ikke fra Gud men er falske lærere som vil ødelegge Guds trofaste folk – den lille rest i endetiden.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom noe annet ikke er oppgitt.
Synet av moden frukt.
- Vers 1: Så viste Herren Gud meg dette: Se, en kurv med moden frukt.
- Vers 2: Han sa: Amos, hva ser du? Da sa jeg: En kurv med moden frukt. Da sa Herren til meg: Enden er kommet over Mitt folk Israel. Jegskal ikke bære over med ham lenger.
- Vers 3: På den dagen skal sangene i templet bli til klagesang, sier Herren Gud, Det blir mange døde kropper overalt. De skal kastes ut i stillhet.
Det er ganske så interessant at profeten bruker moden frukt som et bilde. Hva gjør vi med frukt som har modnet? Vi høster den, ikke sant? Og mens vi høster frukten hva gjør vi da? Vi skiller den gode og dårlige frukten fra hverandre, og den gode frukten samler vi inn i låven, mens den frukten som ikke er god den tar vi ikke vare på. Kanskje vi lar den ligge på marken eller kanskje vi brenner den opp. Se hva Jesus sa om dette i Matteus 13,30: La begge vokse sammen inntil høsten. Når tiden for å høste kommer, vil jeg si til høstarbeiderne: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter og brenn det! Men hveten skal dere samle inn i låven min.
Her er det riktignok snakk om hvete og ugress, men prinsippet er det samme- Det er bare hvete og god frukt som blir samlet inn i låven, ugress og dårlig frukt blir destruert på en eller annen måte.
Når det gjelder uttrykket moden frukt, så er det spesielt fiken det er tenkt på i denne forbindelsen. Når frukten er moden blir den jo høstet, og det er derfor Gud viser Amos dette og sier at enden har kommet over Mitt folk Israel. Når Gud sier at Han ikke skal bære over ham lenger henspiller dette på det faktum at når frukten er moden kan ingen gjøre mer for den, da følger ubønnhørlig innhøstingen.
Det ligger, som vi ser, mye symbolikk i bruken av ordene moden og enden. Ifølge SDAs bibelkommentar så er disse to ordene dannet av samme rotord på hebraisk, og her bruker profeten disse ordene i et ordspill moden (qayis) og enden (qes). Symbolikken er en kurv med moden frukt som symboliserer folkets fullmodne synd. Frukten, det vil si folket synder, er alt samlet sammen, og enden kommer snart gjennom det faktum at dommen over folket er umiddelbart forestående. Det skjedde da også ganske omgående for Israel, tistammeriket, og om lag 115 år senere for Judea. Så må vi ikke glemme at det er en sterk advarsel til oss.
Begjær etter rikdom.
- Vers 4: Hør dette, dere som tramper ned den trengende og som gjør ende på de fattige i landet.
- Vers 5: Dere sier: Når er nymånen forbi, så vi kan selge korn? Når er sabbaten forbi, så vi kan handle med hvete og gjøre efaen liten og sekelen stor, og bedra med falsk vekt,
- Vers 6: så vi kan kjøpe de hjelpeløse for sølv og de fattige for et par sandaler, og så vi kan få solgt avfallshveten?
- Vers 7: Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Sannelig, Jeg skal aldri glemme noen av deres gjerninger.
På hvilken måte har Guds folk fått et begjær etter rikdom? De av Guds folk som er rike fra før tenker bare på å berike seg enda mer, og da på bekostning av de fattige. På høytidsdager og sabbater går de bare og venter på at det skal bli arbeidsdag, så de igjen kan begynne å selge og bedra og tjene penger. Jeg kan inne la være å tenke på hvordan det er i våre dager. Det er laget ett nytt ord i vår tid som er krympflasjon. I dette ordet ligger det at et produkt som før veide for eksempel et kilo, nå veier 900 gram, og prisen som før var 50 kroner for et kilo har i mange tilfeller blitt øket til for eksempel til 55 kroner for 900 gram. Dette er det samme som å gjøre efaen liten og sekelen stor, (vers 5). Kvaliteten på dagens varer er også dårligere enn for bare ti år siden. Dette er det samme som å selge avfallshveten, (vers 6). Men de som gjør dette mot andre vil bli dømt for det av Herren når dagen kommer.
Å kjøpe de fattige for et par sandaler er et underlig uttrykk. Det hele bunner i det at sandaler var generelt billige, det var noe alle hadde råd til å kjøpe seg. Dette vise derfor til hvordan de fattige ble sett på i samfunnet, de var ikke verd noen ting, og videre så indikerer dette at de fattige ble nektet rettferdighet. I SDAs bibelkommentar står det at grådighet var Israels plagsomme synd. Et betimelig spørsmål er om det er noe bedre i vår tid med tanke på de fattige i vårt samfunn og menneskenes grådighet. Er vi i det hele tatt noe bedre enn Israel var da de ble refset og straffet av Gud for dette?
- Vers 8: Skal ikke landet skjelve over dette, og skal ikke alle som bor i det, sørge? Der skal alt sammen svelle opp som Elven, det flommer over og synker som elven i Egypt.
Det første vi må se på er bruken av ordet landet. Nok er gang er dette en villet feil oversettelse av ordet. Det hebraiske ordet som er brukt her er H0776 ‘erets, (eh’-rets); betyr å være fast; jorden, landet, feltet, bakken, landet, nasjonene, veien, villmarken, verden. Når Bibelen Guds Ord bruker landet (vers 8), så tar oversetterne bort endetidsaspektet i profetien og sier at profetien kun gjaldt Israel og Judea, mens det i virkeligheten viser til overgangen fra profetisk tid til endetid i vers 9, og en endetidsoppfyllelse i versene 11-14.
Det er heldigvis oversettelser som ser og tar hensyn til endetidsoppfyllelsen som Bibelselskapets 2011 oversettelse: Må ikke jorden skjelve for slikt, så alle som bor der, sørger? Ja, må den ikke flomme som Nilen, stige og synke som Egypts elv?
- Vers 9: På den dagen skal det skje, sier Herren Gud, at Jeg skal la solen gå ned ved middagstid, og Jeg formørker jorden mens det ennå er fullt dagslys.
Hva er det som ligger i uttrykket på den dagen skal det skje? Flere ganger bruker Gud uttrykket på den dagen (skal det skje) og lignende uttrykk for å vise til en bestemt tid i Guds plan, og denne tiden har med endetiden å gjøre, og da endetid i utvidet forstand fra den dagen vi gikk inn i endetiden (22. oktober 1844) og til Jesus kommer tilbake i all sin herlighet. At solen gikk ned ved middagstid er bare et av fire tegn på overgangen til endetid. De andre var et stort jordskjelv, månen skal ikke gi sitt lys og stjernene skal falle fra himmelen, (se Matteus 24,7.29). Det store spørsmålet er når solen gikk ned ved middagstid og formørket joden mens det ennå var dagslys. Dette verset viser helt åpenbart til hendelser som inntraff like før vi gikk fra profetisk tid til endetid og til endetiden i utvidet forstand, og det skjedde den 19. mai 1780. På grunnlag av dette kan vi si at denne profetien ikke omhandler Israel og Judea.
- Vers 10: Jeg gjør deres høytider om til sorg og alle deres sanger til klagesanger. Jeg legger sekkestrie om alle hofter, og gjør hvert hode skallet. Jeg gjør det slik som når en sørger over en enbåren sønn, og Jeg lar slutten bli som en bitter dag.
Disse tre versene 8, 9 og 10 forteller om Guds dom. Like sikkert som Elven, som her er Nilen, flommer over sine bredder, slik skal også Guds vrede strømme frem over de ugudelige. På samme måte som Israel og Judea ble straffet for sine onde handlinger vil også menneskene i endetiden bli straffet for de onde gjerningene de gjør. Men menneskene i vår tid er ikke redde for den kommende dommen, fordi de har alle fjernet seg fra Gud og til og med mange kristne avfeier Guds dom.
Men det vil komme en dag (vers 9) da de ugudelig i endetiden vil forstå alvoret. Da vil de sørge og klage, de vil billedlig kle seg i sekk og aske som menneskene gjorde i gammel tid, og de vil billedlig rake av seg alt hår på hodet for å uttrykke sin sorg, men da er det for sent. Da er nådedøren blitt lukket, og de har selv beseglet sine skjebner. Herrens stor dag har kommet.
Sult etter Herrens ord.
- Vers 11: Se, dager kommer, sier Herren Gud, da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.
- Vers 12: De skal flakke omkring fra hav til hav og fra nord til øst. De skal fare fram og tilbake og søke etter Herrens ord, uten å finne det.
- Vers 13: På den dagen skal de vakre jomfruene og de unge mennene besvime av tørst.
- Vers 14: De som sverger ved Samarias synd, de som sier, Så sant din gud lever, Dan! og: Så sant Be’er-Sjebas vei lever!, de skal falle og aldri reise seg igjen.
Her ser vi tydelig at vi befinner oss i tiden etter at nådedøren har blitt stengt. For første gang så har de ugudelige en sult etter Guds Ord, men de vil ikke finne det. Evangeliet har blitt forkynt for siste gang før nådedøren ble stengt, og det er ingen som finner fred lenger i Guds ord, bortsett fra Guds trofaste rest, som fram til nådedøren ble stengt forkynte Guds ord, og tryglet de ugudelige om å ta imot Jesus Kristus som sin Frelser. Men de var stolte av seg selv, og ville ikke gi avkall på det livet de levde, og ville ikke høre på den profetiske bevegelsens anmodninger om å vende seg til Gud.
Det som profeteres her har en dobbel oppfyllelse, som mange av Bibelens profetier har. Det som beskrives her skjedde med Israel, ti-stammeriket, i gammel tid. De ble utsatt for trengsler og forfølgelser og ble ført i fangenskap av Assyrerne begynte de å søke Herren, men han ville ikke høre på dem
Når vi kommer til tiden like før Herrens store dag, som er dagen for Jesu Kristi gjenkomst, vil denne opplevelsen til det gamle Israel gjentas. Når de ugudelig over alt på jorden lider under de syv siste plagene vil prøve å søke lindring fra ulykkene som rammer dem er de villige til å prøve alt. De vil til og med vende seg til Guds ord, som de tidligere hadde forsømt å studere og adlyde. Men som vers 12 sier, de skal ikke finne det.